Internasjonalisering av forskning og utdanning

HiOA/LUI arrangerte 20. januar seminar om internasjonalisering av forskning og utdanning, med særlig vekt på Uganda og Sør-Afrika. Min vane tro blogger jeg noen inntrykk fra seminaret - selv om jeg som vanlig sikkert ikke klarer å yte rettferdighet til de som snakket. Men et slags inntrykk kan det jo gi.

Elisabeth Flaata og student Nina Brohjem presenterte sine erfaringer med utveksling til Uganda. Blant erfaringer som ble trukket fram var det å være en minoritet og det å klare seg med lite - for eksempel i kunst og håndverk-undervisning. Pedagogikken de opplevde var puggepreget. De oppsummerte med at læringsutbyttet er stort, ikke minst knyttet til å få nye perspektiver på ting. Student Erik Johansson supplerte, og fortalte blant annet om et nytt syn på hva det er å være rik og hva det er å være fattig.

Ellen Carm og Tone Horntvedt fortalte om sin forskning om yrkesfaglærerutdanningenes utveksling til Kyambogo-universitetet. Interessant er det å merke seg at utveksling må planlegges i enda bedre tid for mange YFL-studenter enn for GFU-studenter, fordi de ofte er eldre og har familier som må tas hensyn til i planleggingen. Når det gjelder studentenes utbytte rapporterer de om både faglig læringsutbytte og personlig vekst.

Mitt kjennskap til Uganda er først og fremst knyttet til at jeg har fulgt menneskerettighetssituasjonen der gjennom noen år, og da i særdeleshet det som angår Anti-Homosexuality Bill. På dette møtet ble ikke menneskerettighetssituasjonen der tematisert, men det vil naturligvis være et tema framover, især hvis loven trer i kraft.

Etter pause flyttet fokuset seg over til Sør-Afrika. Sissel Tove Olsen og Anikke Hagen la fram erfaringer fra fire år med studentutvekslung av grunnskole- og førskolelærerstudenter til Sør-Afrika. Sissel Tove beskrev hvordan forskningssamarbeid med Sør-Afrika gjennom 1990-årene har vært en basis for senere studentutveksling. Hun beskrev også prosjektet "Teacher Well-Being" (2009-2013) som var basert på innsikten i at lærere i Sør-Afrika opplever å få lite støtte og å bli kontrollert mye. Prosjektet har gradvis vokst, og både barnehagelærerutdanningen og til og med Universitetet i Tromsø er nå med i samarbeidet. Studentene får økt bevissthet blant annet om egen kompetanse og egne verdier.

Sorayah Nair problematiserte temaet diversitet. Hun understreket at vi ofte sier at mangfold er positivt, men at vi i praksis ofte skjuler områder hvor vi selv er annerledes enn andre. Samfunnet oppleves ikke så glad i mangfold i praksis som i teorien. Hun nevnte hvordan mye forskning historisk sett er gjort på hvite, unge menn, uten at dette er problematisert eller i det hele tatt nevnt i forskningen.

Så fortalte Rashida Jardien om arbeidet med å endre skolekulturen ved en skole i Cape Town ved hjelp av "Teacher Well Being"-metodologien. Hun er rektor ved en barneskole, Lourier Primary School, som hun tok over i 2012 etter at den hadde vært uten ledelse i noen år. Skolen ligger i et område med 70 prosent arbeidsledighet, fattigdom, stor kriminalitet osv. Lærerne var demotiverte. Elevene kom inn på skolen uten å være vant til å le. Hennes jobb var å endre hele skolekulturen. Hun nevnte latterterapi, diskusjoner i personalet, workshops for lærere, markeringer av "små suksesser", motiverende sitater på starten av dagen, osv. som eksempler på tiltak for å endre stemningen på skolen og i omgivelsene.

Til slutt fortalte Ingrid Lestrade om hvorfor det er viktig å motta norske studenter, sett i sammenheng med POP (Paths Out of Poverty). I området hun jobber (et vindistrikt) er blant annet alkoholisme et problem, etter at arbeiderne i apartheidtida fikk vin istedenfor penger som lønn. Når folkegrupper gjennom mange, mange årer blitt behandlet bare som arbeidskraft og ikke som mennesker, skal det mye til for å endre det. Barna kommer til barnehagen mandag morgen og har ikke fått mer å spise i helgen enn en liten pose potetgull. Barnehagen fungerer som et sikkert sted hvor barna ikke blir utsatt for vold. 4,5 millioner barn i Sør-Afrika "eksisterer" ikke - de er ikke registrert og har ikke fødselsattester. Dette gir dem store problemer når de blir voksne. Barna smiler ikke, og de har heller ingen drømmer - deres planer for framtiden er at en hvit jordeier skal fortelle dem hva de skal gjøre. (Hvilket minner om Skovsmose nyttige begrep "elevers forgrunn".) De norske studentene kommer til et prosjekt som fortsatt utvikles, og hvor deres ideer, innsats og smil gjør en forskjell.

Det var altså et interessant seminar. Det er alltid en tankevekker å se hvordan fattige barn kan ha det i andre land. Når jeg kom på kontoret igjen etter og leste i VG at "Flere tusen protesterer: Boikotter Statoil etter ny kaffekopp" fikk begrepet "i-lands-problem" et innhold. Det er åpenbart at våre studenter som snart setter kursen for Uganda og Sør-Afrika har mye lærdom å se fram til.