Det er altså et stort spørsmål om profesjonene ivaretar det kritiske som er en viktig del av dannelsen, hvis jeg tolker Vetlesen riktig. Det er jo et godt poeng – og truslene om avskjed for Sandefjordlærerne som ikke vil vurdere elevene sine med karakterliknende avkrysninger illustrerer jo poenget godt. Det kan godt være at utdanningsinstitusjonene må bidra med flere kritiske perspektiver enn profesjonsutøverne får lov til å bidra med i hverdagen sin.
Vetlesen mente at vi også må forberede oss på å få ungdomskull som ikke med rimelighet kan forvente at de vil få det bedre enn generasjonene før dem – materielt sett – og at dette også vil prege hverdagen til oss som profesjonsutdannere og studenter. Profesjonene må bli motkulturer, mente han.
Så var det Norsk Studentorganisasjons Tuva Aune Wettland sin tur, hun hadde valgt tittelen «Danning lizzom». Hun mente at folk ikke lenger anser seg som særlig voksne når de er ferdig med artium og begynner på utdanningene sine. Hun pekte på likheten mellom ordene forelder og foreleser – dagens 19-åringer trenger mer oppfølging enn før. Hun hadde tre konkrete forslag til tiltak:
- etikk bør være obligatorisk emne på høgskolene, for eksempel et 5 studiepoengskurs.
- digital danning og nettvett er et annet tema som bør være inne i utdanningene – og hun tok et mikrokurs for salen om personverninnstillinger på Facebook. Hun mener at det ikke er holdbart at ansatte i UH-sektoren lar være å forholde seg til Facebook og Twitter.
- og så må vi ikke være så redde for å være for å være litt «forelder». Foreleserne på høgskolen må faktisk protestere mot studenter som bruker Facebook til ikkefaglige ting i timene, for eksempel.
(Et lite hjertesukk fra meg som lærerutdanner: i grunnskolelærerutdanningene kan vi ikke leke oss med 5 studiepoengskurs, vi har ikke lov med eksamener på mindre enn 15 studiepoeng. Så et slikt femstudiepoengs etikkemne må inngå i andre eksamener. Hos oss er etikken inne i de andre fagene, men ikke noe eget emne. Sånn er det å være detaljstyrt ovenfra.)
Så var det klart for paneldebatt, med Audgunn Oltedal som ordstyrer, og med Høyres Kristin Vinje, LUIs fakultetsstyreleder Loveleen Rihel Brenna og Hedvig Skonhoft Johannessen og Lars Gule, begge fra HiOA. Kristin Vinje fikk utfordringen om å si hva som kjennetegner profesjonsutøvere som har dannelse. Hun trakk fram evnen til å diskutere kompliserte spørsmål uten at det blir for polarisert – debatten om legers reservasjonsrett brukte hun som eksempel. Hedvig Skonhoft Johannessen mente at dannelse var sammenhengen mellom hånd og ånd. Dannelsen i det praktiske arbeidet er hennes hovedanliggende. Hun nevnte saken (som jeg nevner lenger opp i innlegget) fra Sandefjord om lærerne som kan bli sagt opp fordi de ikke vurderer elevene karakterliknende. Loveleen Brenna trakk rimeligvis fram mangfold, og at mangfold vil påvirke alle deler av utdanningen. Lars Gule mente at det motsatte av å være dannet profesjonsutøver er å være fagidiot – at man bare ser faget sitt isolert og ikke ser sammenhengene. (Dette er jo i retning av den faren kunnskapsministeren pekte på – at man tror at det motsatte av danning er høy faglighet.) Han mente også at dannelse handlet om hensynsfullhet.
Oltedal spurte om det var noen områder ledelsen ved institusjonene burde skjerpe seg på. Johannessen skulle ønsket seg mindre målstyring og mer vekt på bærekraft og miljø. Studentene trenger mer etikk. Vinje ville utfordre institusjonene til å utfordre studentene til å øve på å sette seg inn i andre menneskers situasjon og deres tankegang og meninger. Det er slik du lærer deg å ta hensyn til andre også. Brenna savnet fokus på hva mangfoldsledelse innebærer, hva betyr mangfold av kompetanser og hvordan bruke det slik at det blir lønnsomt. (Fra lærerhverdagen: nei, det er ikke slik at heterogene grupper automatisk fungerer godt – det skal spesielle grep til for å få det til. Dette må læres.)
Gule pekte på at innledningene gjennom dagen har vært på et overordnet nivå, og mener at det er sånn det bør være. Dannelse handler om å trekke overordnede prinsipper og idealer ned i praksis, og dette kan ikke kuttes opp og gjøres om til regler. Dette må utvikles gjennom erfaring, men kan ikke formaliseres. Det er vanskelig å tenke seg at man kan lære folk skjønn gjennom et pensum. Men vi trenger instrumenter som kan hjelpe studentene til å utvikle evne til å tenke. Alle studieplaner bør revideres slik at en del elementer blir integrert i fagene. Også faghistorie er interessant – å lære ydmykhet av å se alt det gale profesjonen har gjort gjennom tidene.
Johannessen pekte på at mange allerede jobber med dette i undervisningen sin, og mener at det bør settes av tid til å arbeide mer med grenseflaten mellom høgskolen og praksis. Hun viste til en definisjon av danning som grenseflaten mellom mennesker og kultur. Ikke alle utdanninger gir i dag etikkundervisning, pekte Oltedal på – bør det endres? Vinje var ikke så sikker på det, men mente at alle utdanninger må ha med noe om å utvikle kritisk tenkning.
Det beste med paneldebatten var at det faktisk liknet på en paneldebatt – slike paneldebatter har lett for å degenerere til (ofte lange) enkeltstående innlegg som ikke forholder seg til hverandre. Ordstyreren brukte elementer fra tidligere innlegg til å utfordre paneldebattantene slik at dette fungerte forholdsvis godt. Brenna pekte på at dannelse er godt forankret i styringsdokumentene, men er usikker på hvordan det er i praksis. Hun var ikke så opptatt av kurs i etikk, men mener at det må være diskusjoner om etikk i alle fag.
Per Fugelli holdt det siste innlegget for dagen, og det var et innlegg fullt av sitatvennlige setninger som nok også gjør seg best hvis man ser det selv heller enn å lese mitt referat. Han satte i gang med Platon, Aquinas, Aristoteles og «mot er alle dyders mor». «Hvorfor er det universitetene som blir stengt først» når myndighetene vil ta styringen, spurte han, og viste til at det nettopp har med troen på å dele friheten å gjøre. (I våre dager er det vel for så vidt Facebook som stenges først, men poenget forstås likevel.) I oljens tid trenger vi mot for å danne profesjonsutøvere som kan stå imot de økte forventninger. Vi trenger mot for å bruke makroskopet og ikke bare mikroskopet, å se helheter og ikke bare detaljer. «Mot er det grunnstoff sjelen må ha for å være i live.»
«The question is not to be or not to be, but to belong» sier Proust til Shakespeare. Vi lever av berøring, og å komme nær hverandre krever mot. Mot er avgjørende både for det personlige livet, forskningslivet, arbeidslivet og samfunnslivet.
Mottoet «Utdanning og forskning gir kunnskap og vekst» fikk hard medfart under konferansen. (Jeg vet ikke hvem det er som har det mottoet, men det hang visst ved talerstolen et sted.) Fugelli ville bytte den ut med en formulering om at «her skal vi gi dere retten og motet til å finne deres egen sannhet». Og han stilte spørsmål ved om det er for mye bestillingsforskning og -tenkning og for lite fri forskning og tenkning i våre dager.
Så kritiserte han tittelen for konferansen – er det slik at vi stenger dannelsen inne «i rasjonalitetens jernbur» når vi skriver «utdanning for morgendagens arbeidsliv». (Jeg vil på min side si at konferansetittelen er et høyst velkomment forsøk på å spisse debatten en anelse, så man ikke snakker om alle aspekter ved dannelse på en gang…) Han kritiserte NHO for å snakke om «utdanningsstrømmene» som om studentene var amøber som viljeløst flyter bevisstløst rundt i strømmer.
Til slutt brukte han 22. juli og det at FrP «marsjerte» inn i regjeringskontorene som to tegn på norsk rasisme – og der mistet han meg. Det er retorisk godt som alt annet han sier, men det minnet meg om at nytelsen over god retorikk kan bidra til at man stenger av sin kritiske sans en smule. Det skjedde ihvertfall med meg under dette innlegget - det skulle et skikkelig retorisk overfall til for at jeg kom meg ut av den retoriske fortryllelsen. Det kreves sannsynligvis mer danning enn jeg har for å høre et såpass godt innlegg, retorisk sett, uten å la seg dras med til foredragsholderens noe tvilsomme konklusjoner.
Av alle innleggene i løpet av dagen var nok dette det innlegget som var lengst unna å gi svar på hva vi konkret kan gjøre for å arbeide med dannelse i våre utdanninger. Men det var nok heller ikke ment å gi slike svar.
Konferansen ble avsluttet av Ole Petter Ottersen, som er styreleder i UHR. Han inviterte Per Fugelli til UiOs åpning (hvis jeg forsto ham rett) for å gjenta foredraget der. Han brukte stikkord som «de ni muser» og «helhet», og siterte Elie Wiesel på at «Indifference is the most insidious danger of all». Og han viste til begrepet «halvdannet», hvor man bare forholder seg til en liten del av verden. (Og som så ofte når jeg blogger om konferanser, blir de siste innleggene de svakest refererte. Det handler ikke om dannelse, bare om undertegnedes konsentrasjonsevne.)
Så hva er konklusjonen min etter en dag med dannelseskonferanse - ble det bare nok en del hvor ymse flinke personer forteller om ulike aspekter ved dannelse, eller ble det noe litt spissere enn det? For det første festet jeg meg ved kunnskapsministerens understreking av at dannelse i profesjonsutdannelser naturligvis henger sammen med profesjonene. Av det slutter jeg at et generelt "dannelseskurs" (av typen ex.phil. som jeg hadde da jeg gikk på Blindern) ikke er løsningen. Og jeg merket meg Vetlesens påpekning av at det ikke nødvendigvis er slik at den gode, profesjonelle dannelse har god grobunn i profesjonene - tvert imot kan det hende at den regelrett blir undertrykket der. Så ut fra disse to konkluderer jeg med at dannelseselementene i utdanningene må knyttes til profesjonene, men at det vi ikke kan være sikre på at vi får drahjelp fra profesjonene i arbeidet - det vil være situasjonsbetinget. Fra Josefsson husker jeg historien om læreren Berit, som jo ikke minst kan sies å handle om at en lærer må kunne stå opp mot sine kolleger - og at det er en viktig del av dannelsen å ha mot til det. Dette var også sentralt i Sæthers innlegg - at det gode skjønn er noe som må utvikles. Mot var jo også selve ledetråden i Fugellis innlegg. Altså: dannelse i profesjonsutdannelsene handler ikke minst om å gi studentene faglige kunnskaper, empati og det gode skjønn til å se hva som er gode løsninger i den enkelte situasjon, og mot til å stå for disse løsningene i møte med skjemaer og fasttømrede handlingsmønstre.
Og dette gjør vi forsåvidt allerede - men kan sikkert gjøre det enda bedre hvis vi ser planene - og handlingene - våre i dette perspektivet.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar