Det skal bli spennende å følge kampen om læreres arbeidstid denne våren. Partene står mildt sagt langt fra hverandre. Og også de som står på samme side står langt fra hverandre, slik vi ser av Aftenpostens artikkel i dag ("Han vil bestemme mer over lærernes arbeidstid" - ikke på nett i øyeblikket). Der uttaler en rektor (Per Øyvind Strand) seg, og hvis KS snakket slik, tror jeg at de ville hatt mer støtte i opinionen: "Jeg synes det ville vært helt naturlig å være tilgjengelig på egen arbeidsplass fra klokken 8 til 15 hver dag."
Hvis kampen sto om dette, tror jeg lærerne ville slite med å få støtte - tross alt ser vel de fleste for seg at lærerne uansett er på skolen mellom 8 og 15, og det er min erfaring også.
Men så uttaler KS seg på slutten av saken, når Aftenposten spør om ikke etter- og videreutdanning kan tas i elevenes ferier: "[...] det er på det rene at det vil være kostnadsbesparende å organisere arbeidstiden slik at man i mindre grad tar lærerne ut av klasserommet når man gjennomfører kompetansehevende tiltak".
Da er man med ett i en helt annen verden, hvor KS ikke bare ønsker å styre mer om når lærerne gjør jobben sin, men også ønsker at lærere skal ta etter- og videreutdanning på toppen av vanlig undervisningsarbeid. Tanken om at man kan gjøre mer av en ting uten at det går ut over noe annet er alltid like fascinerende. Og siden opinionen nok er ganske opptatt av at lærere skal ha tid til å forberede undervisningen sin godt og å gi grundige tilbakemeldinger til elevene, vil nok dette være en vanskeligere sak å selge for KS enn at lærere skal være på skolen 8-15 (ihvertfall på dager hvor elevene er der).
søndag 23. februar 2014
fredag 21. februar 2014
Akademisk OL - om homolovgivningen i Russland og andre steder
I forbindelse med Sotsji-OL har HiOA hatt en satsning med daglige sendinger hvor de diskuterer saker som er mer eller mindre OL-relaterte med HiOA-folk. Tidligere i uka var det en sending om homolovgivningen i Russland, som samtidig var min debut i "live-TV". Det var grei trening i tilfelle NRK skulle ringe en dag... Og temaet var viktig.
tirsdag 11. februar 2014
Femårig lærerutdanning ved Høgskolen i Oslo og Akershus
Ved Høgskolen i Oslo og Akershus er det allerede mulig å ta femårig lærerutdanning - i fagene kroppsøving, matematikk, naturfag, norsk, samfunnsfag, RLE, engelsk, og musikk. Og ifølge regjeringsplattformen kommer snart det til å bli det vanlige.
Ved HiOA finner du ikke "femårig lærerutdanning" som et valg på Samordna Opptak. Man må først søke deg inn på grunnskolelærerutdanning (1-7 eller 5-10). Når man så har tatt tre år av denne, og har sørget for å ta de fagene man trenger, søker man seg inn på master i skolerettet utdanningsvitenskap, med den fordypningen man ønsker. (Velger man 1-7-utdanningen kan man foreløpig bare gå over på master i matematikk, norsk og kroppsøving etter tre år.)
Dette har en ulempe og en stor fordel. Ulempen er at man ikke er garantert plass på masteren idet man starter - man må nå opp i konkurransen. Men med de politiske signalene som foreligger nå, ser det ut til at kapasiteten på masteren vil bli økt for å møte den voksende etterspørselen.
Den store fordelen er at man kan velge å fullføre fireårig grunnskolelærerutdanning før man tar masteren. På den måten får man et år ekstra med gratis utdanning, og får større faglig bredde. Selv om det høres lenge ut å ta en seksårig utdanning (4+2) er det mange studenter som velger dette fordi de ser at de blir enda mer attraktive på arbeidsmarkedet - og kanskje også får en enda morsommere jobb - hvis de har kompetanse i flere fag samtidig som de har master i ett fag.
Ved HiOA finner du ikke "femårig lærerutdanning" som et valg på Samordna Opptak. Man må først søke deg inn på grunnskolelærerutdanning (1-7 eller 5-10). Når man så har tatt tre år av denne, og har sørget for å ta de fagene man trenger, søker man seg inn på master i skolerettet utdanningsvitenskap, med den fordypningen man ønsker. (Velger man 1-7-utdanningen kan man foreløpig bare gå over på master i matematikk, norsk og kroppsøving etter tre år.)
Dette har en ulempe og en stor fordel. Ulempen er at man ikke er garantert plass på masteren idet man starter - man må nå opp i konkurransen. Men med de politiske signalene som foreligger nå, ser det ut til at kapasiteten på masteren vil bli økt for å møte den voksende etterspørselen.
Den store fordelen er at man kan velge å fullføre fireårig grunnskolelærerutdanning før man tar masteren. På den måten får man et år ekstra med gratis utdanning, og får større faglig bredde. Selv om det høres lenge ut å ta en seksårig utdanning (4+2) er det mange studenter som velger dette fordi de ser at de blir enda mer attraktive på arbeidsmarkedet - og kanskje også får en enda morsommere jobb - hvis de har kompetanse i flere fag samtidig som de har master i ett fag.
mandag 27. januar 2014
Hva gjorde lærerutdanningen i 2013?
På Khrono kan man nå lese mitt innlegg "Hva gjorde lærerutdanningen i 2013?" Dette var en fiks (og vill) idé: kan jeg skrive et innlegg som klarer å vise noe av bredden hos GFU uten å bli dørgende kjedelig og oppramsende? Hver enkelt får vurdere om det var vellykket.
I arbeidet med dette innlegget så jeg blant annet på tall som viser at vårt institutt - som altså bare er ett av fire institutter (riktignok det største) på ett av fire fakulteter ved HiOA - har flere undervisnings- og forskningstilsatte enn flere høgskoler. Med over 130 tilsatte har vi et svært solid fagmiljø innen skole og lærerutdanning, med ekspertise innen alle skolefag og innen de fleste problemstillinger skolen måtte ha.
Bakgrunnen for innlegget var delvis en del etterlysninger om "Hva mener lærerutdanningen om dette?" - som om lærerutdanningen har fastlagte meninger om det meste som foregår i norsk skole. Det har vi nok ikke - og som studieleder med personalansvar for mellom en fjerdedel og en tredjedel av GFUs ansatte har jeg heller ikke inngående kjennskap til hele bredden i fagkompetanse på instituttet. Men nettopp derfor var det litt morsomt å lage et slikt innlegg, for å synliggjøre litt av bredden.
Men jeg har vært litt usikker på om det var lurt. Det er spesielt to ting jeg har vært bekymret for: I innlegget nevnes en del ansatte ved navn, mens en del andre ikke nevnes i det hele tatt. De som er nevnt er relativt tilfeldig utvalgt, og alle forstår vel at det ikke går an å skrive et slikt innlegg hvor alle drøyt 130 ansatte nevnes. Konklusjonen ble at hvis ingen kan nevnes uten at alle nevnes, vil vi aldri få trukket fram noe av det vi gjør.
Den andre bekymringen er beslektet med den første: jeg nevner i innlegget stort og smått, hulter til bulter. Fireårige prosjekter er i innlegget beskrevet side om side med småinnlegg som kanskje bare har vært et biprodukt av noe helt annet. Innlegget kan virke ufaglig i at det ikke trekker fram noe og sier at "dette er stort og flott". Igjen er jeg pragmatiker: en mer faglig forankret utvelgelse ville ha krevd et flerfaglig sakkyndig utvalg til å skrive innlegget, og det ville dermed aldri ha blitt skrevet.
Så mitt motto er i denne sammenhengen: det er bedre å trekke fram folk for ofte enn for sjelden. Hvis vi som ledelse er flinke til å trekke fram ting folk gjør til stadighet, vil alle bli nevnt fra tid til annen, og alle kan senke skuldrene og være stolte av hverandre.
Så får vi se om det kommer flere slike oppsummeringer i årene som kommer...
(PS: Min tittel var "Hva gjorde GFU i 2013?" Skuffende nok har nok ikke omverdenen noe varmt og godt forhold til hva "GFU" står for (Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning), så den nye tittelen slår nok bedre. Men ulempen er at den er mer upresis - HiOA har jo lærerutdanninger på andre institutter enn vårt.)
I arbeidet med dette innlegget så jeg blant annet på tall som viser at vårt institutt - som altså bare er ett av fire institutter (riktignok det største) på ett av fire fakulteter ved HiOA - har flere undervisnings- og forskningstilsatte enn flere høgskoler. Med over 130 tilsatte har vi et svært solid fagmiljø innen skole og lærerutdanning, med ekspertise innen alle skolefag og innen de fleste problemstillinger skolen måtte ha.
Bakgrunnen for innlegget var delvis en del etterlysninger om "Hva mener lærerutdanningen om dette?" - som om lærerutdanningen har fastlagte meninger om det meste som foregår i norsk skole. Det har vi nok ikke - og som studieleder med personalansvar for mellom en fjerdedel og en tredjedel av GFUs ansatte har jeg heller ikke inngående kjennskap til hele bredden i fagkompetanse på instituttet. Men nettopp derfor var det litt morsomt å lage et slikt innlegg, for å synliggjøre litt av bredden.
Men jeg har vært litt usikker på om det var lurt. Det er spesielt to ting jeg har vært bekymret for: I innlegget nevnes en del ansatte ved navn, mens en del andre ikke nevnes i det hele tatt. De som er nevnt er relativt tilfeldig utvalgt, og alle forstår vel at det ikke går an å skrive et slikt innlegg hvor alle drøyt 130 ansatte nevnes. Konklusjonen ble at hvis ingen kan nevnes uten at alle nevnes, vil vi aldri få trukket fram noe av det vi gjør.
Den andre bekymringen er beslektet med den første: jeg nevner i innlegget stort og smått, hulter til bulter. Fireårige prosjekter er i innlegget beskrevet side om side med småinnlegg som kanskje bare har vært et biprodukt av noe helt annet. Innlegget kan virke ufaglig i at det ikke trekker fram noe og sier at "dette er stort og flott". Igjen er jeg pragmatiker: en mer faglig forankret utvelgelse ville ha krevd et flerfaglig sakkyndig utvalg til å skrive innlegget, og det ville dermed aldri ha blitt skrevet.
Så mitt motto er i denne sammenhengen: det er bedre å trekke fram folk for ofte enn for sjelden. Hvis vi som ledelse er flinke til å trekke fram ting folk gjør til stadighet, vil alle bli nevnt fra tid til annen, og alle kan senke skuldrene og være stolte av hverandre.
Så får vi se om det kommer flere slike oppsummeringer i årene som kommer...
(PS: Min tittel var "Hva gjorde GFU i 2013?" Skuffende nok har nok ikke omverdenen noe varmt og godt forhold til hva "GFU" står for (Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning), så den nye tittelen slår nok bedre. Men ulempen er at den er mer upresis - HiOA har jo lærerutdanninger på andre institutter enn vårt.)
mandag 20. januar 2014
Dannelseskonferanse del 2 #dannelse #hioa
Andre del av dannelseskonferansen begynte med HiOAs pianist Svein Amund Skara. (Les om første del i et annet innlegg.) Deretter var det klart for Arne Johan Vetlesen, som hadde fått tildelt tittelen «Dannelse med fokus på profesjonsdannelse». Han startet med å si at han var usikker på konstellasjonen «dannelse» og «profesjonsdannelse». Er profesjonene en egnet arena for dannelse? Det mente han var langt fra selvfølgelig (og her går han altså rett i strupen på kunnskapsministeren, men uten å nevne det). Han pekte – med Aristoteles – på hvordan nye situasjoner alltid må møtes med åpenhet og mulighet for improvisasjon. I mange profesjoner er dette under press, og han trakk inn New Public Management i den sammenhengen. Varslere som mener noe er galt, blir ofte møtt med hersketeknikker, og det viser seg at det ikke er denne type autonomi man ønsker hos sine arbeidstakere.
Det er altså et stort spørsmål om profesjonene ivaretar det kritiske som er en viktig del av dannelsen, hvis jeg tolker Vetlesen riktig. Det er jo et godt poeng – og truslene om avskjed for Sandefjordlærerne som ikke vil vurdere elevene sine med karakterliknende avkrysninger illustrerer jo poenget godt. Det kan godt være at utdanningsinstitusjonene må bidra med flere kritiske perspektiver enn profesjonsutøverne får lov til å bidra med i hverdagen sin.
Vetlesen mente at vi også må forberede oss på å få ungdomskull som ikke med rimelighet kan forvente at de vil få det bedre enn generasjonene før dem – materielt sett – og at dette også vil prege hverdagen til oss som profesjonsutdannere og studenter. Profesjonene må bli motkulturer, mente han.
Så var det Norsk Studentorganisasjons Tuva Aune Wettland sin tur, hun hadde valgt tittelen «Danning lizzom». Hun mente at folk ikke lenger anser seg som særlig voksne når de er ferdig med artium og begynner på utdanningene sine. Hun pekte på likheten mellom ordene forelder og foreleser – dagens 19-åringer trenger mer oppfølging enn før. Hun hadde tre konkrete forslag til tiltak:
(Et lite hjertesukk fra meg som lærerutdanner: i grunnskolelærerutdanningene kan vi ikke leke oss med 5 studiepoengskurs, vi har ikke lov med eksamener på mindre enn 15 studiepoeng. Så et slikt femstudiepoengs etikkemne må inngå i andre eksamener. Hos oss er etikken inne i de andre fagene, men ikke noe eget emne. Sånn er det å være detaljstyrt ovenfra.)
Så var det klart for paneldebatt, med Audgunn Oltedal som ordstyrer, og med Høyres Kristin Vinje, LUIs fakultetsstyreleder Loveleen Rihel Brenna og Hedvig Skonhoft Johannessen og Lars Gule, begge fra HiOA. Kristin Vinje fikk utfordringen om å si hva som kjennetegner profesjonsutøvere som har dannelse. Hun trakk fram evnen til å diskutere kompliserte spørsmål uten at det blir for polarisert – debatten om legers reservasjonsrett brukte hun som eksempel. Hedvig Skonhoft Johannessen mente at dannelse var sammenhengen mellom hånd og ånd. Dannelsen i det praktiske arbeidet er hennes hovedanliggende. Hun nevnte saken (som jeg nevner lenger opp i innlegget) fra Sandefjord om lærerne som kan bli sagt opp fordi de ikke vurderer elevene karakterliknende. Loveleen Brenna trakk rimeligvis fram mangfold, og at mangfold vil påvirke alle deler av utdanningen. Lars Gule mente at det motsatte av å være dannet profesjonsutøver er å være fagidiot – at man bare ser faget sitt isolert og ikke ser sammenhengene. (Dette er jo i retning av den faren kunnskapsministeren pekte på – at man tror at det motsatte av danning er høy faglighet.) Han mente også at dannelse handlet om hensynsfullhet.
Oltedal spurte om det var noen områder ledelsen ved institusjonene burde skjerpe seg på. Johannessen skulle ønsket seg mindre målstyring og mer vekt på bærekraft og miljø. Studentene trenger mer etikk. Vinje ville utfordre institusjonene til å utfordre studentene til å øve på å sette seg inn i andre menneskers situasjon og deres tankegang og meninger. Det er slik du lærer deg å ta hensyn til andre også. Brenna savnet fokus på hva mangfoldsledelse innebærer, hva betyr mangfold av kompetanser og hvordan bruke det slik at det blir lønnsomt. (Fra lærerhverdagen: nei, det er ikke slik at heterogene grupper automatisk fungerer godt – det skal spesielle grep til for å få det til. Dette må læres.)
Gule pekte på at innledningene gjennom dagen har vært på et overordnet nivå, og mener at det er sånn det bør være. Dannelse handler om å trekke overordnede prinsipper og idealer ned i praksis, og dette kan ikke kuttes opp og gjøres om til regler. Dette må utvikles gjennom erfaring, men kan ikke formaliseres. Det er vanskelig å tenke seg at man kan lære folk skjønn gjennom et pensum. Men vi trenger instrumenter som kan hjelpe studentene til å utvikle evne til å tenke. Alle studieplaner bør revideres slik at en del elementer blir integrert i fagene. Også faghistorie er interessant – å lære ydmykhet av å se alt det gale profesjonen har gjort gjennom tidene.
Johannessen pekte på at mange allerede jobber med dette i undervisningen sin, og mener at det bør settes av tid til å arbeide mer med grenseflaten mellom høgskolen og praksis. Hun viste til en definisjon av danning som grenseflaten mellom mennesker og kultur. Ikke alle utdanninger gir i dag etikkundervisning, pekte Oltedal på – bør det endres? Vinje var ikke så sikker på det, men mente at alle utdanninger må ha med noe om å utvikle kritisk tenkning.
Det beste med paneldebatten var at det faktisk liknet på en paneldebatt – slike paneldebatter har lett for å degenerere til (ofte lange) enkeltstående innlegg som ikke forholder seg til hverandre. Ordstyreren brukte elementer fra tidligere innlegg til å utfordre paneldebattantene slik at dette fungerte forholdsvis godt. Brenna pekte på at dannelse er godt forankret i styringsdokumentene, men er usikker på hvordan det er i praksis. Hun var ikke så opptatt av kurs i etikk, men mener at det må være diskusjoner om etikk i alle fag.
Per Fugelli holdt det siste innlegget for dagen, og det var et innlegg fullt av sitatvennlige setninger som nok også gjør seg best hvis man ser det selv heller enn å lese mitt referat. Han satte i gang med Platon, Aquinas, Aristoteles og «mot er alle dyders mor». «Hvorfor er det universitetene som blir stengt først» når myndighetene vil ta styringen, spurte han, og viste til at det nettopp har med troen på å dele friheten å gjøre. (I våre dager er det vel for så vidt Facebook som stenges først, men poenget forstås likevel.) I oljens tid trenger vi mot for å danne profesjonsutøvere som kan stå imot de økte forventninger. Vi trenger mot for å bruke makroskopet og ikke bare mikroskopet, å se helheter og ikke bare detaljer. «Mot er det grunnstoff sjelen må ha for å være i live.»
«The question is not to be or not to be, but to belong» sier Proust til Shakespeare. Vi lever av berøring, og å komme nær hverandre krever mot. Mot er avgjørende både for det personlige livet, forskningslivet, arbeidslivet og samfunnslivet.
Mottoet «Utdanning og forskning gir kunnskap og vekst» fikk hard medfart under konferansen. (Jeg vet ikke hvem det er som har det mottoet, men det hang visst ved talerstolen et sted.) Fugelli ville bytte den ut med en formulering om at «her skal vi gi dere retten og motet til å finne deres egen sannhet». Og han stilte spørsmål ved om det er for mye bestillingsforskning og -tenkning og for lite fri forskning og tenkning i våre dager.
Så kritiserte han tittelen for konferansen – er det slik at vi stenger dannelsen inne «i rasjonalitetens jernbur» når vi skriver «utdanning for morgendagens arbeidsliv». (Jeg vil på min side si at konferansetittelen er et høyst velkomment forsøk på å spisse debatten en anelse, så man ikke snakker om alle aspekter ved dannelse på en gang…) Han kritiserte NHO for å snakke om «utdanningsstrømmene» som om studentene var amøber som viljeløst flyter bevisstløst rundt i strømmer.
Til slutt brukte han 22. juli og det at FrP «marsjerte» inn i regjeringskontorene som to tegn på norsk rasisme – og der mistet han meg. Det er retorisk godt som alt annet han sier, men det minnet meg om at nytelsen over god retorikk kan bidra til at man stenger av sin kritiske sans en smule. Det skjedde ihvertfall med meg under dette innlegget - det skulle et skikkelig retorisk overfall til for at jeg kom meg ut av den retoriske fortryllelsen. Det kreves sannsynligvis mer danning enn jeg har for å høre et såpass godt innlegg, retorisk sett, uten å la seg dras med til foredragsholderens noe tvilsomme konklusjoner.
Av alle innleggene i løpet av dagen var nok dette det innlegget som var lengst unna å gi svar på hva vi konkret kan gjøre for å arbeide med dannelse i våre utdanninger. Men det var nok heller ikke ment å gi slike svar.
Konferansen ble avsluttet av Ole Petter Ottersen, som er styreleder i UHR. Han inviterte Per Fugelli til UiOs åpning (hvis jeg forsto ham rett) for å gjenta foredraget der. Han brukte stikkord som «de ni muser» og «helhet», og siterte Elie Wiesel på at «Indifference is the most insidious danger of all». Og han viste til begrepet «halvdannet», hvor man bare forholder seg til en liten del av verden. (Og som så ofte når jeg blogger om konferanser, blir de siste innleggene de svakest refererte. Det handler ikke om dannelse, bare om undertegnedes konsentrasjonsevne.)
Så hva er konklusjonen min etter en dag med dannelseskonferanse - ble det bare nok en del hvor ymse flinke personer forteller om ulike aspekter ved dannelse, eller ble det noe litt spissere enn det? For det første festet jeg meg ved kunnskapsministerens understreking av at dannelse i profesjonsutdannelser naturligvis henger sammen med profesjonene. Av det slutter jeg at et generelt "dannelseskurs" (av typen ex.phil. som jeg hadde da jeg gikk på Blindern) ikke er løsningen. Og jeg merket meg Vetlesens påpekning av at det ikke nødvendigvis er slik at den gode, profesjonelle dannelse har god grobunn i profesjonene - tvert imot kan det hende at den regelrett blir undertrykket der. Så ut fra disse to konkluderer jeg med at dannelseselementene i utdanningene må knyttes til profesjonene, men at det vi ikke kan være sikre på at vi får drahjelp fra profesjonene i arbeidet - det vil være situasjonsbetinget. Fra Josefsson husker jeg historien om læreren Berit, som jo ikke minst kan sies å handle om at en lærer må kunne stå opp mot sine kolleger - og at det er en viktig del av dannelsen å ha mot til det. Dette var også sentralt i Sæthers innlegg - at det gode skjønn er noe som må utvikles. Mot var jo også selve ledetråden i Fugellis innlegg. Altså: dannelse i profesjonsutdannelsene handler ikke minst om å gi studentene faglige kunnskaper, empati og det gode skjønn til å se hva som er gode løsninger i den enkelte situasjon, og mot til å stå for disse løsningene i møte med skjemaer og fasttømrede handlingsmønstre.
Og dette gjør vi forsåvidt allerede - men kan sikkert gjøre det enda bedre hvis vi ser planene - og handlingene - våre i dette perspektivet.
Det er altså et stort spørsmål om profesjonene ivaretar det kritiske som er en viktig del av dannelsen, hvis jeg tolker Vetlesen riktig. Det er jo et godt poeng – og truslene om avskjed for Sandefjordlærerne som ikke vil vurdere elevene sine med karakterliknende avkrysninger illustrerer jo poenget godt. Det kan godt være at utdanningsinstitusjonene må bidra med flere kritiske perspektiver enn profesjonsutøverne får lov til å bidra med i hverdagen sin.
Vetlesen mente at vi også må forberede oss på å få ungdomskull som ikke med rimelighet kan forvente at de vil få det bedre enn generasjonene før dem – materielt sett – og at dette også vil prege hverdagen til oss som profesjonsutdannere og studenter. Profesjonene må bli motkulturer, mente han.
Så var det Norsk Studentorganisasjons Tuva Aune Wettland sin tur, hun hadde valgt tittelen «Danning lizzom». Hun mente at folk ikke lenger anser seg som særlig voksne når de er ferdig med artium og begynner på utdanningene sine. Hun pekte på likheten mellom ordene forelder og foreleser – dagens 19-åringer trenger mer oppfølging enn før. Hun hadde tre konkrete forslag til tiltak:
- etikk bør være obligatorisk emne på høgskolene, for eksempel et 5 studiepoengskurs.
- digital danning og nettvett er et annet tema som bør være inne i utdanningene – og hun tok et mikrokurs for salen om personverninnstillinger på Facebook. Hun mener at det ikke er holdbart at ansatte i UH-sektoren lar være å forholde seg til Facebook og Twitter.
- og så må vi ikke være så redde for å være for å være litt «forelder». Foreleserne på høgskolen må faktisk protestere mot studenter som bruker Facebook til ikkefaglige ting i timene, for eksempel.
(Et lite hjertesukk fra meg som lærerutdanner: i grunnskolelærerutdanningene kan vi ikke leke oss med 5 studiepoengskurs, vi har ikke lov med eksamener på mindre enn 15 studiepoeng. Så et slikt femstudiepoengs etikkemne må inngå i andre eksamener. Hos oss er etikken inne i de andre fagene, men ikke noe eget emne. Sånn er det å være detaljstyrt ovenfra.)
Så var det klart for paneldebatt, med Audgunn Oltedal som ordstyrer, og med Høyres Kristin Vinje, LUIs fakultetsstyreleder Loveleen Rihel Brenna og Hedvig Skonhoft Johannessen og Lars Gule, begge fra HiOA. Kristin Vinje fikk utfordringen om å si hva som kjennetegner profesjonsutøvere som har dannelse. Hun trakk fram evnen til å diskutere kompliserte spørsmål uten at det blir for polarisert – debatten om legers reservasjonsrett brukte hun som eksempel. Hedvig Skonhoft Johannessen mente at dannelse var sammenhengen mellom hånd og ånd. Dannelsen i det praktiske arbeidet er hennes hovedanliggende. Hun nevnte saken (som jeg nevner lenger opp i innlegget) fra Sandefjord om lærerne som kan bli sagt opp fordi de ikke vurderer elevene karakterliknende. Loveleen Brenna trakk rimeligvis fram mangfold, og at mangfold vil påvirke alle deler av utdanningen. Lars Gule mente at det motsatte av å være dannet profesjonsutøver er å være fagidiot – at man bare ser faget sitt isolert og ikke ser sammenhengene. (Dette er jo i retning av den faren kunnskapsministeren pekte på – at man tror at det motsatte av danning er høy faglighet.) Han mente også at dannelse handlet om hensynsfullhet.
Oltedal spurte om det var noen områder ledelsen ved institusjonene burde skjerpe seg på. Johannessen skulle ønsket seg mindre målstyring og mer vekt på bærekraft og miljø. Studentene trenger mer etikk. Vinje ville utfordre institusjonene til å utfordre studentene til å øve på å sette seg inn i andre menneskers situasjon og deres tankegang og meninger. Det er slik du lærer deg å ta hensyn til andre også. Brenna savnet fokus på hva mangfoldsledelse innebærer, hva betyr mangfold av kompetanser og hvordan bruke det slik at det blir lønnsomt. (Fra lærerhverdagen: nei, det er ikke slik at heterogene grupper automatisk fungerer godt – det skal spesielle grep til for å få det til. Dette må læres.)
Gule pekte på at innledningene gjennom dagen har vært på et overordnet nivå, og mener at det er sånn det bør være. Dannelse handler om å trekke overordnede prinsipper og idealer ned i praksis, og dette kan ikke kuttes opp og gjøres om til regler. Dette må utvikles gjennom erfaring, men kan ikke formaliseres. Det er vanskelig å tenke seg at man kan lære folk skjønn gjennom et pensum. Men vi trenger instrumenter som kan hjelpe studentene til å utvikle evne til å tenke. Alle studieplaner bør revideres slik at en del elementer blir integrert i fagene. Også faghistorie er interessant – å lære ydmykhet av å se alt det gale profesjonen har gjort gjennom tidene.
Johannessen pekte på at mange allerede jobber med dette i undervisningen sin, og mener at det bør settes av tid til å arbeide mer med grenseflaten mellom høgskolen og praksis. Hun viste til en definisjon av danning som grenseflaten mellom mennesker og kultur. Ikke alle utdanninger gir i dag etikkundervisning, pekte Oltedal på – bør det endres? Vinje var ikke så sikker på det, men mente at alle utdanninger må ha med noe om å utvikle kritisk tenkning.
Det beste med paneldebatten var at det faktisk liknet på en paneldebatt – slike paneldebatter har lett for å degenerere til (ofte lange) enkeltstående innlegg som ikke forholder seg til hverandre. Ordstyreren brukte elementer fra tidligere innlegg til å utfordre paneldebattantene slik at dette fungerte forholdsvis godt. Brenna pekte på at dannelse er godt forankret i styringsdokumentene, men er usikker på hvordan det er i praksis. Hun var ikke så opptatt av kurs i etikk, men mener at det må være diskusjoner om etikk i alle fag.
Per Fugelli holdt det siste innlegget for dagen, og det var et innlegg fullt av sitatvennlige setninger som nok også gjør seg best hvis man ser det selv heller enn å lese mitt referat. Han satte i gang med Platon, Aquinas, Aristoteles og «mot er alle dyders mor». «Hvorfor er det universitetene som blir stengt først» når myndighetene vil ta styringen, spurte han, og viste til at det nettopp har med troen på å dele friheten å gjøre. (I våre dager er det vel for så vidt Facebook som stenges først, men poenget forstås likevel.) I oljens tid trenger vi mot for å danne profesjonsutøvere som kan stå imot de økte forventninger. Vi trenger mot for å bruke makroskopet og ikke bare mikroskopet, å se helheter og ikke bare detaljer. «Mot er det grunnstoff sjelen må ha for å være i live.»
«The question is not to be or not to be, but to belong» sier Proust til Shakespeare. Vi lever av berøring, og å komme nær hverandre krever mot. Mot er avgjørende både for det personlige livet, forskningslivet, arbeidslivet og samfunnslivet.
Mottoet «Utdanning og forskning gir kunnskap og vekst» fikk hard medfart under konferansen. (Jeg vet ikke hvem det er som har det mottoet, men det hang visst ved talerstolen et sted.) Fugelli ville bytte den ut med en formulering om at «her skal vi gi dere retten og motet til å finne deres egen sannhet». Og han stilte spørsmål ved om det er for mye bestillingsforskning og -tenkning og for lite fri forskning og tenkning i våre dager.
Så kritiserte han tittelen for konferansen – er det slik at vi stenger dannelsen inne «i rasjonalitetens jernbur» når vi skriver «utdanning for morgendagens arbeidsliv». (Jeg vil på min side si at konferansetittelen er et høyst velkomment forsøk på å spisse debatten en anelse, så man ikke snakker om alle aspekter ved dannelse på en gang…) Han kritiserte NHO for å snakke om «utdanningsstrømmene» som om studentene var amøber som viljeløst flyter bevisstløst rundt i strømmer.
Til slutt brukte han 22. juli og det at FrP «marsjerte» inn i regjeringskontorene som to tegn på norsk rasisme – og der mistet han meg. Det er retorisk godt som alt annet han sier, men det minnet meg om at nytelsen over god retorikk kan bidra til at man stenger av sin kritiske sans en smule. Det skjedde ihvertfall med meg under dette innlegget - det skulle et skikkelig retorisk overfall til for at jeg kom meg ut av den retoriske fortryllelsen. Det kreves sannsynligvis mer danning enn jeg har for å høre et såpass godt innlegg, retorisk sett, uten å la seg dras med til foredragsholderens noe tvilsomme konklusjoner.
Av alle innleggene i løpet av dagen var nok dette det innlegget som var lengst unna å gi svar på hva vi konkret kan gjøre for å arbeide med dannelse i våre utdanninger. Men det var nok heller ikke ment å gi slike svar.
Konferansen ble avsluttet av Ole Petter Ottersen, som er styreleder i UHR. Han inviterte Per Fugelli til UiOs åpning (hvis jeg forsto ham rett) for å gjenta foredraget der. Han brukte stikkord som «de ni muser» og «helhet», og siterte Elie Wiesel på at «Indifference is the most insidious danger of all». Og han viste til begrepet «halvdannet», hvor man bare forholder seg til en liten del av verden. (Og som så ofte når jeg blogger om konferanser, blir de siste innleggene de svakest refererte. Det handler ikke om dannelse, bare om undertegnedes konsentrasjonsevne.)
Så hva er konklusjonen min etter en dag med dannelseskonferanse - ble det bare nok en del hvor ymse flinke personer forteller om ulike aspekter ved dannelse, eller ble det noe litt spissere enn det? For det første festet jeg meg ved kunnskapsministerens understreking av at dannelse i profesjonsutdannelser naturligvis henger sammen med profesjonene. Av det slutter jeg at et generelt "dannelseskurs" (av typen ex.phil. som jeg hadde da jeg gikk på Blindern) ikke er løsningen. Og jeg merket meg Vetlesens påpekning av at det ikke nødvendigvis er slik at den gode, profesjonelle dannelse har god grobunn i profesjonene - tvert imot kan det hende at den regelrett blir undertrykket der. Så ut fra disse to konkluderer jeg med at dannelseselementene i utdanningene må knyttes til profesjonene, men at det vi ikke kan være sikre på at vi får drahjelp fra profesjonene i arbeidet - det vil være situasjonsbetinget. Fra Josefsson husker jeg historien om læreren Berit, som jo ikke minst kan sies å handle om at en lærer må kunne stå opp mot sine kolleger - og at det er en viktig del av dannelsen å ha mot til det. Dette var også sentralt i Sæthers innlegg - at det gode skjønn er noe som må utvikles. Mot var jo også selve ledetråden i Fugellis innlegg. Altså: dannelse i profesjonsutdannelsene handler ikke minst om å gi studentene faglige kunnskaper, empati og det gode skjønn til å se hva som er gode løsninger i den enkelte situasjon, og mot til å stå for disse løsningene i møte med skjemaer og fasttømrede handlingsmønstre.
Og dette gjør vi forsåvidt allerede - men kan sikkert gjøre det enda bedre hvis vi ser planene - og handlingene - våre i dette perspektivet.
Dannelseskonferanse del 1 #dannelse #hioa
Som jeg blogget om alt for ei drøy uke siden; dagen i dag var en dag i dannelsens tegn. Ut fra tidligere dannelsesdiskusjoner jeg har deltatt på, signaliserte jeg vel en viss skepsis: det har lett for å bli interessante innlegg fra ulike ståsteder, uten at det er noen tendens til å nærme seg en felles forståelse av hva dannelse betyr for oss - eller enda mer konkret: hva vi skal velge ut som viktige dannelseselementer som vi må sikre at studentene våre møter i utdanningene. Programmet for dagen kunne tyde på at denne konferansen ville bli mer av det samme - en rekke forholdsvis korte innlegg fra flinke folk, med en lynkort paneldebatt mot slutten.
Etter oppstarten med Valkyrien Allstars ønsket HiOA-rektor Kari Toverud Jensen velkommen. Hun knyttet an til grunnlovsjubileet, men også til de nye utfordringene vi har med digital dannelse, som gir nye utfordringer i møtepunktet mellom ytringsfrihet og personvernm for eksempel. Rektor presiserte hva målet med konferansen er: å bevisstgjøre oss om våre utfordringer og hva dannelse kan være inn i våre utdanninger.
Ingela Josefsson fra Stockholms dramatiska högskola la vekt på selvstendig tenkning. Hun fortalte om et eksempel på en lærer, Berit, som kommer til en spesialskole og mistenker at et av de fysisk handikappede barnene der ikke samtidig var psykisk handikappet slik som han var kategorisert om. Barnet er i dag poet og lever et meningsfullt liv etter at Berit fikk kjempet gjennom sitt syn på eleven. Dette viser læreres betydning, og spørsmålet om hva det var Berit kunne som ingen av de andre lærerne kunne - og hvordan kan man lære dette? Josefssons svar er at høyere utdanning i stor grad handler om å kategorisere verden, mens Berits kompetanse var å se det unike barnet. Hun legger vekt på å ta utgangspunkt i fortellingen - en subjektiv fortelling om noe selvopplevd. I utdanningen bør den selvopplevde fortellingen utsettes for kritisk granskning fra medstudenter og veiledere. Og til slutt kommer den teoretiske refleksjonen, hvor hensikten er å fordype forståelsen av det man har opplevd.
Hun trakk fram filosofen Hans Larsson og vekten på intuisjonen, videre nevnte hun kort Sokrates og Aristoteles. Sitatene hun hadde om sammenheng mellom tanke og følelse var gode, men jeg fikk ikke notert dem.
Formiddagens høydepunkt var innlegget fra kunnskapsminister Isaksen. Han startet utenfor manus med å stille spørsmål ved hvordan intuisjonen kan overleve et kryssforhør a la Sokrates. Og deretter gikk han rett til sakens kjerne: Dannelse er et bredt begrep, og ikke alle deler av dannlsen er like viktig for utdanningene - han siterte Bjørneboe på "dannelse med og uten piano". Han viste til "taus kunnskap" - hvorfor blir ikke Isaksens lammecarrè like god som Hellstrøms når Isaksen bruker Hellstrøms oppskrift? Hans poeng var at avgjørende deler av dannelsen også er "taus", og nedfeller seg i normer og verdier i et fellesskap. Man tilegner seg dannelse ved å tre inn i et fellesskap. Dannelse i profesjonene må bety å tre inn i et profesjonsfellesskap og samtidig reflektere om fellesskapet. Det er derfor feil å se et skille mellom teori og dannelse på den ene siden og praksis og ferdigheter på den andre siden. Derfor er det også helt avgjørende at utdanningene er praksisnære. Dannelse er ikke noe ferniss man danderer over det andre, mene er i hjertet av det å ha en profesjonsutdanning.
Den dannelsen som våre utdanninger skal gi, kan ikke defineres likt for alle. Dannelsesbegrepet vil variere. En viktig del vil uansett være det å tenke kritisk og selvstendig om eget fag, som også forutsetter å være tett på praksis. Klidekritikk og faglig nysgjerrighet er viktige elementer. Skal man bruke teori i praksis, må man også lære å bruke teori i praksis. Et reflektert forhold til profesjonens rolle i samfunnet er også viktig.
Nøkkelen til dannelsesarbeid er at institusjoner selv arbeider med dette, basert på sine tradisjoner og verdier. Men studentene må få være aktive og tenke selv. Det er ingen motsetning mellom hard kunnskap og dannelse. Det er for eksempel ingen motsetning mellom mer matematikk og dannelse. Forståelse for hvordan samfunnet fungerer vil ikke bli dårligere av å forstå teori. Grunnleggende ferdigheter er også et viktig grunnlag for dannelse. Og dannelse er en viktig del av alle profesjoner og yrker, og har en like viktig plass på yrkesfag som for høgskoler og universiteter - for også rørleggere har behov for dannelse og har sin egen profesjonsetikk.
Dette ble en litt stikkordspreget gjengivelse av noen poenger fra hans innlegg, som egentlig fortjener at du kikker på det selv - det varte et knapt kvarter og ligger vel på nett.
Erling Dokk Holm hadde en artig tittel: "Dannelse - der fremmede møter hverandre". Han snakket ut fra sin tolkning av en bok av Albert Camus og han snakket om kaffebarer, hvor vi kan være sammen med andre og føle oss som del av et fellesskap uten å være nødt til å snakke med dem. Han trakk fram kaffens store rolle i dannelsen, blant annet gjennom kaffehus hvor folk kunne være sammen og diskutere temaer uten å bli fulle. Å håndtere skillet mellom privat og offentlig er en del av dannelsen, kanskje. "Dannelse trengs for å unngå å falle ned i gjørmen av det private." sa han, uten at jeg vet helt hvem han siterte. Han hadde viste også til godbiter som "Dannelse er å vite hva som er passe avstand" og begrepet "civil inattention".
Men innlegget var vel først og fremst humoristisk ment, og stort sett vellykket, selv om homoparodien hans og utfallene mot Kjeller ikke var av høydepunktene.
Det kan legges til (nå er jeg ute av referatmodus og mener ting selv) at skillet mellom det private og det offentlige er blitt utydeligere de siste årene, og at det krever en annen bevissthet. Sosiale medier er et eksempel på en fantastisk ny kommunikasjonsform som på mange og interessante måter sprenger den gamle privat-offentlig-dikotomien, med fascinerende nye dilemmaer som resultat.
Oddrun Sæter tok utgangspunkt i konflikt mellom "skjema" og "skjønn". Hun snakket om forskning hun gjorde på 90-tallet om bydelspolitiet i Konnerud og Fjell i Drammen, hvor hun i Konnerud opplevde at barnevernet hadde "satt taushetsplikten litt til side" for å få til et godt samarbeid og løse problemer på lavt nivå. Selv om dette muliggjorde et godt samarbeid mellom barnevern og politi, ble det negativt mottatt av sentralt hold i politiet, som snakket om en "muntlighetskultur" i bydelspolitiet. I konflikter mellom innvandrergrupper på Fjell ble det arrangert møter mellom disse og med en imam. De kalte dette å sette rettsreglene "litt til side" for å løse konflikter.
Kloke fagpersoner hadde funnet løsninger i som var ulike i de to bydelene - og begge steder var skjønnet på kant med "skjemaene". Dette viser viktigheten av at profesjonsutøverne har utviklet et godt skjønn - men forsåvidt også viktigheten av å kunne lover og regler.
Spesielt dette om forholdet mellom relaterte yrkesgrupper synes jeg er ekstra interessant, og det er på tide at vi får på plass møter mellom grunnskolelærerstudenter og for eksempel barnevernstudenter, barnehagelærerstudenter og helsesøsterstudenter i løpet av utdannelsen. HiOA har jo gode muligheter for å få til noe sånt, og vi er i gang med å knytte kontakter for å få til.
Så var det lunsj. Logistikken rundt lunsj er forsåvidt er et område det må jobbes mer med i dette bygget - etter en del minutter i kø uten engang å ha nådd fram til trappa opp fra kjelleren til første etasje (lunsjen var i andre etasje), bestemte jeg meg for å droppe den påspanderte lunsjen og heller gå til et annet bygg og spise matpakka mi. Som for øvrig var utmerket og ga meg fred og ro til å skrive ferdig dette blogginnlegget...
Og i samme slengen bestemte jeg meg for å følge resten av dagen fra egen PC - det er mer sutalaust, og gir samtidig mulighet til mer uproblematisk multitasking.
Etter oppstarten med Valkyrien Allstars ønsket HiOA-rektor Kari Toverud Jensen velkommen. Hun knyttet an til grunnlovsjubileet, men også til de nye utfordringene vi har med digital dannelse, som gir nye utfordringer i møtepunktet mellom ytringsfrihet og personvernm for eksempel. Rektor presiserte hva målet med konferansen er: å bevisstgjøre oss om våre utfordringer og hva dannelse kan være inn i våre utdanninger.
Ingela Josefsson fra Stockholms dramatiska högskola la vekt på selvstendig tenkning. Hun fortalte om et eksempel på en lærer, Berit, som kommer til en spesialskole og mistenker at et av de fysisk handikappede barnene der ikke samtidig var psykisk handikappet slik som han var kategorisert om. Barnet er i dag poet og lever et meningsfullt liv etter at Berit fikk kjempet gjennom sitt syn på eleven. Dette viser læreres betydning, og spørsmålet om hva det var Berit kunne som ingen av de andre lærerne kunne - og hvordan kan man lære dette? Josefssons svar er at høyere utdanning i stor grad handler om å kategorisere verden, mens Berits kompetanse var å se det unike barnet. Hun legger vekt på å ta utgangspunkt i fortellingen - en subjektiv fortelling om noe selvopplevd. I utdanningen bør den selvopplevde fortellingen utsettes for kritisk granskning fra medstudenter og veiledere. Og til slutt kommer den teoretiske refleksjonen, hvor hensikten er å fordype forståelsen av det man har opplevd.
Hun trakk fram filosofen Hans Larsson og vekten på intuisjonen, videre nevnte hun kort Sokrates og Aristoteles. Sitatene hun hadde om sammenheng mellom tanke og følelse var gode, men jeg fikk ikke notert dem.
Formiddagens høydepunkt var innlegget fra kunnskapsminister Isaksen. Han startet utenfor manus med å stille spørsmål ved hvordan intuisjonen kan overleve et kryssforhør a la Sokrates. Og deretter gikk han rett til sakens kjerne: Dannelse er et bredt begrep, og ikke alle deler av dannlsen er like viktig for utdanningene - han siterte Bjørneboe på "dannelse med og uten piano". Han viste til "taus kunnskap" - hvorfor blir ikke Isaksens lammecarrè like god som Hellstrøms når Isaksen bruker Hellstrøms oppskrift? Hans poeng var at avgjørende deler av dannelsen også er "taus", og nedfeller seg i normer og verdier i et fellesskap. Man tilegner seg dannelse ved å tre inn i et fellesskap. Dannelse i profesjonene må bety å tre inn i et profesjonsfellesskap og samtidig reflektere om fellesskapet. Det er derfor feil å se et skille mellom teori og dannelse på den ene siden og praksis og ferdigheter på den andre siden. Derfor er det også helt avgjørende at utdanningene er praksisnære. Dannelse er ikke noe ferniss man danderer over det andre, mene er i hjertet av det å ha en profesjonsutdanning.
Den dannelsen som våre utdanninger skal gi, kan ikke defineres likt for alle. Dannelsesbegrepet vil variere. En viktig del vil uansett være det å tenke kritisk og selvstendig om eget fag, som også forutsetter å være tett på praksis. Klidekritikk og faglig nysgjerrighet er viktige elementer. Skal man bruke teori i praksis, må man også lære å bruke teori i praksis. Et reflektert forhold til profesjonens rolle i samfunnet er også viktig.
Nøkkelen til dannelsesarbeid er at institusjoner selv arbeider med dette, basert på sine tradisjoner og verdier. Men studentene må få være aktive og tenke selv. Det er ingen motsetning mellom hard kunnskap og dannelse. Det er for eksempel ingen motsetning mellom mer matematikk og dannelse. Forståelse for hvordan samfunnet fungerer vil ikke bli dårligere av å forstå teori. Grunnleggende ferdigheter er også et viktig grunnlag for dannelse. Og dannelse er en viktig del av alle profesjoner og yrker, og har en like viktig plass på yrkesfag som for høgskoler og universiteter - for også rørleggere har behov for dannelse og har sin egen profesjonsetikk.
Dette ble en litt stikkordspreget gjengivelse av noen poenger fra hans innlegg, som egentlig fortjener at du kikker på det selv - det varte et knapt kvarter og ligger vel på nett.
Erling Dokk Holm hadde en artig tittel: "Dannelse - der fremmede møter hverandre". Han snakket ut fra sin tolkning av en bok av Albert Camus og han snakket om kaffebarer, hvor vi kan være sammen med andre og føle oss som del av et fellesskap uten å være nødt til å snakke med dem. Han trakk fram kaffens store rolle i dannelsen, blant annet gjennom kaffehus hvor folk kunne være sammen og diskutere temaer uten å bli fulle. Å håndtere skillet mellom privat og offentlig er en del av dannelsen, kanskje. "Dannelse trengs for å unngå å falle ned i gjørmen av det private." sa han, uten at jeg vet helt hvem han siterte. Han hadde viste også til godbiter som "Dannelse er å vite hva som er passe avstand" og begrepet "civil inattention".
Men innlegget var vel først og fremst humoristisk ment, og stort sett vellykket, selv om homoparodien hans og utfallene mot Kjeller ikke var av høydepunktene.
Det kan legges til (nå er jeg ute av referatmodus og mener ting selv) at skillet mellom det private og det offentlige er blitt utydeligere de siste årene, og at det krever en annen bevissthet. Sosiale medier er et eksempel på en fantastisk ny kommunikasjonsform som på mange og interessante måter sprenger den gamle privat-offentlig-dikotomien, med fascinerende nye dilemmaer som resultat.
Oddrun Sæter tok utgangspunkt i konflikt mellom "skjema" og "skjønn". Hun snakket om forskning hun gjorde på 90-tallet om bydelspolitiet i Konnerud og Fjell i Drammen, hvor hun i Konnerud opplevde at barnevernet hadde "satt taushetsplikten litt til side" for å få til et godt samarbeid og løse problemer på lavt nivå. Selv om dette muliggjorde et godt samarbeid mellom barnevern og politi, ble det negativt mottatt av sentralt hold i politiet, som snakket om en "muntlighetskultur" i bydelspolitiet. I konflikter mellom innvandrergrupper på Fjell ble det arrangert møter mellom disse og med en imam. De kalte dette å sette rettsreglene "litt til side" for å løse konflikter.
Kloke fagpersoner hadde funnet løsninger i som var ulike i de to bydelene - og begge steder var skjønnet på kant med "skjemaene". Dette viser viktigheten av at profesjonsutøverne har utviklet et godt skjønn - men forsåvidt også viktigheten av å kunne lover og regler.
Spesielt dette om forholdet mellom relaterte yrkesgrupper synes jeg er ekstra interessant, og det er på tide at vi får på plass møter mellom grunnskolelærerstudenter og for eksempel barnevernstudenter, barnehagelærerstudenter og helsesøsterstudenter i løpet av utdannelsen. HiOA har jo gode muligheter for å få til noe sånt, og vi er i gang med å knytte kontakter for å få til.
Så var det lunsj. Logistikken rundt lunsj er forsåvidt er et område det må jobbes mer med i dette bygget - etter en del minutter i kø uten engang å ha nådd fram til trappa opp fra kjelleren til første etasje (lunsjen var i andre etasje), bestemte jeg meg for å droppe den påspanderte lunsjen og heller gå til et annet bygg og spise matpakka mi. Som for øvrig var utmerket og ga meg fred og ro til å skrive ferdig dette blogginnlegget...
Og i samme slengen bestemte jeg meg for å følge resten av dagen fra egen PC - det er mer sutalaust, og gir samtidig mulighet til mer uproblematisk multitasking.
torsdag 16. januar 2014
Kritisk evaluering av tellekantsystemet
Det gir ikke mye mening å telle FoU (forskning og utviklingsarbeid). De fleste som har publisert litt selv kan se det uten å se ut over egen nesetipp. Jeg vet for eksempel at det av og til er litt vilkårlig om jeg publiserer resultatene mine i en eller to artikler, men poenguttellingen blir den dobbelte hvis jeg deler det opp. Andre ganger er det vilkårlig om jeg velger en poenggivende publiseringskanal eller ikke. Og ikke minst: blant de poenggivende artiklene mine er det noen jeg ofte får ros for og andre som - etter responsen å dømme - aldri er blitt lest etter at de ble publisert.
Og ser jeg ut over egen nesetipp, ser jeg at andre publiserer artikler som er overlegne mine i dybde og innsikter, men som gir de samme 0,7 poeng. Systemet for telling av FoU er irriterende og intetsigende. Men er det også direkte skadelig?
Jeg valgte å tilbringe formiddagen 16. januar hos HiOAs nabo Litteraturhuset, hvor en evaluering av det norske tellekantsystemet ble lagt fram.
Evalueringen tyder på at tellekantsystemet har ført til økt antall publikasjoner, men ikke økt kvaliteten eller "impact" for norsk forskning. Den peker også på at tellekantsystemet ikke behandler alle fagfeller likt, noen er bedre stilt enn andre. Språklig melder de om "en vis forskydning væk fra norsk som publiceringssprog" innen enkelte fagområder. Nomineringssystemet har lav legitimitet blant FoU-ere og ledere i sektoren.
Jeg er sjokkert over at evalueringen viser stor bruk av indikatorene ved kvalifisering til stillinger. I sektoren bruker vi jo sakkyndige utvalg i stor stil, og da er det meningen at utvalgene skal foreta en kvalitetsvurdering selv, ikke telle publiseringspoeng. Det er pinlig for norsk akademia at tellekantsystemet brukes i slike sammenhenger.
På side 97-98 i rapporten er det en del tekst som kunne vært skrevet direkte til fakultetsstyret vårt, som senere i måneden skal vedta et nytt system for tildeling av FoU-tid. Evalueringen advarer mot mulige negative følger av å bruke tellekantsystemet på individnivå, og ikke minst tendensen til å overfokusere på tellekantpoengene selv om man verbalt signaliserer ønske om å legge vekt også på andre ting. Og ikke minst er skjevhetene i indikatorene problematiske på individnivå.
Og ser jeg ut over egen nesetipp, ser jeg at andre publiserer artikler som er overlegne mine i dybde og innsikter, men som gir de samme 0,7 poeng. Systemet for telling av FoU er irriterende og intetsigende. Men er det også direkte skadelig?
Jeg valgte å tilbringe formiddagen 16. januar hos HiOAs nabo Litteraturhuset, hvor en evaluering av det norske tellekantsystemet ble lagt fram.
Evalueringen tyder på at tellekantsystemet har ført til økt antall publikasjoner, men ikke økt kvaliteten eller "impact" for norsk forskning. Den peker også på at tellekantsystemet ikke behandler alle fagfeller likt, noen er bedre stilt enn andre. Språklig melder de om "en vis forskydning væk fra norsk som publiceringssprog" innen enkelte fagområder. Nomineringssystemet har lav legitimitet blant FoU-ere og ledere i sektoren.
Jeg er sjokkert over at evalueringen viser stor bruk av indikatorene ved kvalifisering til stillinger. I sektoren bruker vi jo sakkyndige utvalg i stor stil, og da er det meningen at utvalgene skal foreta en kvalitetsvurdering selv, ikke telle publiseringspoeng. Det er pinlig for norsk akademia at tellekantsystemet brukes i slike sammenhenger.
På side 97-98 i rapporten er det en del tekst som kunne vært skrevet direkte til fakultetsstyret vårt, som senere i måneden skal vedta et nytt system for tildeling av FoU-tid. Evalueringen advarer mot mulige negative følger av å bruke tellekantsystemet på individnivå, og ikke minst tendensen til å overfokusere på tellekantpoengene selv om man verbalt signaliserer ønske om å legge vekt også på andre ting. Og ikke minst er skjevhetene i indikatorene problematiske på individnivå.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
