mandag 16. september 2013

Taksim 10/9-2013

Det var uflaks. Vi tok det vi trodde skulle være en taxi tilbake til hotellet, men som viste seg å være en «rutetaxi» til Taksimplassen. Plutselig sto vi med Taksim og en halvannen kilometer lang İstiklalgate mellom oss og hotellet. Uheldigvis er Taksim og İstiklal gjengangere på lister over steder man som turist bør unngå på kveldstid i Istanbul. Og nå fikk vi høre at det skulle demonstreres – en demonstrant var nylig blitt drept av politiet og folk var sinte.

Det begynte å bli folksomt på plassen. Vi spurte noen politifolk om råd, de bare pekte mot İstiklalgata. Vi gikk nølende over plassen, men ble stoppet av demonstranter som sto skulder mot skulder og som ikke viste tegn til å slippe oss forbi. Vi gikk ned ei sidegate for å komme unna, og prøvde å svinge ned ei parallellgate til İstiklal. Et stykke nedi den var det plutselig mange demonstranter på vei mot oss. Vi trakk oss tilbake og søkte ly på et hotell. Vi diskuterte. Det ville snart være helt mørkt ute, og demonstrasjonene hadde nettopp begynt – vi burde komme oss til vårt hotell så fort vi kunne hvis vi ikke skulle bli her hele natta.

På fredag prøvde jeg å gå om igjen den ruta vi fulgte denne tirsdagskvelden. Jeg klarte det ikke lenger enn til dette hotellet noen få hundre meter fra Taksim. Jeg husker ikke lenger om vi svingte til høyre eller venstre ut fra hotellet – bare at vi til stadighet møtte nye gjenger med demonstranter, av og til løpende vekk fra politi. Vi visste at de ikke hadde noe ønske om å skade oss, men var redd for å havne i veien for en folkemengde som løp i panikk eller mellom demonstranter og politi. Vi fortsatte å svinge unna – til høyre her, til venstre der – og snart var vi alle like forvirrede om hvor hotellet vårt var. Vi var innom en hamam og diskuterte politikk med en resepsjonist, men det var heller ikke noe blivende sted. Vi måtte videre. Vi konsulterte kart og hadde en ny plan om hvor vi skulle løpe – som holdt akkurat til vi hadde svingt vekk fra et par demonstrantgjenger til og hadde mistet retningen.

Så kom tåregassen og det ble ubehagelig også fysisk. Først var det mest hosting. Vi løp og hostet i mørke, ukjente gater, sammen med andre forskremte turister og tilfeldig forbipasserende. Så gjorde det vondt i øynene. Tårene rant og det ble vanskelig å fokusere på veien, fortauet og demonstrantene. Vi kjente på det absurde i å løpe redde rundt i tåregass under en konferanse i utdanningsvitenskap.

Med ett visste vi hvor vi var, og hotellet var nær. Vi kastet oss inn i lobbyen, pustet inn inneluft og tørket tårer før vi satte oss i hotellrestauranten for å samle oss og få oss litt mat. Vi hadde vært på leting etter hotellet i litt over en time. Utenfor hotellet fortsatte demonstrasjonene utover natta.

Vi var ikke i fare. Ingen ville oss noe vondt, vi var aldri nær noen uhåndterlig folkemengde og vi kunne sannsynligvis ha fått oss rom på noen av hotellene vi løp forbi bare ved å flashe kredittkortene våre. Tåregassen er ikke giftig i moderate doser. Ungguttene i politiuniformer skyter sjelden uten at de må. Bare seks personer er drept i demonstrasjoner i Tyrkia så langt i år, og meg bekjent var ingen av dem turister.

Men å løpe rundt i ukjente gater, aldri kunne svinge i den retningen du tror er «hjem», kjenne tåregassen gjøre deg mindre og mindre kapabel til å orientere deg, se demonstrantene med sine gassmasker og sine tildekkede ansikter, se nestenpubertale politigutter fingre med altfor kraftige våpen – alt dette var mer enn skremmende nok for enkle nordmenn.

For egen del mislikte jeg sterkt det å ikke ane hvor hotellet mitt var, ikke å ane om jeg løp mot eller fra det, ikke vite om jeg løp mot tryggere eller skumlere strøk. Det var nok derfor jeg resten av konferansen ikke ville være ute om kvelden uten å vite eksakt hva som var raskeste vei tilbake til hotellet.

Demonstrasjonene var lokale – de var sentrert rundt Taksimplassen, men ble denne kvelden spredt en del videre enn vanlig siden politiet bestemte seg for å bruke tåregass i stor stil. Det spekuleres i om politiet følte seg friere til å slå hardt ned på demonstrantene nå, etter at Istanbul uansett hadde tapt kampen om sommer-OL i 2020. De neste dagene prioriterte demonstrantene Kadikoy – på Asiasida av byen. Mange som var på konferansen fikk overhodet ikke med seg at det hadde vært demonstrasjoner og var uforstående til at vi ikke ville delta på konferansen utover kvelden de siste dagene. Norske medier dekker ikke daglige demonstrasjoner i Istanbul så lenge ingen dør – bortsett fra hvis nordmenn er involvert, naturligvis.

De som ikke kom borti demonstrasjonene, fortsatte konferansen som før. Vi som hadde kommet borti dem, begynte å følge med på twitter. Enkle twittersøk på Taksim og Kadikoy ga oss hint om hvor og når de neste demonstrasjonene ville komme, slik at vi kunne føle oss mer eller mindre trygge når vi forlot hotellet på kveldstid. Demonstrantene kjemper blant annet mot en tyrkisk versjon av «snikislamisering» av samfunnet – innskrenkninger av friheter, mindre vekt på en sekulær stat. Dette lærte vi også litt om i granskning av googleoversatte twittermeldinger.

Opplevelsene den tirsdagskvelden ville jeg gjerne vært foruten. Men vi ble kjent med et fenomen som er en like viktig del av det tyrkiske samfunnet i 2013 som den blå moskeen og Topkapipalasset. Slik sett var det en interessant opplevelse. Men vi var skjønt enige om at om resten av oppholdet skulle bli dørgende kjedelig, så kunne vi godt leve med det.

Les også:
NRK.no: Nordmenn midt i tyrkiske opptøyer: – Det var helt absurd
Hurriyet Daily News: Turkish president expresses grief, vows full probe into protester’s death
News Junkie Post: In Turkey, the Protests Continue