onsdag 23. november 2011

Drømmen om det gode universitetet i 2020

"Ledersamling". For meg gir ordet assosiasjoner til høytravende diskusjoner om formuleringer i strategiske planer, fjernt fra det som er kjernen i høyskolens samfunnsoppdrag: møtet med studentene i klasserom, veiledningssituasjoner, på labber og i praksisfelt.

Er disse assosiasjonene helt feil? Jeg har nettopp vært på min første todagers ledersamling. Og på sett og vis har assosiasjonene noe for seg. Men det kan jo også formuleres mer spennende: Høgskolen i Oslo og Akershus skal bli universitet i 2014. Vi har ambisjoner om å bli Nordens ledende universitet med profesjonsprofil i 2020. Hva innebærer det? Hvordan skal vi få det til?

Det er i møtet med lærerstudentene vi former framtidas lærere. Ingen lederseminarer kan erstatte den dyktige pedagogens møte med studentene. Men høyskolen skal nå engang ha en styring og en ledelse, og denne ledelsen skal bidra i retning av det overordnede målet: at samfunnet skal få en god tilgang på kompetente lærere, førskolelærere, sykepleiere, produktdesignere og så videre. At vi bidrar godt i kunnskapsutviklingen og at vi formidler kunnskapen til alle grupper i vårt nedslagsfelt, det være seg om de er studenter eller om de er i arbeidslivet.

Det skal lages en strategisk plan for årene 2012-2020. Denne blir førende for mange av de prioriteringene vi gjør i stort og smått i årene som kommer. Derfor er det så viktig at vi får puttet inn i denne strategiske planen alt det som er nødvendig å gjøre for å få knakende gode profesjonsutdanninger, for eksempel.

En sentral utfordring vi står ovenfor er å sikre at store deler av personalet engasjerer seg i arbeidet. Da er det viktig at det ikke danner seg et inntrykk av at det vi skal lage er nok en plan som skal fylle kontorskuffene rundt om på høyskolens kontorer. Det det er snakk om er å tenke nøye gjennom hvordan vi kan utvikle oss videre for å nå de store målene.

Da er det også viktig å balansere mellom de store og de "små" tankene. De som sliter med at skriveren ikke virker, er kanskje ikke motivert for de store vyene - de vil bare få forberedt morgendagens undervisning. Manglende kontorer, mangel på klasserom, problemer med teknisk utstyr, stillinger som står ledige - alt dette er utfordringer som må løses så fort som mulig. Uten å løse dem blir vi ikke et ledende universitet. Men samtidig blir vi ikke et ledende universitet kun ved å løse disse utfordringene...

Så hva er det som vi drømmer om? Vi drømmer jo om knakende gode fagmiljøer på de ulike utdanningene, som gjennom tett kontakt med profesjonene, samfunnet for øvrig og internasjonale FoU-fellesskaper jobber med interessante FoU-prosjekter som beriker både utdanningene og samfunnet. Vi drømmer om en institusjon hvor vi klarer å utnytte de ulike kompetanseområdene vi har. Vi drømmer om at ledelsens drømmer og resten av høyskolens drømmer beriker hverandre slik at vi får et drømmefellesskap... :-)

Joda, litt høytravende blir det. Akkurat nå er jeg naturligvis også opptatt av at de seks timene med matematikkhistorieundervisning jeg skal ha i morgen blir bra, og at studentene får ny innsikt i hvordan de kan undervise matematikk på mer varierte og gode måter. Og jeg er opptatt av studentframleggene jeg skal høre på i kveld. Men det er ingen motsetning mellom å få til undervisningen bra i morgen og å få den til knakende godt i 2020...

onsdag 2. november 2011

Artikkelseminar på seksjonen

Vår utmerkede seksjonsleder har dratt igang en ny tradisjon på matematikkseksjonen: til hvert seksjonsmøte skal vi ha lest en eller to artikler som vi diskuterer når de mer prosaiske sakene er unnagjort. Utplukkingen av artikler går på omgang. Tiltaket er med på å utvikle en felles referanseramme (eller -basis) på seksjonen. I dag diskuterte vi to artikler som jeg hadde plukket ut. Den ene artikkelen var av Luis Radford og var på en måte en fortsettelse av en artikkel fra forrige møte. Den handler om tidlig algebratenkning, basert på et prosjekt hvor man har fulgt barn gjennom tre år. Etter å ha hørt Radford noen ganger på konferanser uten å forstå all verden, ble jeg nysgjerrig da Vigdis Flottorp viste til ham i en Tangentenartikkel nylig. Artikkelen er: Radford, L. (2011). Embodiment, perception and symbols in the development of early algebraic thinking. In Ubuz, B. (Ed.), Proceedings of the 35th Conference of the International Group for the Psychology of Mathematics Education (Vol. 4, pp. 17-24). Ankara, Turkey: PME. Artikkelen er interessant av flere grunner. Jeg er fascinert av at man vil studere elevers algebraiske tenkning og insisterer på å gjøre det med masse videokameraer. Mange ville jo nøyd seg med lydopptak. I artikkelen ser vi godt hvorfor videokameraene er nyttige - elevene kommuniserer ikke-verbalt blant annet ved hjelp av gester. Vi ser også hvordan elevens forståelse av figurtall beveger seg mot å se det romlige/geometriske og det tallmessige i sammenheng. Den andre artikkelen handler om matematikklærerutdanneres matematikkunnskap - og som teoretisk bakgrunn har den blant annet Ball som jo mange på seksjonen er glad i. Artikkelen er cirka en måned gammel og er relevant siden den jo faktisk handler om "oss". Artikkelen er: Zazkis, R. & Zazkis, D. (2011). The significance of mathematical knowledge in teaching elementary methods courses: Perspectives of mathematics teacher educators. Educational Studies in Mathematics, 76(3), 247-263. Det var denne artikkelen som skapte mest diskusjon. Den er interessant fordi den starter på den samme jobben angående lærerutdanneres matematikkunnskap som Ball og mange med henne har gjort med lærerkunnskapen: å prøve å dreie diskusjonen over fra en unyansert telling av matematikkvekttall til å diskutere hva matematikkunnskapen kan bidra med inn i lærerhverdagen. I artikkelen er fem matematikklærerutdannere intervjuet, og de kommer med fem ulike argumentasjonsrekker og eksemplifiseringer av at deres matematikkunnskap bidrar til undervisningen. Et eksempel er en som mener at bakgrunnen fra gruppeteori gjør at læreren kan svare på et konkret spørsmål som dukket opp i undervisningen, et annet eksempel er hvordan matematikkhistoriekunnskaper bidrar til å se matematikkfaget i et annet perspektiv. Men artikkelen har også mange konkrete eksempler som er interessante å se på, og som vi også brukte litt tid på å diskutere. For oss lærerutdannere kan det knapt finnes noe mer relevant spørsmål enn det spørsmålet denne artikkelen reiser: Hvilke deler av vår bakgrunn og våre kunnskaper er det som bidrar til at vi (forhåpentligvis) er gode matematikklærerutdannere? Forstår vi mer av dette spørsmålet, forstår vi vel samtidig en god del mer om hva våre studenter bør kunne for å bli gode matematikklærere. Til tross for at det i en travel hverdag er vanskelig å få tid til artikkellesing - spesielt av artikler som ikke er direkte relevante for artikler vi selv er i ferd med å skrive - så håper jeg at artikkelseminarene fortsetter...