Jobb og privatliv i sosiale medier (versjon 1)

Dette innlegget omhandler temaer som jeg nok kommer til å fortsette å tenke på. Derfor vil jeg veldig gjerne ha kommentarer og innspill.

Bruk av sosiale medier reiser noen spørsmål som ikke fantes i nøyaktig samme form for ti år siden. For eksempel:
- Hva svarer jeg når jeg på Facebook får en venneforespørsel fra en av mine studenter?
- Kan jeg stille faglige jobbspørsmål fra den samme Twitterkontoen som jeg bruker privat?

Jeg har to viktige hensyn å ta:
- Jeg vil ikke bruke jobben og jobbkontakter til å fremme private synspunkter som ikke kan belegges faglig
- Jeg vil utnytte sosiale medier også i jobbsammenheng, der det er nyttig.

Rent umiddelbart kan det virke som det enkleste er å prøve å ha et skarpt skille. For eksempel har jeg skilt mellom private og jobbrelaterte blogger. (Bjørn på norsk er en privat blogg som for tida brukes mye til politikk, mens Lærerutdanneren Bjørn er en jobblogg.)

Dette hjelper et stykke på vei, ihvertfall for egen del. Jeg klarer selv å holde orden på når jeg er i møte med kunnskapsministeren i jobbsammenheng og når jeg kritiserer ham på politisk grunnlag i min private blogg...

Med andre personer er det mer uklart - og uhensiktsmessig å skille like klart. Jeg kommuniserer en del med LLH-lederen, dels privat som LLH-medlem og dels jobbmessig som lærerutdanner. Jeg bruker jobbtid til å jobbe med homotematikk og bruker privat tid på ting som jeg like gjerne kunne ha fått lønn for. Dette er ikke særlig problematisk, siden målsettingen i begge tilfeller er den samme - å styrke læreres kompetanse.

Om andre klarer å skille, er jo dessuten uansett et spørsmål. Det "beste" eksemplet er da Nina Karin Monsen begynte å trekke mine studenter inn i en diskusjon vi hadde om felles ekteskapslov.

Og så er det Facebook og Twitter. Så langt har jeg prøvd å tviholde på at dette er "private" arenaer, hvor jeg kan være polemisk, politisk, personlig og av og til usaklig. Men jeg ser jo stadig flere eksempler på at Facebook og Twitter kan brukes også i jobbsammenheng. Når jeg utforsker slike muligheter, må jeg da justere den private bruken samtidig? Og er "private Bjørn" villig til det for at "jobb-Bjørn" skal få bruke dem til jobbting?

På den annen side: Jeg holder ikke Facebook så "ren" at jeg ikke er venner med kolleger. Jeg ser jo også at det kan være problematisk - det er sikkert ikke alle kolleger som har glede av å lese om mine private synspunkter, samtidig som de kanskje ikke vil fjerne meg som "venn". Heldigvis finnes det mange innstillinger som gjør at de da kan velge å ikke få oppdateringer fra meg.

Spørsmålene gjelder ikke bare meg, naturligvis. Andre må vel gjøre liknende vurderinger. Jeg ser at Frank Rossavik bruker Twitter aktivt - er han da privatperson, Morgenbladetredaktør eller begge deler? Bård Vegar Solhjell blander privat musikksmak inn i sine politiske utsagn.

Jeg blir også alltid fristet til å trekke paralleller til tida før internett. Kunne man da ringe en kollega og spørre om hjelp til noe privat, eller ringe en venn og be om tips til noe i jobbsammenheng? Ja, naturligvis kunne man det - i noen grad. Kunne man dele ut løpesedler på torget selv om man risikerte å treffe kolleger der? Ja, naturligvis. Men internett gjør det mye mer omseggripende og åpenlyst. (Og parallellene er ikke alltid så enkle å finne. Hvis jeg er "venn" med en kollega på Facebook - blir da det å polemisere for et politisk parti på Facebook parallelt til å dele ut løpesedler til kollegaen på jobben?)

Inntil videre er mine svar på de to innledende spørsmålene:
- Jeg svarer nei til studenter som vil bli "venn" på Facebook. Jeg ønsker å beholde en viss "profesjonell distanse" til studenter som jeg skal ha opp til eksamen. Jeg ønsker dessuten å kunne sjekke Facebook på fredagskvelden uten å få spørsmål fra studenter akkurat der. (På samme måte er jeg faktisk så "gammeldags" at jeg prøver å oppfordre folk på jobben til å sende mail, ikke ringe på mobiltelefonen - det også for at jeg kan velge når jeg forholder meg til jobben.)

- Jeg fortsetter med å utforske bruk av Twitter og Facebook i jobbsammenheng, men innser at jeg må følge med på utviklingen og vurdere å opprette egne kontoer for jobbruk.

(Innspill ønskes, som sagt!)

En lærerutdanners bruk av digitale hjelpemidler

Blir Facebook og Twitter snart like selvfølgelige verktøy for en lærerutdanner som epost og google?

Digitale hjelpemidler påvirker etterhvert enhver del av en lærerutdanners hverdag. Jeg bruker Word når jeg planlegger undervisningen, lager presentasjon i PowerPoint, bruker Google for å søke informasjon som jeg trenger, finner kanskje noen CC-bilder på Flickr og statistisk materiale hos Statistisk sentralbyrå. Jeg minner studentene om hva de må forberede seg på på Fronter, og legger ut beskjeder i etterkant i det samme systemet. Jeg får epost fra studentene når de lurer på noe, eller svarer på spørsmål i Fronters forum.

Jeg bruker naturligvis ulike databaser for å lete fram forskningsartikler som jeg trenger, eller reserverer bøker i Bibsys. Bibsys bruker jeg også for å laste ned referanser til EndNote. Når jeg skriver artikler sammen med min gode kollega ved Universitetet i Agder, bruker vi GoogleTalk for å chatte, samskriver i GoogleDocs og bruker referanseprogrammet EndNoteWeb for å utveksle referanser.

I forskningen min jobber jeg med digitale læremidler i matematikkfaget, og jobber også med å utvikle en wiki for lærerstudenter. Og så blogger jeg naturligvis om mange aspekter ved jobben, og får på den måten reflektert rundt det - og av og til interessante innspill tilbake.

Men hva med de berømte sosiale media? For eksempel Twitter og Facebook må jeg innrømme at jeg foreløpig ikke har brukt så skrekkelig mye i jobbsammenheng, men noen eksempler har jeg:

1: Jeg hadde møtt på en konferanse, men hadde ikke epostadressen (hun hadde dessuten nettopp skiftet universitet). Jeg fant henne imidlertid på Facebook, og fikk slik tak i et spørreskjema som hun hadde brukt og som hun gjerne lot meg bruke.

2: En students epostadresse var ute av funksjon, og det hastet å gi en beskjed om at første undervisningsøkt etter sommerferien var fremskutt. Vi fant ut at hun hadde konto på Facebook, og noen få minutter etter at beskjeden var oversendt, fikk vi hyggelig svar om at den var mottatt.

3: Jeg oppdaterte statusen på Facebook med noe om "homoaldershjem" og fikk raskt svar om en rapport om eldre og homofili som jeg burde lese. Og tilsvarende: jeg nevnte på Twitter at jeg arbeidet med andreutgaven av ressurspakka, og fikk svar fra en jeg kjenner som tipset meg om ei bok som jeg burde lese i den sammenhengen. Begge tipsene kom for øvrig fra noen av Norges fremste på området.

4: Jeg laget en liste over kjente homofile/bifile til ressurspakka, og la et blogginnlegg med denne lista og oppfordring til å komme med innspill om forbedringer. Jeg la også lenke til dette fra Facebook. Et par minutter senere kom de første forbedringsforslagene.

5: Jeg lurte på når Utdanningsdirektoratets ressurshefte om seksualitet var klart, og sendte en Twittermelding til dem om det. Fikk raskt svar (riktignok ikke med konkret dato, men dog).

Kort sagt - de sosiale media ser ut til å fungere utmerket for å kommunisere med folk (bombe!) og å få innspill på ting man holder på med. Det forutsetter imidlertid at man tør å vise fram det man holder på med før det kommer hjem fra trykkeriet.

Inspirert av dette, vil jeg utnytte dette bevisst nå i sluttfasen av arbeidet med ressurspakka - hvor jeg vil legge ut en "pre-release"-versjon, blogge og twittre om den, og oppfordre alle som har tid om å kikke på de delene de har greie på. Kanskje blir ressurspakka ganske mye bedre av dette...