Jeg opplever ikke så sjelden at jobben min og ting jeg gjør på privaten går over i hverandre. Det var for eksempel tilfelle i dag, da jeg var gjest på LLHs landsstyremøte for å legge fram læreplangruppas arbeid - på et møte hvor også mange andre aktører i LLH-systemet presenterte sitt skolearbeid. Dette er arbeid som jeg sorterer under det "private" men som naturligvis har stor overføringsverdi til arbeidet som lærerutdanning.
Min rolle på møtet var som sagt bare å presentere arbeidet med LLHs lærebokpris, en pris som i år deles ut for tredje gang. Det var nyttig å presentere dette for LLHs landsstyre, selv om det er bare en ørliten del av det skolearbeidet LLH gjør. På møtet ble det presentert langt viktigere arbeider, som Skeiv Ungdoms Restart-prosjekt for skoleinformasjon, LLH Rogalands og LLH Oslo og Akershus' organisering av tilsvarende arbeid samt (ikke minst) LLH Trøndelags samarbeidsprosjekter med Trondheim kommune og Sør-Trøndelag fylkeskommune for skolering av lærere og helsesøstre i deres område.
Dette ga både rent konkrete, metodiske tips til arbeid med seksualitet med elever, og også mer overordnede perspektiver på hvordan slikt arbeid bør organiseres. For eksempel ble det både argumentert for og mot bruken av ens egen komme ut-historie i slikt arbeid - argumenter som bør tenkes videre på.
LLH gjør mye arbeid for å bøte på de manglene som er i lærerutdanning og i skolenes undervisning på dette feltet.
Viser innlegg med etiketten homofili. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten homofili. Vis alle innlegg
søndag 6. februar 2011
onsdag 26. januar 2011
Lærere skjuler legningen sin
En ny undersøkelse fra Bergen viser at den vanskeligste arbeidsplassen for homofile, lesbiske og bifile ansatte i Bergen kommune er skoleverket. Spesielt ungdomsskolen skiller seg ut. Mange homofile lærere er ikke åpne om sin legning ovenfor kolleger og venner. (Se Homonytt)
søndag 23. januar 2011
Homoundervisning i matematikk, naturfag og geografi
Jeg leser på nettet at det i Storbritannia er laget undervisningsmateriale for å inkludere LHBT-tematikk i undervisningen i alle skolens fag, også fag som matematikk, naturfag og geografi. Materialet er laget av Schools Out. (Homonytt fra hele verden)
Dette er et bra tiltak. Som man ser av forslagene er det ikke snakk om å ta undervisningstid fra for eksempel matematikk til å undervise om LHBT-tematikk, men derimot å bruke LHBT-temaer istedenfor heterofile (eller nøytrale) temaer i undervisningen av matematikken.
Materialet er imidlertid ikke klart enda. I mellomtiden går det jo an å se på ressurspakka som FHiOHL har laget for profesjonsutdanningene... (pdf)
("Homonytt fra hele verden" drives av undertegnede, og jeg har også vært redaktør for ressurspakka. En blogg vil alltid ha litt fokus på det bloggeren selv driver med...)
Dette er et bra tiltak. Som man ser av forslagene er det ikke snakk om å ta undervisningstid fra for eksempel matematikk til å undervise om LHBT-tematikk, men derimot å bruke LHBT-temaer istedenfor heterofile (eller nøytrale) temaer i undervisningen av matematikken.
Materialet er imidlertid ikke klart enda. I mellomtiden går det jo an å se på ressurspakka som FHiOHL har laget for profesjonsutdanningene... (pdf)
("Homonytt fra hele verden" drives av undertegnede, og jeg har også vært redaktør for ressurspakka. En blogg vil alltid ha litt fokus på det bloggeren selv driver med...)
fredag 30. juli 2010
Homoskjellsord og depresjon henger sammen
Blikk (på papir) har en notis i siste nummer om en masteroppgave ved HiB som viser at "det er sterk sammenheng mellom erting med homoslang på ungdomsskolen og nåværende depressive symptom". Det er Hilde Slåtten som har stått for undersøkelsen.
Undersøkelsen viser også at "81 prosent av guttene og 39 prosent av jentene forteller at de opplevde negativ erting med homofile uttrykk da de gikk på ungdomsskolen", ifølge Blikk. Ungdommen var fra 16 til 20 år gamle da de ble spurt for tre år siden, så dette er snakk om situasjonen på 2000-tallet. En av fire av guttene opplyste at de ble ertet ukentlig.
Det skal bli interessant å se nærmere på rapporten når jeg finner den. Det virker som at den viser at situasjonen i ungdomsskolen fortsatt er så ille mange steder som vi har fryktet. Foreløpig tyder ingenting på at de nye lærerutdanningene skal endre situasjonen radikalt heller.
Undersøkelsen viser også at "81 prosent av guttene og 39 prosent av jentene forteller at de opplevde negativ erting med homofile uttrykk da de gikk på ungdomsskolen", ifølge Blikk. Ungdommen var fra 16 til 20 år gamle da de ble spurt for tre år siden, så dette er snakk om situasjonen på 2000-tallet. En av fire av guttene opplyste at de ble ertet ukentlig.
Det skal bli interessant å se nærmere på rapporten når jeg finner den. Det virker som at den viser at situasjonen i ungdomsskolen fortsatt er så ille mange steder som vi har fryktet. Foreløpig tyder ingenting på at de nye lærerutdanningene skal endre situasjonen radikalt heller.
mandag 28. juni 2010
Homofili på pensum (Sexologi 2/2010)
Kommer du over Sexologi nr. 2/2010, kan du glede deg over artikkelen "Homofili på pensum" av undertegnede. Den er en presentasjon av ressurspakka om homofili som er skrevet for profesjonsutdanningene.
(Se Norsk Forening for Klinisk Sexologi.)
(Se Norsk Forening for Klinisk Sexologi.)
onsdag 2. juni 2010
KrF: Utdanningsdirektoratet bedriver hjernevask
Vårt Land skrev i går om Utdanningsdirektoratets nye ressurshefte for undervisning om seksualitet, som jeg har skrevet om før. KrF-politiker Øyvind Håbrekke kaller heftet "løgn og propaganda", "makkverk" og "hjernevask".
Jeg synes det er positivt at dette ressursheftet får mer oppmerksomhet. Men jeg mener at Håbrekke systematisk feiltolker ressursheftet. For eksempel sier han at "Utdanningsdirektoratet er derimot kronisk opptatt av å minimalisere betydningen av kjernefamilien til bare ett av flere valg. Det fremstilles som at det er hipp som happ om du har en foreldre eller to foreldre. Ansvar og forpliktelse er erstattet med et sammensurium av babyfrø og babyegg."
Poenget er ikke om det er best å ha to foreldre eller en forelder. Poenget er at man som lærer har elever med begge foreldresituasjoner, og at det da naturligvis ikke er noen oppgave for læreren å fortelle elevene at de som har to foreldre er mer "normale" eller nødvendigvis har det så mye bedre enn de som har én.
Tilsvarende skriver Espen Ottosen: "At det skal legges vekt på seksuell orientering i undervisningen er vel og bra. Men det blir helt feil om en skal tre ned over hodet på elevene at homoseksualitet er noe de kanskje bør vurdere å prøve ut og er nøyaktig like bra som heteroseksualitet."
Igjen: man kan gjerne mene at homofili er "bedre" enn heterofili eller omvendt, men overfor elevene (som har hver sin oppfatning av egen seksuelle orientering helt utenfor lærerens kontroll) er det helt håpløst å framholde at en legning er mindreverdig. Vi vet nok til å kunne slå fast at slik læreradferd ikke er bra for elevene.
(Jeg har ikke selv vært med på å skrive ressursheftet, men har vært med på den forberedende planleggingen og også kommentert enkelte utkast. Så er den "inhabiliteten" nevnt.)
Jeg synes det er positivt at dette ressursheftet får mer oppmerksomhet. Men jeg mener at Håbrekke systematisk feiltolker ressursheftet. For eksempel sier han at "Utdanningsdirektoratet er derimot kronisk opptatt av å minimalisere betydningen av kjernefamilien til bare ett av flere valg. Det fremstilles som at det er hipp som happ om du har en foreldre eller to foreldre. Ansvar og forpliktelse er erstattet med et sammensurium av babyfrø og babyegg."
Poenget er ikke om det er best å ha to foreldre eller en forelder. Poenget er at man som lærer har elever med begge foreldresituasjoner, og at det da naturligvis ikke er noen oppgave for læreren å fortelle elevene at de som har to foreldre er mer "normale" eller nødvendigvis har det så mye bedre enn de som har én.
Tilsvarende skriver Espen Ottosen: "At det skal legges vekt på seksuell orientering i undervisningen er vel og bra. Men det blir helt feil om en skal tre ned over hodet på elevene at homoseksualitet er noe de kanskje bør vurdere å prøve ut og er nøyaktig like bra som heteroseksualitet."
Igjen: man kan gjerne mene at homofili er "bedre" enn heterofili eller omvendt, men overfor elevene (som har hver sin oppfatning av egen seksuelle orientering helt utenfor lærerens kontroll) er det helt håpløst å framholde at en legning er mindreverdig. Vi vet nok til å kunne slå fast at slik læreradferd ikke er bra for elevene.
(Jeg har ikke selv vært med på å skrive ressursheftet, men har vært med på den forberedende planleggingen og også kommentert enkelte utkast. Så er den "inhabiliteten" nevnt.)
søndag 23. mai 2010
Homofil ble hetset bort fra Tromsø - og skolens rolle
Avisa Tromsø skriver om 17 år gamle Amir-Alexander Zilali Holmeslet som ble mobbet på skolen fordi han var homofil.
- Jeg tok det opp med kontaktlæreren min, men fikk bare beskjed om at jeg kunne ta en uke fri. Grunnen var at de mente at de ikke kunne utvise så mange. Jeg synes det var urettferdig, siden jeg glipp av masse undervisning, forteller Amir-Alexander til avisa.
Den lokale LLH-lederen oppfatter Tromsø som en inkluderende by, og dermed illustrerer historien det poenget som jeg gjentar til stadighet: det hjelper ikke nødvendigvis for den enkelte hva "samfunnet som helhet" mener hvis omgangskretsen har negative holdninger. Derfor må den enkelte lærer være oppmerksom på hva som foregår i egen klasse og på egen skole, uavhengig av hvor "tolerant" læreren oppfatter byen som helhet til å være.
"Det viser at det fortsatt er store utfordringer i skolen, og at vi trenger en større innsats mot fordommer og homohets", sier LLH-lederen til slutt. Dette arbeidet går for sakte. Men i disse dager legges siste hånd på en mengde fagplaner i lærerutdanningene rundt om i landet - fagplaner som skal gjelde fra de nye lærerstudentene kommer i høst. Så da får vi se om det blir mer undervisning om temaet enn det har vært.
(Se hans blogg hvor han er med på å diskutere saken.)
- Jeg tok det opp med kontaktlæreren min, men fikk bare beskjed om at jeg kunne ta en uke fri. Grunnen var at de mente at de ikke kunne utvise så mange. Jeg synes det var urettferdig, siden jeg glipp av masse undervisning, forteller Amir-Alexander til avisa.
Den lokale LLH-lederen oppfatter Tromsø som en inkluderende by, og dermed illustrerer historien det poenget som jeg gjentar til stadighet: det hjelper ikke nødvendigvis for den enkelte hva "samfunnet som helhet" mener hvis omgangskretsen har negative holdninger. Derfor må den enkelte lærer være oppmerksom på hva som foregår i egen klasse og på egen skole, uavhengig av hvor "tolerant" læreren oppfatter byen som helhet til å være.
"Det viser at det fortsatt er store utfordringer i skolen, og at vi trenger en større innsats mot fordommer og homohets", sier LLH-lederen til slutt. Dette arbeidet går for sakte. Men i disse dager legges siste hånd på en mengde fagplaner i lærerutdanningene rundt om i landet - fagplaner som skal gjelde fra de nye lærerstudentene kommer i høst. Så da får vi se om det blir mer undervisning om temaet enn det har vært.
(Se hans blogg hvor han er med på å diskutere saken.)
torsdag 20. mai 2010
Lansering av brosjyre for helsepersonell
I dag var jeg på lanseringen av LLHs nye brosjyre rettet mot helsepersonell. Den heter "Ta det ikke for gitt at pasienten er heterofil" og er utarbeidet i samarbeid med Helsedirektoratet, Den norske legeforening, Norsk Psykologforening og Norsk Sykepleierforbund. Lanseringen foregikk på Litteraturhuset i Oslo.
Det var et tretimers møte med mange gode innlegg, og jeg skal prøve å referere kort fra alle, med forbehold om eventuelle feiloppfattelser, naturligvis.
Karen Pinholt, leder i LLH, åpnet ballet med å trekke linja tilbake til 1950. Den 20. mai 1950 var det konstituerende møtet for den første foreningen for homofile. Et av resultatene var brosjyren "Hva vi vil" som ble distribuert i 1951. (Dette historiske dokumentet er foreløpig ikke tilgjengelig på nettet, noe LLH bør gjøre noe med.) Den gang henvendte brosjyren seg blant annet til helseprofesjoner som anså homofili som en sykdom. I dag utgis en brosjyre i samarbeid med helseprofesjoner i samlet innsats for å bedre homokompetansen i helsevesenet.
Politisk rådgiver Heidi Rosendahl Lindebotten i Helse- og omsorgsdepartementet presiserte at majoriteten av homofile har god helse, men at vi vet at skam, skyld og identitetsproblematikk er utfordringer for en del. Hun fortalte at departementet nå vurderer tiltak for å bedre kompetansen i pleie- og omsorgssektoren.
Avdelingsdirektør Henriette Øien i Helsedirektoratet takket for godt samarbeid med Rosa kompetanse (LLHs helseprosjekt) gjennom fire år. Hun refererte til at Rosa kompetanse både bidrar til å oppfylle regjeringens handlingsplan for bedre homohelse og samtidig har fått en merknad fra alle partiene i Stortingskomiteen (bortsett fra FrP) som sikrer fortsatt finansiering. Hun la vekt på at man "må ikke ta for gitt at pasienten som sitter foran en er slik eller slik - man må vite". Dette var en understreking som ble gjentatt av flere av de som hadde ordet.
Hun presiserte også at Norge i dag har en utfordring med en "utbruddliknende situasjon" når det gjelder HIV blant menn som har sex med menn, og at det er et opplagt problem å få mange nok til å teste seg jevnlig når de ikke føler seg trygge på at de kan fortelle legen at de faktisk har sex med menn.
Kjersti Dyrhaug var konferansier og hadde også interessante betrakninger. Hun la vekt på at man sjelden er mer sårbar i hverdagen enn når man er syk eller trenger hjelp. Hun refererte blant annet til situasjoner hos gynekologen når hun, med beina til værs, måtte presisere at "Nei du, jeg ligger bare med damer, jeg!" Mange samtaler med helsepersonell blir anstrengte hvis de er helt uforberedt på en slik virkelighet.
Hanne Børke-Fykse er prosjektleder i Rosa kompetanse, og hun fikk masse godord fra mange av de som snakket. Selv fortalte hun om arbeidet i Rosa kompetanse, og i særdeleshet om reisevirksomheten rundt om i landet for å holde kurs. Hun pekte på at det til tider virket smått absurd å reise land og strand rundt som "reisende lesbisk" og samtidig fortelle om hvor alminnelig det er. Hun la også vekt på det gode samarbeidet med folk fra de ulike profesjonsgruppene i helsevesenet, som gjør at de som er på kurs føler seg tatt på alvor - de blir kurset av folk som faktisk vet noe om hverdagen i praksisfeltet.
Hanne leste litt fra brosjyren fra 1951 og sammenliknet den litt med den som ble lansert i dag. Dagens brosjyre har færre krav og er kanskje mer tilbakelent. Samtidig er den bedre faglig fundert, nettopp på grunn av den sterke forankringen i profesjonene som den har.
I sine kurs har Hanne et hovedbudskap: "Du er veldig viktig for meg". Alle som arbeider med helse har mulighet til å være den personen som betyr noe spesielt for en pasient, og alle som arbeider med helse ønsker å være best mulig beredt til å gjøre nettopp det.
Hanne fortalte også om hvordan hun arbeider med myter om homofile i sine foredrag. Hun tar ofte utgangspunkt i Google eller diskusjonsforumene på Gaysir - der finner man de mytene man ønsker å diskutere, rikt dokumentert. Så kan man i fellesskap diskutere og dissekere disse mytene.
Så var det tid for et musikalsk innslag, ved Søstrene Bøygard. De spilte og sang vakkert og gripende - sangene "Røre Ved Deg", "Koma Heim", "Syrg Ikkji Gråt Ikkj Vene More" og "Vinterspigel". "Koma Heim" handler for eksempel om en narkoman som ringer hjem for å høre om hun kan få lov til å overnatte hjemme i natt - for det er fullt på hospitset og det er kaldt i kjelleren på jernbanestasjonen...
Vigdis Bunkholdt og Solveig Askjem fortalte så om forskjellen på å være homofil før og nå. Vigdis kom inn i Forbundet av 1948 i 1955 og ble med i styret fra 1956. Hun fortalte om hvordan situasjonen i det offentlige rom preget alle. Kirken, lovverket og psykiatrien gjorde homofili til noe syndig, straffbart og sykt, og dette var det umulig å ikke bli berørt av. Det ble oppfattet som alt fra en livstidsdom til et irritasjonsmoment. Vigdis Bunkholdt filosoferte over hvorfor folk tok det forskjellig og hvorfor noen klarte seg relativt godt mens andre ikke gjorde det. Hennes teori er at det har å gjøre med om man også har andre referansepunkter for å beskrive seg selv - altså hvor stor plass legningen har i ens selvbilde.
Hun fortalte at hun blir irritert og støtt når noen sier at Forbundet i 1950-årene primært var en sosial klubb. Også da foregikk det et relativt intensivt arbeid som la grunnlag for senere utvikling, blant annet ved Arne Heli og Dermot Mack. Men redselen for å være for åpne var ikke uten grunn - da forbundet begynte å bli offentlig kjent, ble det vanskelig å leie lokaler til møter, for eksempel.
Mange mener at alt er greit i dag. Vigdis Bunkholdt er uenig i det. I dag er det mange "dobbelte signaler" - folk er grenseløst tolerante i teorien, men det er vanskelig å vite om de også er så tolerante når det kommer til stykket. Hun nevnte Alf Prøysen-saken som et symptom på dette. Mange tilsynelatende tolerante mennesker syntes det var utålelig da det ble kjent at Prøysen likte både menn og kvinner.
Solveig Askjems første innsats for homosaken var i 1962, da hun sørget for å få homoseksualitet på pensum på sosialskolen. Finn Carling kom og holdt et foredrag, men det ble det eneste innslaget om homofili i den treårige utdanningen. (I parentes bemerket: er situasjonen særlig mye bedre i dag? spør jeg.)
Solveig Askjem fortalte om hvordan hun vokste opp på landet, lykkelig uvitende om at homofili var syndig, skammelig og straffbart. Det var greit å vokse opp på en gård, fordi det var bruk for alle. Derimot fikk hun ikke gjennomslag for å ha sløyd på skolen - for skolestyret mente at sløyd var skadelig for jenter. Å hoppe i hoppbakken måtte hun gjøre i skjul, for det var også farlig. (I parentes igjen: det er det vel fortsatt?..)
Hun fortalte om ungdomstid i et kristent miljø, som var fint fordi det var lite sexpress men mange jenter. Men hun så fram til å kunne flytte til en by og leve sitt eget liv. Det gjorde hun da også etter hvert, og traff sin kjære i 1973 (?). Da de flyttet sammen i 1975 ble det ikke godt mottatt av kollegene.
Hun avsluttet med å takke homoorganisasjonene for jobben gjennom 60 år - den har bidratt til å endre livsvilkårene for mange mennesker - og de trengs fortsatt.
Trond Egil Johannesen fra Legeforeningen skulle helst ønsket at brosjyren var unødvendig - men innser at den ikke er det. Fortsatt er det nok mange leger som tar utgangspunkt i "det gjennomsnittlige" og ikke er forberedt på det som går ut over det gjennomsnittlige. Dermed blir det vanskeligere å fortelle om det. Han la imidlertid også vekt på at det er viktig å ta det opp med legen når han sier eller gjør noe dumt - det er først gjennom den samtalen du finner ut om legen er en du vil holde fast på eller en du vil bytte ut.
Bård Nylund fra Sykepleierforbundet takket også for brosjyren og syntes den var blitt "veldig, veldig bra". Noen sykepleiere tror at deres egen toleranse gjør at homofili ikke er noe problem for noen - det er det ene ytterpunktet, det andre er at man tror at homofili er roten til alle problemer en pasient måtte ha.
Bård minte oss også på at to gutter nettopp er blitt dømt til 14 års fengsel for å ha feiret sin egen forlovelse - i Malawi. Det er stor avstand fra Litteraturhuset i Oslo til store deler av resten av verden.
Kjell Erik Øie er en helt tradisjonell mann. Han er gift, har hus og to barn. Helt til han forteller at han er homofil - da oppfattes han plutselig som grensesprengende. Han reflekterte over hvordan homofile fortsatt nærmest daglig må ta stilling til når man skal være "åpen", mens heterofile er åpne på så mange slags måter hele tida. Fortsatt er det slik at mange oppfatter det som en betroelse når en homofil nevner at han er gift med en mann, mens en heterofil som forteller at han er gift med en kvinne ikke vekker samme oppsikt.
Kjell Erik var også bekymret for Øivind Benestad, som i media stadig vekk tror at barn blir forvirret av at foreldre kan være av samme kjønn. Kjell Erik fortalte om sin egen 18 år gamle, heterofile og veltilpassede sønn, som for tiden var mest opptatt av at det å ha homofile foreldre "drar damer". Jenter synes jo ofte at det er gøy med homofile venner, mens å ha venner med homofile foreldre tydeligvis også er gøy... :-)
Kjell Erik sa seg for øvrig uenig i at det er pasientens ansvar å si om han er homofil eller ikke. Han mener at helsepersonellet bør spørre - og så blir det opp til pasienten å velge hva han vil svare. (For egen del: hvis pasienter blir støtt av å få spørsmålet, må de bare opplyses om at det er et standardspørsmål som stilles de fleste i visse situasjoner.)
Kjersti Dyrhaug avsluttet møtet med å referere til en kul button hun hadde sett en gang: "Heteros make homos, you know". Det var vel en passende avslutning på et langt og innholdsrikt program.
(Som vanlig må jeg informere om at jeg sitter i styringsgruppa i Rosa Kompetanse, og som sådan sikkert er dundrende inhabil i min positive omtale om brosjyren.)
Det var et tretimers møte med mange gode innlegg, og jeg skal prøve å referere kort fra alle, med forbehold om eventuelle feiloppfattelser, naturligvis.
Karen Pinholt, leder i LLH, åpnet ballet med å trekke linja tilbake til 1950. Den 20. mai 1950 var det konstituerende møtet for den første foreningen for homofile. Et av resultatene var brosjyren "Hva vi vil" som ble distribuert i 1951. (Dette historiske dokumentet er foreløpig ikke tilgjengelig på nettet, noe LLH bør gjøre noe med.) Den gang henvendte brosjyren seg blant annet til helseprofesjoner som anså homofili som en sykdom. I dag utgis en brosjyre i samarbeid med helseprofesjoner i samlet innsats for å bedre homokompetansen i helsevesenet.
Politisk rådgiver Heidi Rosendahl Lindebotten i Helse- og omsorgsdepartementet presiserte at majoriteten av homofile har god helse, men at vi vet at skam, skyld og identitetsproblematikk er utfordringer for en del. Hun fortalte at departementet nå vurderer tiltak for å bedre kompetansen i pleie- og omsorgssektoren.
Avdelingsdirektør Henriette Øien i Helsedirektoratet takket for godt samarbeid med Rosa kompetanse (LLHs helseprosjekt) gjennom fire år. Hun refererte til at Rosa kompetanse både bidrar til å oppfylle regjeringens handlingsplan for bedre homohelse og samtidig har fått en merknad fra alle partiene i Stortingskomiteen (bortsett fra FrP) som sikrer fortsatt finansiering. Hun la vekt på at man "må ikke ta for gitt at pasienten som sitter foran en er slik eller slik - man må vite". Dette var en understreking som ble gjentatt av flere av de som hadde ordet.
Hun presiserte også at Norge i dag har en utfordring med en "utbruddliknende situasjon" når det gjelder HIV blant menn som har sex med menn, og at det er et opplagt problem å få mange nok til å teste seg jevnlig når de ikke føler seg trygge på at de kan fortelle legen at de faktisk har sex med menn.
Kjersti Dyrhaug var konferansier og hadde også interessante betrakninger. Hun la vekt på at man sjelden er mer sårbar i hverdagen enn når man er syk eller trenger hjelp. Hun refererte blant annet til situasjoner hos gynekologen når hun, med beina til værs, måtte presisere at "Nei du, jeg ligger bare med damer, jeg!" Mange samtaler med helsepersonell blir anstrengte hvis de er helt uforberedt på en slik virkelighet.
Hanne Børke-Fykse er prosjektleder i Rosa kompetanse, og hun fikk masse godord fra mange av de som snakket. Selv fortalte hun om arbeidet i Rosa kompetanse, og i særdeleshet om reisevirksomheten rundt om i landet for å holde kurs. Hun pekte på at det til tider virket smått absurd å reise land og strand rundt som "reisende lesbisk" og samtidig fortelle om hvor alminnelig det er. Hun la også vekt på det gode samarbeidet med folk fra de ulike profesjonsgruppene i helsevesenet, som gjør at de som er på kurs føler seg tatt på alvor - de blir kurset av folk som faktisk vet noe om hverdagen i praksisfeltet.
Hanne leste litt fra brosjyren fra 1951 og sammenliknet den litt med den som ble lansert i dag. Dagens brosjyre har færre krav og er kanskje mer tilbakelent. Samtidig er den bedre faglig fundert, nettopp på grunn av den sterke forankringen i profesjonene som den har.
I sine kurs har Hanne et hovedbudskap: "Du er veldig viktig for meg". Alle som arbeider med helse har mulighet til å være den personen som betyr noe spesielt for en pasient, og alle som arbeider med helse ønsker å være best mulig beredt til å gjøre nettopp det.
Hanne fortalte også om hvordan hun arbeider med myter om homofile i sine foredrag. Hun tar ofte utgangspunkt i Google eller diskusjonsforumene på Gaysir - der finner man de mytene man ønsker å diskutere, rikt dokumentert. Så kan man i fellesskap diskutere og dissekere disse mytene.
Så var det tid for et musikalsk innslag, ved Søstrene Bøygard. De spilte og sang vakkert og gripende - sangene "Røre Ved Deg", "Koma Heim", "Syrg Ikkji Gråt Ikkj Vene More" og "Vinterspigel". "Koma Heim" handler for eksempel om en narkoman som ringer hjem for å høre om hun kan få lov til å overnatte hjemme i natt - for det er fullt på hospitset og det er kaldt i kjelleren på jernbanestasjonen...
Vigdis Bunkholdt og Solveig Askjem fortalte så om forskjellen på å være homofil før og nå. Vigdis kom inn i Forbundet av 1948 i 1955 og ble med i styret fra 1956. Hun fortalte om hvordan situasjonen i det offentlige rom preget alle. Kirken, lovverket og psykiatrien gjorde homofili til noe syndig, straffbart og sykt, og dette var det umulig å ikke bli berørt av. Det ble oppfattet som alt fra en livstidsdom til et irritasjonsmoment. Vigdis Bunkholdt filosoferte over hvorfor folk tok det forskjellig og hvorfor noen klarte seg relativt godt mens andre ikke gjorde det. Hennes teori er at det har å gjøre med om man også har andre referansepunkter for å beskrive seg selv - altså hvor stor plass legningen har i ens selvbilde.
Hun fortalte at hun blir irritert og støtt når noen sier at Forbundet i 1950-årene primært var en sosial klubb. Også da foregikk det et relativt intensivt arbeid som la grunnlag for senere utvikling, blant annet ved Arne Heli og Dermot Mack. Men redselen for å være for åpne var ikke uten grunn - da forbundet begynte å bli offentlig kjent, ble det vanskelig å leie lokaler til møter, for eksempel.
Mange mener at alt er greit i dag. Vigdis Bunkholdt er uenig i det. I dag er det mange "dobbelte signaler" - folk er grenseløst tolerante i teorien, men det er vanskelig å vite om de også er så tolerante når det kommer til stykket. Hun nevnte Alf Prøysen-saken som et symptom på dette. Mange tilsynelatende tolerante mennesker syntes det var utålelig da det ble kjent at Prøysen likte både menn og kvinner.
Solveig Askjems første innsats for homosaken var i 1962, da hun sørget for å få homoseksualitet på pensum på sosialskolen. Finn Carling kom og holdt et foredrag, men det ble det eneste innslaget om homofili i den treårige utdanningen. (I parentes bemerket: er situasjonen særlig mye bedre i dag? spør jeg.)
Solveig Askjem fortalte om hvordan hun vokste opp på landet, lykkelig uvitende om at homofili var syndig, skammelig og straffbart. Det var greit å vokse opp på en gård, fordi det var bruk for alle. Derimot fikk hun ikke gjennomslag for å ha sløyd på skolen - for skolestyret mente at sløyd var skadelig for jenter. Å hoppe i hoppbakken måtte hun gjøre i skjul, for det var også farlig. (I parentes igjen: det er det vel fortsatt?..)
Hun fortalte om ungdomstid i et kristent miljø, som var fint fordi det var lite sexpress men mange jenter. Men hun så fram til å kunne flytte til en by og leve sitt eget liv. Det gjorde hun da også etter hvert, og traff sin kjære i 1973 (?). Da de flyttet sammen i 1975 ble det ikke godt mottatt av kollegene.
Hun avsluttet med å takke homoorganisasjonene for jobben gjennom 60 år - den har bidratt til å endre livsvilkårene for mange mennesker - og de trengs fortsatt.
Trond Egil Johannesen fra Legeforeningen skulle helst ønsket at brosjyren var unødvendig - men innser at den ikke er det. Fortsatt er det nok mange leger som tar utgangspunkt i "det gjennomsnittlige" og ikke er forberedt på det som går ut over det gjennomsnittlige. Dermed blir det vanskeligere å fortelle om det. Han la imidlertid også vekt på at det er viktig å ta det opp med legen når han sier eller gjør noe dumt - det er først gjennom den samtalen du finner ut om legen er en du vil holde fast på eller en du vil bytte ut.
Bård Nylund fra Sykepleierforbundet takket også for brosjyren og syntes den var blitt "veldig, veldig bra". Noen sykepleiere tror at deres egen toleranse gjør at homofili ikke er noe problem for noen - det er det ene ytterpunktet, det andre er at man tror at homofili er roten til alle problemer en pasient måtte ha.
Bård minte oss også på at to gutter nettopp er blitt dømt til 14 års fengsel for å ha feiret sin egen forlovelse - i Malawi. Det er stor avstand fra Litteraturhuset i Oslo til store deler av resten av verden.
Kjell Erik Øie er en helt tradisjonell mann. Han er gift, har hus og to barn. Helt til han forteller at han er homofil - da oppfattes han plutselig som grensesprengende. Han reflekterte over hvordan homofile fortsatt nærmest daglig må ta stilling til når man skal være "åpen", mens heterofile er åpne på så mange slags måter hele tida. Fortsatt er det slik at mange oppfatter det som en betroelse når en homofil nevner at han er gift med en mann, mens en heterofil som forteller at han er gift med en kvinne ikke vekker samme oppsikt.
Kjell Erik var også bekymret for Øivind Benestad, som i media stadig vekk tror at barn blir forvirret av at foreldre kan være av samme kjønn. Kjell Erik fortalte om sin egen 18 år gamle, heterofile og veltilpassede sønn, som for tiden var mest opptatt av at det å ha homofile foreldre "drar damer". Jenter synes jo ofte at det er gøy med homofile venner, mens å ha venner med homofile foreldre tydeligvis også er gøy... :-)
Kjell Erik sa seg for øvrig uenig i at det er pasientens ansvar å si om han er homofil eller ikke. Han mener at helsepersonellet bør spørre - og så blir det opp til pasienten å velge hva han vil svare. (For egen del: hvis pasienter blir støtt av å få spørsmålet, må de bare opplyses om at det er et standardspørsmål som stilles de fleste i visse situasjoner.)
Kjersti Dyrhaug avsluttet møtet med å referere til en kul button hun hadde sett en gang: "Heteros make homos, you know". Det var vel en passende avslutning på et langt og innholdsrikt program.
(Som vanlig må jeg informere om at jeg sitter i styringsgruppa i Rosa Kompetanse, og som sådan sikkert er dundrende inhabil i min positive omtale om brosjyren.)
onsdag 12. mai 2010
Mangfold også i barnehagene (del 2)
For noen dager siden skrev jeg om Mangfold også i barnehagene.
Nå har jeg funnet fram relevante lenker i den sammenheng, på reform.no:
Nå har jeg funnet fram relevante lenker i den sammenheng, på reform.no:
søndag 9. mai 2010
Lærere på homokurs
Blikk skriver at Bergen kommune har sendt 200 av sine skole- og barnehagelærere på "homokurs".
"Vi har både egne ansatte, innbyggere og foreldre som tilhører denne gruppen, så dette er et viktig tema som omhandler hele Bergen kommune. Denne gangen retter vi oss mot barnehageansatte og lærere. For oss er det viktig å sette mer fokus på inkludering og øke kompetansen og kunnskapen rundt lhbt i alle sektorer", sier Monica Mæland, byrådsleder for Høyre, til Blikk.
Dette er gode nyheter. Det er rikelig med grunner til å mene at LHBT-kompetansen i lærerstanden bør heves. For eksempel holder det å vise til mobbeundersøkelser som viser at homofile gutter mobbes i større grad enn andre. Et annet godt argument er at alle elever kan være usikre på sin seksualitet til tider, og trenger kunnskap som viser at det ikke er noen "big deal".
(For ordens skyld: Kurset er holdt av prosjektet "Rosa kompetanse", hvor jeg sitter i styringsgruppa. Dermed er den "inhabiliteten" lagt på bordet.)
"Vi har både egne ansatte, innbyggere og foreldre som tilhører denne gruppen, så dette er et viktig tema som omhandler hele Bergen kommune. Denne gangen retter vi oss mot barnehageansatte og lærere. For oss er det viktig å sette mer fokus på inkludering og øke kompetansen og kunnskapen rundt lhbt i alle sektorer", sier Monica Mæland, byrådsleder for Høyre, til Blikk.
Dette er gode nyheter. Det er rikelig med grunner til å mene at LHBT-kompetansen i lærerstanden bør heves. For eksempel holder det å vise til mobbeundersøkelser som viser at homofile gutter mobbes i større grad enn andre. Et annet godt argument er at alle elever kan være usikre på sin seksualitet til tider, og trenger kunnskap som viser at det ikke er noen "big deal".
(For ordens skyld: Kurset er holdt av prosjektet "Rosa kompetanse", hvor jeg sitter i styringsgruppa. Dermed er den "inhabiliteten" lagt på bordet.)
torsdag 6. mai 2010
Mangfold også i barnehagene
Barn er mangfoldige, og de kommer fra ulike hjemmebakgrunner. Nå leser jeg i Vårt Land at Regjeringen også gjør framstøt for at det pedagogiske innholdet i barnehagene skal bli mer mangfoldig. Det er sendt ut et hefte med tips om billedbøker med innhold som
Vårt Land er tydelig skeptiske: "Nå har regjeringen startet arbeidet med å overføre den kjønnsnøytrale samlivsideologien til barnehagen." Hva mener de nå med dette? Hvis det er "kjønnsnøytralt" at en prinsesse redder en prins, hva er det da hvis en prins redder en prinsesse? En del av en naturgitt verdensordning hvor menn skal redde kvinner fra fare?
Uansett: undervisningsheftet vil nok fylle et behov i barnehagene. Samtidig vil det neppe revolusjonere barnehagenes arbeid - det skal vanligvis mer enn et hefte til for å gi varige og solide endringer. Men får det noen førskolelærere til å tenke mer over hvordan man skal unngå å ukritisk videreføre tradisjonelle kjønnsroller og syn på homofili, er det bra.
- Prinser som forelsker seg i prinser.
- Tøffe prinsesser som redder prinsen fra den store fare.
- Konger som ikke vil styre riket sitt, men heller være sammen med barna.
Vårt Land er tydelig skeptiske: "Nå har regjeringen startet arbeidet med å overføre den kjønnsnøytrale samlivsideologien til barnehagen." Hva mener de nå med dette? Hvis det er "kjønnsnøytralt" at en prinsesse redder en prins, hva er det da hvis en prins redder en prinsesse? En del av en naturgitt verdensordning hvor menn skal redde kvinner fra fare?
Uansett: undervisningsheftet vil nok fylle et behov i barnehagene. Samtidig vil det neppe revolusjonere barnehagenes arbeid - det skal vanligvis mer enn et hefte til for å gi varige og solide endringer. Men får det noen førskolelærere til å tenke mer over hvordan man skal unngå å ukritisk videreføre tradisjonelle kjønnsroller og syn på homofili, er det bra.
torsdag 15. april 2010
Betimelig kritikk mot departementet fra LLH
LLHs leder Karen Pinholt kommer med sterk kritikk av Kunnskapsdepartementet i dag, leser jeg i Blikk:
"Vi ser ingen steder at departementene eller skolelederne har tatt ansvar for at lærere har den nødvendige kompetansen for å undervise om homofili og seksuell orientering. Det er ikke pensum ved lærerutdanningen og det er heller ikke gjort noe systematisk forsøk på at lærere skal få denne kompetansen."
Dette er en helt korrekt virkelighetsbeskrivelse, slik jeg kjenner det (med unntak av noen utsendelser av veiledninger til skolene). Det er jo nå kommet ny forskrift og nye retningslinjer for de nye lærerutdanningene, og homofili er ikke nevnt. Departementet har selv skrevet mandatet som er grunnlaget for utarbeidelsen av retningslinjene, men der var homofili uteglemt.
Statssekretær i Kunnskapsdepartementet, Lisbet Rugtvedt, mener derimot at kritikken er urimelig: "Fra høsten kommer det en ny lærerutdanning hvor faget pedagogikk og elevkunnskap blir dobbelt så stort. I dette faget skal lærerstudentene få kunnskap og evne til å forstå enkeltelevers situasjon også utover det faglige. Seksuell orientering og homofili er et viktig tema i et slikt fag" sier hun til Blikk, men departementet har altså nettopp offentliggjort retningslinjer som ikke nevner dette "viktige temaet" med et ord.
Det er godt å se at departementet mener at dette er et viktig tema, men skuffende at de ikke velger å bruke de sterkeste virkemidlene de har, nemlig å legge det inn som føringer når nye rammeplaner skal utvikles.
(For ordens skyld: jeg har selv deltatt i LLHs skolerelaterte arbeid som leder av LLHs læremiddelgruppe.
"Vi ser ingen steder at departementene eller skolelederne har tatt ansvar for at lærere har den nødvendige kompetansen for å undervise om homofili og seksuell orientering. Det er ikke pensum ved lærerutdanningen og det er heller ikke gjort noe systematisk forsøk på at lærere skal få denne kompetansen."
Dette er en helt korrekt virkelighetsbeskrivelse, slik jeg kjenner det (med unntak av noen utsendelser av veiledninger til skolene). Det er jo nå kommet ny forskrift og nye retningslinjer for de nye lærerutdanningene, og homofili er ikke nevnt. Departementet har selv skrevet mandatet som er grunnlaget for utarbeidelsen av retningslinjene, men der var homofili uteglemt.
Statssekretær i Kunnskapsdepartementet, Lisbet Rugtvedt, mener derimot at kritikken er urimelig: "Fra høsten kommer det en ny lærerutdanning hvor faget pedagogikk og elevkunnskap blir dobbelt så stort. I dette faget skal lærerstudentene få kunnskap og evne til å forstå enkeltelevers situasjon også utover det faglige. Seksuell orientering og homofili er et viktig tema i et slikt fag" sier hun til Blikk, men departementet har altså nettopp offentliggjort retningslinjer som ikke nevner dette "viktige temaet" med et ord.
Det er godt å se at departementet mener at dette er et viktig tema, men skuffende at de ikke velger å bruke de sterkeste virkemidlene de har, nemlig å legge det inn som føringer når nye rammeplaner skal utvikles.
(For ordens skyld: jeg har selv deltatt i LLHs skolerelaterte arbeid som leder av LLHs læremiddelgruppe.
tirsdag 6. april 2010
Kajinthan.blogg - en video for klasserommet
I posthylla på jobben landet i dag en video og et brev. Videoen kan også ses på nettsida kajinthan.no. Den handler om 15 år gamle Kajinthan, som er en norsk/tamilsk gutt. Han er for øvrig også homofil.
Filmen, som er på kun 14 minutter, forteller om rolleforventninger i det tamilske miljøet og mer generelt om hvordan det er å være ung. Ved siden av intervjuer med Kajinthan er det også innspill fra andre med flerkulturell bakgrunn.
Ta en titt! Jeg tror filmen godt kan egne seg som en start på en diskusjon i en klasse som skal lære om roller, gruppepress osv.
Filmen, som er på kun 14 minutter, forteller om rolleforventninger i det tamilske miljøet og mer generelt om hvordan det er å være ung. Ved siden av intervjuer med Kajinthan er det også innspill fra andre med flerkulturell bakgrunn.
Ta en titt! Jeg tror filmen godt kan egne seg som en start på en diskusjon i en klasse som skal lære om roller, gruppepress osv.
tirsdag 26. januar 2010
Seksualitet i de nye rammeplanene for lærerutdanningen
I dag ble de nasjonale retningslinjene for fagene i de nye grunnskolelærerutdanningene lagt fram. Det er interessant å undersøke hvor flinke Kunnskapsdepartementet har vært til å inkludere LHBT-tematikk i planene, siden de 24. oktober 2008 skrev brev til høyskoler og universiteter med beskjed om at dette perspektivet måtte styrkes i utdanningene. Derfor har jeg gått igjennom planene og sett etter en del signalord. (For sammenlikningens skyld har jeg tatt med "flerkulturel" og "kjønn" som ofte viser til andre perspektiver man prøver å inkludere i planene.)
Det er vel på basis av denne opptellingen fristende å minne Kunnskapsdepartementet om deres egen formulering fra 2008: "Kunnskapsdepartementet oppfordrer utdanningsinstitusjonene til å ta utfordringene lhbt møter i samfunnet på alvor og integrere lhbt-tematikken i relevante utdanningstilbud og forskningsprosjekt. Det er spesielt viktig at studenter i profesjonsutdanningene blir bevisstgjort og får kunnskap om lhbt-tematikken." Disse nye retningslinjene kan neppe kalles å ta disse utfordringene på alvor.
Seksualitet:
5-10: Naturfag 2: "har kunnskap om pubertet, seksualitet og helsemessige tema knyttet til dette"
5-10: RLE 2: "har kunnskap om religiøse, humanistiske og naturalistiske verdiperspektiv i møte med aktuelle utfordringar som spørsmål om liv og død, kjønn og likestilling, seksualitet, økonomi, miljø og ressursbruk, rusmiddel og rusmisbruk"
1-7: RLE 2: "har kunnskap om religiøse, humanistiske og naturalistiske verdiperspektiv i møte med aktuelle utfordringar som spørsmål om liv og død, kjønn og likestilling, seksualitet, økonomi, miljø og ressursbruk"
Orientering: "Den globale, internasjonale og flerkulturelle orienteringen må derfor prege lærerutdanningene."
Kjønnsidentitet:
5-10: Pedagogikk og elevkunnskap 2: "har kunnskap om variasjoner i kjønnsidentitet og likheter og forskjeller i gutter og jenters oppvekstbetingelser"
1-7: Pedagogikk og elevkunnskap 2: "har kunnskap om variasjoner i kjønnsidentitet og likheter og forskjeller i gutter og jenters oppvekstbetingelser"
Ord | 1-7 | 6-10 | Til sammen |
Seksualitet | 1 | 2 | 3 |
Seksuell legning | 0 | 0 | 0 |
Sex | 0 | 0 | 0 |
Legning | 0 | 0 | 0 |
Orientering | 1 | 1 | 2 |
Homoseksualitet | 0 | 0 | 0 |
Homofil | 0 | 0 | 0 |
Lesbisk | 0 | 0 | 0 |
Bifil | 0 | 0 | 0 |
Kjønnsidentitet | 1 | 1 | 2 |
Flerkulturel | 15 | 15 | 30 |
Kjønn | 6 | 8 | 14 |
Det er vel på basis av denne opptellingen fristende å minne Kunnskapsdepartementet om deres egen formulering fra 2008: "Kunnskapsdepartementet oppfordrer utdanningsinstitusjonene til å ta utfordringene lhbt møter i samfunnet på alvor og integrere lhbt-tematikken i relevante utdanningstilbud og forskningsprosjekt. Det er spesielt viktig at studenter i profesjonsutdanningene blir bevisstgjort og får kunnskap om lhbt-tematikken." Disse nye retningslinjene kan neppe kalles å ta disse utfordringene på alvor.
5-10: Naturfag 2: "har kunnskap om pubertet, seksualitet og helsemessige tema knyttet til dette"
5-10: RLE 2: "har kunnskap om religiøse, humanistiske og naturalistiske verdiperspektiv i møte med aktuelle utfordringar som spørsmål om liv og død, kjønn og likestilling, seksualitet, økonomi, miljø og ressursbruk, rusmiddel og rusmisbruk"
1-7: RLE 2: "har kunnskap om religiøse, humanistiske og naturalistiske verdiperspektiv i møte med aktuelle utfordringar som spørsmål om liv og død, kjønn og likestilling, seksualitet, økonomi, miljø og ressursbruk"
Orientering: "Den globale, internasjonale og flerkulturelle orienteringen må derfor prege lærerutdanningene."
Kjønnsidentitet:
5-10: Pedagogikk og elevkunnskap 2: "har kunnskap om variasjoner i kjønnsidentitet og likheter og forskjeller i gutter og jenters oppvekstbetingelser"
1-7: Pedagogikk og elevkunnskap 2: "har kunnskap om variasjoner i kjønnsidentitet og likheter og forskjeller i gutter og jenters oppvekstbetingelser"
mandag 25. januar 2010
Rosa kompetanse-seminar del 3
Den andre dagen av Rosa kompetanse-seminaret inneholdt også svært gode foredrag.
Aller først tok Hanne Børke-Fykse en lynversjon av det standardforedraget hun har som utgangspunkt når hun lager foredrag for ulike målgrupper og kontekster. Dette er en sjanger som er nesten helt ukjent: At folk viser hva de gjør i undervisning og samtidig kommer med metakommentarer om hvorfor de gjør det slik og hvordan det pleier å fungere. Det var så nyttig at det slår meg at det burde vært gjort oftere på konferanser for lærerutdannere, for eksempel.
Hanne er utrolig dyktig og det er lett å bli slått av at dette er et foredrag som fungerer godt nettopp fordi det er Hanne som holder det. Men så enkelt tror jeg ikke at det er: innholdet er svært gjennomtenkt, og selv om andre som skulle bruke det samme innholdet naturligvis måtte ha gjort det til sitt eget, er det et strålende utgangspunkt for hvem som helst.
En svært sentral del av foredraget er starten, hvor det er viktig at tilhørerne forstår – på et emosjonelt plan – hvordan det kan oppleves å være homofil og hvilke mekanismer som er involvert. Hanne har opplevd at dersom man går for fort over denne delen, risikerer man at folk ikke forstår heteronormativitetens virkninger godt nok når man kommer til det – og da kan hvert enkelt eksempel på heteronormativitet virke som ”syting” og ”pirking”. At legen sier ”Hva heter din mann?” kan virke som en bagatell så lenge man ikke har helhetsbildet og ser at dette kan sette legen i bås med utrolige mengder mennesker som har manglet forståelse for at homofile finnes. Jeg ser at jeg i mine foredrag kanskje nettopp har vært for snar til å hoppe over denne biten – jeg har vært redd for at det å dvele ved problemene en del homofile kan møte, kan føre til problemfokusering. Men dette må jeg tenke over igjen.
Hanne er også opptatt av ikke å gi deltakerne dårlig samvittighet. De er mennesker med høy kompetanse på sine felt og med en grunnleggende positiv holdning, som kan gjøre en enda bedre jobb for enkelte av sine pasienter/brukere hvis de får noen verktøy til.
Fortsatt tar Hanne gjerne oppdrag fra alle i helsefeltet som ønsker kompetanseheving – det er visst bare å ta kontakt!
Dag Robin Simonsen, byråkrat (seniorrådgiver) på helsefeltet, ga en oversikt over en del av det som skjer med LHBT for tida. Mye er preget av oppfølging av handlingsplanen. Jeg stilte spørsmål ved om oppfølging av handlingsplanen også vil få virkninger for rammeplanen for lærerutdanningen som det arbeides på spreng med nå, og jeg er spent på hva svaret vil bli.
Åse Røthing har i det siste arbeidet mye med seksualitet i skolen, blant annet med boka Seksualitet i skolen og Utdanningsdirektoratets ressurshefte. Røthing nevnte eksempler på at det å ikke ta heteroseksualiteten for gitt av omgivelsene oppfattes som å ”forkynne homofili”. For eksempel: hvis man spør en unge som har forelsket seg om det er gutt eller jente han har forelsket seg i, er det da et naturlig spørsmål fra en fordomsfri person eller homofiliforkynning?
Som alltid er det interessant å høre Røthing, men igjen må jeg vise til hennes bøker, det er vanskelig å referere mer detaljert her.
Seminaret ble avsluttet med en diskusjon om hvor vi går herfra. Mange på seminaret var opptatt av hvordan man skal få kompetansen inn i grunnutdanningene. Dette er et veldig komplekst felt, og noen foreslo at neste års seminar bør vies dette spørsmålet. Men jeg kan jo bruke resten av innlegget til å tenke litt høyt…
For å starte på toppen: en del utdanninger (for eksempel grunnskolelærerutdanningene) har nasjonalt fastsatte rammeplaner som sier hva som skal være innholdet. Disse fastsettes stort sett bare når det skjer reformer, og muligheten for å endre dem imellom reformene er ganske dårlig. Ut over disse rammeplanene fastsettes alt på lokalt nivå, for eksempel på det enkelte universitet, og da ser Kunnskapsdepartementet det som vanskelig å skulle gripe inn i den enkelte institusjons frihet. Altså må det da arbeides med hver enkelt institusjon. (Det som eventuelt står i nasjonale rammeplaner er for øvrig ofte så generelt at man må ha litt kompetanse for å se at LHBT-spørsmål hører hjemme i formuleringene.)
Videre holder det ikke at ting kommer inn i planene – det må også inn i klasserommene. For å få til det må man dels ha relevant pensumlitteratur og gode forslag til hvordan det kan inkluderes. Og man må dels ha folk på de enkelte institusjoner som sørger for at det prioriteres. Dessverre er det slik at det er en del gode intensjoner på plannivå som ikke følges opp lokalt fordi det ikke er noen lokalt som passer på at det blir fulgt opp.
I dag er det veldig lite konkret i planene, både nasjonalt og lokalt, det foreligger ganske lite materiell og det blir derfor ofte veldig personavhengig om perspektivet kommer inn i undervisningen – dette til tross for at Kunnskapsdepartementet har sendt i hvert fall to brev om at de ønsker mer fokus på dette i utdanningene. Altså er det mye å gjøre. For å komme noen vei bør vi i det minste starte med å utveksle erfaringer og gode ideer…
Dette var altså et framifrå seminar, og jeg håper det blir flere.
Aller først tok Hanne Børke-Fykse en lynversjon av det standardforedraget hun har som utgangspunkt når hun lager foredrag for ulike målgrupper og kontekster. Dette er en sjanger som er nesten helt ukjent: At folk viser hva de gjør i undervisning og samtidig kommer med metakommentarer om hvorfor de gjør det slik og hvordan det pleier å fungere. Det var så nyttig at det slår meg at det burde vært gjort oftere på konferanser for lærerutdannere, for eksempel.
Hanne er utrolig dyktig og det er lett å bli slått av at dette er et foredrag som fungerer godt nettopp fordi det er Hanne som holder det. Men så enkelt tror jeg ikke at det er: innholdet er svært gjennomtenkt, og selv om andre som skulle bruke det samme innholdet naturligvis måtte ha gjort det til sitt eget, er det et strålende utgangspunkt for hvem som helst.
En svært sentral del av foredraget er starten, hvor det er viktig at tilhørerne forstår – på et emosjonelt plan – hvordan det kan oppleves å være homofil og hvilke mekanismer som er involvert. Hanne har opplevd at dersom man går for fort over denne delen, risikerer man at folk ikke forstår heteronormativitetens virkninger godt nok når man kommer til det – og da kan hvert enkelt eksempel på heteronormativitet virke som ”syting” og ”pirking”. At legen sier ”Hva heter din mann?” kan virke som en bagatell så lenge man ikke har helhetsbildet og ser at dette kan sette legen i bås med utrolige mengder mennesker som har manglet forståelse for at homofile finnes. Jeg ser at jeg i mine foredrag kanskje nettopp har vært for snar til å hoppe over denne biten – jeg har vært redd for at det å dvele ved problemene en del homofile kan møte, kan føre til problemfokusering. Men dette må jeg tenke over igjen.
Hanne er også opptatt av ikke å gi deltakerne dårlig samvittighet. De er mennesker med høy kompetanse på sine felt og med en grunnleggende positiv holdning, som kan gjøre en enda bedre jobb for enkelte av sine pasienter/brukere hvis de får noen verktøy til.
Fortsatt tar Hanne gjerne oppdrag fra alle i helsefeltet som ønsker kompetanseheving – det er visst bare å ta kontakt!
Dag Robin Simonsen, byråkrat (seniorrådgiver) på helsefeltet, ga en oversikt over en del av det som skjer med LHBT for tida. Mye er preget av oppfølging av handlingsplanen. Jeg stilte spørsmål ved om oppfølging av handlingsplanen også vil få virkninger for rammeplanen for lærerutdanningen som det arbeides på spreng med nå, og jeg er spent på hva svaret vil bli.
Åse Røthing har i det siste arbeidet mye med seksualitet i skolen, blant annet med boka Seksualitet i skolen og Utdanningsdirektoratets ressurshefte. Røthing nevnte eksempler på at det å ikke ta heteroseksualiteten for gitt av omgivelsene oppfattes som å ”forkynne homofili”. For eksempel: hvis man spør en unge som har forelsket seg om det er gutt eller jente han har forelsket seg i, er det da et naturlig spørsmål fra en fordomsfri person eller homofiliforkynning?
Som alltid er det interessant å høre Røthing, men igjen må jeg vise til hennes bøker, det er vanskelig å referere mer detaljert her.
Seminaret ble avsluttet med en diskusjon om hvor vi går herfra. Mange på seminaret var opptatt av hvordan man skal få kompetansen inn i grunnutdanningene. Dette er et veldig komplekst felt, og noen foreslo at neste års seminar bør vies dette spørsmålet. Men jeg kan jo bruke resten av innlegget til å tenke litt høyt…
For å starte på toppen: en del utdanninger (for eksempel grunnskolelærerutdanningene) har nasjonalt fastsatte rammeplaner som sier hva som skal være innholdet. Disse fastsettes stort sett bare når det skjer reformer, og muligheten for å endre dem imellom reformene er ganske dårlig. Ut over disse rammeplanene fastsettes alt på lokalt nivå, for eksempel på det enkelte universitet, og da ser Kunnskapsdepartementet det som vanskelig å skulle gripe inn i den enkelte institusjons frihet. Altså må det da arbeides med hver enkelt institusjon. (Det som eventuelt står i nasjonale rammeplaner er for øvrig ofte så generelt at man må ha litt kompetanse for å se at LHBT-spørsmål hører hjemme i formuleringene.)
Videre holder det ikke at ting kommer inn i planene – det må også inn i klasserommene. For å få til det må man dels ha relevant pensumlitteratur og gode forslag til hvordan det kan inkluderes. Og man må dels ha folk på de enkelte institusjoner som sørger for at det prioriteres. Dessverre er det slik at det er en del gode intensjoner på plannivå som ikke følges opp lokalt fordi det ikke er noen lokalt som passer på at det blir fulgt opp.
I dag er det veldig lite konkret i planene, både nasjonalt og lokalt, det foreligger ganske lite materiell og det blir derfor ofte veldig personavhengig om perspektivet kommer inn i undervisningen – dette til tross for at Kunnskapsdepartementet har sendt i hvert fall to brev om at de ønsker mer fokus på dette i utdanningene. Altså er det mye å gjøre. For å komme noen vei bør vi i det minste starte med å utveksle erfaringer og gode ideer…
Dette var altså et framifrå seminar, og jeg håper det blir flere.
søndag 24. januar 2010
Rosa kompetanse-seminar del 2
Jeg fortsetter å blogge fra seminaret i Rosa kompetanse som var 21-22. januar.
Tone Hellesund holdt et strålende foredrag om ”Selvmordsforestillinger og identitetspolitikkens iboende problem”, basert på boka ”Identitet på liv og død. Marginalitet, homoseksualitet og selvmord”. Den igjen er basert på intervjuer med tolv personer som har prøvd å ta sitt eget liv og som selv kobler dette til at de er homofile.
Hellesund er tankevekkende. Hun beskriver hvordan ”den moderne identitetsfortellingen om homoseksualitet”, blant annet med et veldig essensialistisk syn på homofili – som uforanderlig ”legning” – har fått så å si fullstendig hegemoni, både i den politiske debatten og i folks bevissthet. Hun peker på at dette essensialistiske synet har sine negative konsekvenser, og at det vil være gunstig om også flere fortellinger får komme fram.
I virkeligheten er det ikke alle som oppfatter homoseksualiteten som så fast og entydig – mange er bifile, naturligvis, men det er også mange som identifiserer seg som homofile men som plutselig faller for en av motsatt kjønn, eller som identifiserer seg som heterofile men som faller for noen av samme kjønn. Variasjonene er store.
For mange av de Hellesund intervjuet var det å oppdage sin egen homoseksualitet som et brudd i livet. De tapte drømmen om ”det gode liv” – det ”gode liv” som de var sosialisert inn i troen på. Plutselig blir framtidsutsiktene helt andre. Jeg tenker at det essensialistiske synet på homofili er en del av dette, men at også manglende rollemodeller er en del. Man kan godt ha et essensialistisk syn på homofili uten at man dermed føler noe brudd, dersom man bare har gode rollemodeller som viser at også homofile kan leve gode liv – det liv de selv ønsker.
Hellesund analyserer godt de ”korrigeringer og irettesettelser” (Bourdieu) som vi er omgitt av og som skaper den ”fortellingen” som er gyldig. Når vi forteller om oss selv, forteller vi innenfor rammer som er skapt bevisst og ubevisst gjennom hele våre liv. Dette gir andre ord for å forklare hva for eksempel arbeidet med kunnskaper om homofili i skolen handler om – det handler om å åpne opp for andre fortellinger enn de heteronormative.
Som vanlig må jeg presisere at det jeg skriver her delvis bare er mine egne tanker etter å ha hørt på foredraget – det gir seg ikke ut for å være noe referat av Hellesunds meninger. For å se hva hun virkelig mener er det bedre å lese boka hennes.
Det neste foredraget var ved Anbjørg Ohnstad. Hun har skrevet doktoravhandling om lesbisk identitet, med spørsmål om det er en identitet i endring. Her merket jeg meg spesielt det Ohnstad sa om hvordan lesbiske må velge ulike strategier i ulike situasjoner. Hun snakket om ”passere”, ”korrigere” eller ”provosere” som ulike strategier. Altså: hver gang en lesbisk møter en ny situasjon hvor noen tar henne for å være heterofil (og vi vet jo at det kan skjer flere ganger daglig), må man velge mellom å la det passere uten å si noe (noe som kan føles som å lyve), å korrigere på en vennlig måte eller å gjøre litt mer ut av det for å forsøke å unngå at nestemann også må møte på samme situasjon. ”Ambiguity” (tvetydighet) som mestringsstrategi ble også nevnt.
Foredraget til Ohnstad var interessant, men igjen føles det som at det kan være greit å gå inn i doktoravhandlingen for å få mer innsikt i hva hun mener – og for å få gode sitater som kan brukes i andre sammenhenger.
Den siste dagen blogger jeg om i neste innlegg...
Tone Hellesund holdt et strålende foredrag om ”Selvmordsforestillinger og identitetspolitikkens iboende problem”, basert på boka ”Identitet på liv og død. Marginalitet, homoseksualitet og selvmord”. Den igjen er basert på intervjuer med tolv personer som har prøvd å ta sitt eget liv og som selv kobler dette til at de er homofile.
Hellesund er tankevekkende. Hun beskriver hvordan ”den moderne identitetsfortellingen om homoseksualitet”, blant annet med et veldig essensialistisk syn på homofili – som uforanderlig ”legning” – har fått så å si fullstendig hegemoni, både i den politiske debatten og i folks bevissthet. Hun peker på at dette essensialistiske synet har sine negative konsekvenser, og at det vil være gunstig om også flere fortellinger får komme fram.
I virkeligheten er det ikke alle som oppfatter homoseksualiteten som så fast og entydig – mange er bifile, naturligvis, men det er også mange som identifiserer seg som homofile men som plutselig faller for en av motsatt kjønn, eller som identifiserer seg som heterofile men som faller for noen av samme kjønn. Variasjonene er store.
For mange av de Hellesund intervjuet var det å oppdage sin egen homoseksualitet som et brudd i livet. De tapte drømmen om ”det gode liv” – det ”gode liv” som de var sosialisert inn i troen på. Plutselig blir framtidsutsiktene helt andre. Jeg tenker at det essensialistiske synet på homofili er en del av dette, men at også manglende rollemodeller er en del. Man kan godt ha et essensialistisk syn på homofili uten at man dermed føler noe brudd, dersom man bare har gode rollemodeller som viser at også homofile kan leve gode liv – det liv de selv ønsker.
Hellesund analyserer godt de ”korrigeringer og irettesettelser” (Bourdieu) som vi er omgitt av og som skaper den ”fortellingen” som er gyldig. Når vi forteller om oss selv, forteller vi innenfor rammer som er skapt bevisst og ubevisst gjennom hele våre liv. Dette gir andre ord for å forklare hva for eksempel arbeidet med kunnskaper om homofili i skolen handler om – det handler om å åpne opp for andre fortellinger enn de heteronormative.
Som vanlig må jeg presisere at det jeg skriver her delvis bare er mine egne tanker etter å ha hørt på foredraget – det gir seg ikke ut for å være noe referat av Hellesunds meninger. For å se hva hun virkelig mener er det bedre å lese boka hennes.
Det neste foredraget var ved Anbjørg Ohnstad. Hun har skrevet doktoravhandling om lesbisk identitet, med spørsmål om det er en identitet i endring. Her merket jeg meg spesielt det Ohnstad sa om hvordan lesbiske må velge ulike strategier i ulike situasjoner. Hun snakket om ”passere”, ”korrigere” eller ”provosere” som ulike strategier. Altså: hver gang en lesbisk møter en ny situasjon hvor noen tar henne for å være heterofil (og vi vet jo at det kan skjer flere ganger daglig), må man velge mellom å la det passere uten å si noe (noe som kan føles som å lyve), å korrigere på en vennlig måte eller å gjøre litt mer ut av det for å forsøke å unngå at nestemann også må møte på samme situasjon. ”Ambiguity” (tvetydighet) som mestringsstrategi ble også nevnt.
Foredraget til Ohnstad var interessant, men igjen føles det som at det kan være greit å gå inn i doktoravhandlingen for å få mer innsikt i hva hun mener – og for å få gode sitater som kan brukes i andre sammenhenger.
Den siste dagen blogger jeg om i neste innlegg...
fredag 22. januar 2010
Rosa kompetanse-seminar del 1
Rosa kompetanse er et prosjekt for å øke kompetansen om homoseksualitet i helse-Norge. Gjennom snart fire år har prosjektleder Hanne Børke-Fykse jobbet med dette, blant annet gjennom kursing av ulike profesjonsutøvere, gjennom samarbeid med profesjonsorganisasjoner og gjennom et forsøksvis samarbeid med profesjonsutdanningene. En av bærebjelkene i prosjektet har vært å utvikle et nettverk av spesialkompetanse på området, og et av leddene i dette arbeidet har vært årlige seminarer – og denne uka ble det tredje av disse seminarene arrangert.
Det er alltid artig å se deltakerlistene på disse arrangementene, fordi man ser hvor utrolig mye kompetanse som er samlet på en plass. Her er leger, psykologer, sexologer, sosiologer, sykepleiere og jordmødre. Men også folk som jobber med ”helt andre ting”, som idrett, lærerutdanning, coaching osv.
Årets seminar hadde en rekke foredragsholdere som er av de ypperste på sine felt.
Først fikk vi en kortfattet gjennomgang av hva jussen sier om diskrimineringsvern, ved LLHs jurist Lene Løvdal. Homofile og bifile har i dag kun vern som arbeidstakere eller som aktører i boligmarkedet. Ny diskrimineringslov vil sannsynligvis gjøre mer med det. Etter den juridiske gjennomgangen (som jeg ikke tør gjengi i detalj) ble det interessante diskusjoner. Det er for eksempel klart at mye av den hverdagsdiskrimineringen som homofile opplever, ikke rammes av lovverket. Når slik diskriminering påpekes, oppleves det av og til at det henvises til at den ikke er ulovlig, og dermed er det greit. Det ble argumentert med at man bør bruke andre ord enn bare ”diskriminering” på en del av dette, som ekskludering, andregjøring og marginalisering – som ikke oppfattes som så juridiske.
Det ble også en diskusjon om hvordan situasjonen er når det gjelder legers eventuelle reservasjonsrett mot å henvise sine pasienter til assistert befruktning. I dag har vi faktisk en lovtolkning som tilsier at en lege kan reservere seg mot å henvise lesbiske. Det vil altså si at et lesbisk par risikerer å komme til et legekontor og møte en lege som sier at ”Jeg mener at dere ikke bør få barn, så dere må prøve en annen lege for eventuelt å få henvisning.” Vi har lenge hatt reservasjonsrett når det gjelder abort, hvor leger kan reservere seg mot selve aborten, men da har ikke pasienten blitt konfrontert med den legen som har reservert seg. Reservasjonsretten for abort gjelder dessuten generelt, ikke for spesielle folkegrupper. Nå kan man reservere seg mot å henvise noen par til assistert befruktning – betyr det at man også har lov til å reservere seg mot å foreta abort på hvite gravide, men gjøre det på fargede? Dette er et minefelt hvor hensynet til den svake parten – pasienten – må veie tyngre enn i dag.
Haakon Holmberg og Øystein Havne fra A-senteret holdt deretter et meget interessant innlegg om et gruppetilbud de har hatt for lesbiske og homofile med rusproblemer. Arbeidet videreføres nå, og man kan dessuten lese om det i en artikkel i ”Rus & samfunn”. Hovedideen er at hvis man skal forstå rusproblemer i sammenheng med den enkeltes levde liv og personlige utvikling, må også kjærlighet, samliv og sex være berørbare områder. Deltakerne i dette gruppetilbudet gjorde det klart at de ikke ville ha deltatt i et gruppetilbud hvor resten av deltakerne var heterofile, og de markerte tydelig at en svært verdifull ting med disse gruppesamtalene var at de opplevde universalitet og gruppesamhørighet (noe som naturligvis ikke var deltakernes egne ord). Det at de andre deltakerne var homofile gjorde det mulig for dem å snakke åpent om sine erfaringer.
Et stadig spørsmål i slike sammenhenger er om dette ikke blir stigmatisering og spesialbehandling – ønsker vi ikke ”mainstreaming” hvor homoperspektivet naturlig er med i alle sammenhenger? I slike diskusjoner føler jeg ofte at det ideelle blir det godes verste fiende. I realiteten er det slik i dag at heterofile med rusproblemer kan få et gruppetilbud hvor deres heteroseksuelle liv kan få en helt naturlig plass, mens homofile med rusproblemer stort sett får gruppetilbud hvor resten av deltakerne er heterofile, og hvor kompetansen til å sette seg inn i situasjonen er tilsvarende lav. Da er det ikke spesialbehandling å sørge for at homofile får noenlunde samme ramme rundt gruppesamtalene som heterofile får. Deltakerne sa at de fikk et tilbud preget av åpenhet, trygghet, en følelse av å bli forstått og et fravær av heterosentrisme. Det blir tilsvarende som at heterofile i dag får et tilbud preget av åpenhet, trygghet, en følelse av å bli forstått og et fravær av homosentrisme.
Et interessant verktøy i samtalene trigget for øvrig min matematikklærerbevissthet. Deltakerne fikk beskjed om å tegne en kurve over livet sitt hvor de viste grad av livstilfredshet (på en skala fra 0 til 10) gjennom livet. I det samme koordinatsystemet skulle de i en annen farge tegne alkoholinntaket (også det på en skala fra 0 til 10). Ved å snakke om disse kurvene, og trekke inn sin seksualitet der det var relevant, ble deltakerne bevisstgjort på hvilke roller rusen spilte i deres liv. For meg som matematiker er det interessant å se at man nå trenger matematikkompetanse selv når man får hjelp for rusproblemer. (Og så assosierer jeg videre, og tenker at det kunne vært interessant å få studentene til å tegne noen slike grafer – riktignok for langt mindre sensitive variable, for eksempel for hvor mye de har jobbet med studiene det siste året – fra uke til uke… Men da beveger jeg meg med ett langt unna temaet for seminaret…)
Bente Dahl Spidsberg er jordmor, og fortalte om ”Møtet mellom lesbiske mødre, medmødre og helsepersonell i fødselsomsorgen”. Dette har hun også skrevet masteroppgave om (Bibsys. Foredraget var preget av mange strålende sitater fra intervjuer med lesbiske mødre, som viser en del av problemstillingene veldig klart. Hun viser hvordan fødemor og medmor må navigere i et komplisert landskap hvor jordmødrenes holdninger og handlinger kan variere og av og til være snublesteiner. (Navigeringsmetaforen tror jeg riktignok jeg fanget opp fra Ohnstad senere på dagen.) De som skal ha barn må av og til lete for å finne det helsepersonellet som har best homokompetanse, de må stadig vurdere om de bør være åpne, lukkede eller ”åpne, men ikke påtrengende”. De opplever å ”være et tema” eller å være et ”ikke-tema” som ignoreres. De opplever å være i omsorgsfulle hender og å være i usikre hender.
Spidsberg har fulgt opp studien med et studium av jordmødres erfaringer og vil senere fortsette med medmødrenes erfaringer. Blant utfordringer som jordmødre står ovenfor er at medmors rolle er uvant for jordmor, for eksempel kan medmor godt ha født selv og dermed ha en helt annen forståelse av det som skal skje enn mange fedre har. Det er også usikkerhet rundt hvordan lesbiskes parforhold fungerer, hvordan er erfaringene med familiedannelsen, hvilke rettigheter har man under svangerskap og fødsel. Og det er fortsatt det utrolige fenomen at helsekortet fortsatt ikke er rettet opp – det står fortsatt en rubrikk for ”Far” og ingen avkrysning for andre alternativer. At man fortsatt må drive med å rette skjemaene for hånd er pussig.
Igjen kan man spørre om lesbiske mødre skal ha en annen oppfølging enn heterofile mødre, og svaret likner på det jeg kom med tidligere: Lesbiske mødre skal, slik som heterofile mødre, ha individuell behandling. Dette innebærer at helsepersonellet må ha kompetanse av like god kvalitet om lesbiske mødres situasjon som om heterofile mødres situasjon. Og vi kan for eksempel ikke i lengden godta at leger konsekvent ignorerer medmor og kun forholder seg til moren, dersom han forholder seg til begge partene når det er et heterofilt par han snakker med.
Det er alltid artig å se deltakerlistene på disse arrangementene, fordi man ser hvor utrolig mye kompetanse som er samlet på en plass. Her er leger, psykologer, sexologer, sosiologer, sykepleiere og jordmødre. Men også folk som jobber med ”helt andre ting”, som idrett, lærerutdanning, coaching osv.
Årets seminar hadde en rekke foredragsholdere som er av de ypperste på sine felt.
Først fikk vi en kortfattet gjennomgang av hva jussen sier om diskrimineringsvern, ved LLHs jurist Lene Løvdal. Homofile og bifile har i dag kun vern som arbeidstakere eller som aktører i boligmarkedet. Ny diskrimineringslov vil sannsynligvis gjøre mer med det. Etter den juridiske gjennomgangen (som jeg ikke tør gjengi i detalj) ble det interessante diskusjoner. Det er for eksempel klart at mye av den hverdagsdiskrimineringen som homofile opplever, ikke rammes av lovverket. Når slik diskriminering påpekes, oppleves det av og til at det henvises til at den ikke er ulovlig, og dermed er det greit. Det ble argumentert med at man bør bruke andre ord enn bare ”diskriminering” på en del av dette, som ekskludering, andregjøring og marginalisering – som ikke oppfattes som så juridiske.
Det ble også en diskusjon om hvordan situasjonen er når det gjelder legers eventuelle reservasjonsrett mot å henvise sine pasienter til assistert befruktning. I dag har vi faktisk en lovtolkning som tilsier at en lege kan reservere seg mot å henvise lesbiske. Det vil altså si at et lesbisk par risikerer å komme til et legekontor og møte en lege som sier at ”Jeg mener at dere ikke bør få barn, så dere må prøve en annen lege for eventuelt å få henvisning.” Vi har lenge hatt reservasjonsrett når det gjelder abort, hvor leger kan reservere seg mot selve aborten, men da har ikke pasienten blitt konfrontert med den legen som har reservert seg. Reservasjonsretten for abort gjelder dessuten generelt, ikke for spesielle folkegrupper. Nå kan man reservere seg mot å henvise noen par til assistert befruktning – betyr det at man også har lov til å reservere seg mot å foreta abort på hvite gravide, men gjøre det på fargede? Dette er et minefelt hvor hensynet til den svake parten – pasienten – må veie tyngre enn i dag.
Haakon Holmberg og Øystein Havne fra A-senteret holdt deretter et meget interessant innlegg om et gruppetilbud de har hatt for lesbiske og homofile med rusproblemer. Arbeidet videreføres nå, og man kan dessuten lese om det i en artikkel i ”Rus & samfunn”. Hovedideen er at hvis man skal forstå rusproblemer i sammenheng med den enkeltes levde liv og personlige utvikling, må også kjærlighet, samliv og sex være berørbare områder. Deltakerne i dette gruppetilbudet gjorde det klart at de ikke ville ha deltatt i et gruppetilbud hvor resten av deltakerne var heterofile, og de markerte tydelig at en svært verdifull ting med disse gruppesamtalene var at de opplevde universalitet og gruppesamhørighet (noe som naturligvis ikke var deltakernes egne ord). Det at de andre deltakerne var homofile gjorde det mulig for dem å snakke åpent om sine erfaringer.
Et stadig spørsmål i slike sammenhenger er om dette ikke blir stigmatisering og spesialbehandling – ønsker vi ikke ”mainstreaming” hvor homoperspektivet naturlig er med i alle sammenhenger? I slike diskusjoner føler jeg ofte at det ideelle blir det godes verste fiende. I realiteten er det slik i dag at heterofile med rusproblemer kan få et gruppetilbud hvor deres heteroseksuelle liv kan få en helt naturlig plass, mens homofile med rusproblemer stort sett får gruppetilbud hvor resten av deltakerne er heterofile, og hvor kompetansen til å sette seg inn i situasjonen er tilsvarende lav. Da er det ikke spesialbehandling å sørge for at homofile får noenlunde samme ramme rundt gruppesamtalene som heterofile får. Deltakerne sa at de fikk et tilbud preget av åpenhet, trygghet, en følelse av å bli forstått og et fravær av heterosentrisme. Det blir tilsvarende som at heterofile i dag får et tilbud preget av åpenhet, trygghet, en følelse av å bli forstått og et fravær av homosentrisme.
Et interessant verktøy i samtalene trigget for øvrig min matematikklærerbevissthet. Deltakerne fikk beskjed om å tegne en kurve over livet sitt hvor de viste grad av livstilfredshet (på en skala fra 0 til 10) gjennom livet. I det samme koordinatsystemet skulle de i en annen farge tegne alkoholinntaket (også det på en skala fra 0 til 10). Ved å snakke om disse kurvene, og trekke inn sin seksualitet der det var relevant, ble deltakerne bevisstgjort på hvilke roller rusen spilte i deres liv. For meg som matematiker er det interessant å se at man nå trenger matematikkompetanse selv når man får hjelp for rusproblemer. (Og så assosierer jeg videre, og tenker at det kunne vært interessant å få studentene til å tegne noen slike grafer – riktignok for langt mindre sensitive variable, for eksempel for hvor mye de har jobbet med studiene det siste året – fra uke til uke… Men da beveger jeg meg med ett langt unna temaet for seminaret…)
Bente Dahl Spidsberg er jordmor, og fortalte om ”Møtet mellom lesbiske mødre, medmødre og helsepersonell i fødselsomsorgen”. Dette har hun også skrevet masteroppgave om (Bibsys. Foredraget var preget av mange strålende sitater fra intervjuer med lesbiske mødre, som viser en del av problemstillingene veldig klart. Hun viser hvordan fødemor og medmor må navigere i et komplisert landskap hvor jordmødrenes holdninger og handlinger kan variere og av og til være snublesteiner. (Navigeringsmetaforen tror jeg riktignok jeg fanget opp fra Ohnstad senere på dagen.) De som skal ha barn må av og til lete for å finne det helsepersonellet som har best homokompetanse, de må stadig vurdere om de bør være åpne, lukkede eller ”åpne, men ikke påtrengende”. De opplever å ”være et tema” eller å være et ”ikke-tema” som ignoreres. De opplever å være i omsorgsfulle hender og å være i usikre hender.
Spidsberg har fulgt opp studien med et studium av jordmødres erfaringer og vil senere fortsette med medmødrenes erfaringer. Blant utfordringer som jordmødre står ovenfor er at medmors rolle er uvant for jordmor, for eksempel kan medmor godt ha født selv og dermed ha en helt annen forståelse av det som skal skje enn mange fedre har. Det er også usikkerhet rundt hvordan lesbiskes parforhold fungerer, hvordan er erfaringene med familiedannelsen, hvilke rettigheter har man under svangerskap og fødsel. Og det er fortsatt det utrolige fenomen at helsekortet fortsatt ikke er rettet opp – det står fortsatt en rubrikk for ”Far” og ingen avkrysning for andre alternativer. At man fortsatt må drive med å rette skjemaene for hånd er pussig.
Igjen kan man spørre om lesbiske mødre skal ha en annen oppfølging enn heterofile mødre, og svaret likner på det jeg kom med tidligere: Lesbiske mødre skal, slik som heterofile mødre, ha individuell behandling. Dette innebærer at helsepersonellet må ha kompetanse av like god kvalitet om lesbiske mødres situasjon som om heterofile mødres situasjon. Og vi kan for eksempel ikke i lengden godta at leger konsekvent ignorerer medmor og kun forholder seg til moren, dersom han forholder seg til begge partene når det er et heterofilt par han snakker med.
fredag 15. januar 2010
Ressurspakke om homofili
Ressurspakke for undervisning om homofili i profesjonsutdanningene versjon 2.0 er nå tilgjengelig både på nett og i bokhandelen. Ressurspakken har en generell del med temaer som er aktuelle for alle profesjonsutdanningene og deretter egne kapitler for grunnskolelærer-, førskolelærer-, sykepleier-, journalist-, bibliotekar- og sosialarbeiderutdanningene.
Se egen blogg for mer informasjon.
Se egen blogg for mer informasjon.
tirsdag 5. januar 2010
- Homofili må bli en del av skolehverdagen
Interessant intervju med den nye lederen i Utdanningsforbundet, Mimi Bjerkesrand, på Gaysir i dag.
Utdanningsforbundet har hatt representant i LLHs jury for "godkjenning" av skolebøker, og kan nå bli en enda sterkere pådriver for holdningsarbeid i skolen. Det er bra!
- Det er jo rundt oss i samfunnet, og må ikke usynliggjøres i barnehagen og skolen. Homo er fortsatt et vanlig skjellsord. Nye læreplaner er med på å tydeliggjøre viktigheten av å være åpen rundt temaet. Flere positive, naturlige omtaler av homofile samboerskap gir flere forbilder for de unge, sier den tiltredende lederen.
Lærerens rolle er viktig, nært og tett på elevene som den er. Førskolelærere og lærere må minnes på ikke å hele tiden bruke en heterofil referanseramme, mener Bjerkestrand:
- Alle disse små hintene forteller deg om det er ok eller ikke. Ikke et kapittel i en lærebok.
- Alle barn og elever skal forvente å bli møtt med respekt og forståelse. Det ligger i formålsparagrafen for barnehagen og skolen, opplyser Bjerkestrand.
Utdanningsforbundet har hatt representant i LLHs jury for "godkjenning" av skolebøker, og kan nå bli en enda sterkere pådriver for holdningsarbeid i skolen. Det er bra!
torsdag 31. desember 2009
Ressurser om homofili for barneskolen?
I min private blogg fikk jeg nylig spørsmål om hva slags ressurser som finnes for å inkludere homofili på en naturlig måte i undervisningen på barneskolen. Dette har jeg nå skrevet et innlegg om, under tittelen Ressurser om homofili for barneskolen?
Jeg vil fortsatt gjerne ha (mange) flere innspill, og kommer til å holde lista oppdatert.
Jeg vil fortsatt gjerne ha (mange) flere innspill, og kommer til å holde lista oppdatert.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
