Om voksesmerter i dagens finansieringssystem

I det siste har jeg jobbet en del med å forstå detaljene i finansieringssystemet som HiO og nærmere bestemt avdelingen LUI er utsatt for. Et sentralt element i finansieringssystemet er at studiepoengproduksjonen gir inntekter som kommer 2-4 år etter at studiepoengene er avlagt. Nærmere bestemt: i HiOs interne fordeling får man i 2010 studieinsentivmidler for 20 prosent av "produksjonen" i 2006, 30 prosent av "produksjonen" i 2007 og 50 prosent av "produksjonen" i 2008. Utgiftene, derimot, kommer naturligvis med det samme studentene begynner her.

(Ja, jeg har problemer med å skrive at avlagte studiepoeng er "produksjon" uten gåseøyne, men jeg skal prøve å klare det.)

Konsekvensen av dette er viktig: i tider med ekspansjon vil man få underskudd på de årlige budsjettene, i tider med nedgang i studenttallene vil man få overskudd.

Et forenklet regneeksempel (fra en verden uten pris- og lønnsvekst, for enkelhets skyld):
La oss si at en avdeling har en årlig bevilgning på 100 millioner kroner (alt fra studiepoengproduksjon - jeg sa jo at det var et forenklet eksempel) og utgifter på 100 millioner kroner. Avdelingen trives godt med det, selv om det alltid er litt knapt.

En dag kommer et godt forslag: la oss starte en ny utdanning! Avdelingen beregner at disse nye studentene vil koste 9 millioner kroner, men de vil produsere studiepoeng til en verdi av 10 millioner kroner. Da vil de jo få mer å rutte med!

Det første året med denne ordningen vil avdelingen få utgifter på 109 millioner kroner. Men inntektene er fortsatt bare 100 millioner kroner, for de er jo basert på studiepoengproduksjonen for flere år tilbake. Altså: avdelingen får et underskudd på 9 millioner kroner. (Men samtidig vet de altså at de vil få disse 10 millioner kroner - bare forsinket med noen år.)

Avdelingen vil ekspandere mer, og tar opp til nok en utdanning neste år - under de samme betingelsene. Det andre året vil avdelingen få utgifter på 118 millioner kroner. Men inntektene er fortsatt bare 100 millioner kroner, for det er først neste år inntektene fra økt studiepoengproduksjon gir noe utslag. Underskuddet blir dette året på 18 millioner, og akkumulert underskudd er 27 millioner kroner. (Men fortsatt vet man jo at de reelle inntektene - studiepoengproduksjonen dette året - er på 120 millioner kroner. Altså går avdelingen "egentlig" med overskudd.)

Jeg stopper eksemplet her. Etter to år har avdelingen reelt sett et samlet overskudd på tre millioner kroner, men i regnskapet ser det ut som et underskudd på 27 millioner kroner. Eksemplet er sterkt forenklet, men det viser likevel mekanismen som gjør at ekspansjon er "dyrt".

Det er nettopp en slik ekspansjon min egen avdeling har vært gjennom de siste årene. For inneværende år styrer vi mot et underskudd på cirka fem millioner kroner. Men det ser ille ut bare så lenge vi ikke tar inn over oss at studiepoengproduksjonen i år er cirka 13 millioner kroner høyere enn den studiepoengproduksjonen vi har fått betalt for i år (som stammer fra 2006-2008). Altså har vi et reelt overskudd på nærmere 8 millioner kroner i år.

I næringslivet ville man aldri ha underslått det faktum at man har en stor produksjon man ikke har fått betaling for. Man ville ha ført opp produksjonen som en økning i varelageret og derfor som verdier på balansen (eventuelt som en utestående fordring (på KD) som også hører hjemme på balansen). På samme måte kunne vi med fordel ta med avlagte studiepoeng som vi ikke har fått penger for enda, som "varelager".

Du lurer kanskje på hvordan det går med avdelingen i eksemplet over? Vel, hvis avdelingen slutter å ekspandere, vil den jo etter hvert få 120 millioner kroner i året i inntekter, og den vil få 118 millioner kroner i utgifter. Altså et årlig overskudd på to millioner kroner, som på sikt vil betale ned gjelda. En raskere måte å bli kvitt gjelda på er imidlertid å kutte i aktiviteten. Kutter man helt ut enhver aktivitet vil man jo kunne presse utgiftene ned mot 0 kroner, mens inntektene holder seg på over 100 millioner kroner i året i et par år. Slik sett har avdelingen i eksemplet mye å gå på, selv om det ikke føles slik.

Hva er min konklusjon? Jo, den er at avdelinger som er underlagt slike finansieringsregimer ikke bør være redde for å gå litt med underskudd i perioder med sterk ekspansjon. Man må bare passe på at man ikke lar utgiftene passere studiepoengproduksjonen. Kanskje man til og med bør ha en "handlingsregel", for eksempel at man maksimalt kan akseptere at halvparten av ekspansjonen havner som underskudd i regnskapet på kort sikt. Slik sikrer man at man har en ekstra "buffer" til å takle uforutsette hendelser.

Et hovedproblem hvis man ikke tar inn over seg disse mekanismene er at man vil fatte irrasjonelle avgjørelser. For eksempel kan man komme i skade for å unnlate å sette i gang tilbud som er både faglig fornuftige og økonomisk lønnsomme. Og man kan komme til å "spare seg til fant" ved å foreta for drastiske innsparinger i en periode hvor arbeidsstokken jobber svært hardt. (Dette siste kan det nok uheldigvis sies at jeg har vært "medskyldig" i.)

(For sikkerhets skyld gjentar jeg igjen at jeg vet at eksemplet er forenklet. Mekanismen er likevel i hovedsak den samme, selv om det i virkelighetens verden er slik at en del av finansieringen betales ut med det samme.)

Mot streik i høyere utdanning?

Unio varsler plassoppsigelse for 2500 medlemmer, står det å lese på Forskerforbundets hjemmesider. Et helt vell av statlige virksomheter er berørt, deriblant alle høyskoler og universiteter. Men det er foreløpig uklart hvor mange som i tilfelle blir tatt ut på de enkelte arbeidsplassene.

Dersom det blir streik, er det ventet at den vil starte fra midnatt natt til torsdag 27. mai - skjønt de siste årene har det jo blitt mer og mer vanlig å mekle i mange, mange, mange timer på overtid.

Alle kan uttale seg ved HiO

"Alle kan uttale seg er en overskrift på HiO-nytt nå. Det er HiOs rektor, Sissel Østberg, som klargjør at HiOs tilsatte naturligvis har rett til å uttrykke seg offentlig, også om forhold ved Høgskolen i Oslo.

Man vet at man har kommet dårlig ut i starten av en sak når man må rykke ut for å påpeke noe så selvfølgelig. Men likevel er det greit at det blir slått fast. En høyskole er ikke en privat bedrift hvor lojaliteten først og fremst er til bedriftens image utad. En høyskole forvalter et mandat fra samfunnet og store midler fra statskassa, og derfor må også et tema som tiltakende byråkratisering (og dermed tilhørende sløsing med ressurser, i dette tilfellet arbeidstid) være til konstant debatt også i offentligheten. Ikke minst er det viktig hvis byråkratiseringen til dels er påpresset ovenfra, fra overordnede myndigheter.

PS: se Olav Torvunds utmerkede blogginnlegg Akademisk frihet og varsomhet, byråkratisering og Nedkvitnesaken. Se også Knut Olav Åmås' kommentar i Aftenposten.

Skal høyskolene overta alle bachelorgradene?

Jeg leser i Teknisk Ukeblad at Per Olaf Aamodt foreslår at universitetene skal slutte med bachelorgrader og isteden kun tilby femårige løp. "Det hende det beste er at universitetene kun tilbyr 5-årige studier, som leder til mastergrad. Slik er det til dels i foregangslandet Finland," sier han.

På den ene siden tenker jeg "gjerne det" - høyskolene tar sikkert villig imot alle de studentene som gjerne vil ta en treårig utdannelse før de bestemmer seg for å ta to år til. Og når de først er her, vil de sikkert ta masteren sin her også.

På den annen side: når ble Finland "foregangslandet"? Er det først og fremst de gode resultatene i lesing (i PISA-undersøkelsene) Aamodt tenker på, eller har de plutselig blitt et samfunn å se opp til også på alle andre områder?