FoU

I institusjoner for høyere utdanning er begrepet FoU sentralt. Det står for "forskning og utviklingsarbeid". Men hva som ligger i dette varierer fra person til person. Stadig møter jeg uttalelser som at vi egentlig kunne klart oss med begrepet forskning, fordi utviklingsarbeid - når det gjøres "riktig" - også er forskning. Dette vil jeg se litt nærmere på.

Jeg mener at denne diskusjonen har slektskap med diskusjonen om "kunst og håndverk". Noen kunne sikkert påstå at håndverk også på sett og vis er kunst - og ikke minst er kunsthåndverk det. Jeg mener da imidlertid at man ikke tar håndverket alvorlig på dets premisser.

Når noe utgir seg for å være kunst, underlegger det seg nemlig kunstneriske kriterier. Når noe er håndverk, er det håndverksmessige kriterier som gjelder. Når en møbelsnekker lager en stol, kan det være viktig at stolen er stabil, at den er god å sitte i, at den er holdbar og så videre. Eventuelle kunstneriske kvaliteter kommer litt i annen rekke - selv om de også kan være til stede. På samme måte: når en kunstner lager en skulptur som skal stå ute i byrommet, for eksempel, er det de kunstneriske kriteriene som er sentrale. Det kan godt hende at den også er god å sitte på, men de fleste kunstnere vil nok synes det er litt trist hvis dét er den eneste rosen kunstverket får.

Å rose håndverk ut fra kunstneriske kriterier kan oppfattes som veldig "snilt" - det er tross alt kunsten som har den høyeste prestisjen i samfunnet vårt. Det er mange som studerer kunsthistorie ved universitetene, men færre som studerer håndverkshistorie. Men det er en nedvurdering av håndverket hvis det kun anses som kunst.

(A propos: Da Duchamp leverte et urinal til en kunstutstilling, ble det samtidig tatt ut av bruk som urinal. Slik sett ble funksjonen der og da underordnet den kunstneriske ideen. "Oppgraderingen" til kunstverk førte samtidig til at det mistet sin funksjon.)

Jeg mener altså at forholdet mellom forskning og utviklingsarbeid likner på forholdet mellom kunst og håndverk. Forskning har som målsetting å framskaffe ny kunnskap. Mange utviklingsarbeider framskaffer også ny kunnskap. Men det er ikke det som er hovedkriteriet. Hovedkriteriet for utviklingsarbeid er at man utvikler noe, og at det fungerer.

La oss si at noen arbeider med et prosjekt for å utvikle nye praksisformer i grunnskolelærerutdanningen. Dersom prosjektet ender opp med å utvikle nye, gode praksisformer, er hovedkriteriet oppfylt. Man har klart å forandre verden, og det er ikke noe man skal kimse av.

Så vil noen si at utviklingsarbeider også må dokumenteres, at man må bruke god metode og så videre. Skal man sette saken på spissen, er jeg ikke enig i det. Det er rikelig med eksempler gjennom historien på at ting er utviklet og har forandret verden, uten at det er dokumentert og reflektert over. Den (eller de) som oppfant hjulet gjorde noe stort, og verden ble aldri den samme igjen - og vi vet ikke engang hvem de var. Og uansett hvor mange artikler med publiseringspoeng som utviklerne av hjulet hadde skrevet, så ville artiklenes betydning vært mindre enn selve hjulets betydning.

Men naturligvis må man dokumentere og reflektere dersom man vil ha "ære" og "poenger" for utviklingsarbeidene sine - og dokumentasjonen og refleksjonen har i tillegg en viktig egenverdi ved at man gjør egne erfaringer tilgjengelige for andre og gjør seg selv bedre stilt foran neste utviklingsprosjekt. Refleksjonene bør inneholde drøftinger opp mot relevant teori, fordi det også vil styrke utviklingskompetansen. Men det betyr likevel ikke at det er dokumentasjonen og refleksjonen som er målet - de forblir midler til videre utvikling.

Altså: forskning og utviklingsarbeider har - grovt sett - ulike mål og ulike suksesskriterier. Men så har man naturligvis mange prosjekter som ligger i grenseland mellom de to - på samme måte som man har produkter som både kan regnes som kunst og som håndverk. Det er ikke problematisk. Det problematiske er dersom man velger kun den enes kriterier til å bedømme begge.

Og så en advarsel til slutt: jeg sier vel og merke ikke at forskning er parallellen til kunst og utviklingsarbeidet er parallellen til håndverk. Alle som har bedrevet FoU vet vel at både F'en og U'en både er en kunst og et håndverk.

(En liten, konkret kommentar til slutt. En kollega av meg har gjennom flere år drevet et svært utviklingsprosjekt som har innbefattet å utvikle en helt ny utdanning. Jeg har hørt kommentarer som at "dette arbeidet kunne jo blitt til flere doktorgrader" - fra folk som mener at "utviklingsarbeid" er et unødvendig begrep. Da har de nettopp oversett den lille detaljen at dette utviklingsarbeidet faktisk utvikler en utdanning, med levende studenter og levende lærere. Det er det som er hovedresultatet - alt man skriver og om man kaller det "avhandling" eller bare "rapport" er detaljer i den store sammenheng.)

- Twitter og Jammer revolusjonerer arbeidet

For en stund siden skrev jeg et innlegg om hvordan Twitter og Facebook påvirker mitt arbeid som lærerutdanner.

Nå sier Steinar Årdal, innovasjonsdirektør i Capgemini, til Aftenposten at "Twitter og Yammer revolusjonerer arbeidet". Han viser spesielt til det med å få innspill: "Du kan lufte ideer, få innspill – for ikke å snakke om hvis du trenger informasjon. Du møter folk som jobber med og er interesserte i det samme som deg, og kan bruke dem som sparringpartnere."

Mange latterliggjør fortsatt Twitter og påstår at 140 tegn er useriøst kort. Da sier jeg snarere: hvis du ikke kan stille et spørsmål på 140 tegn, bør du heller skrive en bok om spørsmålet. (Sorry, jeg husker ikke hvem jeg stjal denne formuleringen fra.)

Det er nettopp det kortfattede som gjør at dine spørsmål kan bli lest og kommentert av mange interessante mennesker - mens dine spørsmål som fyller A4-ark neppe vil bli lest av dine aller nærmeste kolleger en gang...

Jobb og privatliv i sosiale medier (versjon 1)

Dette innlegget omhandler temaer som jeg nok kommer til å fortsette å tenke på. Derfor vil jeg veldig gjerne ha kommentarer og innspill.

Bruk av sosiale medier reiser noen spørsmål som ikke fantes i nøyaktig samme form for ti år siden. For eksempel:
- Hva svarer jeg når jeg på Facebook får en venneforespørsel fra en av mine studenter?
- Kan jeg stille faglige jobbspørsmål fra den samme Twitterkontoen som jeg bruker privat?

Jeg har to viktige hensyn å ta:
- Jeg vil ikke bruke jobben og jobbkontakter til å fremme private synspunkter som ikke kan belegges faglig
- Jeg vil utnytte sosiale medier også i jobbsammenheng, der det er nyttig.

Rent umiddelbart kan det virke som det enkleste er å prøve å ha et skarpt skille. For eksempel har jeg skilt mellom private og jobbrelaterte blogger. (Bjørn på norsk er en privat blogg som for tida brukes mye til politikk, mens Lærerutdanneren Bjørn er en jobblogg.)

Dette hjelper et stykke på vei, ihvertfall for egen del. Jeg klarer selv å holde orden på når jeg er i møte med kunnskapsministeren i jobbsammenheng og når jeg kritiserer ham på politisk grunnlag i min private blogg...

Med andre personer er det mer uklart - og uhensiktsmessig å skille like klart. Jeg kommuniserer en del med LLH-lederen, dels privat som LLH-medlem og dels jobbmessig som lærerutdanner. Jeg bruker jobbtid til å jobbe med homotematikk og bruker privat tid på ting som jeg like gjerne kunne ha fått lønn for. Dette er ikke særlig problematisk, siden målsettingen i begge tilfeller er den samme - å styrke læreres kompetanse.

Om andre klarer å skille, er jo dessuten uansett et spørsmål. Det "beste" eksemplet er da Nina Karin Monsen begynte å trekke mine studenter inn i en diskusjon vi hadde om felles ekteskapslov.

Og så er det Facebook og Twitter. Så langt har jeg prøvd å tviholde på at dette er "private" arenaer, hvor jeg kan være polemisk, politisk, personlig og av og til usaklig. Men jeg ser jo stadig flere eksempler på at Facebook og Twitter kan brukes også i jobbsammenheng. Når jeg utforsker slike muligheter, må jeg da justere den private bruken samtidig? Og er "private Bjørn" villig til det for at "jobb-Bjørn" skal få bruke dem til jobbting?

På den annen side: Jeg holder ikke Facebook så "ren" at jeg ikke er venner med kolleger. Jeg ser jo også at det kan være problematisk - det er sikkert ikke alle kolleger som har glede av å lese om mine private synspunkter, samtidig som de kanskje ikke vil fjerne meg som "venn". Heldigvis finnes det mange innstillinger som gjør at de da kan velge å ikke få oppdateringer fra meg.

Spørsmålene gjelder ikke bare meg, naturligvis. Andre må vel gjøre liknende vurderinger. Jeg ser at Frank Rossavik bruker Twitter aktivt - er han da privatperson, Morgenbladetredaktør eller begge deler? Bård Vegar Solhjell blander privat musikksmak inn i sine politiske utsagn.

Jeg blir også alltid fristet til å trekke paralleller til tida før internett. Kunne man da ringe en kollega og spørre om hjelp til noe privat, eller ringe en venn og be om tips til noe i jobbsammenheng? Ja, naturligvis kunne man det - i noen grad. Kunne man dele ut løpesedler på torget selv om man risikerte å treffe kolleger der? Ja, naturligvis. Men internett gjør det mye mer omseggripende og åpenlyst. (Og parallellene er ikke alltid så enkle å finne. Hvis jeg er "venn" med en kollega på Facebook - blir da det å polemisere for et politisk parti på Facebook parallelt til å dele ut løpesedler til kollegaen på jobben?)

Inntil videre er mine svar på de to innledende spørsmålene:
- Jeg svarer nei til studenter som vil bli "venn" på Facebook. Jeg ønsker å beholde en viss "profesjonell distanse" til studenter som jeg skal ha opp til eksamen. Jeg ønsker dessuten å kunne sjekke Facebook på fredagskvelden uten å få spørsmål fra studenter akkurat der. (På samme måte er jeg faktisk så "gammeldags" at jeg prøver å oppfordre folk på jobben til å sende mail, ikke ringe på mobiltelefonen - det også for at jeg kan velge når jeg forholder meg til jobben.)

- Jeg fortsetter med å utforske bruk av Twitter og Facebook i jobbsammenheng, men innser at jeg må følge med på utviklingen og vurdere å opprette egne kontoer for jobbruk.

(Innspill ønskes, som sagt!)

En lærerutdanners bruk av digitale hjelpemidler

Blir Facebook og Twitter snart like selvfølgelige verktøy for en lærerutdanner som epost og google?

Digitale hjelpemidler påvirker etterhvert enhver del av en lærerutdanners hverdag. Jeg bruker Word når jeg planlegger undervisningen, lager presentasjon i PowerPoint, bruker Google for å søke informasjon som jeg trenger, finner kanskje noen CC-bilder på Flickr og statistisk materiale hos Statistisk sentralbyrå. Jeg minner studentene om hva de må forberede seg på på Fronter, og legger ut beskjeder i etterkant i det samme systemet. Jeg får epost fra studentene når de lurer på noe, eller svarer på spørsmål i Fronters forum.

Jeg bruker naturligvis ulike databaser for å lete fram forskningsartikler som jeg trenger, eller reserverer bøker i Bibsys. Bibsys bruker jeg også for å laste ned referanser til EndNote. Når jeg skriver artikler sammen med min gode kollega ved Universitetet i Agder, bruker vi GoogleTalk for å chatte, samskriver i GoogleDocs og bruker referanseprogrammet EndNoteWeb for å utveksle referanser.

I forskningen min jobber jeg med digitale læremidler i matematikkfaget, og jobber også med å utvikle en wiki for lærerstudenter. Og så blogger jeg naturligvis om mange aspekter ved jobben, og får på den måten reflektert rundt det - og av og til interessante innspill tilbake.

Men hva med de berømte sosiale media? For eksempel Twitter og Facebook må jeg innrømme at jeg foreløpig ikke har brukt så skrekkelig mye i jobbsammenheng, men noen eksempler har jeg:

1: Jeg hadde møtt på en konferanse, men hadde ikke epostadressen (hun hadde dessuten nettopp skiftet universitet). Jeg fant henne imidlertid på Facebook, og fikk slik tak i et spørreskjema som hun hadde brukt og som hun gjerne lot meg bruke.

2: En students epostadresse var ute av funksjon, og det hastet å gi en beskjed om at første undervisningsøkt etter sommerferien var fremskutt. Vi fant ut at hun hadde konto på Facebook, og noen få minutter etter at beskjeden var oversendt, fikk vi hyggelig svar om at den var mottatt.

3: Jeg oppdaterte statusen på Facebook med noe om "homoaldershjem" og fikk raskt svar om en rapport om eldre og homofili som jeg burde lese. Og tilsvarende: jeg nevnte på Twitter at jeg arbeidet med andreutgaven av ressurspakka, og fikk svar fra en jeg kjenner som tipset meg om ei bok som jeg burde lese i den sammenhengen. Begge tipsene kom for øvrig fra noen av Norges fremste på området.

4: Jeg laget en liste over kjente homofile/bifile til ressurspakka, og la et blogginnlegg med denne lista og oppfordring til å komme med innspill om forbedringer. Jeg la også lenke til dette fra Facebook. Et par minutter senere kom de første forbedringsforslagene.

5: Jeg lurte på når Utdanningsdirektoratets ressurshefte om seksualitet var klart, og sendte en Twittermelding til dem om det. Fikk raskt svar (riktignok ikke med konkret dato, men dog).

Kort sagt - de sosiale media ser ut til å fungere utmerket for å kommunisere med folk (bombe!) og å få innspill på ting man holder på med. Det forutsetter imidlertid at man tør å vise fram det man holder på med før det kommer hjem fra trykkeriet.

Inspirert av dette, vil jeg utnytte dette bevisst nå i sluttfasen av arbeidet med ressurspakka - hvor jeg vil legge ut en "pre-release"-versjon, blogge og twittre om den, og oppfordre alle som har tid om å kikke på de delene de har greie på. Kanskje blir ressurspakka ganske mye bedre av dette...