Den andre dagen av Rosa kompetanse-seminaret inneholdt også svært gode foredrag.
Aller først tok Hanne Børke-Fykse en lynversjon av det standardforedraget hun har som utgangspunkt når hun lager foredrag for ulike målgrupper og kontekster. Dette er en sjanger som er nesten helt ukjent: At folk viser hva de gjør i undervisning og samtidig kommer med metakommentarer om hvorfor de gjør det slik og hvordan det pleier å fungere. Det var så nyttig at det slår meg at det burde vært gjort oftere på konferanser for lærerutdannere, for eksempel.
Hanne er utrolig dyktig og det er lett å bli slått av at dette er et foredrag som fungerer godt nettopp fordi det er Hanne som holder det. Men så enkelt tror jeg ikke at det er: innholdet er svært gjennomtenkt, og selv om andre som skulle bruke det samme innholdet naturligvis måtte ha gjort det til sitt eget, er det et strålende utgangspunkt for hvem som helst.
En svært sentral del av foredraget er starten, hvor det er viktig at tilhørerne forstår – på et emosjonelt plan – hvordan det kan oppleves å være homofil og hvilke mekanismer som er involvert. Hanne har opplevd at dersom man går for fort over denne delen, risikerer man at folk ikke forstår heteronormativitetens virkninger godt nok når man kommer til det – og da kan hvert enkelt eksempel på heteronormativitet virke som ”syting” og ”pirking”. At legen sier ”Hva heter din mann?” kan virke som en bagatell så lenge man ikke har helhetsbildet og ser at dette kan sette legen i bås med utrolige mengder mennesker som har manglet forståelse for at homofile finnes. Jeg ser at jeg i mine foredrag kanskje nettopp har vært for snar til å hoppe over denne biten – jeg har vært redd for at det å dvele ved problemene en del homofile kan møte, kan føre til problemfokusering. Men dette må jeg tenke over igjen.
Hanne er også opptatt av ikke å gi deltakerne dårlig samvittighet. De er mennesker med høy kompetanse på sine felt og med en grunnleggende positiv holdning, som kan gjøre en enda bedre jobb for enkelte av sine pasienter/brukere hvis de får noen verktøy til.
Fortsatt tar Hanne gjerne oppdrag fra alle i helsefeltet som ønsker kompetanseheving – det er visst bare å ta kontakt!
Dag Robin Simonsen, byråkrat (seniorrådgiver) på helsefeltet, ga en oversikt over en del av det som skjer med LHBT for tida. Mye er preget av oppfølging av handlingsplanen. Jeg stilte spørsmål ved om oppfølging av handlingsplanen også vil få virkninger for rammeplanen for lærerutdanningen som det arbeides på spreng med nå, og jeg er spent på hva svaret vil bli.
Åse Røthing har i det siste arbeidet mye med seksualitet i skolen, blant annet med boka
Seksualitet i skolen og
Utdanningsdirektoratets ressurshefte. Røthing nevnte eksempler på at det å ikke ta heteroseksualiteten for gitt av omgivelsene oppfattes som å ”forkynne homofili”. For eksempel: hvis man spør en unge som har forelsket seg om det er gutt eller jente han har forelsket seg i, er det da et naturlig spørsmål fra en fordomsfri person eller homofiliforkynning?
Som alltid er det interessant å høre Røthing, men igjen må jeg vise til hennes bøker, det er vanskelig å referere mer detaljert her.
Seminaret ble avsluttet med en diskusjon om hvor vi går herfra. Mange på seminaret var opptatt av hvordan man skal få kompetansen inn i grunnutdanningene. Dette er et veldig komplekst felt, og noen foreslo at neste års seminar bør vies dette spørsmålet. Men jeg kan jo bruke resten av innlegget til å tenke litt høyt…
For å starte på toppen: en del utdanninger (for eksempel grunnskolelærerutdanningene) har nasjonalt fastsatte rammeplaner som sier hva som skal være innholdet. Disse fastsettes stort sett bare når det skjer reformer, og muligheten for å endre dem imellom reformene er ganske dårlig. Ut over disse rammeplanene fastsettes alt på lokalt nivå, for eksempel på det enkelte universitet, og da ser Kunnskapsdepartementet det som vanskelig å skulle gripe inn i den enkelte institusjons frihet. Altså må det da arbeides med hver enkelt institusjon. (Det som eventuelt står i nasjonale rammeplaner er for øvrig ofte så generelt at man må ha litt kompetanse for å se at LHBT-spørsmål hører hjemme i formuleringene.)
Videre holder det ikke at ting kommer inn i planene – det må også inn i klasserommene. For å få til det må man dels ha relevant pensumlitteratur og gode forslag til hvordan det kan inkluderes. Og man må dels ha folk på de enkelte institusjoner som sørger for at det prioriteres. Dessverre er det slik at det er en del gode intensjoner på plannivå som ikke følges opp lokalt fordi det ikke er noen lokalt som passer på at det blir fulgt opp.
I dag er det veldig lite konkret i planene, både nasjonalt og lokalt, det foreligger ganske lite materiell og det blir derfor ofte veldig personavhengig om perspektivet kommer inn i undervisningen – dette til tross for at Kunnskapsdepartementet har sendt i hvert fall to brev om at de ønsker mer fokus på dette i utdanningene. Altså er det mye å gjøre. For å komme noen vei bør vi i det minste starte med å utveksle erfaringer og gode ideer…
Dette var altså et framifrå seminar, og jeg håper det blir flere.
Innlegg
