Obligatorisk begrunnelse av eksamensoppgaver?

Universitas skriver om at det nå visstnok er et studentkrav at sensorene skal skrive begrunnelse på alle karakterer, enten studentene vil ha dem eller ikke.

Ordningen i dag, der jeg jobber, er at alle studenter kan få begrunnelse på sine karakterer. Det er enkelt og greit å be om det. Ordningen som er prøvd ut i noen emner på SV-fakultetet på UiO innebærer at sensorene skriver begrunnelse på alle karakterene, og at disse kan hentes av studentene i ekspedisjonen på instituttet.

Jeg har store problemer med å se at denne ordningen er til fordel for studentene. Man bruker altså ressurser (som ellers kunne gått til undervisning og veiledning) på å skrive begrunnelser som til en viss grad ikke blir hentet. Eventuelt vil presset ved å måtte begrunne alle karakterene gå ut over hvor mye tid man kan legge inn i hver enkelt. Kort sagt: er det ikke bedre at alle som ønsker begrunnelse, får det, og at de begrunnelsene som ingen ønsker, ikke blir skrevet?

Fra mitt hold, som sensor, har det også mye med motivasjon å gjøre. Det er mye enklere å motivere seg for å legge omtanke i formuleringene i en begrunnelse som jeg vet er etterspurt enn i en begrunnelse som jeg ikke vet om noen noensinne vil se på. Dette vet jeg, siden vi der jeg jobber hadde en kortvarig ordning med at alle strykkarakterer skulle begrunnes automatisk. Riktignok ble disse da sendt ut automatisk til alle som hadde strøket (så de nådde ihvertfall studenten), men da kom det enkelte klager fra studenter som ville ha seg frabedt å få begrunnelse på en stryk når de ikke hadde bedt om det...

Altså: bevisstgjør studentene på retten til å få begrunnelse, gjør det gjerne enklere å be om begrunnelse (hvis UiO er vanskelige der), men pålegg ikke de ansatte å skrive begrunnelser som ingen vil lese.

Strøk etter å ha klaget på karakteren

Sommeren er sensurtid, begrunnelsestid og klagebehandlingstid.

Aftenposten har i dag en "nyhet" om en elev som fikk 3 i faget Politikk og menneskerettigheter, og som endte med karakteren 1. Dermed kan hun ikke begynne på høyere utdanning fra høsten.

Dette er naturligvis trist for den det gjelder. Men samtidig: det må jo være sånn. En klage innebærer jo nettopp at eleven ber om nye sensorer som ser på eksamen med nytt blikk, og da er det alltid en risiko for å gå ned. Nå kan man si at et sprik på to karakterer er mye, men det kommer helt an på oppgavene - i noen tilfeller står og faller avgjørelsen på om man mener at besvarelsen er svar på oppgaven eller ikke. Da kan noen (litt snilt) tolke at det er innenfor og andre (litt strengere) at den er utenfor.

Aftenposten opplyser også at av 174 elever som klaget på karakteren i dette faget, var det kun én som gikk ned. Det er jo fordi de fleste som klager, ligger over midtsjiktet av den karakteren de har fått. Men ikke alle gjør det.

Aftenpostens artikkel er en nyttig påminnelse om at man skal være forsiktig med å klage på karakterer hvis det å gå ned i karakter vil få alvorlige konsekvenser.

Videofilming av muntlig eksamen?

Jeg har tidligere skrevet et innlegg med tittelen "Et generøst eksamenssystem", hvor jeg argumenterer for at det eksamenssystemet vi har i høyere utdanning gir rike muligheter for studenter til å oppnå en rettferdig karakter. Hovedkomponentene er: to sensorer, klagerett, to nye forsøk, mulighet til å søke om et fjerde forsøk.

Et av disse komponentene, nemlig klageretten, gjelder ikke for muntlig eksamen. Man kan riktignok klage på formelle feil, men ikke på den faglige bedømmingen. Nå foreslår Studenttinget i Trondheim at muntlig eksamen bør filmes, slik at man skal kunne klage også på den.

Studenttinglederen mener at dette ikke vil bli spesielt dyrt, men det stiller jeg meg litt tvilende til. Kvaliteten på videoopptaket må være svært godt. Man må uten problemer høre alt som blir sagt av alle de tre personene, man bør helst se ansiktsuttrykket til kandidaten og må også se tydelig hva kandidaten skriver. Dette vil nok kreve minst to kameraer og betydelig opplæring av de som skal ha ansvar for opptakene. Etterpå må opptakene sorteres og arkiveres, noe som også blir en betydelig kostnad. Det skal bli spennende å se regnestykker. (På Høgskolen i Oslo tipper jeg at vi kan ha kanskje 15 kandidater oppe til muntlig samtidig bare på min avdeling - det vil altså kreve 15 rom utstyrt med slikt videoutstyr.)

La meg utdype hvorfor kameraene må fange opp ansiktsuttrykk: hva eksaminator sier må tolkes i forhold til hva studenten uttrykker - både muntlig og med kroppsspråk/ansiktsuttrykk. Av og til viser studenten med "hele seg" at han ikke har noe svar, og eksaminator går da videre. Ser man ikke studenten godt nok på videoen, kan man tro at studenten ikke fikk tid til å svare. Og videre: på mange eksamener kan studenten vise ting på et papir under muntlig eksamen. Dette er for eksempel vanlig under matematikkeksamener. Da er det nødvendig å se hva studenten skriver for å ha noen forutsetninger for å bedømme prestasjonen.

Investeringer i slikt videoutstyr ville føre til innskjæringer på andre områder, for eksempel på undervisningen. Så selv om det ville gi studentene enda større trygghet for riktig karakter om man startet med videofilming, er det neppe riktig ressursbruk nå.

Karakterer for videregående skole

Karakterstatistikken for eksamen i videregående skole er lagt ut, og mediene (f. eks. Aftenposten) kommenterer dem. Og journalistene leter etter stryk.

"Den foreløpige eksamensstatistikken viser at 20,4 prosent av elevene strøk i den minst krevende matematikken, samfunnsfag matematikk S1, 28 prosent oppnådde karakteren 2." skriver Aftenposten.

Ja, noe er galt når nær halvparten av elevene får dårligste ståkarakter eller lavere. Men om det er for mange som må ta matematikk som de ikke er motivert for, om det er lærerne eller lærebøkene som ikke er motiverende nok eller om det er elevene som prioriterer andre fag, det er umulig å si på grunnlag av karakterstatistikken. Eller kanskje det er ressurssituasjonen i skolen som gjør at matematikk undervises som et "teorifag" med store klasser. Det skal bli spennende å høre resultatet av Utdanningsdirektoratets vurdering.

Et generøst eksamenssystem

I perioder, og naturligvis spesielt på denne tida av året, brukes mye tid rundt om på høyskoler og universiteter til eksamen. For den enkelte student er det naturligvis viktig å få en karakter som (minst) står i stil med egne kunnskaper i det aktuelle fagområdet. Og naturligvis er mange studenter fortvilet når de føler at de ikke har fått vise det de kan.

I den sammenhengen vil jeg framheve at vi i Norge har et veldig generøst eksamenssystem, som gir store muligheter hvis man føler at karakteren man har oppnådd er urimelig. (Jeg tar utgangspunkt i reglementet på egen arbeidsplass, men regner med at det likner andre steder. Og jeg uttaler meg naturligvis ut fra egen forståelse av reglene, og hvis jeg har misforstått, tar jeg selvkritikk.)

En ting er at mange fag har et rikt utvalg av eksamensformer, slik at de fleste skal møte eksamensformer som passer dem, i det minste av og til. Når det gjelder den enkelte eksamenskomponent, er systemet for å få riktig karakter ganske omfattende. Jeg tar her utgangspunkt i reglene for skriftlig skoleeksamen, men de fleste reglene gjelder likt for andre typer eksamen:

Først setter to kompetente fagpersoner seg ned, uavhengig av hverandre, for å sette en karakter. De diskuterer karakteren, og blir enige. Hvis de ikke blir enige, kan en tredje fagperson settes inn for å avgjøre. Hvis studenten ber om det, får han en begrunnelse for karakteren.

Dersom studenten mener at det har skjedd noe formelt galt med eksamen, har han klagerett. Hvis studenten mener at karakteren er for streng, kan han klage på karakteren. To nye fagpersoner leser da besvarelsen, diskuterer og blir enige om en karakter. (Og tredjesensor settes inn ved behov.)

Dersom studenten mener at heller ikke denne karakteren er rimelig, kan han forsøke å ta eksamen på nytt. Den karakteren han fikk på første eksamen vil han uansett beholde som et minimum. På ny blir fagpersoner oppnevnt, sjelden nøyaktig de samme som leste den første besvarelsen. Igjen er det klagerett på formelle feil og på karakter. Dette kan studenten gjenta enda en gang. I alt vil 12 personer (minst fire forskjellige) ha lest studentens besvarelser.

Men det er fortsatt ikke over. For hvis studenten har strøket på alle de tre første forsøkene, kan han søke om et fjerde forsøk. Hos min arbeidsgiver er regelen at man får innvilget dette dersom denne eksamenen er den eneste man mangler for å få fullført sin utdanning. Det blir også innvilget hvis man kan dokumentere spesielle fysiske eller psykiske grunner til at minst ett av de tidligere eksamensforsøkene ikke burde blitt tatt. (Et eksempel her kan være at man har vært i en sorgreaksjon, men ikke har hatt overskudd til å forstå at man ikke burde prøve seg på eksamen.)

På en måte bør dette være beroligende for frynsete nerver hos nye studenter – man har flere forsøk hvis man skulle være uheldig og ikke få vist sitt beste på første forsøk. Det er andre situasjoner i livet som burde være mer skremmende – man blir for eksempel sjelden innkalt til andre eller tredje intervju til drømmejobben hvis man gjør en elendig figur første gang. Det er heller ingen automatikk i å få et andre eller tredje stevnemøte med drømmemannen dersom man gir et dårlig inntrykk på det første…

Det må legges til at det også er mulig å søke om tilrettelegging dersom man av ulike grunner trenger det – for eksempel hvis man som dyslektiker har behov for PC for å skrive bedre.

Ressursbruken for å komme fram til riktige karakterer kan altså være ganske betydelig – i ytterste konsekvens kan man bruke 16 timer (drøyt 4000 kroner, sikkert) bare på selve sensureringen for å komme fram til én av karakterene på vitnemålet til en student (i tillegg til mengder av administrasjon, utarbeidelse av eksamensoppgaver etc).

Spørsmålene (som jeg ikke har svar på) er da: Er systemet godt nok til å finne de riktige karakterene? Og: Er det forsvarlig å bruke så mye ressurser på det?

Muntlig eksamen

De siste årene har jeg fått ganske mye erfaring med å være eksaminator og sensor ved muntlige eksamener i matematikk og matematikkdidaktikk. Det er en ganske krevende sak. For det første krever det naturligvis full konsentrasjon, fordi det studenten sier må oppfattes der og da. For det andre føler jeg som eksaminator et stort ansvar for å stille de rette spørsmålene, som gir studenten mulighet til å vise det hun kan og som gjør det mulig å finne fram til riktig karakter, uten å stresse studenten unødig. Å stille uklare spørsmål er svært uheldig. Som sensor har jeg hovedansvar for å fastsette karakteren, og må derfor hele tiden tenke på hvilke karakterer som er aktuelle, og om jeg må stille oppfølgingsspørsmål for å få mer oversikt over nivået. For det tredje er det psykologiske hensyn å ta – plutselig kommer en kjempenervøs student som trenger all mulig hjelp for å komme gjennom eksamen.

Lenge var jeg sikker på at studenter var mer nervøse ved muntlig enn ved skriftlig eksamen. Så gikk det opp for meg at dette var basert at jeg ser nervøsiteten mye bedre ved muntlig eksamen – ved skriftlig eksamen får jeg jo bare noen papirer å rette. Så jeg vet egentlig ikke om studentene er mer nervøse. Men det er for så vidt ikke så viktig, det viktige er at jeg ved muntlig eksamen har en viktig rolle å spille for å få studenten til å yte sitt beste, nervøsiteten til tross.

En ting som tilsynelatende virker positivt mot nervøsitet, er at eksamen har en forutsigbar start. Hvis muntlig eksamen starter med at studenten skal fortelle om et forhåndsoppgitt tema eller en prosjektoppgave hun har gjennomført, kan det være til hjelp. Uansett organisering, synes jeg det er viktig å gi studenten god tid til å ”bli varm”. En kollega av meg sa at han alltid overser de fem første minuttene av muntlig eksamen. Det skal sikkert ikke tas bokstavelig, men poenget er at det er bra at studenten kommer i gang med å snakke, og hvis han sier meningsløse ting er det bedre å la det ligge enn å begynne å stille oppklarende spørsmål helt i starten.

Jeg er ganske opptatt av kroppsspråk under eksamen – mitt kroppsspråk. Først og fremst gjelder dette å vise meg interessert og positiv. Jeg nikker mye når jeg er sensor, for å vise at jeg forstår og anerkjenner det som blir sagt. Når jeg stiller spørsmål, prøver jeg å stille ikke-konfronterende spørsmål – sjelden spørsmål av typen: ”Du sa at… Mener du virkelig det?” Jeg prøver å finne andre måter for at studenten skal få moderert feilaktige uttalelser. (”Hvis du ser på algebra, hvordan vil du da…”) Dette kan riktignok bli et dilemma de gangene det går riktig dårlig: det er kanskje ikke helt bra at studenten går ut av eksamenslokalet i den tro at det gikk helt fint, mens det i virkeligheten ikke var mulig å finne noe riktig i det som ble sagt? Det er dessuten en krevende overgang å gå fra å være omsorgsfull og gjøre sitt aller beste for at studenten skal få vist det han kan det ene øyeblikket, til å ”nøytralt” skulle sette en rettferdig karakter det neste øyeblikket.

Muntlig eksamen ter seg – fra eksaminator/sensor-hold – som en lang rekke kandidater i et stramt tidsskjema med lite pauser. Dette kan stresse både meg og studentene. Men her har jeg også lært av kolleger å gi litt blaffen i tidsskjemaet av og til: det viktigste er at studenten får vist det hun kan, ikke at tidsskjemaet holder. Så hvis det er en riktig nervøs student, er det bedre å holde på ti minutter over tida, hvis det er det som skal til for at studenten får roet seg ned litt og får gitt et riktigere bilde av sine kunnskaper. Av og til kan studenter også ha stor nytte av å få ”snu ryggen til” i et par minutter og tenke litt på egen hånd, og ikke hele tida ha oss hengende over seg.

Så kan man spørre seg om muntlig eksamen er mer eller mindre ”rettferdig” enn andre eksamensformer. Jeg tenker vel at det mest ”rettferdige” er å ha et godt utvalg av eksamensformer i et studium, for ulike studenter presterer best på ulike måter. Noen er veldig gode muntlig, andre blir nesten tause av situasjonens alvor. Men muntlig eksamen har noen store fordeler framfor for eksempel skriftlig eksamen. På skriftlig eksamen kan man risikere å ikke forstå oppgaven, og dermed være helt fortapt. På muntlig eksamen kan man derimot få forklart spørsmålet med andre ord, og dermed kanskje komme i gang. Hvis man skriver noe unøyaktig på en skriftlig eksamen blir man bedømt etter det, men på muntlig kan man få en sjanse til å formulere det en gang til, og dermed kanskje vise at man behersker det bedre enn den første formuleringen tydet på.

Omvendt er det kanskje enklere å bløffe seg unna på skriftlig eksamen. Man skriver akkurat det man kan, og later som at man fikk for dårlig tid til å utdype. På muntlig eksamen risikerer man å måtte innrømme at man faktisk ikke kan mer…

Alt i alt opplever jeg muntlig eksamen som en rimelig god eksamensform. Men opplevelsen kan variere – fra de kjempenervøse studentene hvor vi er fortvilet over at studenten ikke fikk vist alt han virkelig kan til de velformulerte studentene hvor eksamen glir over i en faglig samtale mellom interesserte fagpersoner. Uansett trenger alle erfaring i å snakke i litt stressende situasjoner – bare ikke stresset tar helt overhånd.