torsdag 23. desember 2010

Å være en god leder

Min nærmeste overordnede gjennom over sju år, Hans-Jørgen Brucker, slutter som studieleder ved årsskiftet. Det får meg til å filosofere over hva det er som skal til for å være en god leder. Det blir kanskje en lettere naiv tekst, siden jeg selv ikke har vært leder. Ta det derfor gjerne som en ren hyllest til mine to ledere.

Jeg har nemlig gjennom mine 13 år i høyere utdanning vært velsignet med å ha gode nærmeste overordnede hele tida. Ved Høgskolen i Finnmark var det Ingvar Hauge, ved Høgskolen i Oslo har det vært Brucker. Begge har vært anerkjent som gode ledere blant de ansatte. I Alta opplevde jeg til og med at da matematikkseksjonen motsatte seg et (etter vår mening dårlig faglig fundert) forslag til omorganisering, ble vi mistenkeliggjort - folk påsto vi var mot bare fordi vi ville miste Hauge som sjef...

Hva er det som gjør disse to sjefene - og mange andre rundt om i landet - til gode overordnede?

Det første jeg vil nevne er det å ha tillit til sine ansatte og deres kompetanse. Når man ansetter folk med fem års høyere utdanning (eller mer), gjerne folk som har lang undervisningserfaring og som er aktive forskere, er det naturlig å legge stor vekt på de ansattes synspunkter. Å være åpen for nye ideer fra sine underordnede, blir her en sentral del. En god leder er ikke redd for å gå inn i diskusjoner med sine underordnede, og tør å skifte mening når det er grunnlag for det.

Tillit går begge veier. En god leder bør ha gjort seg fortjent til tillit fra sine ansatte. Dette handler om å spille med åpne kort og være til å stole på. En leder bør også være ryddig, rimeligvis, og det henger sammen med tilliten - man bør for eksempel være rask til å besvare spørsmål, men være tydelig på hva man vet sikkert og hva man bør undersøke nærmere. Få ting frustrerer ansatte mer enn ikke å få svar - og å få ulne svar - fra sine overordnede.

En god leder har også omsorg for sine ansatte. Noe av det første en leder blir evaluert på i gangene, er om han "ser" sine ansatte - det kan være så enkle ting som å kommentere når noen har gjort noe bra eller å følge opp sykdom og sånt. Men det kan også være å kjempe for å beholde de midlertidig ansatte som ønsker å fortsette og som gjør en god jobb. I alt dette ligger det naturligvis at en leder bør være relativt "likandes"/sympatisk. (Lederens jobb i mer "tunge" personalsaker har jeg ikke greie på, og kommenterer derfor ikke her.)

Så skal en leder naturligvis også ta imot mer eller mindre fornuftige diktater ovenfra, og stort sett gjennomføre dem på beste vis blant sine egne ansatte. Igjen har jeg tro på åpenhet - å gjøre noenlunde klart hva handlingsrommet er - hva kan diskuteres på dette nivået og hva må diskuteres på høyere nivå.

Får en leder til alt dette, vil den daglige virksomheten gå lettere enn hvis han ikke får det til. Jeg har også tenkt at en leder bør ha noen visjoner og faktisk "lede veien". Men helt sikker er jeg ikke på hvor store disse visjonene bør være - sannsynligvis holder det ganske lenge med å ha noen formeninger om hva som er riktig retning og å aktivt støtte opp under de initiativer fra de ansatte som går i den retningen - for det mangler ikke på initiativer i slike kunnskaps-"bedrifter".

I teksten over har jeg snakket om "overordnede" og "underordnede". Sånn må det jo være - noen må bestemme mer enn andre. Men samtidig oppleves jo hverdagen ofte annerledes - det oppleves oftere som at vi skal få til noe sammen enn at vi som fagpersoner "på gølvet" er de "underordnede". Det er nok et positivt tegn.

Det er med en anelse skrekk jeg ser at jeg fra 1. januar får ny sjef, etter å ha vært så heldig med sjefene mine så lenge. Men jeg skal i det minste sørge for at min nye sjef leser dette innlegget her...

torsdag 16. desember 2010

Førstelektordagene 2010, dag 3

Den tredje dagen av førstelektordagene 2010 gikk til "skriveverksted", hvor deltakerne ble delt i grupper ut fra hva man hadde valgt å jobbe med: vitenskapelig artikkelskriving, kronikk eller opprykkssøknaden. Siden jeg bør skrive en opprykkssøknad de nærmeste 18 månedene, gikk jeg på den delen.

Vi var litt i stor gruppe, litt i mindre gruppe og litt i stor gruppe igjen, men jeg er usikker på om det har noe for seg å splitte beskrivelsen i bloggen opp slik. Isteden tror jeg at jeg vil forsøke å oppsummere noen poenger og gi blaffen i kronologien:

Når vi skriver profileringsdokumentet til førstelektorsøknaden, er det viktig å ha grunnlagsdokumentene klart for oss. Dette er formålet i UH-loven, forskrift for opprykk til førstelektor (med kommentarer) og retningslinjer til hhv søkere og kommisjoner. Man bør ikke stole på at kommisjonen selv ser koblingene til forskriften, så man bør hjelpe kommisjonen - profileringsdokumentet bør være en "leseveiledning" til kommisjonen så de leser dokumentasjonen på den måten du ønsker.

Forskriftens paragraf 1-5 lyder slik:
§ 1-5 Kriterier for ansettelse i stilling som førstelektor

(1) Dokumentert omfattende forsknings- og utviklingsarbeid som i kvalitet og omfang tilsvarer arbeidsmengde og nivå for en doktorgradsavhandling
eller
(2) Dokumentert omfattende kunstnerisk utviklingsarbeid som i kvalitet og omfang tilsvarer arbeidsmengde og nivå for en doktorgradsavhandling
og
(3) Spesielle kvalifikasjoner innenfor undervisning eller annen pedagogisk virksomhet skal tillegges stor vekt
og
(4) Dokumentert relevant praktisk-pedagogisk kompetanse på grunnlag av utdanning eller undervisning og veiledning

Det er viktig å ta inn over seg at man altså må dokumentere alle punktene 1, 3 og 4 (eller 2, 3 og 4).

En sentral formulering i forskriften er "forsknings- og utviklingsarbeid som i kvalitet og omfang tilsvarer arbeidsmengde og nivå for en doktorgradsavhandling". Arbeidsmengde må bety noe sånt som 3 års arbeid (inkludert eventuelle kurs på doktorgradsnivå). Men det er høyst uvanlig at doktorgradsavhandlinger inneholder noen dyptgående argumentasjon for at arbeidet har tatt tre år. Tilsvarende tenker jeg at det vil være pussig å bruke mye krefter på å argumentere for det i opprykksøknaden.

Når det gjelder formuleringen om tilsvarende nivå som doktorgradsavhandling, må vel det tolkes som at det handler om analytisk nivå, tilfredsstillende metodebruk og sånt. For egen del vil jeg legge vekt på å dokumentere kunnskap om mange ulike FoU-metoder og kyndig bruk av disse. Jeg vil også dokumentere bruk av varierte publiseringsformer.

Et poeng som ble gjentatt mange ganger under førstelektordagene var at vi må unngå at profileringsdokumentet får karakter av "prosa-CV". Dokumentet må være noe annet enn en opplisting av alt man har gjort. Det bør heller ikke bli en ureflektert selvbiografi, hvor man legger mer vekt på hva som har skjedd gjennom livet enn hvor man har kommet.

Gjennom førstelektorprogrammet opplever jeg at vi har blitt oppfordret om å finne gode overskrifter på hva vi har holdt på med av FoU-arbeid gjennom karrieren. For egen del har jeg for eksempel "Matematikkhistorie i matematikkundervisning", "Bruk av IKT i matematikkundervisning" og "Utvikling av lærerutdanningen" som tre foreløpige overskrifter. Mange skriver profileringsdokumentet ut fra slike overskrifter. Jeg tenker at dette er en fin måte å skrive på, men at det også er en fare for at koblingen til kriteriene for opprykk kan bli for vanskelig å se. Dersom jeg velger en slik måte å skrive på, vil jeg derfor ha med en egen bolk til slutt om hvorfor helheten av disse prosjektene oppfyller kriteriene.

Harald Jarning ga for øvrig et godt tips. Flere skriver profileringsdokumenter på over 40 sider, men han sa at vi (ihvertfall som en øvelse) burde prøve å skrive på under 10. Det kan bidra til å bevisstgjøre oss om hva som er aller viktigst å ta med. Gjennom lange liv har vi opplevd mangt som vi synes er relevant for vår nåværende kompetanse, men faren med å ta med alt er at det beste drukner.

Jeg trakk Jarnings poeng et hakk videre. I kriteriene står det nemlig at man kan legge ved maks 15 arbeider. Hva med å starte med 5, og tenke over hvilke man ville ha valgt da? Kort sagt: hva er det aller viktigste å få fram i profileringsdokumentet?

Det ble også spurt om hva som er poenget med å reflektere så mye i profileringsdokumentet. Noen formulerte det slik: "Det er sporene etter deg som skal vurderes, ikke dine gode intensjoner." Og andre sa: "Hvis du har så mye fornuftig å si, hvorfor har du ikke sagt det før?" Refleksjon i profileringsdokumentet er nok vel og bra, men det er vel så bra å få det inn i artikler eller bøker som man publiserer i forkant...

Knyttet til det at sporene skal vurderes: det at man inviteres til å holde foredrag ulike steder, er ikke i seg selv nødvendigvis så skrekkelig meritterende, men det kan i det minste brukes som dokumentasjon på en viss spredning av det man har gjort.

Et viktig poeng er for øvrig at deler av dokumentasjonen både kan dokumentere FoU-arbeid og "Spesielle kvalifikasjoner innenfor undervisning". For eksempel: en lærebok for lærerutdanning vil både være et resultat av et utviklingsarbeid men samtidig også en dokumentasjon av den reflekterte undervisning man har utviklet.

Dette ble vel noe springende, men likevel poenger som jeg synes er viktige for min egen skriving av profileringsdokument, som jeg regner med å starte med om et halvt års tid...

(Se om dag 1 og dag 2 i tidligere innlegg.)

lørdag 11. desember 2010

Førstelektordagene 2010, dag 2

Dag to av førstelektordagene hadde to hovedtemaer: presentasjoner fra nåværende førstelektorstipendiater og diskusjon om opprykkssøknaden.

De fire første innleggene var ved Elisabeth Juell, Ingrid Gilje Heiberg, Liv Klakegg Dahlin og Eva Michaelsen. Juell fortalte om sine prosjekter med å ta med studenter i operaen og de konsekvensene det får. Heiberg diskuterte sitt arbeid med internasjonalisering. I hennes innlegg merket jeg meg spesielt bruken av dataprogrammet MindManager. Det å ha et tankekartprogram med rike muligheter til å legge inn lenker, tekster og hele dokumenter virker nyttig i en fase hvor man skal prøve å få struktur på et stort materiale. For min del vil jeg teste ut det langt billigere programmet MindMeister, som i tillegg er nettbasert.

Av Dahlins innlegg ble jeg inspirert til å tenke på hva jeg regner som mitt matematikksyn og hvordan jeg kan synliggjøre hvordan det har påvirket og blitt påvirket av de ulike prosjektene jeg har holdt på med. Og av Michaelsens innlegg ble jeg igjen minnet om styrken i de nye mediene (som blogg og wiki) i direkte arbeid med elever og studenter - som jeg jo stort sett har unnlatt å gå inn på i mine prosjekter.

Deretter var det ei økt hvor Birgitte Kjos Fonn snakket om ulike faglitterære publiseringskanaler. Hun la vekt på at det må være viktig for folk som holder på med FoU å publisere også til allmennheten, og ikke bare til de som leser de poenggivende publikasjonene. Samtidig er det viktig å være klar over at det er andre kvalitetskrav når man henvender seg til allmennheten - annerledes men ikke lavere. Men så minnet Kjell Arild Madsen, som var bedt om å kommentere, om at kommisjoner nok ofte vil ha de tradisjonelle publikasjonene også. Det var da jeg fikk assosiasjonen til at vi blir bedt om å gå kunstløp, men minnet på at det kan hende dommerne bedømmer oss som om vi gikk lengdeløp. Å vise kompetanse til å formidle i ulike former bør være meritterende, men man bør ihvertfall vise at man behersker det tradisjonelle, får jeg en følelse av.

Konklusjonen på akkurat denne delen for min del er at jeg vil bruke litt plass i søknaden min til å synliggjøre at jeg behersker både den tradisjonelle, vitenskapelige artikkelen og at jeg behersker populærvitenskapelig skriving for yrkesfeltet jeg utdanner for.

Den neste økta, som handlet om opprykkssøknader, var kanskje den nyttigste på hele konferansen, men samtidig den det er aller vanskeligst å referere fra. For meg som snart skal i gang med å skrive en opprykkssøknad med profileringsdokument, er det svært nyttig å se hva andre, som nettopp har fått opprykk, har gjort. Men det kan være vanskelig å gjengi innsiktene her.

Anne Skumsnes viste fram strukturen på sitt profileringsdokument. En utfordring ved slike dokumenter er at du både skal presentere enkeltprosjektene og samtidig en helhet - hva din kompetanse består i. Du bør ikke ta sjansen på å overlate til kommisjonen å trekke linjene mellom prosjektene dine for å oppdage at du har oppfylt kravene på alle områdene. Skumsnes hadde en figur som bidro til å løse dette problemet, hvor hun hadde en liste over prosjektene sine til venstre og en liste over kompetanseformene hun skal vise til høyre, og med streker imellom prosjektene og de kompetanseformene disse viste. Dette er en modell jeg vil se mer på og eventuelt videreutvikle. Som nevnt synes jeg det er viktig å synliggjøre både bredde i metodisk kompetanse og i presentasjonsformer, og disse aspektene kan godt få hver sin figur.

Skumsnes hadde også en innledningsdel om "pedagogisk utgangspunkt og metodiske perspektiver" som jeg tror kan være nyttig. Men naturligvis kun i den grad den kaster lys over resten av søknaden.

Vibeke Bjarnøs historie kjenner jeg godt fra før. Hun har levert en søknad som er vurdert av to sakkyndige utvalg, fordi det første sakkyndige utvalget ikke forholdt seg til de kriteriene som gjelder. For eksempel hadde det første sakkyndige utvalget ikke forholdt seg til profileringsdokumentet, til tross for at det er lagt vekt på dette i retningslinjene og at det ga en leserveiledning til dokumentasjonen som var vedlagt. Det er skremmende å se at to sakkyndige utvalg kan bedømme den samme søknaden på to så ulike vis, og betenkelig at det ikke finnes noen klageadgang - men i denne saken var i det minste saken såpass åpenbar at det første utvalgets arbeid ble underkjent av oppdragsgiver.

Naturligvis er hennes eksempel egnet til å skremme vannet av de fleste, men det er vel grunn til å tro at det er relativt sjelden at sakkyndige utvalg i så sterk grad setter seg ut over de kriterier de er bedt om å vurdere en søknad i forhold til.

Etter Bjarnøs innlegg var det en paneldebatt. Her kom det fram en del konkrete råd som jeg synes er nyttige. Vi bør for all del klargjøre (ved erklæringer fra medforfattere) hvem som har gjort hva i prosjekter med flere deltakere. Immanent kritikk var et begrep som ble nevnt - å klare å være kritisk til egne prosjekter innenfra. Viktigheten av å publisere underveis ble understreket - det er pussig hvis alle de gode poengene kommer i profileringsdokumentet og aldri er blitt nevnt før. Man bør være tydelig på hva som er det viktigste man har gjort, og ikke la alle småprosjekter skygge for det mest interessante. Man bør knytte søknaden sterkt til kriteriene, i tilfelle man får en kommisjon som ikke kjenner dem så godt. Og slik reglene er i dag, er det ingenting i veien for å sende institusjonen sin noen begrunnede forslag til kommisjonsmedlemmer, selv om man naturligvis ikke kan regne med at den blir fulgt.

Resten av dagen gikk med til tre presentasjoner til. Grete Jamissen presenterte digital historiefortelling, Ann Hege Lorvik Waterhouse presenterte sine blogger som hun bruker i FoU og undervisning. Og undertegnede presenterte hva jeg gjør med mine jobblogger og hva jeg får ut av det. Jeg var heldig nok til at flere av tilhørerne hadde hatt utbytte av å lese min blogg tidligere, noe som ga en underbygging av det jeg sa som var nyttig. Men mer enn det klarer jeg ikke å referere fra disse tre siste innleggene - det var sent på dagen...

Om den siste dagen av Førstelektordagene blogger jeg senere...

(Se om dag 1 i tidligere innlegg)

Førstelektordagene 2010, dag 1

Pedagogisk utviklingssenter ved Høgskolen i Oslo har arrangert "Førstelektordagene 2010", en åpen konferanse om førstelektorkvalifisering. Det foregikk 8.-10. desember.

En styrke og svakhet ved førstelektorprogrammet er at man foretar FoU-arbeidet parallelt med å være en aktiv deltaker i den ordinære virksomheten. Dette var årsaken til at jeg gikk glipp av åpningsforedraget, Sigmund Ongstads "Fagskriving og sjangre i høgre utdanning". Da var jeg opptatt med andre møter, og det var dumt, for foredraget fikk god omtale og ble vist til gjennom resten av konferansen.

Det første jeg deltok på ble derved Egil Eides foredrag med tittelen "Fra førstelektor til PhD i utviklingsarbeid!" Dette skulle han (som er rektor ved HSH) egentlig ha holdt sammen med Jørgen Amdam (rektor ved HiVolda), men Amdam ble værfast. Eide argumenterte for fordelene ved, og realismen i, å få omgjort førstelektorkvalifiseringen til en variant av PhD-kvalifiseringen (egne PhD-programmer), med kun små justeringer i regelverket for doktorgrad. Berit Hyllseth fra UHR kommenterte, og sa også at hun syntes det så ut som det var kun små justeringer som skulle til - men ingen av dem ble konkrete på hva disse små justeringene kunne bestå i.

Jeg er besnæret av tanken, fordi det ville ta livet av mange av mytene om at førstelektor er en "light"-variant av en PhD-kvalifisering og sannsynligvis også gjøre slutt på gjenværende "diskriminering" av førstelektorveien. Men jeg er også litt bekymret, ikke minst med tanke på refleksjonene etter fjorårets konferanse. Når folk som kommer fra doktorgradsveien sier ting som at de ser at mange førstelektorprosjekter kunne blitt utmerkede doktorgrader, blir jeg fristet til å svare at det også er en del doktorgradsprosjekter som kunne gitt utmerkede førstelektorsøknader. Men poenget er at de legger hovedvekten på litt ulike ting. Det blir som å si at det finnes kunstløpere som kunne ha blitt utmerkede lengdeløpere og lengdeløpere som kunne blitt utmerkede kunstløpere - det er ikke dermed sagt at vi ikke skal beholde begge to som separate idrettsgrener.

La meg med det samme nevne tilsvarende analogi for den frustrasjonen som alltid er å ta og føle på på slike konferanser. Idealene som PUS legger fram er veldig gjennomtenkte og prinsipielle, men kommisjonsvurderingene forholder seg av og til til kriteriene på helt andre måter, eller ikke i det hele tatt. Følelsen jeg sitter igjen med er at PUS (og kriteriene til førstelektorkvalifisering) sier at vi skal ut på isen for å danse kunstløp, men vi må samtidig ha i bakhodet at vi kanskje kan bli bedømt av en kommisjon som kun ser på hvor lang tid vi bruker på å gå rundt banen. (Altså: de er opphengt i et tellekantsystem som kun måler delaspekter av hva en førstelektorkvalifisering skal være.)

Nåvel - en doktorgradsvei kan det nok bli etter hvert, ihvertfall.

Så var det en givende økt som jeg neppe vil klare å blogge noe særlig fra. Det var Hanne Christensens "opprykkforelesning". Det ble en interessant forelesning, bevares, men det ligger i førstelektorkvalifiseringens natur at den er vanskelig å bake inn i én forelesning. Christensen valgte da også å fokusere på kun ett aspekt av det hun har jobbet med. I doktorgrader er det naturligvis også en umulig oppgave å presse avhandlingen inn i en forelesningsform, men de har ofte den fordelen at man kan presentere én problemstilling og én konklusjon og en prosess som leder fra den ene til den andre.

Christensen presenterte og fikk innspill fra professorene Berit Karseth, UiO, Jon Frode Blichfeldt, PUS og Sigmund Ongstad, HiO. Alle tre tok blant annet tak i begrepet "kompleksitet", som er noe som kjennetegner lærerprofesjonen ifølge Hanne. Hvordan kan vi møte denne kompleksiteten. Ongstad mente at det er ulike måter å møte den på; man kan for eksempel redusere, strukturere eller syntetisere. Reduksjon kan gjøres gjennom målstyring, strukturering gjennom ledelsesstyring og syntetisering gjennom faglig bearbeidelse, slik jeg forsto ham. De ulike strategiene for å handle kompleksitet kan gi svært ulike resultater.

Ongstad prøvde seg dessuten på en matematisk analogi ved å si at førstelektorkvalifiseringen og førsteamanuensiskvalifiseringen består av hver sin trekant som har like stort areal, men hvor førsteamanuensiskvalifiseringen er spissere. Rent matematisk kan det gi god mening, hvis førstelektorkvalifiseringen er tilsvarende bredere (men altså fortsatt på samme nivå), men jeg er usikker på om trekanten er den riktige figuren å velge - førstelektorkvalifiseringen er jo ofte preget av at man har spisser i litt ulike retninger, og ikke nødvendigvis bare tre. (Trekanten er jo for øvrig slik at hvis først et av hjørnene er veldig like spisst, blir de andre tilsvarende spissere...)

Ongstad nevnte også at det kan være en motsetning mellom relevans og validitet. I forskningen vil vi ofte argumentere for en høy validitet ved å begrense området resultatene skal si noe om. For anvendelse vil vi ofte argumentere for relevans ved å utvide området resultatene skal si noe om. Hvis jeg gjør en undersøkelse av elevers holdninger ved å spørre 100 elever på et par skoler, vil jeg i forskningsrapporten kanskje argumentere for at dette er valid for disse skolene eller denne bydelen, men hvis tallene skal brukes til noe for eksempel i den offentlige debatt, må det argumenteres for at de kan antyde noe om sammenhenger som er mer generelle. Forskere og utviklingsarbeidere kan fort få problemer med å være relevante i den offentlige debatt hvis de tviholder på det samme validitetskrav som i vitenskapelige artikler.

Christensen nevnte for øvrig "det doble formålet" for studenter i lærerutdanningen, et begrep jeg er blitt glad i og som jeg viste til på en konferanse i sommer. Christensen snakker om at studenten er i to didaktiske trekanter: en som består av studenten, fagplanen og lærerutdanneren. En annen som består av studenten som lærer, Kunnskapsløftet og eleven. Lærerstudentens stadige veksling mellom rollen som lærerstudent og rollen som lærer, er krevende og neppe godt nok forstått. (Og for moro skyld prøvde jeg på en side i mine notater å tegne inn øvingslæreren inn i dette, men det ble så komplisert at jeg nærmest måtte gi opp. Hvilket nok er symptomatisk for hvor komplisert lærerstudentenes tilværelse kan være.)

Etter opprykkseminaret var det feiring av de nye førstelektorstipendiatene det siste året. Jeg kjenner spesielt godt Vibeke Bjarnø, Cornelia Brodahl og Hanne Christensen, og det var godt å se at de ble satt pris på og fikk noen velvalgte og velfortjente rosende ord også i denne sammenhengen. Gjennom førstelektorkvalifiseringen legger man sin samlede kompetanse på huggestabben på en enda mer utleverende måte enn ved doktorgraden, og det er dermed på sin plass med en solid markering som viser at også fagmiljøet omkring bryr seg om opprykket.

Slik endte den første dagen av konferansen. Riktignok løp jeg på kontoret etter markeringen for å få forberedt morgendagens innlegg litt ekstra, men det trenger jeg ikke å blogge om her...

torsdag 9. desember 2010

HiO + HiAk = HOA

Høgskolen i Oslo og Høgskolen i Akershus blir slått sammen til Høgskolen i Oslo og Akershus. Det er relativt klart etter dagens vedtak i høyskolestyrene. (HiO-nytt)

Det blir rimeligvis en krevende prosess å samle de to høyskolene, etter at det er en stor del av de ansatte ved HiO som ledelsen ved HiO ikke har lykkes med å overbevise. Samtidig er det liten tvil om at de ansatte vil gjøre sitt beste på hver sin tue for å få den nye høyskolen til å bli Norges beste, enten man mener fusjonen er en fordel eller en ulempe.

"hoa" betyr for øvrig "blomst" på vietnamesisk ifølge Google translate, så i det minste er navnet ganske fint.

onsdag 8. desember 2010

Om voksesmerter i dagens finansieringssystem

I det siste har jeg jobbet en del med å forstå detaljene i finansieringssystemet som HiO og nærmere bestemt avdelingen LUI er utsatt for. Et sentralt element i finansieringssystemet er at studiepoengproduksjonen gir inntekter som kommer 2-4 år etter at studiepoengene er avlagt. Nærmere bestemt: i HiOs interne fordeling får man i 2010 studieinsentivmidler for 20 prosent av "produksjonen" i 2006, 30 prosent av "produksjonen" i 2007 og 50 prosent av "produksjonen" i 2008. Utgiftene, derimot, kommer naturligvis med det samme studentene begynner her.

(Ja, jeg har problemer med å skrive at avlagte studiepoeng er "produksjon" uten gåseøyne, men jeg skal prøve å klare det.)

Konsekvensen av dette er viktig: i tider med ekspansjon vil man få underskudd på de årlige budsjettene, i tider med nedgang i studenttallene vil man få overskudd.

Et forenklet regneeksempel (fra en verden uten pris- og lønnsvekst, for enkelhets skyld):
La oss si at en avdeling har en årlig bevilgning på 100 millioner kroner (alt fra studiepoengproduksjon - jeg sa jo at det var et forenklet eksempel) og utgifter på 100 millioner kroner. Avdelingen trives godt med det, selv om det alltid er litt knapt.

En dag kommer et godt forslag: la oss starte en ny utdanning! Avdelingen beregner at disse nye studentene vil koste 9 millioner kroner, men de vil produsere studiepoeng til en verdi av 10 millioner kroner. Da vil de jo få mer å rutte med!

Det første året med denne ordningen vil avdelingen få utgifter på 109 millioner kroner. Men inntektene er fortsatt bare 100 millioner kroner, for de er jo basert på studiepoengproduksjonen for flere år tilbake. Altså: avdelingen får et underskudd på 9 millioner kroner. (Men samtidig vet de altså at de vil få disse 10 millioner kroner - bare forsinket med noen år.)

Avdelingen vil ekspandere mer, og tar opp til nok en utdanning neste år - under de samme betingelsene. Det andre året vil avdelingen få utgifter på 118 millioner kroner. Men inntektene er fortsatt bare 100 millioner kroner, for det er først neste år inntektene fra økt studiepoengproduksjon gir noe utslag. Underskuddet blir dette året på 18 millioner, og akkumulert underskudd er 27 millioner kroner. (Men fortsatt vet man jo at de reelle inntektene - studiepoengproduksjonen dette året - er på 120 millioner kroner. Altså går avdelingen "egentlig" med overskudd.)

Jeg stopper eksemplet her. Etter to år har avdelingen reelt sett et samlet overskudd på tre millioner kroner, men i regnskapet ser det ut som et underskudd på 27 millioner kroner. Eksemplet er sterkt forenklet, men det viser likevel mekanismen som gjør at ekspansjon er "dyrt".

Det er nettopp en slik ekspansjon min egen avdeling har vært gjennom de siste årene. For inneværende år styrer vi mot et underskudd på cirka fem millioner kroner. Men det ser ille ut bare så lenge vi ikke tar inn over oss at studiepoengproduksjonen i år er cirka 13 millioner kroner høyere enn den studiepoengproduksjonen vi har fått betalt for i år (som stammer fra 2006-2008). Altså har vi et reelt overskudd på nærmere 8 millioner kroner i år.

I næringslivet ville man aldri ha underslått det faktum at man har en stor produksjon man ikke har fått betaling for. Man ville ha ført opp produksjonen som en økning i varelageret og derfor som verdier på balansen (eventuelt som en utestående fordring (på KD) som også hører hjemme på balansen). På samme måte kunne vi med fordel ta med avlagte studiepoeng som vi ikke har fått penger for enda, som "varelager".

Du lurer kanskje på hvordan det går med avdelingen i eksemplet over? Vel, hvis avdelingen slutter å ekspandere, vil den jo etter hvert få 120 millioner kroner i året i inntekter, og den vil få 118 millioner kroner i utgifter. Altså et årlig overskudd på to millioner kroner, som på sikt vil betale ned gjelda. En raskere måte å bli kvitt gjelda på er imidlertid å kutte i aktiviteten. Kutter man helt ut enhver aktivitet vil man jo kunne presse utgiftene ned mot 0 kroner, mens inntektene holder seg på over 100 millioner kroner i året i et par år. Slik sett har avdelingen i eksemplet mye å gå på, selv om det ikke føles slik.

Hva er min konklusjon? Jo, den er at avdelinger som er underlagt slike finansieringsregimer ikke bør være redde for å gå litt med underskudd i perioder med sterk ekspansjon. Man må bare passe på at man ikke lar utgiftene passere studiepoengproduksjonen. Kanskje man til og med bør ha en "handlingsregel", for eksempel at man maksimalt kan akseptere at halvparten av ekspansjonen havner som underskudd i regnskapet på kort sikt. Slik sikrer man at man har en ekstra "buffer" til å takle uforutsette hendelser.

Et hovedproblem hvis man ikke tar inn over seg disse mekanismene er at man vil fatte irrasjonelle avgjørelser. For eksempel kan man komme i skade for å unnlate å sette i gang tilbud som er både faglig fornuftige og økonomisk lønnsomme. Og man kan komme til å "spare seg til fant" ved å foreta for drastiske innsparinger i en periode hvor arbeidsstokken jobber svært hardt. (Dette siste kan det nok uheldigvis sies at jeg har vært "medskyldig" i.)

(For sikkerhets skyld gjentar jeg igjen at jeg vet at eksemplet er forenklet. Mekanismen er likevel i hovedsak den samme, selv om det i virkelighetens verden er slik at en del av finansieringen betales ut med det samme.)