Det er visstnok Bjørnsonår i år. Det ble slutten av september før jeg så noe til det, men i går var ihvertfall Edvard Hoem innom arbeidsplassen min (HiO) og holdt et times foredrag om Bjørnson.
Hoem snakket lite om Bjørnsons litteratur og desto mer om hans politikk. Bjørnson var jo en hovedfigur i kampen for parlamentarismen og selvstendigheten. Han var også en ivrig forkjemper for kvinners rettigheter, i den grad at svært mange kranser ved begravelsen i 1910 var fra de relativt nystiftede kvinnesaksforeninger. Hoem antydet vel at deler av dette kvinnerettsengasjementet skyldtes en lei sak i ung alder hvor ei jentes foreldre la kjepper i hjulene for kjærligheten.
Hoem snakket uten manus, med et vell av detaljer og små anekdoter og med stort engasjement. Etter foredraget spøkte jeg med mine kolleger om at han manglet en Powerpoint i grelle farger med små hovedpunkter dansende inn og ut. Av og til er det deilig å sitte rolig og lytte på en god forteller.
Hoem var også innom Margit Sandemo, som har påstått å være Bjørnsons barnebarn. Han kommenterte at dette synes svært usannsynlig, all den tid Bjørnson var i utlandet på den tida befruktningen må ha skjedd.
Bjørnson var religionskritisk og han hadde sterke meninger i de fleste saker. Hoem mener at Bjørnson i ettertiden er blitt ufarliggjort - ikke minst hans rolle som kvinnesaksforkjemper har blitt uskadeliggjort ved å skape en myte om mange kvinnehistorier ("Hopp, Karoline, hopp!") Bjørnsonåret kan kanskje ha en misjon i å få fram "Den ekte Bjørnson". Men det ordentlige Bjørnsonåret må vel bli 2032 - en fødsel er litt mer å feire enn et dødsfall.
Uansett: det var et strålende foredrag som var et godt avbrekk i en travel arbeidsdag, både for studenter og ansatte.
Viser innlegg med etiketten litteratur. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten litteratur. Vis alle innlegg
fredag 1. oktober 2010
lørdag 31. oktober 2009
Prøysen skeiv
Denne uka hadde jeg forelesningen "holdninger til homofili i skolen". Et sted i innledningen har jeg en side med noen bilder av skeive kunstnere, så noen skeive forfattere, noen skeive musikere osv. En av de skeive forfatterne jeg tok med var Alf Prøysen. Etter forelesningen fikk jeg en epost fra en student som lurte på hva mitt kildegrunnlag for dette var. Siden jeg måtte bruke noen minutter på å samle sammen trådene igjen (det er tross alt fem år siden dette var en stor sak i media), legger jeg like gjerne ut denne informasjonen her også.
For det første: Jeg tror ikke at noen har påstått at Prøysen var homofil. hvilket ville bety at ekteskapet hans var basert på en ren "i skapet-tilværelse". Men det som kom fram for fem år siden var at han også forelsket seg i menn, og det er derfor jeg plasserer ham blant skeive forfattere.
Det var biograf Ove Røsbak som dro i gang "debatten" om Prøysen den gang, men det var vel Kim Friele som la debatten relativt død da hun fortalte om samtalen hun hadde hatt med Prøysen:
"Prøysen var ulykkelig og dypt rådvill og fortvilet. Han sa at hans dype kjærlighet til menn gjorde at han ikke kunne leve som et helt menneske. Ikke fordi han ikke kunne føle lyst, og leve den ut i skjul, men på grunn av nødvendigheten av å holde følelsene bare for seg selv, som en hemmelighet, som noe forferdelig galt. For den slags relasjoner mellom menn var kriminalisert, og han var en gift mann. Han uttrykte
den største kjærlighet til sin kone og sine to barn. Han hadde bare de beste ting å si om sitt familieliv.
Men hans eget følelsesliv var dypt splittet. Han følte seg så feig fordi han ikke torde å leve åpent og å arbeide for denne minoritetssaken, fortalte han Karen-Christine Friele, med Elisabeth Granneman som lyttende deltaker ved kafébordet."
Se Betrodde seg om sin kjærlighet til menn.
Jeg ser ingen grunn til å tvile på at Kim Friele har hatt denne samtalen med Prøysen og at Prøysen har sagt dette. At en del av hans familie og nære venner ikke har visst om dette er ikke til å undres over - det har vært helt vanlig at homofil kjærlighet har vært holdt skjult for "alle". Slik Friele presenterer det var det jo heller ikke slik at Prøysen ville ut av ekteskapet - snarere tvert imot, han var svært glad i sin kone og sine barn. Hans fortvilelse handlet mer om at han ikke kunne arbeide for denne minoriteten i offentligheten.
I debatten bekreftet også Alf Cranner at han visste dette, selv om han kritiserte at det ble gjort offentlig kjent:
- Er'e så nøye, 'a?
En teori om at Alf Prøysen var heterofil vil altså måtte forutsette at Kim Friele og Alf Cranner og i tillegg Ove Røsbaks kilder lyver (eller husker feil). En teori om at han var bifil trenger derimot ikke å forutsette at noen lyver, men bare at Prøysen selv holdt dette hemmelig for de aller fleste, og bare betrodde seg til noen mennesker og relativt få ganger. Og det vet vi at de fleste homofile og bifile gjorde på den tiden.
Se Ove Røsbaks opprinnelige innlegg her:
En annerledes Alf Prøysen
La meg til slutt si at jeg kan forstå familiens reaksjoner, av flere grunner. For det første er det ubehagelig at det påstås at ektemannen har holdt følelser skjult. For det andre kan nok noen tenke at dette betyr at ekteskapet kun var en fasade, og at han egentlig ville være sammen med menn. Men det er jo ikke det som blir påstått, verken av Friele eller andre.
Til slutt i dette innlegget vil jeg svare på et par spørsmål som jeg aner at noen kan sitte med.
1: Er det viktig hva Alf Prøysen var? Mitt svar er ja. For det første viste reaksjonene etter avsløringene at det er viktig - mange har trodd at han var 100 prosent heterofil, og de syntes visst at det var veldig viktig at han var det. For det andre åpner denne kunnskapen nye tolkningsrom i hans tekster for meg. Den vakre "Mannen på holdeplassen" er et eksempel. Dette betyr ikke at alle Prøysens tekster med ett blir homofile, men at jeg blir klar over enda mer av Prøysens livserfaringer enn jeg var før. En del tekster framstår for meg som enda vakrere og enda sårere.
2: Er dette en viktig del av den undervisningen HiO-studenter får om homofili? Nei, det har det ikke vært. Prøysen var en av flere forfattere som sto på en slide som kanskje var på skjermen i 20 sekunder. Men jeg ser jo at det kunne vært gjort mer ut av det. Prøysens situasjon, slik den framstår i ettertid, eksemplifiserer situasjonen til en god del andre på midten av 1900-tallet. Mange, både bifile og homofile, var gift, men skulle ønske at de kunne vært åpne. De ønsket det, men de kunne ikke, for samfunnet var så strengt fordømmende. Reaksjonene da dette ble kjent (i 2004) var sterke fra noen av Prøysens samtidige, og det sier noe om hvor sterkt skammen og fordømmelsen var innvevd i samfunnet på den tida som gjorde at den fortsatt satt i femti år senere.
Og til slutt kan jeg nevne at det ligger som et opplagt premiss for meg at det ikke - i seg selv - er mer krenkende og invaderende å påstå at en person var homofil enn å påstå at han var heterofil.
For det første: Jeg tror ikke at noen har påstått at Prøysen var homofil. hvilket ville bety at ekteskapet hans var basert på en ren "i skapet-tilværelse". Men det som kom fram for fem år siden var at han også forelsket seg i menn, og det er derfor jeg plasserer ham blant skeive forfattere.
Det var biograf Ove Røsbak som dro i gang "debatten" om Prøysen den gang, men det var vel Kim Friele som la debatten relativt død da hun fortalte om samtalen hun hadde hatt med Prøysen:
"Prøysen var ulykkelig og dypt rådvill og fortvilet. Han sa at hans dype kjærlighet til menn gjorde at han ikke kunne leve som et helt menneske. Ikke fordi han ikke kunne føle lyst, og leve den ut i skjul, men på grunn av nødvendigheten av å holde følelsene bare for seg selv, som en hemmelighet, som noe forferdelig galt. For den slags relasjoner mellom menn var kriminalisert, og han var en gift mann. Han uttrykte
den største kjærlighet til sin kone og sine to barn. Han hadde bare de beste ting å si om sitt familieliv.
Men hans eget følelsesliv var dypt splittet. Han følte seg så feig fordi han ikke torde å leve åpent og å arbeide for denne minoritetssaken, fortalte han Karen-Christine Friele, med Elisabeth Granneman som lyttende deltaker ved kafébordet."
Se Betrodde seg om sin kjærlighet til menn.
Jeg ser ingen grunn til å tvile på at Kim Friele har hatt denne samtalen med Prøysen og at Prøysen har sagt dette. At en del av hans familie og nære venner ikke har visst om dette er ikke til å undres over - det har vært helt vanlig at homofil kjærlighet har vært holdt skjult for "alle". Slik Friele presenterer det var det jo heller ikke slik at Prøysen ville ut av ekteskapet - snarere tvert imot, han var svært glad i sin kone og sine barn. Hans fortvilelse handlet mer om at han ikke kunne arbeide for denne minoriteten i offentligheten.
I debatten bekreftet også Alf Cranner at han visste dette, selv om han kritiserte at det ble gjort offentlig kjent:
- Er'e så nøye, 'a?
En teori om at Alf Prøysen var heterofil vil altså måtte forutsette at Kim Friele og Alf Cranner og i tillegg Ove Røsbaks kilder lyver (eller husker feil). En teori om at han var bifil trenger derimot ikke å forutsette at noen lyver, men bare at Prøysen selv holdt dette hemmelig for de aller fleste, og bare betrodde seg til noen mennesker og relativt få ganger. Og det vet vi at de fleste homofile og bifile gjorde på den tiden.
Se Ove Røsbaks opprinnelige innlegg her:
En annerledes Alf Prøysen
La meg til slutt si at jeg kan forstå familiens reaksjoner, av flere grunner. For det første er det ubehagelig at det påstås at ektemannen har holdt følelser skjult. For det andre kan nok noen tenke at dette betyr at ekteskapet kun var en fasade, og at han egentlig ville være sammen med menn. Men det er jo ikke det som blir påstått, verken av Friele eller andre.
Til slutt i dette innlegget vil jeg svare på et par spørsmål som jeg aner at noen kan sitte med.
1: Er det viktig hva Alf Prøysen var? Mitt svar er ja. For det første viste reaksjonene etter avsløringene at det er viktig - mange har trodd at han var 100 prosent heterofil, og de syntes visst at det var veldig viktig at han var det. For det andre åpner denne kunnskapen nye tolkningsrom i hans tekster for meg. Den vakre "Mannen på holdeplassen" er et eksempel. Dette betyr ikke at alle Prøysens tekster med ett blir homofile, men at jeg blir klar over enda mer av Prøysens livserfaringer enn jeg var før. En del tekster framstår for meg som enda vakrere og enda sårere.
2: Er dette en viktig del av den undervisningen HiO-studenter får om homofili? Nei, det har det ikke vært. Prøysen var en av flere forfattere som sto på en slide som kanskje var på skjermen i 20 sekunder. Men jeg ser jo at det kunne vært gjort mer ut av det. Prøysens situasjon, slik den framstår i ettertid, eksemplifiserer situasjonen til en god del andre på midten av 1900-tallet. Mange, både bifile og homofile, var gift, men skulle ønske at de kunne vært åpne. De ønsket det, men de kunne ikke, for samfunnet var så strengt fordømmende. Reaksjonene da dette ble kjent (i 2004) var sterke fra noen av Prøysens samtidige, og det sier noe om hvor sterkt skammen og fordømmelsen var innvevd i samfunnet på den tida som gjorde at den fortsatt satt i femti år senere.
Og til slutt kan jeg nevne at det ligger som et opplagt premiss for meg at det ikke - i seg selv - er mer krenkende og invaderende å påstå at en person var homofil enn å påstå at han var heterofil.
mandag 24. august 2009
Livet bak kateteret
Egil Børre Johnsen har skrevet boka "Livet bak kateteret" (Cappelen). Den handler om hvordan lærere portretteres i skjønnlitteraturen - ikke bare norsk skjønnlitteratur, men på andre europeiske språk også.
Selv planlegger jeg å lese boka for å finne skjønnlitterære "illustrasjoner" til egen undervisning, men det finnes sikkert mange andre grunner til å lese den også...
Jeg satser på å komme tilbake med en omtale når jeg har lest den...
Selv planlegger jeg å lese boka for å finne skjønnlitterære "illustrasjoner" til egen undervisning, men det finnes sikkert mange andre grunner til å lese den også...
Jeg satser på å komme tilbake med en omtale når jeg har lest den...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
