Dannelseskonferanse del 1 #dannelse #hioa

Som jeg blogget om alt for ei drøy uke siden; dagen i dag var en dag i dannelsens tegn. Ut fra tidligere dannelsesdiskusjoner jeg har deltatt på, signaliserte jeg vel en viss skepsis: det har lett for å bli interessante innlegg fra ulike ståsteder, uten at det er noen tendens til å nærme seg en felles forståelse av hva dannelse betyr for oss - eller enda mer konkret: hva vi skal velge ut som viktige dannelseselementer som vi må sikre at studentene våre møter i utdanningene. Programmet for dagen kunne tyde på at denne konferansen ville bli mer av det samme - en rekke forholdsvis korte innlegg fra flinke folk, med en lynkort paneldebatt mot slutten.

Etter oppstarten med Valkyrien Allstars ønsket HiOA-rektor Kari Toverud Jensen velkommen. Hun knyttet an til grunnlovsjubileet, men også til de nye utfordringene vi har med digital dannelse, som gir nye utfordringer i møtepunktet mellom ytringsfrihet og personvernm for eksempel. Rektor presiserte hva målet med konferansen er: å bevisstgjøre oss om våre utfordringer og hva dannelse kan være inn i våre utdanninger.

Ingela Josefsson fra Stockholms dramatiska högskola la vekt på selvstendig tenkning. Hun fortalte om et eksempel på en lærer, Berit, som kommer til en spesialskole og mistenker at et av de fysisk handikappede barnene der ikke samtidig var psykisk handikappet slik som han var kategorisert om. Barnet er i dag poet og lever et meningsfullt liv etter at Berit fikk kjempet gjennom sitt syn på eleven. Dette viser læreres betydning, og spørsmålet om hva det var Berit kunne som ingen av de andre lærerne kunne - og hvordan kan man lære dette? Josefssons svar er at høyere utdanning i stor grad handler om å kategorisere verden, mens Berits kompetanse var å se det unike barnet. Hun legger vekt på å ta utgangspunkt i fortellingen - en subjektiv fortelling om noe selvopplevd. I utdanningen bør den selvopplevde fortellingen utsettes for kritisk granskning fra medstudenter og veiledere. Og til slutt kommer den teoretiske refleksjonen, hvor hensikten er å fordype forståelsen av det man har opplevd.

Hun trakk fram filosofen Hans Larsson og vekten på intuisjonen, videre nevnte hun kort Sokrates og Aristoteles. Sitatene hun hadde om sammenheng mellom tanke og følelse var gode, men jeg fikk ikke notert dem.

Formiddagens høydepunkt var innlegget fra kunnskapsminister Isaksen. Han startet utenfor manus med å stille spørsmål ved hvordan intuisjonen kan overleve et kryssforhør a la Sokrates. Og deretter gikk han rett til sakens kjerne: Dannelse er et bredt begrep, og ikke alle deler av dannlsen er like viktig for utdanningene - han siterte Bjørneboe på "dannelse med og uten piano". Han viste til "taus kunnskap" - hvorfor blir ikke Isaksens lammecarrè like god som Hellstrøms når Isaksen bruker Hellstrøms oppskrift? Hans poeng var at avgjørende deler av dannelsen også er "taus", og nedfeller seg i normer og verdier i et fellesskap. Man tilegner seg dannelse ved å tre inn i et fellesskap. Dannelse i profesjonene må bety å tre inn i et profesjonsfellesskap og samtidig reflektere om fellesskapet. Det er derfor feil å se et skille mellom teori og dannelse på den ene siden og praksis og ferdigheter på den andre siden. Derfor er det også helt avgjørende at utdanningene er praksisnære. Dannelse er ikke noe ferniss man danderer over det andre, mene er i hjertet av det å ha en profesjonsutdanning.

Den dannelsen som våre utdanninger skal gi, kan ikke defineres likt for alle. Dannelsesbegrepet vil variere. En viktig del vil uansett være det å tenke kritisk og selvstendig om eget fag, som også forutsetter å være tett på praksis. Klidekritikk og faglig nysgjerrighet er viktige elementer. Skal man bruke teori i praksis, må man også lære å bruke teori i praksis. Et reflektert forhold til profesjonens rolle i samfunnet er også viktig.

Nøkkelen til dannelsesarbeid er at institusjoner selv arbeider med dette, basert på sine tradisjoner og verdier. Men studentene må få være aktive og tenke selv. Det er ingen motsetning mellom hard kunnskap og dannelse. Det er for eksempel ingen motsetning mellom mer matematikk og dannelse. Forståelse for hvordan samfunnet fungerer vil ikke bli dårligere av å forstå teori. Grunnleggende ferdigheter er også et viktig grunnlag for dannelse. Og dannelse er en viktig del av alle profesjoner og yrker, og har en like viktig plass på yrkesfag som for høgskoler og universiteter - for også rørleggere har behov for dannelse og har sin egen profesjonsetikk.

Dette ble en litt stikkordspreget gjengivelse av noen poenger fra hans innlegg, som egentlig fortjener at du kikker på det selv - det varte et knapt kvarter og ligger vel på nett.

Erling Dokk Holm hadde en artig tittel: "Dannelse - der fremmede møter hverandre". Han snakket ut fra sin tolkning av en bok av Albert Camus og han snakket om kaffebarer, hvor vi kan være sammen med andre og føle oss som del av et fellesskap uten å være nødt til å snakke med dem. Han trakk fram kaffens store rolle i dannelsen, blant annet gjennom kaffehus hvor folk kunne være sammen og diskutere temaer uten å bli fulle. Å håndtere skillet mellom privat og offentlig er en del av dannelsen, kanskje. "Dannelse trengs for å unngå å falle ned i gjørmen av det private." sa han, uten at jeg vet helt hvem han siterte. Han hadde viste også til godbiter som "Dannelse er å vite hva som er passe avstand" og begrepet "civil inattention".

Men innlegget var vel først og fremst humoristisk ment, og stort sett vellykket, selv om homoparodien hans og utfallene mot Kjeller ikke var av høydepunktene.

Det kan legges til (nå er jeg ute av referatmodus og mener ting selv) at skillet mellom det private og det offentlige er blitt utydeligere de siste årene, og at det krever en annen bevissthet. Sosiale medier er et eksempel på en fantastisk ny kommunikasjonsform som på mange og interessante måter sprenger den gamle privat-offentlig-dikotomien, med fascinerende nye dilemmaer som resultat.

Oddrun Sæter tok utgangspunkt i konflikt mellom "skjema" og "skjønn". Hun snakket om forskning hun gjorde på 90-tallet om bydelspolitiet i Konnerud og Fjell i Drammen, hvor hun i Konnerud opplevde at barnevernet hadde "satt taushetsplikten litt til side" for å få til et godt samarbeid og løse problemer på lavt nivå. Selv om dette muliggjorde et godt samarbeid mellom barnevern og politi, ble det negativt mottatt av sentralt hold i politiet, som snakket om en "muntlighetskultur" i bydelspolitiet. I konflikter mellom innvandrergrupper på Fjell ble det arrangert møter mellom disse og med en imam. De kalte dette å sette rettsreglene "litt til side" for å løse konflikter.

Kloke fagpersoner hadde funnet løsninger i som var ulike i de to bydelene - og begge steder var skjønnet på kant med "skjemaene". Dette viser viktigheten av at profesjonsutøverne har utviklet et godt skjønn - men forsåvidt også viktigheten av å kunne lover og regler.

Spesielt dette om forholdet mellom relaterte yrkesgrupper synes jeg er ekstra interessant, og det er på tide at vi får på plass møter mellom grunnskolelærerstudenter og for eksempel barnevernstudenter, barnehagelærerstudenter og helsesøsterstudenter i løpet av utdannelsen. HiOA har jo gode muligheter for å få til noe sånt, og vi er i gang med å knytte kontakter for å få til.

Så var det lunsj. Logistikken rundt lunsj er forsåvidt er et område det må jobbes mer med i dette bygget - etter en del minutter i kø uten engang å ha nådd fram til trappa opp fra kjelleren til første etasje (lunsjen var i andre etasje), bestemte jeg meg for å droppe den påspanderte lunsjen og heller gå til et annet bygg og spise matpakka mi. Som for øvrig var utmerket og ga meg fred og ro til å skrive ferdig dette blogginnlegget...

Og i samme slengen bestemte jeg meg for å følge resten av dagen fra egen PC - det er mer sutalaust, og gir samtidig mulighet til mer uproblematisk multitasking.

Kritisk evaluering av tellekantsystemet

Det gir ikke mye mening å telle FoU (forskning og utviklingsarbeid). De fleste som har publisert litt selv kan se det uten å se ut over egen nesetipp. Jeg vet for eksempel at det av og til er litt vilkårlig om jeg publiserer resultatene mine i en eller to artikler, men poenguttellingen blir den dobbelte hvis jeg deler det opp. Andre ganger er det vilkårlig om jeg velger en poenggivende publiseringskanal eller ikke. Og ikke minst: blant de poenggivende artiklene mine er det noen jeg ofte får ros for og andre som - etter responsen å dømme - aldri er blitt lest etter at de ble publisert.

Og ser jeg ut over egen nesetipp, ser jeg at andre publiserer artikler som er overlegne mine i dybde og innsikter, men som gir de samme 0,7 poeng. Systemet for telling av FoU er irriterende og intetsigende. Men er det også direkte skadelig?

Jeg valgte å tilbringe formiddagen 16. januar hos HiOAs nabo Litteraturhuset, hvor en evaluering av det norske tellekantsystemet ble lagt fram.

Evalueringen tyder på at tellekantsystemet har ført til økt antall publikasjoner, men ikke økt kvaliteten eller "impact" for norsk forskning. Den peker også på at tellekantsystemet ikke behandler alle fagfeller likt, noen er bedre stilt enn andre. Språklig melder de om "en vis forskydning væk fra norsk som publiceringssprog" innen enkelte fagområder. Nomineringssystemet har lav legitimitet blant FoU-ere og ledere i sektoren.

Jeg er sjokkert over at evalueringen viser stor bruk av indikatorene ved kvalifisering til stillinger. I sektoren bruker vi jo sakkyndige utvalg i stor stil, og da er det meningen at utvalgene skal foreta en kvalitetsvurdering selv, ikke telle publiseringspoeng. Det er pinlig for norsk akademia at tellekantsystemet brukes i slike sammenhenger.

På side 97-98 i rapporten er det en del tekst som kunne vært skrevet direkte til fakultetsstyret vårt, som senere i måneden skal vedta et nytt system for tildeling av FoU-tid. Evalueringen advarer mot mulige negative følger av å bruke tellekantsystemet på individnivå, og ikke minst tendensen til å overfokusere på tellekantpoengene selv om man verbalt signaliserer ønske om å legge vekt også på andre ting. Og ikke minst er skjevhetene i indikatorene problematiske på individnivå.

Internasjonalisering av forskning og utdanning

HiOA/LUI arrangerte 20. januar seminar om internasjonalisering av forskning og utdanning, med særlig vekt på Uganda og Sør-Afrika. Min vane tro blogger jeg noen inntrykk fra seminaret - selv om jeg som vanlig sikkert ikke klarer å yte rettferdighet til de som snakket. Men et slags inntrykk kan det jo gi.

Elisabeth Flaata og student Nina Brohjem presenterte sine erfaringer med utveksling til Uganda. Blant erfaringer som ble trukket fram var det å være en minoritet og det å klare seg med lite - for eksempel i kunst og håndverk-undervisning. Pedagogikken de opplevde var puggepreget. De oppsummerte med at læringsutbyttet er stort, ikke minst knyttet til å få nye perspektiver på ting. Student Erik Johansson supplerte, og fortalte blant annet om et nytt syn på hva det er å være rik og hva det er å være fattig.

Ellen Carm og Tone Horntvedt fortalte om sin forskning om yrkesfaglærerutdanningenes utveksling til Kyambogo-universitetet. Interessant er det å merke seg at utveksling må planlegges i enda bedre tid for mange YFL-studenter enn for GFU-studenter, fordi de ofte er eldre og har familier som må tas hensyn til i planleggingen. Når det gjelder studentenes utbytte rapporterer de om både faglig læringsutbytte og personlig vekst.

Mitt kjennskap til Uganda er først og fremst knyttet til at jeg har fulgt menneskerettighetssituasjonen der gjennom noen år, og da i særdeleshet det som angår Anti-Homosexuality Bill. På dette møtet ble ikke menneskerettighetssituasjonen der tematisert, men det vil naturligvis være et tema framover, især hvis loven trer i kraft.

Etter pause flyttet fokuset seg over til Sør-Afrika. Sissel Tove Olsen og Anikke Hagen la fram erfaringer fra fire år med studentutvekslung av grunnskole- og førskolelærerstudenter til Sør-Afrika. Sissel Tove beskrev hvordan forskningssamarbeid med Sør-Afrika gjennom 1990-årene har vært en basis for senere studentutveksling. Hun beskrev også prosjektet "Teacher Well-Being" (2009-2013) som var basert på innsikten i at lærere i Sør-Afrika opplever å få lite støtte og å bli kontrollert mye. Prosjektet har gradvis vokst, og både barnehagelærerutdanningen og til og med Universitetet i Tromsø er nå med i samarbeidet. Studentene får økt bevissthet blant annet om egen kompetanse og egne verdier.

Sorayah Nair problematiserte temaet diversitet. Hun understreket at vi ofte sier at mangfold er positivt, men at vi i praksis ofte skjuler områder hvor vi selv er annerledes enn andre. Samfunnet oppleves ikke så glad i mangfold i praksis som i teorien. Hun nevnte hvordan mye forskning historisk sett er gjort på hvite, unge menn, uten at dette er problematisert eller i det hele tatt nevnt i forskningen.

Så fortalte Rashida Jardien om arbeidet med å endre skolekulturen ved en skole i Cape Town ved hjelp av "Teacher Well Being"-metodologien. Hun er rektor ved en barneskole, Lourier Primary School, som hun tok over i 2012 etter at den hadde vært uten ledelse i noen år. Skolen ligger i et område med 70 prosent arbeidsledighet, fattigdom, stor kriminalitet osv. Lærerne var demotiverte. Elevene kom inn på skolen uten å være vant til å le. Hennes jobb var å endre hele skolekulturen. Hun nevnte latterterapi, diskusjoner i personalet, workshops for lærere, markeringer av "små suksesser", motiverende sitater på starten av dagen, osv. som eksempler på tiltak for å endre stemningen på skolen og i omgivelsene.

Til slutt fortalte Ingrid Lestrade om hvorfor det er viktig å motta norske studenter, sett i sammenheng med POP (Paths Out of Poverty). I området hun jobber (et vindistrikt) er blant annet alkoholisme et problem, etter at arbeiderne i apartheidtida fikk vin istedenfor penger som lønn. Når folkegrupper gjennom mange, mange årer blitt behandlet bare som arbeidskraft og ikke som mennesker, skal det mye til for å endre det. Barna kommer til barnehagen mandag morgen og har ikke fått mer å spise i helgen enn en liten pose potetgull. Barnehagen fungerer som et sikkert sted hvor barna ikke blir utsatt for vold. 4,5 millioner barn i Sør-Afrika "eksisterer" ikke - de er ikke registrert og har ikke fødselsattester. Dette gir dem store problemer når de blir voksne. Barna smiler ikke, og de har heller ingen drømmer - deres planer for framtiden er at en hvit jordeier skal fortelle dem hva de skal gjøre. (Hvilket minner om Skovsmose nyttige begrep "elevers forgrunn".) De norske studentene kommer til et prosjekt som fortsatt utvikles, og hvor deres ideer, innsats og smil gjør en forskjell.

Det var altså et interessant seminar. Det er alltid en tankevekker å se hvordan fattige barn kan ha det i andre land. Når jeg kom på kontoret igjen etter og leste i VG at "Flere tusen protesterer: Boikotter Statoil etter ny kaffekopp" fikk begrepet "i-lands-problem" et innhold. Det er åpenbart at våre studenter som snart setter kursen for Uganda og Sør-Afrika har mye lærdom å se fram til.

Hva er dannelse?

Jeg har meldt meg på HiOAs og UHRs Dannelseskonferanse 20. januar. Da vil jeg kanskje forstå mer om hva dannelse er.

Nåvel, det er naturligvis ikke det at jeg ikke har noen idé om hva dannelse kan være. Dannelse er noe annet enn den lettere meningsløse overklassekunnskapen av typen "Hvilken gaffel skal man bruke først?" (I våre dager er det vel viktigere å beherske spisepinner, for øvrig.) Problemet er bare at dannelse er et svært fleksibelt begrep, som har en tendens til å omfavne alt som den som til enhver tid har ordet setter høyest her i verden. Det ser vi også i invitasjonen til konferansen, hvor det skrives vagt om vårt ansvar for å "utdanne profesjonsutøvere som ser sitt virke i en større sammenheng enn kun den faglige" - og dette er forhåpentligvis ikke ment slik at dannelse ikke også er en del av det faglige.

I lærerutdanningssammenheng har diskusjoner om dannelse lett for å preges kraftig av hvem som diskuterer. Folk som er glade i norskfaget mener nok at det fortsatt er en del av dannelsen å kunne føre en meningsfull samtale om "Vildanden" eller "Tørk aldri tårer uten hansker", RLE-fansen vil mene at det er en sentral del av dannelsen å kunne omgås og interagere med folk av ulike religioner og livssyn på en fredelig og innsiktsfull måte. Samfunnsfagsfolk vil kanskje si at det å få skikkelig forståelse for demokrati og for grunnlaget for vår statsskikk er en umistelig del av læreres dannelse, mens IKT-miljøet har tatt begrepet "digital dannelse" i bruk - blant annet handler det om å forholde seg på en opplyst måte når man møter et hav av (digitalt lagret) informasjon (og desinformasjon). Og som matematiker vil jeg naturligvis peke på at man trenger ganske god innsikt i sannsynlighet og sannsynlighetsregning for å kunne forholde seg til strømmen av meningsmålinger og andre undersøkelser på en reflektert måte. I tillegg til at det er viktig at det kreative, det undrende og det estetiske er sterkt framme i utdanningen, slik det er i matematikkfaget.

Og vi har alle rett - alle fagene i lærerutdanningen er med på å gi studentene dannelse. Og det er en utfordring at det bare er pedagogikk og elevkunnskap (PEL) som er obligatorisk fag i både 1-7- og 5-10-utdanningen. Så det er et hav av dannelseselementer som bare deler av kullene får en del av, og vi skulle alle ønsket at elementer fra våre fag ble løftet ut og opphevet til kompetanse alle burde ha - eller aller helst: at vårt fag ble gjort obligatorisk for alle.

Overklassebriter pleide å reise på dannelsesreise til Frankrike og Italia. Roma og Venezia var essensielle stoppesteder. Tidenes beste film ("A Room with a View", naturligvis) forteller om at en slik dannelsesreise (til Firenze) kunne gi et noe annet resultat enn det var tenkt. Uansett - dersom vi skal se på lærerutdanningen som en dannelsesreise for studentene våre - hvilke stoppesteder er det som er helt nødvendige, uavhengig av fagvalg og studentenes egne preferanser? Jeg er slett ikke sikker på om konferansen 20. januar bringer meg nærmere svaret. Men hvis den gjør det, er det en vel anvendt dag.

Hvilke fag får grunnskolelærerstudentene kompetanse i?

Jeg har tidligere blogget om "Hvem skal utdanne Mat og helse-lærerne? Dette innlegget var basert på enkelte tall fra en gjennomgang av studiepoengproduksjonen i grunnskolelærerutdanningene i studieåret 2012/13. Nå har jeg skrevet en rapport om dette, som dannet grunnlag for mitt innlegg på instituttets juleseminar i desember, og som nå er tilgjengelig i Fagarkivet. Jeg vil tro at denne rapporten har interesse for mange som er interesserte i grunnskolelærerutdanning.

Noen av hovedkonklusjonene:

• De fire praktisk-estetiske fagene (kroppsøving, kunst og håndverk, musikk og mat og helse) står for omkring 9 prosent av studiepoengene. Pedagogikk og elevkunnskap, norsk og matematikk står samlet for ca. 67 prosent av studiepoengene.
  
• Religion, livssyn og etikk (RLE) og de praktisk-estetiske fagene har mindre vekt i GLU enn timefordelingen i grunnskolen skulle tilsi.
  
• Mens Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) står for 15 % av studiepoengproduksjonen i GLU generelt, står de for 20 prosent av de nasjonale studiepoengene i engelsk, 25 prosent av de nasjonale studiepoengene i kroppsøving og hele 33 prosent av de nasjonale studiepoengene i musikk.
  
• De store institusjonene (HiOA, HiB og HiST) klarer å opprettholde god fagbredde i GLU, mens fagbredden er mer problematisk ved en del av de mindre institusjonene.
  
• Sett i forhold til allmennlærerutdanningen er det samfunnsfag, naturfag og engelsk som er de store «vinnerne», mens RLE, matematikk og norsk er de store «taperne».
  

Jeg håper rapporten gir nyttig informasjon til videre diskusjoner om innretningen av grunnskolelærerutdanningen!

Referanse:

Smestad, Bjørn (2014): Hvilke fag får GLU-studentene kompetanse i? En analyse av grunnskolelærerstudentenes studiepoengproduksjon 2012/13. Høgskolen i Oslo og Akershus.

Min personlige FoU-årsrapport for 2013

Et nytt år er omme; det er oppsummeringenes tid. Så la meg tenke høyt om FoU-aktiviteten min det siste året. Jeg er jo inne i ei fireårsperiode uten FoU-tid, så jeg har ikke noen FoU-publiseringskrav hengende over meg, men litt har jeg jo gjort.

FoU (som altså er forskning og utviklingsarbeid) er ofte en langsom sak. Så det å se på bare ett år blir ofte litt meningsløst. Men hvis jeg strukturerer det fornuftig, kan det kanskje bli bra likevel.

Publikasjoner
Det som er enklest å oppsummere er hva som er publisert i året som har gått - info om dette er også lett tilgjengelig fra min side på HiOA-veven. Det sier åpenbart ikke så mye om hva jeg har gjort i 2013, siden publikasjonene i mange tilfelle var skrevet før 2013.

Det prosjektet jeg er med i (MAPO - matematikk i praksisopplæringen) har publisert to artikler i 2013: "Theorising mathematics teaching: pre-service teachers’ perceptions before and during school placement." og "A Tripartite Cooperation? The Challenges of School-University Collaboration in Mathematics Teacher Education in Norway." Dette er såkalte "tellekantpublikasjoner", siden de er publisert i formater som gir poeng i det norske omdiskuterte "tellekantsystemet". Prosjektet har også hatt et foredrag ved ECER-konferansen i Istanbul, og dette bør også bli en tellende publikasjon etter hvert - men om det blir i 2014 eller 2015 den kommer på trykk, gjenstår å se.

Jeg er glad for at HiOA har skaffet seg en uavhengig nettavis som blant annet kan fremme debatt på HiOA. Jeg har hatt mengder av kommentarer der, men også noen kronikker: "Hva er U'en i FoU?" (om hva utviklingsarbeid kan være), "HiOA er klare for femårig lærerutdanning", "Sjenanse og verdighet" (hvor jeg svarer på Kjell Lars Berges utfall mot HiOA) og "Skuffende PISA, men hva mer?" (om hva PISA-undersøkelsen faktisk sier noe om).

I tillegg til dette er jeg fornøyd med at jeg også fikk tid til å delta i en paneldebatt om "Sex & skole - hvordan styrke seksualundervisningen i skolen?" på Litteraturhuset.

Nesten ferdige artikler, upublisert
Som sagt tar de fleste publikasjoner tid. Siden det ofte er snakk om såkalt "double blind"-fagfellevurdering (altså at den som vurderer artikkelen er anonym og heller ikke skal vite hvem som har skrevet artikkelen) er det dumt å skrive på nett om hva man har sendt inn til fagfellevurdering. Så jeg får nøye meg med å si at jeg har på gang en artikkel om matematikkhistorie, en artikkel om LHBT i norske lærebøker og en rapport om studiepoengproduksjonen i grunnskolelærerutdanningene. I tillegg er altså MAPO i gang med en artikkel basert på det vi sa i Istanbul, som nevnt ovenfor.

Pågående prosjekter som skal bli publikasjoner
I tillegg holder man jo gjerne på med småpusling som man ser for seg blir artikler om et par år eller fler. MAPO-prosjektet vil helt sikkert publisere mer basert på dataene vi alt har. Jeg er i gang med tenkningen fram mot et verksted på en konferanse om matematikkhistorie til sommeren som sikkert blir en artikkel et eller annet sted. Og som studieleder har jeg hånda i noen eCampus-prosjekter som helt sikkert også vil gjøre seg som publiserte artikler på et eller annet tidspunkt. Så det er nok å holde på med.

Og så vet jeg godt hva jeg har lyst til å ha som mitt hovedprosjekt når studielederperioden er over, men det kan jeg vente med å si til jeg har kommet litt lenger i arbeidet...

Sluttord
Publikasjonslista ovenfor er helt grei når man har 0 prosent FoU-tid. Jeg har ingen "tellende" publikasjoner alene i 2013, men det er vel i og for seg ikke noe viktig mål i seg selv. Hvis jeg klarer å holde meg på dette nivået resten av studielederperioden, har jeg en grei "utgangsfart" før jeg igjen skal bruke 30 prosent av arbeidstida på FoU...

Hvor mange skal holde på med FoU?

HiOA har høye ambisjoner om å øke "FoU-produksjonen" de nærmeste årene - antall poeng som sikres skal økes sterkt. Det er viktig at vi øker publiseringen, men det er også viktig at ikke altfor mange barn forsvinner ut med badevannet. Det er viktig at FoU-tiden, som tross alt utgjør hundrevis av millioner kroner per år i utgift for HiOA, brukes effektivt. Men vi risikerer at vi i jakten på poengene får ymse målforskyvninger: driver med forskning til fortrengsel for utviklingsarbeid, driver med FoU til fortrengsel for formidling og samfunnsrettet virksomhet, publiserer i poenggivende fagtidsskrifter til fortrengsel for å publisere i tidsskriftene som leses av yrkesgruppene vi retter oss mot, og så videre. I dette innlegget skal jeg konsentrere meg om et annet problem.

Hvis man stirrer seg blind på indikatoren "Antall publikasjonspoeng pr UF-årsverk" kan man komme i skade for å tenke at man her må konsentrere FoU-tida til de som er mest effektive. Kanskje det er noen som er knallgode til å bedrive FoU og ikke minst til å skrive artikler, som kan få holde på med det hele tida? Og de som ikke helt har kommet i gang med FoU - er det ikke mest effektivt at disse holder seg til å undervise?

Et sentralt problem med dette er at høgskoler og universiteter er lovpålagt å holde på med FoU-basert undervisning. Det er allment anerkjent at FoU-basert undervisning kan berikes av at underviseren selv vet hva FoU er og holder på med det. Nå har det seg sånn at det å skjevfordele FoU, slik at noen ikke har FoU-tid i det hele tatt, har store konsekvenser for hvor mye av undervisningen som blir FoU-basert (etter denne forståelsen).

La oss så ta et regneeksempel: La oss si at Adam, Bodil og Camilla i dag hver har 20 prosent FoU-tid (som de bruker fornuftig) og 68 prosent undervisningstid (og 12 prosent til ymse). Da blir all undervisning utført av UF-personale som selv holder på med FoU. La oss så overføre all Adams og Bodils FoU-tid til Camilla (som vi tenker oss er raskere til å skrive artikler). Da har Adam og Bodil hver 88 prosent undervisningstid, mens Camilla har 28 prosent undervisningstid og 60 prosent FoU-tid. Selv om hver tredje ansatte da har FoU-tid, så blir nå bare 13 prosent (28/204) av undervisningen utført av ansatte med FoU-tid.

Eksemplet er urealistisk fordi det er valgt enkle tall, men det illustrerer et sentralt poeng: Å skjevfordele FoU-tida radikalt vil kunne gjøre det vanskeligere å bedrive FoU-basert undervisning. På den annen side blir det naturligvis også vanskeligere å bedrive undervisningsbasert FoU hvis FoUen er konsentrert hos folk som nesten ikke underviser.

På bakgrunn av dette ser jeg det som et selvstendig mål at FoU blir bedrevet av flest mulig av de UF-tilsatte. Satsningen på FoU må ikke bare handle om å få de "flinkeste" til å publisere enda mer, men minst like mye om å få i gang de mange som har mye på hjertet, men foreløpig ikke har "knekket koden" for å gjøre de gode faglige utprøvingene og vurderingene om til publiserbar FoU.

Derfor er jeg godt fornøyd med dagens enstemmige vedtak i fakultetsstyret ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier (LUI), hvor det er tatt inn som et selvstendig mål at "En større andel av UF-personalet skal publisere i tellende kanaler" og hvor det er føyet til en resultatindikator i tillegg til de som var der: "Andel av de UF-tilsatte som har hatt NVI-poeng siste tre år". Med denne indikatoren kan vi følge nøye med på om vi får til en heving i FoU-produksjonen på en måte som involverer stadig flere i FoU-arbeidet, eller om vi hever FoU-produksjonen på bekostning av arbeidet med å få flest mulig med.

(Og hvis vi så klarer å få flere og flere med i FoU-arbeid, danner vi også en god grobunn for at flere og flere kvalifiserer seg til førstelektoropprykk på sikt, noe som vil løse HiOAs store problem med å rekruttere nok folk med førstekompetanse. Og Karthago bør ødelegges osv.)