Matematikklæring for framtida

Fredag 12. februar var det seminar ved Høgskolen i Bergen for å feire professor Marit Johnsen-Høines' 70-årsdag. Marit er en av Norges viktigste matematikkdidaktikere, som i tillegg har gjort en uvurderlig innsats for å bygge fagmiljø. Den tette koblingen mellom lærerutdannere og matematikklærere har vært en sentral del av dette arbeidet, hvor LAMIS (Landslaget for matematikk i skolen), Caspar Forlag og tidsskriftet Tangenten har vært viktige komponenter.

Etter musikalsk innslag var det hilsningstale ved prorektor (og matematikkdidaktiker) Bjørg Kristin Selvik. Hun trakk opp historien til norsk matematikklærerutdanning med Marit. Noen stikkord er Begynneropplæringen, igangsetting av master- og PhD-studier, nettverksbygging, PME-konferanse og så videre.

Så var det bursdagsbarnet selv som holdt et innlegg med tittelen "Matematikklæring for framtida, spørsmål og diskusjon". Hun startet med å sitere Silvija Seres fra en Dagsnytt 18-debatt, som sa at nå som oljealderen kan være på hell, handler det ikke om kunnskap, men evne til å lære, sammen med andre. Når oljeindustriens ingeniører skal bruke kompetansen sin til nye ting, handler det ikke så mye om hva de kan som hva de kan lære seg. For matematikkundervisningen gjelder liknende: det handler ikke så mye om å teste hva elevene kan som å gjøre dem i stand til å lære nytt.

Hun gikk tilbake i minneboka si og fortalte blant annet om klasserommet der elevene jobbet med ulike måter å regne ut 340:4, og hvor en elev gikk på gangen da Marit skulle fortelle svaret, fordi eleven ville finne det ut selv. Elever som ba om en grublis å ta med hjem. Hun fortalte om barnebarnet Oskar (da 9 år) som hadde lært seg så utrolig mye om hai. "Det jeg kan mye om, det har jeg ikke lært på skolen", sa han. Hun nevnte Minecraft, og hvordan barna forklarer henne hvorfor de lærer matematikk gjennom Minecraft.

Hun fortalte om prosjektet om læringssamtaler i matematikkfagets praksis, hvor elevene som skulle lære statistikk "tok av" når de fikk forståelse av at det de skulle finne ut var til nytte for en konkret bedrift - når de var sammen med voksne som heller ikke visste.

Hun fortalte om et tverrfaglig prosjekt med å engasjere 8. klassinger i Lofoten i debatt. Elevene hadde ikke hatt debatt før og ikke lært om olje, men debatterte, innhentet argumenter, diskuterte sannsynlighets- og risikovurderinger og så videre.

Læring er for ei framtid som ingen av oss kjenner. Skolen er for ei framtid hvor læring foregår overalt. Læring skal være en daglig og livslang øvelse, for elever og lærere. Det handler om å gå fra kunnskapsskole til læringsskole.

Etter innlegget avslørtes at Caspar Forlag har utgitt et festskrift for Marit. Innleggene gjennom dagen var basert på kapitler i denne boka. Den må leses.

Hilde Traavik holdt en kort tale før neste innslag, som var på videokonferanse fra Danmark. Det var Ole Skovsmose som hadde innlegg med tittelen "Fjorten Bemærkninger om Matematik som Handling". Dette ble en form for stikkordsliste over temaer som han mener det er viktig å jobbe videre med. Han startet med et eksempel fra Rio Claro, hvor en lærer ønsker å jobbe med prosjektarbeid med sine elever, og elevene ønsker å ha surfing som tema. Rio Claro ligger langt fra havet, og elevene har kanskje ikke sett havet, så i elevenes bakgrunn er det ikke mye å finne. Men i deres visjoner og drømmer finner man surfing. Mening må altså også relateres til deres forgrunn, ikke bare deres bakgrunn. (Han viste til boka Foregrounds: Opaque stories about learning.)

Han snakket om læringsrationaler under ekstreme betingelser - det kan være flyktninger - og om matematikklæring og ghettoisering (og å komme ut av ghettoen). Og han snakket om å utfordre diskurser: matematikkbaserte diskurser og etnomatematikkbaserte diskurser. Alle diskurser må åpnes for kritikk. Ekspertise et mer enn å være god til å gjøre ting - det er å være god til å gjøre ting og reflektere over det man gjør.

Han snakket om undersøkelseslandskaper. Hvordan ser undersøkelseslandskaper ut for blinde, eller på tvers av kulturer? Vi kan se på undersøkelseslandskaper som møtesteder.

Han kritiserte også tanken om at man bør ha et entydig teoretisk fundament for kritisk matematikkundervisning. Kritikk kan være uttrykk for usikkerhet. Det er noe paradoksalt i å måtte befeste kritikk i noe skråsikkert.

Så var det Mikael Skånstrøm som hadde tittelen "Det kommer an på..." som snakket humoristisk om verdens største primtall, og hvordan primtall både er fascinerende og avgjørende for en hel industri (hva var internett uten kryptering?) Så spurte han hvor langt verdens største primtall er når man skriver det. "Det kommer an på..." åpner for at elevene selv definerer oppgaven. (Fasit - etter nøye utprøving - er 500 km og at det tar drøyt 7000 timer (7083 timer og 20 minutter å skrive det ned...)) Utprøvingen gir de samme utfordringer for både voksne og barn, og etterpå kan man diskutere forutsetningene kritisk. (Og så avsluttet han med å påpeke at menn ikke et like kjekke hvis de ikke vet hva primtall er...)

Etter lunsj var det veteranen Geir Botten som snakket om "Matematikklæring for framtida, sett i bakspeilet". Hans kapittel i festskriftet handler om hva elever som gikk på skolen på 1950-tallet fikk med seg ut i verden. Han tar utgangspunkt i fire sentrale matematikkdidaktikere født i 1946 - Kjartan Tvete, Vigdis Pedersen, Marit Johnsen-Høines og Geir selv. Lærebøkene begynte med tallet 1, illustrert med kuleramme med én kule. Og den nye tellemåten fra 1951. (Men vi er i dag like forvirret som man var i 1645.) Han viste fram kladdebøker med sirlig terping av tallsymbolene og algoritmedrill.

Så sent som i 1949 hadde avgangsprøven oppgaver som jenter kunne slippe å gjøre. Han viste eksempler fra 1645-læreboka knyttet til jenter og matematikk, og Regnebog for Pigebørn 1867. Og han nevnte Helga Engs doktorgrad fra 1912: "Abstrakte begreper i barns tanke og tale".

Tone Dalvang holdt innlegg med tittelen "Når elevene tar kontroll", en tittel inspirert av Stieg Mellin-Olsen. Innledningsvis la hun vekt på viktigheten av forsker-lærer-samarbeid hvor lærere blir utfordret og støttet og kommer i gang med å tenke utvikling og refleksjon. Hun tok utgangspunkt i to prosjekter hvor hun fikk samlet et materiale som gjorde at det var mulig å reflektere om det over lang tid: om meterstokken og om tannfelling. Utgangspunktet var en utfordring fra Marit om hva slags muligheter utematematikken egentlig ga for matematikklæring. (Selve prosjektene er nok tilstrekkelig beskrevet andre steder, så jeg gjør ikke forsøk på å referere dem her.)

Det siste foredraget for dagen var ved Toril Eskeland Ragnes og Rune Herheim, med tittelen "Maritifisering av tekst". Under arbeidet med festskriftet ble det et begrep å "Maritifisere" tekstene. Dette innebærer flere ting, for eksempel å ta på oversettelsesleddbrillene. Det er å ikke definere, men å undersøke, ha en fortsettende samtale... En Maritsk-norsk ordbok var også med.

Til slutt var det paneldebatt med plenumsdiskusjon. Det er naturligvis vanskelig å referere en slik diskusjon, men jeg prøver å ta med en del stikkord. På den ene siden ble det sagt at matematikk er nyttig, og ikke bare skal være matematikk i en bok. Men matematikklæring skal ikke bare kvantifiseres og måles - matematikk er nyttig, men det er ikke alt. Matematikken er både vakker og forklarende, men oppleves også som manipulerende og den brukes til å måle ting som ikke kan måles. Kritisk tenkning er helt nødvendig. Dette gjelder også når matematikken brukes for eksempel til å belyse klimaspørsmål - hvordan lærer vi elevene å forstå modeller og beregninger med usikkerhet og uklare forutsetninger?

Elevene tilpasser seg læreren og prøver å tilpasse seg det læreren vil ha. Hvordan sikrer vi at barnet kan få være seg selv, og lar barnets følelser være en del av faget? Også i barnehagen gjelder det - hvordan forskyver i dag PISA-tankegangen seg ned også i barnehagen.

Jeg tok ordet og bragte på banen at vi nå skal lage nye planer for femårig lærerutdanning, hvor vi skal beskrive lærerutdanningen i form av læringsutbyttebeskrivelser. Et paradoks er at vi skal kunne beskrive studentenes læringsutbytte alt før de har startet (ikke som mål, men som faktisk læringsutbytte). Ikke bare det - vi skal kunne teste disse på eksamen. Utfordringen til panelet og salen er da: hvordan sikrer vi det matematikkfaget vi snakker om i dag i et sånt system?

Et av svarene var at vi må tenke på hva vi kan "måle" kvalitativt om studentenes kompetanse innen undersøkende matematikkundervisning, for eksempel. Hvordan måler man evne til å lære, ikke bare resultatet? Er vi gode nok til å sette ord på det vi vil? Vi må ha et kritisk blikk på hvordan planspråket virker på oss og ha rom for motdiskursen. Og ikke minst må vi sette studentene i stand til å møte de samme dilemmaene - for dette spennet mellom hva man ønsker å oppnå og hva som måles er minst like stort i skolen som i lærerutdanningen.

En lærer i panelet understreket at det er vondt å måle elevenes matematikkunnskap uten å kunne ta hensyn til hva de kan utenfor vurderingskriteriene, kanskje knyttet til yrker de kommer til å gå inn i.

Nærmest som et avsluttende ord for dagen ble det understreket at usikkerhet om hva som vil skje er både det beste og det mest slitsomme med å være lærer.

Jeg er veldig glad for at jeg tok turen over fjellet for å feire Marit. Naturligvis er det på sin plass å hedre Marit, og det er også veldig trivelig å treffe gamle kjente (det ble mange klemmer). Men jeg fikk også mange tanker å ta med meg når jeg skal prøve å finne ut hva slags lærerutdanner jeg ønsker å bli de neste 25 årene...

Er dette mitt ansvar?

Min studielederperiode går etter hvert mot slutten, og jeg begynner å tenke over hva jeg har gjort som leder i disse (litt over) fire årene. Det kan tenkes det blir en ørliten rekke blogginnlegg om det etter hvert - her er ihvertfall ett.

Et sentralt spørsmål for meg har vært "Er dette mitt ansvar?" Nær sagt uansett hva som dumper ned i innboksen eller via andre veier, går først en tur innom "Er dette mitt ansvar?"-senteret i hjernen. Er svaret nei, leder jeg henvendelsen videre til den som faktisk har ansvaret.*

Dette høres sikkert ikke så bra ut - vi har mange ord og uttrykk i språket som man kan få assosiasjoner til: "ansvarsfraskrivelse", "å ikke ta ansvar" osv. Mens det å "ta ansvar" er fint. Men da er det snakk om å fraskrive seg ansvar man faktisk har - jeg snakker om å sende saker til de som faktisk har ansvaret.

Naturligvis har dette spart meg for mange arbeidstimer hvis man legger sammen over en fireårsperiode. Det er tidsøkonomisk lurt å sende videre alt man kan sende videre. Men jeg mener at det også er lurt for ledelsen som helhet. Det er ineffektivt å bruke masse tid på å løse et problem som den som har ansvaret kanskje allerede har en løsning på - kanskje til og med en helt annen løsning. Ideelt sett har den som faktisk har ansvaret også mer innsikt i saken enn en tilfeldig forbipasserende leder som prøver å rydde opp.

I noen tilfeller er det omvendt. For eksempel når noen ledere er nytilsatte, kan det jo hende at jeg vet "svaret" bedre enn den som har ansvaret. Jeg sender likevel saken videre. Det er delvis fordi det er ryddigst og riktig saksbehandling. Men mest er det fordi det er den beste måten å gjøre den som spør klar over hvem som faktisk har ansvaret og å gi den som har ansvaret en mulighet til å ta ansvaret. (Og om den nytilsatte lederen må spørre meg om råd, er det helt greit.) Få ting er så frustrerende som å ha ansvar for noe og oppleve at alle andre likevel tar avgjørelser som går på tvers av det man selv tenker er riktig.

Nå har jeg begynt å spøke med at jeg har et annet senter i hjernen: "Må dette gjøres før 1. mars?"-senteret. Alt som kan utsettes til etter 1. mars er noen andre sitt ansvar. Jeg mener jo ikke dette - som enhver fornuftig ansatt prøver jeg å overlate stafettpinnen til nestemann uten alt for mye krøll i vekslingen. Men det er en interessant diskusjon likevel: hvilke avgjørelser bør jeg ta på slutten av min lederperiode og hvilke avgjørelser fortjener den neste å få ta på starten av sin? (I politikken er jo dette et kappløp for å bestemme mest mulig før nestemann tar over, slik bør det ikke være i arbeidslivet...)

* "Er dette mitt ansvar?"-senteret kobles naturligvis ut ved en del små og store hendelser. I en del unntakssaker er det bare å brette opp ermene og ordne opp, uavhengig av ansvar. Og i en del småsaker er det bedre å få saken unna enn å involvere flere. Men det er sjeldnere enn man tror.

Apropos: Arbeidsmåter i UH-sektoren

KD arrangerte i dag "styreseminar" for styrene i UH-sektoren (se bildet). Hvis noen snakker om at man skal ha seminarundervisning istedenfor forelesninger, er det altså dette de snakker om...

(Selve seminaret blogget jeg altså om i et eget innlegg.)

Styreseminar for medlemmer av styrene ved statlige universiteter og høgskoler

Det er alltid rart å være tilbake på Blindern, der jeg tråkket mine akademiske barnesko tidlig på 90-tallet i forrige århundre. I dag var adressen (etter et kort stopp i 10. etasje i Administrasjonsbygningen, nå Lucy Smiths hus) Sophus Lies auditorium, stolt hjem for Blindern Filmklubb i en årrekke, der 600 entusiaster hver filmnatt kastet ølkrus mot lerretet hver gang Blodstrupmoen viste seg. Der avtjente jeg min siviltjeneste den gang den var 16 måneder lang og jeg ble kjent med nye, hyggelige filmklubbere hver måned. Men det var også der jeg som fersk student noen år tidligere satt på matematikkforelesninger uten å kjenne en levende sjel i salen, på Blindern, i verden.

I dag var jeg der i egenskap av styremedlem ved HiOA, på seminar innkalt av Kunnskapsdepartementet med noe uklart formål, men med kunnskapsminister, riksrevisor og så videre på programmet. Det skjer jo mye i sektoren - HiOAs overtakelse av NIBR og SIFO fra 1. januar er ikke den største strukturendringen for tida. Derfor er det spennende å høre hva KD har av budskap til styremedlemmene i sektoren, selv om KD naturligvis ikke kan instruere oss. (De kan i noen grad instruere institusjonene og Kongen kan velge å kaste styrer og enkeltstyremedlemmer, men ingen kan instruere styremedlemmene til noe som helst.)

Jeg er også lærerutdanner, og fortsatt studieleder ved Norges største lærerutdanning. Jeg forventet å høre lærerutdanning nevnt i løpet av dagen, særlig etter at ministeren dagen før sa til institusjonslederne i sektoren at "Jeg forventer at dere som institusjonsledere setter lærerutdanning øverst på agendaen".

Som vanlig i mine bloggnotater fra seminarer og konferanser noterer jeg det jeg selv merker meg, og supplerer med egne kommentarer. For et fullgodt referat av hva den enkelte mente å si, er det bedre å kontakte den enkelte foredragsholder.

Først ute var kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Han mente at styrearbeidet er avgjørende for at vi når målene for sektoren, ansvaret ligger på toppen - i styrene. Høye ambisjoner og kvalitet var de noe innholdsløse utfordringene til oss. Teknologi, demografi/eldrebølge, nedgang i oljeindustrien, klima og flyktningebarn var eksterne påvirkninger og utfordringer som ble nevnt. Han trakk fram akademisk dugnad for flyktninger som et viktig tiltak.

Til de nyfusjonerte institusjonene ba han om at fusjonsgevinstene tas ut for å styrke kvaliteten. (For mange blir dette snakk om å si farvel til noen smådriftsfordeler og omfavne nye stordriftsfordeler, tenker jeg. Men da må disse fordelene identifiseres.)

Han brukte et eksempel på fordelen ved internasjonalisering: tannlegestudenter med praksis i Sør-Afrika, som gjennom den blir kjent med tannhelseutfordringer som ikke er så vanlige i Norge, men som kan bli vanligere nå som vi får flere flyktninger.

Eksisterende universiteter må innen 2018 oppfylle de nye kriteriene til universitetsakkreditering. Det kan bli en utfordring for noen. Kvalitetsmeldingen som kommer blir en beskrivelse av kvalitet og en rekke tiltak for å heve kvaliteten for studentene. Vi må ha høye ambisjoner for studentene, varierte læringsformer, kvalitetskultur, studentmiljø og bedre samspill med arbeidslivet.

Om lærerutdanningene (sa han og mente grunnskolelærerutdanningene) gjentok han stort sett det han sadagen før, på Kontaktkonferansen 2016. Han sa også at en del institusjoner kan slite med å fylle kravene til å tilby femårig grunnskolelærerutdanninger. Lærerutdanning må stå øverst på agendaen, vi er avhengige av å lykkes med lærerutdanningene.

HiOA-rektor Curt Rice spurte om hvordan vi ivaretar mangfold i utdanningstilbud - og vil de nye akkrediteringsreglene for eksempel anerkjenne produktivitet i utdanning? Kunnskapsministeren svarte generelt at man ikke kan incentivere alt, fordi det vil gå på bekostning av selvråderetten. Han sa at kobling forskning-utdanning er viktig, men kunne ikke si noe om hvordan det ivaretas i forskriften. Han sa også at man kan gå i retning av incentiver for hele grader i større grad enn for det enkelte studiepoeng. (Men da må man vel og merke rydde opp i hvem som får "æren" når studentene bytter studiested underveis, vil jeg kommentere. Dette er ikke i orden i dag.)

Styreleder Rune Nilsen fra HiSØN spurte om hvordan det kan lages incitamenter for samarbeid på tvers av institusjoner. Jeg fikk ikke helt med meg svaret, men det burde strengt tatt ha inneholdt en advarsel om å samarbeide for samarbeidets skyld.

Rektor ved NMBU spurte hvordan man får hevet statusen til å arbeide med utdanningene gjennom kvalifiseringssystemet. Ministeren sa at dette vil bli diskutert i kvalitetsmeldingen. Rektoren spurte også hvordan flyktninger kan kvalifiseres for arbeidslivet, og ministeren svarte at her er det i øyeblikket svakheter i alle ledd, og at dette må det jobbes mye med framover.

Leder i Forskerforbundet ba om incentiver for å sette lærerutdanningen øverst på agendaen. Ministeren sa at det kommer penger til stipendiater. Han ble også spurt om lønn til lektorene i sektoren og ministeren svarte at det ikke var hans bord - han lønnsforhandler ikke. Han påsto dessuten at det er et paradoks at mange søker seg til UH-sektoren selv om lønnsstatistikkene viser at lektorene tjener mer andre steder. (Denne påstanden holder vel strengt tatt ikke vann - selv HiOA sliter både med få søkere på en del stillinger og ikke minst at søkere fra videregående skole takker nei til stilling hos oss på grunn av lønna. På mindre steder enn Oslo er det enda vanskeligere å finne kvalifiserte folk.)

Kari Bø ved Idrettshøyskolen ba om at incentivsystemet for publisering skulle endres for å få mer sampublisering. Ministeren svarte må ulike hensyn veies mot hverandre. (Her bør man tviholde på at tellekantsystemet er til for å fordele penger på institusjonene, ikke til måling på lavere nivå. Og da vil det være meningsløst å gi dobbelt så stor uttelling for en artikkel bare fordi det er dobbelt så mange forfattere på den.)

Ole Marius Svendsen fra UiT spurte om virkemidler for å øke gjennomføringsgraden. Jeg fikk ikke med meg at ministeren svarte på dette.

Rektor Carl-Morten Gjeldnes ved HiØ påpekte at rammeverket for de nye femårige ikke er på plass. Når vil det være på plass? Svaret til ministeren var: så raskt som mulig. (Dette var kanskje fordi han ikke husket fristene departementet har laget?)

Kari Aamli, UiB, spurte om framtidens digitale universitet. Svaret til ministeren hørtes veldig ut som flipped classroom. Han tok også til orde for videoforelesninger som både formidling og merkevarebygging. Ministerens svar var at ting ihvertfall ikke burde være alt for arkaisk sett i forhold til hva som skjer i arbeidslivet.

Rektor Frank Reichelt ved UiA, spurte hva som skiller en fremragende foreleser fra en god foreleser. Dette spøkte ministeren bort ved å si at svaret er antall ganger man ler i løpet av forelesningen. Forsamlingen lo.

En person spurte om antall doktorgrader var det mest relevante for akkreditering som universitet. Ministeren mente at dette var den beste indikatoren man har.

Deretter var det KDs ekspedisjonssjef Toril Johansson som hadde innlegg om  "styrenes ansvar og utfordringer". Dette innlegget blogger jeg i liten grad om, siden det var en gjennomgang av lover og regler som er fritt tilgjengelig andre steder. Men hun understreket at vi, "for nasjonens beste", må lykkes med de nye grunnskolelærerutdanningene.

Etterpå var det blant annet spørsmål om hvordan styrenes styrerett begrenses av forskernes individuelle akademiske frihet. Johansson sa seg enig i at denne friheten avskjærer styringsretten, blant annet når det gjelder tema for forskning.

En annen mente at få lærerutdanninger i dag har den digitale kompetansen som trengs for å oppfylle kravene i ny utdanning. Johansson svarte at KD vil stille krav til læringsutbyttet, men ikke legge seg opp i hvordan man når målene.

Så var det et engasjert innlegg om å ikke glemme kunstfeltet og ikke bare være opptatt av matematikk. Det var litt uklart om det var noe spørsmål i innlegget, og jeg registrerte ikke noe svar.

Etter en enkel lunsj var det "orientering om arbeidet med endringer i lov og forskrift", først ved avdelingsdirektør Anne Grønholt om endringer i lovverket. Hun fortalte om endringer i UH-loven, blant annet NOKUTs kvalitetsarbeid (men gikk ikke inn på hvorfor NOKUT bør arrangere eksamener). Hun nevnte lovendring som kan gjøre at stipendiater får svakere stillingsvern og lovendringer som hjemler flere nasjonale eksamener. Hun lovte at gjennomføringen skal forankres i fagmiljøene, og det er jo artige signaler. Vitnemålsportal er et annet forslag.

Deretter kom avdelingsdirektør Grethe Sofie Bratlie. Hun snakket om endringer i studiekvalitetsforskriften. Hun nevnte blant annet krav om offentlige evalueringer med ekstern deltakelse. Litt mer detaljert beskrev hun skjerpede krav til fagmiljø for akkreditering av master- og doktorgradsstudier. Her er det sendt på høring både rent kvalitative og en kombinasjon av kvantitative og kvalitative krav. Hun snakket også om skjerpede krav til akkreditering av vitenskapelige høyskoler og universiteter. (Dette er jo høyaktuelt for HiOA. Kravet om fire doktorgrader er foreslått opprettholdt, noe som vel hypotetisk sett kan føre til at UiB mister sin akkreditering som universitet. Hva skal de da kalle seg? "Høgskolen i Bergen" er opptatt.) Det er foreslått to alternativer for tolkning av NOKUTs helhetlige vurdering. I det ene må alle kvantitative krav oppfylles før man foretar en skjønnsmessig vurdering, i det andre foretas en skjønnsmessig vurdering selv om enkelte kvantitative krav ikke er på plass. Høringsfristen er 4. februar.

Riksrevisor Per-Kristian Foss snakket om  Riksrevisjonens arbeid. Dette var dagens morsomste innslag, et noe tørt tema til tross. Riksrevisjonen holder på med forvaltningsrevisjon, altså om Stortingets vedtak gjennomføres. De har også selskapskontroll, og denne omfatter også selskaper i UH-sektoren. Han fortalte at Riksrevisjonen har mest kontakt med administrasjonen, men forutsetter at administrasjonen holder styret underrettet. Riksrevisjonen ønsker at styrene er representert på møtene - oppstartmøtet og oppsummeringsmøtet - hvert år.

For tiden gjennomfører Riksrevisjonen en undersøkelse av informasjonssikkerheten i sektoren. Han viste også til fjorårets rapport om studiegjennomføring i høyere utdanning. Riksrevisoren merket seg at kunnskapsministeren har lovet en stortingsmelding, og kommenterte at det kommer alltid en stortingsmelding...

UiO-rektoren spurte om arbeidsdelingen mellom NOKUT og Riksrevisjonen, og Riksrevisoren understreket at de ikke undersøker "kvalitet" i utdanningen, men konkrete forhold som Stortinget har vedtatt skal være sentralt. (For øvrig kunne han vel ha svart at Riksrevisjonen, som Stortingets kontrollorgan, ikke kan la være å kontrollere ting selv om forvaltningen selv har kontrollsystemer.)

Etter en pause skulle man ha gått over til kortere innlegg, med overskriften "styring versus autonomi". Istedet (på grunn av sykdom) nøyde man seg med en statssekretær. Statssekretær Bjørn Haugstad understreket at den akademiske og faglige autonomien - både på personlig og institusjonsnivå - er definerende for hva det vil si å være UH-institusjoner. Når det gjelder økonomisk autonomi er situasjonen en annen - for eksempel kan ikke UH-institusjonene ta opp lån eller innføre skolepenger. (Men bildet er naturligvis ikke så enkelt, for eksempel truer innføring av nasjonale eksamener den faglige autonomien.)

Autonomien forutsetter tillit til at skattebetalernes penger blir brukt på en fornuftig måte. KD er bekymret for koblingen mellom lav studieinnsats og gode karakterer. Lærerstudenter skal jobbe 43 timer i uken når de kommer ut i jobb, men de fleste er ikke vant til det fra studietida, mente Haugstad. (Riktignok har han da sannsynligvis ikke tatt med lønnet arbeid i regnestykket, som studentpolitikere vil mene er avgjørende for å klare seg siden studiefinansieringen er laber.)

Svein Gjerdrem har lagt fram en kontroversiell rapport om organisering av de sentraladministrative oppgavene i kunnskapssektoren. Rapporten har tatt utgangspunkt blant annet i kriteriene effektivitet, styrbarhet og rolleklarhet. Hovedinntrykket er at KD har en stor, mangfoldig og kompleks sektor å forholde seg til, og at organiseringen av det statlige støtteapparatet er fragmentert. Det er over 40 organer under KD i tillegg til universiteter og høgskoler. Gjerdrem anbefaler en opprydning og samordning av likeartede oppgaver. Han hadde for eksempel ikke sans for de nasjonale sentrene, og anbefalte å unngå det. Han mente videre at UHR ikke bør ha forvaltningsoppgaver (han presiserte ikke her hvilke oppgaver dette er). Han foreslår sammenslåing som vil skape et organ med 500-550 tilsatte, men foreslår samtidig (noe naivt?) at geografisk plassering kan beholdes. Han vil også gi direktoratet en større rolle i utforming av lærerutdanning (ukjent hvorfor).

Departementsråd Trond Fevolden snakket om departementets oppfølging av rapporten. Han understreket at Norge har en svært effektiv forvaltning av høyere utdanning, og dette må opprettholdes. Han mente at dagens organisering har vokst fram uten en enhetlig plan, og basert på å løse et og et problem, jf. "the science of muddling through". Han mente at tiden er moden for å vurdere organiseringen. En gruppe skal legge fram en nasjonal strategi for IKT i sektoren, og den gruppas forslag skal også med i vurderingen.

Han siterte kunnskapsministeren (fra Khrono) at det som er sikkert, er at ikke absolutt alle forslagene blir satt ut i livet. Det virket som han sluttet seg til det. Så kanskje kan for eksempel de nasjonale sentrene for dette og hint (matematikk, lesing, IKT, nynorsk osv osv) overleve litt til.

UiO-rektor Ottesen tok til orde for at faglige perspektiver må tillegges vekt. Mange av de "boksene" som Gjerdrem viser til ble utviklet i UH-sektoren på basis av UH-sektorens behov, og bør forbli nær UH-sektoren for å sikre den fortsatt faglige utviklingen.

Hva var egentlig utbyttet av dagen? Strengt tatt noe begrenset, jeg klarer ikke helt sette fingeren på noe punkt hvor jeg vil skjøtte mitt styreverv annerledes etter denne dagen. Men det gir kanskje en viss trygghet å ha hørt sentrale aktører som kunnskapsministeren, riksrevisoren og sentrale folk i KD si ting man ante fra før. Og så var det altså artig å være tilbake i Sophus Lies auditorium - og å se at det fortsatt var spor av Blindern Filmklubb i form av en filmplakat i maskinrommet (som nå er et videokanonrom)...

SPS-konferansen 2015 #sps15

Senter for profesjonsstudier (SPS) ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) arrangerer en årlig konferanse om profesjonene, og årets konferanse hadde sykepleie- og lærerutdanning som hovedinteresse. Dermed var det naturlig å melde seg på. Og nå som jeg også er styremedlem ved HiOA, er det jo uansett viktig å følge med på våre sentres aktivitet.

Konferansen ble åpnet av HiOAs rektor, Curt Rice. Han startet med å opplyse at hashtaggen for konferansen er #sps15. Han reflekterte litt rundt hva som er forskjellen på "excellence" i profesjoner sammenliknet med mer disiplinbaserte utdanninger. Han la vekt på internasjonalisering, formidling og inkludering som områder som kan være felles. "Excellence" i utdanning henger sammen med "excellence" i FoU, mente han, og at vi bør i hovedsak ansette folk som allerede er i gang med FoU. (Dette er jo et område hvor Rice og jeg er uenige, siden vi i mange konkrete tilfeller ser at vi har bedre kandidater som har lang profesjonserfaring og som har stort FoU-potensiale men som ikke er i gang med FoU. Vi har mange strålende eksempler på høyskolelektorer som meget raskt kommer i gang med FoU av høy kvalitet når de er kommet inn i miljøet vårt, samtidig som de beriker fagmiljøet med fersk og dyp profesjonskunnskap. Og vi kan bli enda bedre til å støtte høyskolelektorene våre så de kommer enda lenger på enda kortere tid. Vi er altså ikke uenige om målet om at de som underviser skal holde på med (profesjonsnær) FoU, men er uenige om hvordan vi raskest og med best "excellence" når dette målet.)

Den første delen av dagen var viet innlegg fra HiOA-eksterne krefter. Tonks Fawcett, fra University of Edinburgh, holdt et innlegg med tittelen "What characterizes excellent Nursing education programmes?" Hun startet med å gå gjennom universitetets historie og sitere en del fra strategdokumenter. Hun nevnte for eksempel noen små forsøk på at studenter kan - hvis jeg forsto det rett - få studiepoeng for temaer de selv velger og utforsker.

Hun fortalte om overgangen fra en "apprenticeship"-modell til en universitetsmodell i sykepleierutdanningen. Analytisk tenkning, problemløsningskompetanse, evne til å holde seg oppdatert på teknisk utvikling ble vektlagt - ble "soft skills", de mindre målbare kvalitetene, som empati og aktiv lytting - da nedprioritert, spurte hun.

Hun la vekt på små klasser og personlig oppfølging, og med muligheter for den enkelte studenten å delta. De har et "personal tutor"-system. Og hun la flere ganger vekt på at studentene setter pris på face-to-face-undervisning. Dette er jo ikke akkurat "rocket science", men nyttige påminnelser mens man leter etter "quick fixes" for å få enda bedre utdanning. Og hun la vekt på nærheten til profesjonen og utfordringene der - hun sa noe sånt som at alle kan være gode når betingelsene er perfekte, men det er nødvendig å også kunne være god i hverdagen når betingelsene ikke er perfekte. Derfor må også profesjonsutdannerne være med studentene ut i praksis.

Samarbeidsprosjekter med medisinutdanning la hun også vekt på - sykepleiere skal jo jobbe sammen med leger gjennom hele karrieren, så de kan godt begynne å forstå hverandres kompetanser og roller allerede i utdanningen.

Et morsomt spørsmål ville jo vært hvordan de har råd til dette - for eksempel har de et veldig godt forhold mellom antall ansatte og antall studenter, noe som gjerne gir seg direkte utslag i regnskapet... Hun fortalte at universitetet har gode ressurser, og det kan jo forklare noe av akkurat den delen.

Universitetet i Oslos Kristin Heggen fulgte opp med et innlegg om "Challenges in Norwegian nursing education". Hun startet med å si at det er en ubalanse mellom insentiver for FoU og insentiver for kvalitetutvikling i utdanning. (Da mener hun sannsynligvis på individnivå - institusjonene har jo mye større incentiver for å øke kvaliteten på utdanningene enn for å utvikle FoU-siden.)

Hun la vekt på utdanningsledelse, og brukte ordene "sterk" og "effektiv", men også "nær klasserommet". (Hos oss har vi av og til snakket om at det er mye viktigere å ha klok ledelse enn å ha en sterk og/eller effektiv ledelse - hvis man måtte velge.) Hun la også vekt på begrepet "coherence" som motsetning til "fragmentation" i utdanning. (Dette er et interessant og komplekst område, og jeg synes det er interessant med en del av forskningen ved HiOA som studerer dette, og som understreker at det ikke nødvendigvis er utdanningens rolle å presentere studentene for ferdigtygd "coherence" - kanskje det snarere er noe av det sentrale arbeidet til studentene å skape sammenhenger mellom ulike felt?)

Så var det over på lærerutdanning: Peter Williamson ved Stanford University snakket ut fra tittelen "What characterizes excellent Teacher education programmes". Han startet med den ukontroversielle påstanden at undervisning er komplekst. På overflaten ser det enkelt ut, som en and som flyter på vannet, men det foregår en hel del under overflaten. Det er mange tendenser som deprofesjonaliserer lærerstanden - privatisering, accountability, resultatbasert avlønning, "teacher proof curricula". Skoler som "mislykkes" får mer tester, snevrere pensum og mindre frihet for lærere. Denne bølgen er i ferd med å treffe lærerutdanning. (Dette føler vi jo også sterkt i Norge, med nasjonale deleksamener og en enorm politisk styring av lærerutdanning.) Det er snakk om å måle lærerutdanningene på hvordan deres studenter presterer som lærere, og det er snakk om å gjøre mer av lærerutdanning nettbasert (noe vi jo også ser en hel del av i Norge). (Etter dette ble det en ørliten twitterutveksling, hvor rektor Rice tok nettbasert utdanning i forsvar. Jeg for min del er enig med Williamson at det er vanskelig å tenke seg at rent nettbasert profesjonsutdanning kan ivareta alt som profesjonsutdanninger skal.)

STEP står for Stanford Teacher Education Program (som er ettårig med bare 90-100 studenter), og han snakket ut fra overordnede prinsipper, med overskrift "powerful teacher education" (Underskrifter "connections between scholarship and practice", strength of the joint work of the university and the field", "efforts to address equity and excellence programmatically" og "coherence"). Han var befriende klar på at dette ikke er noe man kan gjøre seg ferdig med - det er evigvarende. Og han var også befriende klar på at dette er et så lite program at det ikke løser noen av utfordringene med lærermangel. (Så det kan vel argumenteres med at vi også trenger de gode fullskala-prosjektene...)

Han viste en del av de aspektene de måler sin "excellence" på, og det er gøy å se at dette er ting som vi allerede måler oss selv på på HiOA.

Han spurte om lærerutdanning bør kontekstualiseres, altså utdanne spesifikt for bestemte områder. (I Norge utdanner vi jo for hele landet, i California utdanner de for både by og land i California). Clinical instructional rounds var en annen idé, hvor lærere besøker andre skoler i andre distrikter og bli kjent med andre kontekster - med detaljert brief og debrief. Han understreket viktigheten av å se elever i helt andre kontekster, fordi det gir et rikere bilde av elevers bakgrunn og forgrunn. (Her er det jeg som putter på Skovsmose-begreper, ikke Williamson.)

Han var også opptatt av hvordan studentene kan øve på krevende ting uten å skade noen. Et eksempel var hvordan man svarer på elevutspill - hvordan kan man øve på det på en god måte uten å nødvendigvis ha levende elever der som blir utsatt for forsøkene?

Det siste innlegget i en lang startøkt på konferansen var enda en deltaker fra Universitetet i Oslo, denne gang Kirsti Klette, som snakket om "Challenges in Norwegian teacher education". Hun startet med å peke på fortsatte utfordringer i å "linke" teori og praksis. Hun mente det er uklar visjon om hva god undervisning er, fragmentering, lite kobling til praksis og uheldige rekrutteringsmønstre. Noe forskning tyder på at klar visjon, koherens, nær sammenheng mellom praksisstudier og campusstudier bidrar til god utdanning., sammen med at lærerutdanningen blir prioritert på universitetet.

Hun fortalte om omleggingen av lærerutdanningen ved UiO (vi snakker vel her om 8-13-utdanningen der, som altså er en kombinasjon av disiplinfag ute på ulike fakulteter og profesjonsfag). Et forskningsprosjekt (CATE) har sett på dette programmet og liknende programmer i en rekke andre land. For eksempel så man tendenser til at det norske programmet legger mer opp til en uavhengig student som "på egen hånd" utvikler seg, mens det amerikanske programmet som var med fulgte studenten mye strengere. Forskningen avdekker at programmene har noen av de samme styrkene, men svakheter på det samme også, for eksempel er de svakere på å analysere elevenes læring enn på å forberede undervisning.

For oss ved HiOA er det interessant å bruke noen av prinsippene i vår egen planlegging av utdanningene, selv om jeg jo også ser at de mer integrerte lærerutdanningsprogrammene vi holder på med nok har et bedre utgangspunkt innen mange av prinsippene.

Så var det debatt (etter en velkommen, uprogrammert pause). Fawcett understreket hvor mye sykepleie- og lærerutdanningene har å lære av hverandre. Men hun mente at utfordringene med å få "coherence" nok er mindre innen sykepleie. Elaine Munthe spurte om størrelse. Fawcett understreket at du får gjort så mye mer med en liten gruppe, og så mye mer hvis studentene opplever å bli sett. Selv med stort opptak bør det være mulig å ha små grupper, men erfaring tyder på at det er vanskeligere å få til de samme resultatene. Williamson understreket at oppskalering er problematisk, og at Stanford satser på å spre prinsippene, ikke oppskalere. (Min frustrasjon er jo da: det er artig med små forsøk, men samfunnet trenger at de strålende utdanningene utdanner mange yrkesutøvere. HiOA må satse på strålende programmer i fullskala. Problemet med å oppskalere og beholde nærhet til studentene og koherens, er vel delvis at det er krevende å sikre at det store antallet lærere som trengs for små grupper, også er samkjørte nok til at man beholder koherens. Det er lettere å ha en håndfull lærere som har tett kontakt med få studenter. Vi må satse på å ta ut storskalafordeler også, ikke bare lete etter småskalafordelene.)

Et spørsmål fra salen gikk på at lærerstudenter har hatt mye mer erfaring med lærere enn sykepleierstudenter har med sykepleiere, og derfor sterkere fordommer om hva læreryrket går ut på. Et annet moment er at lærere jobber med grupper mens sykepleiere jobber med enkeltpersoner. Williamson understreket at dette er en utfordring - lærerstudenter tror de vet hva læreryrket er og hva undervisning er, noe som konserverer (dårlige) undervisningsformer. Det andre poenget: lærere må konstant veksle mellom grupper og enkeltpersoner, fra øyeblikk til øyeblikk.

Etter lunsj var det over i parallellsesjoner. Jeg valgte rimeligvis parallellsesjonen om lærerutdanning. Først ute var NTNUs Thomas Dahl og SPS' Hege Hermansen, som sammen snakket om "Forskning på lærerrollen i Norge - relevans for lærerutdanningen?" De sitter i ekspertgruppa som skal mene noe om lærerrollen, og der gjøres en systematisk litteraturstudie om lærerrollen i Norge. I denne har de sett på noen hundre artikler, oppgaver og rapporter, avgrenset til empiriske studier med lærere, lærerstudenter eller lærerutdannere som informanter.

Det viser seg at det tematiske fokuset gjenspeiler politiske satsningsområder (eller omvendt, er det vel rimelig å foreslå). Det er lite forskning på lærere som kollektiv, på lærere som politiske aktører, på læreren i samfunnet - og få om lærerutdanning på programnivå.

Hermansen spør om forskningslitteraturen i for stor grad defineres ut fra politiske føringer. Som nevnt parentesvis ovenfor, tenker vel jeg at det også er litt omvendt, at de politiske føringene ikke oppstår i et vakuum, men kanskje også er påvirket av hva som anses som relevant også som forskere. For å finne ut av det, må man kanskje se på et noe lengre tidsperspektiv, og se på når strømninger dukker opp i forskningen og i politiske dokumenter.

Dernest holdt UiS' Elaine Munthe et innlegg med tittelen "Resultater fra GLU-evalueringen og veien videre". Istedenfor å snakke om følgegruppas arbeid valgte hun å se på veien videre. Hun gikk gjennom LUBene i engelsk på de første tredve studiepoengene på 1-7, hvor det er vanskelig å se hva som er det viktigste.  Hun viste til at det i den nye lærerutdanningen på nytt vil utvikles LUBer under korte frister, og at det lages svake LUBer som bidrar til å deprofesjonalisere lærerutdanningen.

Hun spurte også hva vi kunne gjøre for å få et bedre karriereløpsperspektiv - siden lærerutdanningene ikke kan dekke alt.

Det kom spørsmål om det er mulig å tenke seg at hver institusjon lager seg en lærerutdanning uavhengig av nasjonale retningslinjer. Munthe mente vel at det var politisk umulig i dag.

Universitetet i Tromsø sliter som flere andre med å få til praksisopplæringen godt (om man skal tro Studiebarometeret). Derfor var det spennende å høre UiTs Rachel Jakhelln snakke om "Fremragende praksisopplæring i lærerutdanningen, hva er det og hvordan få det?" Hun valgte å svare på spørsmålet ved å snakke om universitetsskoleprosjektet i Tromsø, kobling mellom praksis og FoU, blant annet gjennom aksjonslæring. (Det er vanskelig å få tak i hva som er det genuint nye i dette, og altså vanskelig å se i for eksempel Studiebarometeret at prosjektet har hatt noen stor, positiv effekt. Det jeg derimot ser som nyttig, er en vekt på å strukturere og illustrere progresjon i oversiktlige diagrammer som kanskje kan bidra til at kollegiet lettere ser sin plass i det.)

Et moment med universitetsskolene er at skolene har forpliktet seg til å være åpne for FoU, og det å ha mer inngripende avtaler med noen skoler er sikkert dette også noe som vi kan prøve på. I tillegg er altså bacheloroppgavene koblet til aksjonslæring på skolene, noe som er et interessant valg (i Oslo prioriterer vi så langt å gi studentene større metodefrihet, og de får også skrive bacheloroppgavene individuelt).

Da var klokka blitt to og det var klart for dagens andre benstrekk. Deretter hadde NOKUTs Øystein Lund et innlegg om utdanningsledelse - noe som er forholdsvis relevant for meg både som studieleder og styremedlem. Hvem setter sammen og gjennomfører et studieprogram, spurte han, og presiserte at dette er et annet spørsmål enn "Hva skal en studieleder gjøre?" Utdanningsledelse er ikke et ansvar for enkeltpersoner. Hvem leder hva? Noen undersøkelser viser at det ofte er noen funksjoner som har mye ansvar men få virkemidler. Det vil være nyttig om ansvar og virkemidler passer bedre sammen.

Han viste fram NOKUTs skisse til en "læringsbane" (som jeg også har sett før) og reflekterte litt rundt den. Hvordan studentens læringsbane skal forløpe kan ingen enkeltperson ha oversikt over, men kollektivet kan det.

Han sluttet seg for øvrig til det Elaine Munthe sa om at så detaljerte LUBer som man har  i nasjonale retningslinjer, er uhensiktsmessig. Men han kunne ikke si noe konkret om hva som kan gjøres med det. Men det er viktig at man gir rom for ulike læringsbaner for ulike studenter.

Det viktigste med innlegget var kanskje at NOKUT i det hele tatt legger vekt på utdanningsledelse. Om det var så mange nye perspektiver for oss som til daglig jobber med utdanningsledelse, er kanskje litt mer tvilsomt.

Dagens siste store post var en paneldebatt under ledelse av HiOAs Magne Lindholm. Her var HiOA-prorektor Nina Waaler, NOKUTs Øystein Lund, HiOA-prodekan Finn Aarsæther, OUS' Elin Henriksen og Oslo kommunes Hilde Gran. Først ble NOKUT utfordret på både elæring og små enheter, og NOKUT svarte at face-to-face er bedre enn ren elæring. Han presiserte også at NOKUT er glad i små enheter. Nina Waaler ble utfordret på det med førstestillngskompetanse. Hun var kanskje noe mer moderat enn det Curt Rice var på morgenen - hun la vekt på å øke andelen med førstekompetanse, og at kravet til førstekompetanse ikke bør være absolutt.

Finn Aarsæther ble utfordret om FoUen på LUI - får alle gjøre det de vil? Hvordan skape sammenhengen? (Her viste Lindholm til mitt tidligere innlegg i Khrono om FoUenpå GFU.) Aarsæther la vekt på at vi er veldig praksisnære og profesjonsnære i vår FoU. Når det gjelder den faglige sammenhengen i utdanningen jobber vi løpende med det, og Finn la vekt på sammenhengen mellom innhold, arbeidsmåter og vurdering - og sammenheng mellom studiene på campus og i praksisfeltet. Men han la også vekt på at vi da ikke må være redd for konflikt - at vi ikke alltid er enige med praksisfeltet. Nina Waaler slo også et slag for delte stillinger, hvor folk jobber både hos oss og i skolen/helsevesenet.

Hilde Gran fra Oslo kommune kommenterte at kvaliteten kommer til syne i klasserommet. Målet er at alle elever skal lære mer. Aarsæther kommenterte at våre kandidater ikke sier at de har fått for lite faglig eller pedagogisk utbytte av studiene, men at de har for lite om skole-hjem-samarbeid. Det er et spørsmål om dette skal gjøres i utdanning eller i skolen. Hilde Gran nevnte at det er et 50-timerskurs for lærere. Hun presiserte også at det er viktig at lærerutdannerne kjenner skolen, og Aarsæther kunne berolige med at våre lærerutdannere gjerne har egen yrkeserfaring fra skolen, og at de i tillegg holder seg oppdatert både gjennom praksisoppfølging og egne FoU-arbeider.

Til slutt oppsummerte SPS' egen senterleder Oddgeir Osland kort dagen.

Min egen oppsummering av dagen: Jeg synes for det første at det er interessant hvordan SPS velger sine foredragsholdere. Det må være et bevisst trekk at man i liten grad velger foredragsholdere i HiOAs egen rikholdige flora av FoU-arbeid på profesjonsutdanninger. Her har man åpenbart tenkt at det er viktig å invitere inn eksterne kapasiteter for å gi innspill til oss på HiOA og at dette ikke er et utstillingsvindu for å vise fram vår FoU-virksomhet og gi utspill til sektoren for øvrig. Den avveiningen kan vel diskuteres.

Faglig sett er det alltid spennende å høre på andre som strever med de samme tingene vi selv holder på med - av og til fordi vi får nye ideer, vel så ofte fordi det i det minste gir oss en trygghet for at det ikke finnes opplagte, enkle løsninger der ute som vi har oversett. I dette tilfellet var det kanskje det siste det var mest av - få klare løsninger eller nye ideer for vår kontekst, men en del ting å fortsette å tenke på. Som "full-skala-lærerutdanning" må vi finne våre egne gode løsninger - og det kan godt hende at de kvalitetene vi får fram med våre stordriftsfordeler (blant annet bredt fagtilbud og spisskompetanse på en mengde felter) er andre enn det utdanninger med smådriftsfordeler (tett samarbeid mellom alle skolene, studentene og alle de tilsatte, for eksempel) kan sikte mot.

Forelesningsrekka for lærere om kjønn og seksualitet (del 2)

Nå har det vært tre forelesninger til i den forelesningsrekka jeg har ansvar for: forelesningsrekke for lærere om kjønn og seksualitet. Denne er åpen for alle og i tillegg legges forelesningene ut på nett: Nettside for forelesningsrekka.

De tre første forelesningene i rekka hadde jeg selv, mens de tre neste ble holdt av gode kolleger fra HiOA - henholdsvis fra KRLE-, samfunnsfags- og naturfagsperspektiv: KRLE (ved Beate Børresen), samfunnsfag (ved Siv Eie) og naturfag (ved Torfinn Ørmen):





Forelesningsrekka fortsetter sannsynligvis i vårsemesteret med flere forelesninger, litt avhengig av hvilke ønsker som dukker opp.

(Forelesningsrekka finansieres av Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning (GFU) ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).)

Hurra! Kvaliteten på forskningen min økte!

En måte å måle kvalitet på FoU (forskning og utviklingsarbeid) er ved såkalt "impact factor". Altså: hvor mange refererer til forskningen? Derfor er jeg alltid glad når jeg får epostvarsel om at noen har referert til en av mine artikler - for det betyr at kvaliteten på artikkelen har økt et hakk.

Her om dagen fikk jeg for eksempel en epost fra Google Scholar om at min eminente artikkel "Teachers' conceptions of history of mathematics" var blitt referert til av tyrkiske Suphi Önder Bütüner i artikkelen "Impact of Using History of Mathematics on Students’ Mathematics Success: A Meta-Analysis Study". Det er koselig med referanser, og spesielt når det en sjelden gang verken er meg selv eller en kollega som refererer. (Selv om jeg har en mistanke om at forfatteren og jeg kan ha en felles bekjent.)

Så hvilke av mine visdomsord er det som Bütüner har tatt seg til hjertet i denne artikkelen? Jo, dette er jo (som tittelen antyder) en meta-analyse, og - for å gjøre en kort historie kort - viser det seg at Bütüner har lest min artikkel og konkludert med at den handler om matematikkhistorie, men at den ikke i særlig grad handler om elev og deres mestring av faget. Artikkelen nevnes derfor i en liste over tematisk relevante artikler som ikke handler om det Bütüner er opptatt av her. Altså artikler som ikke brukes i analysen.

Men kvaliteten på min artikkel er ikke desto mindre noe bedre enn for en uke siden. Andre ganger har jeg opplevd å bli referert til, men så se at forskerne har trukket noe ut av min artikkel som jeg virkelig ikke kan forstå de har dekning for. Altså har kvaliteten på artikkelen (målt i impact factor) økt, selv om det tydeligvis er umulig å forstå hva jeg prøver å få fram i artikkelen.

La meg til slutt understreke at det faktum at "impact factor" er en temmelig frynsete måte å måle vitenskapelig kvalitet på, ikke innebærer at jeg mener at tellekantsystemet vi i dag har (med publikasjonspoeng i et sinnrikt system) er bedre. (Alt dette har jeg jo også skrevet om før...)