Drømmen om det gode universitetet i 2020

"Ledersamling". For meg gir ordet assosiasjoner til høytravende diskusjoner om formuleringer i strategiske planer, fjernt fra det som er kjernen i høyskolens samfunnsoppdrag: møtet med studentene i klasserom, veiledningssituasjoner, på labber og i praksisfelt.

Er disse assosiasjonene helt feil? Jeg har nettopp vært på min første todagers ledersamling. Og på sett og vis har assosiasjonene noe for seg. Men det kan jo også formuleres mer spennende: Høgskolen i Oslo og Akershus skal bli universitet i 2014. Vi har ambisjoner om å bli Nordens ledende universitet med profesjonsprofil i 2020. Hva innebærer det? Hvordan skal vi få det til?

Det er i møtet med lærerstudentene vi former framtidas lærere. Ingen lederseminarer kan erstatte den dyktige pedagogens møte med studentene. Men høyskolen skal nå engang ha en styring og en ledelse, og denne ledelsen skal bidra i retning av det overordnede målet: at samfunnet skal få en god tilgang på kompetente lærere, førskolelærere, sykepleiere, produktdesignere og så videre. At vi bidrar godt i kunnskapsutviklingen og at vi formidler kunnskapen til alle grupper i vårt nedslagsfelt, det være seg om de er studenter eller om de er i arbeidslivet.

Det skal lages en strategisk plan for årene 2012-2020. Denne blir førende for mange av de prioriteringene vi gjør i stort og smått i årene som kommer. Derfor er det så viktig at vi får puttet inn i denne strategiske planen alt det som er nødvendig å gjøre for å få knakende gode profesjonsutdanninger, for eksempel.

En sentral utfordring vi står ovenfor er å sikre at store deler av personalet engasjerer seg i arbeidet. Da er det viktig at det ikke danner seg et inntrykk av at det vi skal lage er nok en plan som skal fylle kontorskuffene rundt om på høyskolens kontorer. Det det er snakk om er å tenke nøye gjennom hvordan vi kan utvikle oss videre for å nå de store målene.

Da er det også viktig å balansere mellom de store og de "små" tankene. De som sliter med at skriveren ikke virker, er kanskje ikke motivert for de store vyene - de vil bare få forberedt morgendagens undervisning. Manglende kontorer, mangel på klasserom, problemer med teknisk utstyr, stillinger som står ledige - alt dette er utfordringer som må løses så fort som mulig. Uten å løse dem blir vi ikke et ledende universitet. Men samtidig blir vi ikke et ledende universitet kun ved å løse disse utfordringene...

Så hva er det som vi drømmer om? Vi drømmer jo om knakende gode fagmiljøer på de ulike utdanningene, som gjennom tett kontakt med profesjonene, samfunnet for øvrig og internasjonale FoU-fellesskaper jobber med interessante FoU-prosjekter som beriker både utdanningene og samfunnet. Vi drømmer om en institusjon hvor vi klarer å utnytte de ulike kompetanseområdene vi har. Vi drømmer om at ledelsens drømmer og resten av høyskolens drømmer beriker hverandre slik at vi får et drømmefellesskap... :-)

Joda, litt høytravende blir det. Akkurat nå er jeg naturligvis også opptatt av at de seks timene med matematikkhistorieundervisning jeg skal ha i morgen blir bra, og at studentene får ny innsikt i hvordan de kan undervise matematikk på mer varierte og gode måter. Og jeg er opptatt av studentframleggene jeg skal høre på i kveld. Men det er ingen motsetning mellom å få til undervisningen bra i morgen og å få den til knakende godt i 2020...