Utdanning - døde menns teorier?

"Døde menns teorier" er tittelen på en kronikk i Aftenposten, hvor journalist Kari Bu forteller om sine erfaringer med utdanning på Blindern. Hun opplever at hun måtte avlære akademikerspråket da hun skulle begynne i jobb, at ingen av hennes favorittarbeidsgivere har bedt om å få se vitnemål fra Blindern og at hun ikke fikk særlig utbytte av logikkdelen av Ex.phil.

Hvis dette var alt, kunne jeg nøye meg med noen små spydigheter om at det ikke er noe nytt at journalister klarer seg uten nevneverdig kjennskap til logikkens regler (og for øvrig glede meg over at det er UiO og ikke HiOA hun harselerer med). Verre er det at hun bygger videre på et pussig inntrykk som hun har dannet seg av en tidligere artikkel: "Utdanning er overvurdert, skriver professor Jens-Christian Smeby i Aftenposten 25. januar. Han viser til høyskolestudier for kommende lærere, sykepleiere og sosialarbeidere. Forskning bekrefter det mange forlengst har erfart. Utbyttet av utdanningen er relativt liten i forhold til det å mestre yrket. Læringen skjer i praksis."

Dette er nærmest en parodi på det Jens-Christian Smeby skriver 25. januar. Han skriver for eksempel ikke at "Utbyttet av utdanningen er relativt liten i forhold til det å mestre yrket." Ikke bare er det en hjelpesløs setning som ikke er en professor verdig, men den er jo også gal. Han skriver at "Etter tre år i arbeidslivet har kandidatenes utbytte av utdanningen relativt liten betydning for hvordan de opplever at de mestrer yrket." Ok, ikke så veldig presist dette heller: det han mener å uttrykke er vel at det studentene oppgir om sitt utbytte av utdanningen i liten grad korrelerer med det de oppgir om hvordan de opplever at de mestrer yrket. Enkelte kan altså oppgi at de hadde stort utbytte av utdanningen, men likevel føle at de ikke mestrer yrket - og omvendt. Det er ingen stor overraskelse - det er nemlig ikke helt utenkelig at de som har forstått mest stiller høyest krav til seg selv.

Han skriver ikke at "Læringen skjer i praksis". Derimot skriver han at "De nyutdannede oppgir også at de har tilegnet seg noe mer kunnskap og ferdigheter gjennom tre år i arbeidslivet enn etter 3 - 4 år i utdanningen." Samtidig problematiserer han hvorfor de nyutdannede oppgir dette: "Det er ... grunn til å tro at de nyutdannede opplever at det de lærer i arbeidslivet har større betydning enn det de opplevde at de lærte som studenter. Det kan også være vanskelig for dem å se de mer indirekte betydningene av det de har lært tidligere for den videre læringen i arbeidslivet."

Kort sagt: Smebys agenda er ikke å si at utdanning er meningsløst, slik Bu framstiller ham, men at "Det er behov for en sterkere bevissthet om hva som læres best i grunnutdanningen og hva som læres best gjennom yrkespraksis og ulike former for etterutdanning. Mange typer ferdigheter læres antagelig best i yrkespraksis."

For meg som lærerutdanner er dette helt sentralt. Jeg fortviler ikke over at mine studenter lærer like mye på tre år i yrket etter utdanningen som de gjorde på fire år på høgskolen - dersom det er sant. Det er nemlig ingen grunn til å tro at de ville lært like mye på sju år i yrket som de gjør med fire år på høgskolen etterfulgt av tre år i yrket. Utdanningen skal både gi dem et solid grunnlag for å være lærere - også i fag og i problemstillinger som de ikke nødvendigvis møter umiddelbart i yrket - og et grunnlag for å utvikle sin egen praksis videre. Dersom mine studenter går ut i skolen klare for å lære mer, er det helt utmerket.

Mens Smeby prøver å dra i gang en interessant debatt om rollefordelingen mellom utdanning og yrkesliv i menneskers læring, blir Bus bidrag bare å påpeke at hun selv har tatt en utdanning som ikke var særlig nyttig for det yrket hun endte opp med. Det er nok Smeby-sporet som gir mest interessante drøftinger framover.