Seminar: Profesjoner og profesjonsutdanning

I dag har jeg vært på et seminar i regi av HiOAs Senter for profesjonsstudier (SPS) om profesjoner og profesjonsutdanning. Bloggnotatene her er litt raskt sammenrasket og avslører sikkert vel så mye av hva jeg ikke fikk med meg som hva foreleserne faktisk sa.

SPS' egen Jens-Christian Smeby startet ballet. Han markerte seg jo nylig med en kronikk som ble misforstått av noen. I den artikkelen tok han til orde for at vi må se mer på hva utdanning kan bidra med og hva som kan overlates til yrkesfeltet - ikke, slik jeg forsto det, at utdanning er meningsløst.

Et interessant begrep han bruker er "knowledge gap" - forskjellen på hva man lærer i studiene og hva man trenger i yrket. Dette "gapet" er der, men dette betyr naturligvis ikke at det er noe galt med utdanningen, med mindre man mener at nyutdannede fra dag én skal være like gode som erfarne yrkesutøvere. Å analysere dette "gapet" er imidlertid nyttig for å forstå mer om hva utdanningene kan bidra med og hva man lærer best i yrkeslivet.

Michael Eraut (1994) bør jeg se på for mer om dette, forsto jeg.

Neste taler var Anne Edwards fra Department of Education, University of Oxford, med tittelen "Professionalism and Relational Expertise: Emerging challenges of being a professional." Hun la vekt på at profesjonene arbeider med usikkerhet og komplekse problemer, hvor man må trekke på ulike personers ekspertise for å få til ting. Utdanningenes rolle er å forberede studentene på dette. Da må vi tydeliggjøre disse utfordringene.

Hennes arbeid i det siste er fra "children services", som har vært plaget av byråkratisering, samtidig som man må samarbeide tett med barnet, foreldre, lærere, helsepersonell... Edwards har sett at mye arbeid foregår "flytende mellom strukturene", ikke i strukturene.

I beskrivelsen av hva som trengs av kompetanse i slike kontekster, bygger hun blant annet på Vygotsky og Leontiev, og ser på hvordan ulike aktører ser barnet på ulike måter, og hvordan folks tolkninger kan vise hva som er viktig for ulike aktører.

"Relational expertise" er å vite hvem som er relevante, deres standpunkt og motiver og å bidra til å samordne motivene til felles arbeid. "Knowing how to know who" blir da et interessant begrep. Noen sier det slik: jeg vil gjerne finne ut hva som er "steinen i skoen" for den andre - hva som den andre er opptatt av å endre.

"Relational agency" er å arbeide med andre, samordne motivene og så handle.

Jeg tenker vel at dette kan være noe av det lærerutdanningene er aller dårligst til - å gjøre studentene klare for å samarbeide med helsearbeidere, sosionomer osv. Og da er det en åpen diskusjon om dette er noe man best lærer i utdanningen eller et annet sted. På den annen side jobber vi mye med relasjonene til elevene, som jo er en helt sentral aktørgruppe for lærere...

"Common knowledge" er også viktig for å ha mulighet til å kommunisere godt - og dette viser også hva som er viktig i en profesjon.

Interessant for oss på grunnskolelærerutdanningen er også at det Edwards snakker om er ting som man har jobbet veldig bevisst med i personalet på allmennlærerutdanningen. Prosjekt Fleirfagleg har hatt som sentral målsetting å bedre hverandres forståelse for hverandres ståsteder, og dette tiårige arbeidet er en viktig styrke i tida framover. Flere av oss mener jo å merke at den gjensidige forståelsen er sterkere på HiOA enn på mange andre høgskoler.

Stephen Billett problematiserte hva "professional expertice" er. Utdanningen utdanner profesjonsutøvere som skal inn i et mangfold av kontekster, og det er overoptimistisk å tro at overgang fra utdanning til yrkesrolle skal være "smooth" for alle disse kontekstene.

Utdanningsvitenskap er en ung vitenskap. Vi vet for eksempel for lite om hvilke typer erfaringer som bidrar til hvilken type kunnskap. Er praksisorganiseringen vår virkelig FoU-basert eller basert på "common sense"? Samtidig endrer praksisfeltet seg - og ikke minst konteksen de er i - raskt. Og studentenes kontekst er også i rask utvikling. Og profesjonsutdannernes kontekst.

Målet for prosjektet Billett snakket om var å finne "sustainable" ideer som kan gjennomføres i vanlig praksis uten ekstra ressurser og som bygger på studentenes erfaringer.

Han var opptatt av at man må se ut over bare de vanlige organiseringsformene med veiledet praksis i tradisjonelle former. Man må ta i bruk andre organiseringsformer og se sammenhenger med studentenes deltidsjobber, tidligere praksis og så videre. Dette høres jo ut til å passe veldig godt med tankegangen i vår arbeidsplassbaserte førskolelærerutdanning, for eksempel. Her har grunnskolelærerutdanningene en del å jobbe videre med. (Og jeg tenker at vi aktivt må oppsøke erfaringer derfra når vi gjennomgår vår bachelorutdanning for tospråklige lærere.)

Og han var opptatt av at man har klare tanker om hva som er poenget med de enkelte formene for praksistilknytning (og han hadde åpenbart eksempler på dette som jeg ikke kan gjenta her). Her har vi ihvertfall kommet et stykke på vei hos oss, hvor vi er mye tydeligere på progresjonen i målene for de enkelte praksiserfaringene. Og det var morsomt å høre at han la stor vekt på arbeidet når studentene kom tilbake til campus, noe vi jo arbeider mye med i våre refleksjonsdager nå.

Se Guidelines som ble delt ut.

Etter dette var det diskusjon, hvor det blant annet ble trukket fram at studentene naturligvis deler erfaringer - seg imellom - fra både veiledet praksis og deltidsjobber og så videre, men at dette kan gjøres mer fruktbart hvis vi husker dette også i utdanningen. Det er også viktig at studentene får mulighet til en kritisk diskusjon av påstander som "Jeg har lært mer de tre ukene i praksis enn de siste tre årene på høyskolen." en slik diskusjon vil ofte føre til at studentene i det minste ser at det se har gjort de siste tre årene er et viktig grunnlag for å forstå det de opplever i praksis.

Det ble også spørsmål om identitet. I England har folk vært opptatt av om faggruppenes identitet (og fagprofesjonalitet) ville forsvinne inn i en felles social worker identity. Men en del har opplevd det omvendte - at når man jobber godt i team, kan man i større grad jobbe med sin egen spesialitet, i trygg forvisning om at de andre tar seg av andre aspekter. Et annet alternativ er "double identity" - slik jeg for eksempel både har identitet knyttet til matematikken men definitivt også en lærerutdanneridentitet (noe navnet på denne bloggen antyder). o

Edwards understreket at hun blir sur når noen snakker om andre yrkesgruppers "sjargong". Det undervurderer at andre yrkesgruppers språkbruk er meningsbærende og signaliserer hva som anses som viktig i det yrket.

Margaret Price snakket om et Centre for Excellence in Teaching and Learning (CETL) som hun ledet og om arbeid for å forstå hvordan studentene forstår "assessment standards". Uheldigvis endte prosjektet med at de forsto at vudering er enda mer komplisert enn de trodde, men de har likevel en del enkle resultater. For eksempel: studenter lærer vurderingskriterier ved å bruke dem selv, ikke ved at vi snakker om dem. (Hvilket naturligvis er en fin begrunnelse for en del av arbeidet vi gjør hvor studentene vurderer hverandres arbeider.)

Mye av foredraget handlet om selve prosessen med å lage et slikt senter, hvilket naturligvis er interessant etter ert som HiOA skal prøve (igjen) å få et slikt senter, men for denne bloggen lar jeg det ligge.

Hun trakk spesielt fram 1-2-3-leaflets som gode ideer. Dette er brosjyrer med råd som kan gjennomføres i tre enkle trinn - og som inneholdt referanser til forskningen som ligger bak. Når først folk oppdaget at disse var nyttige, begynte de å oppsøke hjemmesiden for å finne flere, og de begynte å etterlyse kurs etc. Noen slike kan finnes på senterets hjemmeside.

Og da var dagen over og jeg måtte på kontoret og gjøre andre ting... Men med mange tanker om hva vi må jobbe med framover.