Seminar i Rosa Kompetanse Dag 2

Første taler på andre dag var Paul Steinberg. Han er Senior Health Promotion Specialist i England, og tittelen på hans innlegg var "Bad Romance. Can sexual health promotion deliver what men really want?" I Lambeth (hvor han jobber) er en av åtte MSM (menn som har sex med menn) HIV-positive.

Han tok opp EMIS, en internettsurvey, som kan tolkes slik at land hvor MSM er fornøyd med sine sexliv, har større andel HIV-smittede, noe som er pussig. Trenden holder også mellom regionene i England. (Det kan imidlertid også være færre som tester seg for HIV i land og områder hvor det er større stigma knyttet til å ha homosex - det kan forklare det meste av effekten.) Antall nye HIV-diagnoser blant MSM er også på vei opp. I EMIS spurte man også om hva de ønsket av sexlivet sitt. En god del menn svarte at de ønsket variasjon, men det vanligste var å ønske rikelig med sex innenfor rammene av monogame forhold. (Jeg er for øvrig ikke overbevist om at heterofile menn eller kvinner ville svart særlig annerledes.)

Steinberg mener (slik jeg forstår ham) at fokus har vært for mye på HIV-forebygging med snakk om kondomer og testing etc, men i mindre grad den helhetlige helsa og å ta i betrakning det MSM faktisk ønsker.

Så var det Marguerite McLaughlin igjen, nå for å snakke om virksomheten ved Metro Centre i London. Senteret gjør mange ulike oppgaver på oppdrag fra myndighetene etc, men prøver å være mer enn summen av enkeltprosjektene. Senteret startet i Greenwich i 1984. Tidlig på 90-tallet kom HIV-bevilgningene, noe som påvirket innretningen av senteret. Det holdt på med HIV-informasjon, helseklinikk etc. Hun beskrev nøye hvordan senterets innretning er justert gjennom årenes løp basert på analyser av behovene i samfunnet. For eksempel har de justert seg mot en bredere målgruppe, fordi de tidligere for eksempel opplevde å diagnostisere HIV-positive og så ikke selv kunne følge dem opp fordi målgruppen var definert for snevert.

Senteret har blant annet jobbet med peer-mentoring, hvor folk hjelper hverandre til å endre sin tilnærming til sex, fordi de hadde erfaring med at ungdom kom inn igjen og igjen, hver gang livredde fordi de hadde hatt usikker sex, lettet fordi de ikke hadde fått HIV, og fast bestemt på at de skulle endre adferd. Siden dette gjentok seg igjen og igjen, tydet det på at samtalen med legen ikke var tilstrekkelig for å få varig adferdsendring.

Så var det Jessica Ek og Bente Böckmann fra Stockholm Citys "hatbrottsgruppe". Gruppa er unik i Sverige, og finnes altså bare i Stockholm City, som er et av Stockholms politidistrikter. Gruppa har seks ansatte, hvorav fire er etterforskere. De etterforsker halvparten av tida, og driver kursing og informasjon resten av tida. I kursingen understreker de at kamp mot hatkriminalitet handler om menneskerettigheter. Gruppa har også godt samarbeid med homoorganisasjonen RFSL.

I Sverige er det to kategorier hatkriminalitet - "ren" hatkriminalitet (hets mot folkegruppe, diskriminering etc) og annen kriminalitet hvor hat er et motiv, og hvor hatmotivet er straffeskjerpende. Grunnen til at hatkriminalitet er straffeskjerpende, er et det ikke "bare" den konkrete personen som er offer, men en hel gruppe. Det var drøyt 5000 tilfeller av hatkriminalitet i 2010, 15 prosent er homofobiske eller bifobiske, cirka en prosent er transfobiske. Mørketallene er formodentlig store, av mange årsaker, for eksempel at offeret ikke forstår at det er hatkriminalitet, at politiet ikke registrerer det, at offeret kjenner skam, er redd for represalier, at de ikke tror det hjelper, at offeret lever illegalt i Sverige osv. Politiet må blant annet spørre mer for å få fram mulige motiver.

Marion Arntzen ved Stensveen Ressurssenter holdt foredraget "Trygg i eget uttrykk", om et veiledningsopplegg fra Stensveen Ressurssenter for å styrke transpersoner i møte med samfunnet. Hun fortalte om hvordan hun ble kjent med transpersoner og involvert i å arrangere møter og treff for dem, inkludert en årlig julegudstjeneste for transpersoner.

"Jentene på Toten" var et veiskille - etter TV-serien er det mange som har stått fram rundt omkring i landet. Arntzen leste også litt fra boka "Mann er da kvinne", en bit om en ubåtkaptein som kom ut som transperson. Foredraget generelt var fylt av anekdoter som er umulig å gjengi her men som sammen ga et varmt og fint bilde av arbeidet de har gjort. Men samtidig kom det tydelig fram at når det en gang i blant dukket opp et akutt behov for psykolog etc, var det i prinsippet ingen å henvende seg til som hadde den nødvendige kompetansen.

Geir Helge Roaas og Ingun Wik hadde den tvilsomme fornøyelsen av å trekke trådene etter de to dagene. De valgte riktignok først å gi en nyttig og informativ presentasjon av LHBT-helsestasjonen hvor de jobber. Etter dette ble det mye snakk om skolen - hva skal man gjøre for at lærere og skolen tar problemene på alvor? For både Skeiv Ungdom og Helsestasjonen har mange eksempler på at ungdom tar kontakt og sier at de blir mobbet men at lærere bagatelliserer det. Når en lærer sier at "mobbingen må du nok bare leve med", er det sannsynligvis ikke noe læreren er komfortabel med å si, men et symptom på maktesløshet i møte med problemet. Hilde Slåtten fortalte om prosjektet i Bergen om å bekjempe homorelatert mobbing i skolen.

Det ble mange innspill om dette, men hovedkonklusjonen er nok at vi i store trekk har metoden og kompetansen som skal til, nå må bare Kunnskapsdepartementet spa opp penger til Rosa Kompetanse Skole slik at prosjektet kan gjøre jobben sin.