Første foredrag var leder Hanne Børke-Fykse som presenterte prosjektene helse, justis og skole. Dette er det sjette årlige seminaret, men hvert år er det mange nye fagfolk med, og derfor er det nyttig å få fram Rosa kompetanses historie og metodikken. Hanne ga gode eksempler på hvordan hun i kursene sine møter en del misforståelser mange sitter med, for eksempel:
- jeg har ingen fordommer, jeg. (Alle har fordommer, poenget må være å være mest mulig oppmerksom på dem og ikke la fordommene komme i veien for god yrkesutøvelse.)
- jeg behandler alle likt. (Å behandle alle likt gjør vel gjerne at ingen får spesielt god behandling. Det er en dårlig idé å gi alle samme medisin, for eksempel.)
- hva du gjør i senga, bryr jeg meg ikke om (Så fint. Men det er du som begynner å snakke om senga.)
Som ungdom knyttet han all sin forskjellighet til det å være homo - å ikke være interessert i fotball ble for eksempel knyttet til det. Dette er nok ikke helt uvanlig.
Kjell Erik Øie er en av Norges mest åpne homser, helt siden han kom ut i Adresseavisa over tre sider. Likevel merker han fortsatt at han må ta sats for å "komme ut" i nye sammenhenger, for eksempel når han representerer Norge utenlands.
I 1982/83 ble han med i styret i DNF48, hvor bare en i styret var åpen. I DNF48 var han sentral i kampen for partnerskapsloven. Partnerskapsloven var den første homoseieren som var koblet til noe positivt, ikke "bare" fjerning av negative lover. Men det var stor konflikt rundt om man skulle gå for adopsjonsrett eller ikke - altså om man skulle akseptere en "annenrangs" lov. Her sto han og Kim Friele for ulike syn.
Kampen mot HIV/AIDS var en stor kamp. Fryktelig mange døde, men noe av det fineste med den kampen var at lesbene ble med, selv om HIV/AIDS ikke rammer lesber i særlig grad.
Øie kom med mange artige anekdoter. Som problematikken da Metropol mistet rollen som gullgruve idet det åpnet konkurrerende homsesteder. DNF48 prøvde seg et øyeblikk med mannlige strippere på Metropol for å klare konkurransen mot de andre, men det ble naturligvis politisk problematisk for en politisk organisasjon.
Han snakket også litt om arbeidet med stortingsmeldinga om homofiles levekår. Da arbeidet ble startet var det ingen i embetsverket som kunne noe om homopolitikk. En slik stortingsmelding kan derfor virke kompetansebyggende for embetsverket.
Øie er opptatt av at religiøse aktører også er politiske aktører, og at de kan møtes med argumenter på samme måten som man møter andre politiske aktører. Religionsfriheten handler ikke om frihet fra motargumenter.
Han sa ikke stort om dagens politiske situasjon (noe som var befriende), men han nevnye at man ser behovet for å gjøre endringer på området operasjon/ ikke operasjon for transpersoner, og at man jobber med politikken på det området.
Han var opptatt av at ingen må føle at de må be om unnskyldning for å være "normale". LLH som bevegelse må nå både de som føler seg annerledes og trenger bekreftelse på det og de som føler seg "normale" og trenger bekreftelse på det. Og vi må aldri falle i den fella at vi ikke vil ha andre enn de "normalitetsnære" med i bevegelsen. Men bevegelsens behov for å nå begge ytterpunktene må ikke overføres på enkeltpersoner.
Han kom med en del utfordringer til homobevegelsen:
- vi skal være kompromissløst åpne. For de fleste er det beste rådet å være åpne.
- vi kommer til å få nye diskusjoner om religionsfrihet, hatytringer og det å vokse opp hos religiøse grupper.
- vi må sloss for lærhomsene, for mangfoldet. Vi må kjempe internasjonalt.
- vi må fortsette diskusjonen om surrogati. Mener at det må bli mulig å være mot surrogati og samtidig gi barna fulle rettigheter fra dag én.
Tony Fenwick snakket om LGBT History Month og Schools Out i England. Gay Teachers Organisation startet opp da en lærer fikk sparken etter å ha svart ja på spørsmål fra elevene på om han var homofil. LGBT History Month startet opp i 2005 og skjer i februar hvert år og er etter modell av Black History Month.
Fenwick gjennomgikk Englands homohistorie gjennom sin egen fortelling. Blant annet snakket han en del om Section 28, som var en Thatcher-lovsom forbød lokale skolemyndigheter å lage matrialer som er "propaganda for homoseksualitet", men som av mange lærere ble tolket som et generelt forbud mot å behandle homofili i undervisningen.
Han fortalte også om Equality Act fra 2000, en samlet antidiskrimineringslov som tok for seg en rekke diskrimineringsgrunnlag, istedenfor å ha ulike lover for det enkelte grunnlaget - som rase/etnisitet, kjønn, seksuell orientering, religion/tro, alder, funksjonshemming, kjønnskorreksjon, svangerskap og forelderskap, ekteskap og partnerskap. De fleste er minoriteter på en eller annen måte - de som ikke er det, utgjør en liten minoritet...
LGBT History Month har blitt bedre år for år, og et høydepunkt var da de fikk til samarbeid med British Museum med omvisning i museet for å vise eksempler på homoseksualitet og sammekjønnskjærlighet i ulike kulturer. Man kan fortsatt se informasjon på museets hjemmesider.
Se også:
- LGBT History Month
- The Classroom - masse undervisningsressurser.
- Stonewalls undervisningsressurser.
På kvelden holdt Kim Friele, norsk homobevegelses dronning/grand lady, et fabelaktig foredrag/kåseri. Her fortalte hun sin livshistorie på nytt, men med et litt annet utvalg av fortellinger enn vanlig, slik at vi fikk et enda rikere bilde av denne fantastiske damen.
Før foredraget vekslet jeg noen ord med henne. Jeg føler at jeg hører til dessertgenerasjonen, sa jeg. Da jeg fikk lyst til å gifte meg, hadde noen ordnet ekteskapslov. Og avkriminaliseringen var i orden for lengst.
Jo, repliserte Kim, men da jeg var ung hadde noen ordnet kvinners stemmerett til meg. Det er alltid noen som har gått før en.
På dette seminaret var blant annet Skeiv Verden en tydelig påminnelse om at det fortsatt gjenstår ting å gjøre, og Kim Friele avslørte på slutten av sitt foredrag at hun ønsker å gi en gave til Skeiv Verdens arbeid.
Jeg lurer på om inneværende avsnitt gjør at bloggen tipper over i det helt fjortisaktige, men jeg lar det stå til: på kvelden, når Kim skulle reise hjem, fikk jeg (og flere med meg) en god klem. En klem fra en slik legende og viktig person var verdt hele turen alene...
Dermed var det brått tirsdag og seminaret var alt halvferdig.
På lørdag ble det kjent at Amal Aden ble tildelt Amnestyprisen for 2013. Nå var hun på Rosa kompetanse-seminar og fortalte sin historie. Det er et privilegium å høre henne, og det blir understreket av at det er folk som ønsker å hindre henne i å snakke. Det var visst lenge uklart om hun kunne delta på seminaret - politiet mente det var for farlig. Det måtte kraftig argumentasjon til før hun fikk lov, og da naturligvis med politipatruljer i nærheten og andre sikkerhetstiltak. Det var kanskje en fordel at det var en del politifolk på deltakerlista.
Amal har en rystende historie å fortelle. Hun husker ikke foreldrene, omsorgspersonene ble drept med henne som vitne, hun var gatebarn fra alder 6 til 13. Som 8-åring løp hun blant ruinene og så etter lik som kunne ha verdisaker. Så kom hun til Norge som 13-åring - noe som var å gå fra vondt til verre. Hun ble solgt for 10000 kroner til en familie som trengte hushjelp, men de ville heve "kjøpet". Hun havnet hos barnevernet, og ble plassert alene på hybel. Hun sier at hun aldri hadde opplevd ensomhet før hun kom til Norge. Hun var vant til at når en voksen lente seg over deg, måtte du forsvare deg. På skolen fikk hun bare være i fire dager - da ble hun kastet ut etter å ha slått til en rektor. Hun sier at hun lærte norsk for å kunne skjelle ut barnevernet. Og hun skrev sin første bok 8 åretter at hun holdt en blyant for første gang.
Da hun var gatebarn møtte hun ikke religion og æreskodeks - den kom for fullt da hun ble forfatter. Plutselig fikk hun beskjed om at hun ikke kunne uttale seg, ikke kunne kle seg som hun gjorde, ikke hunne vise håret. Hun fikk trusler fordi hun utfordret somalisk kvinnesyn. Politiet avgjorde etter hvert at hun ikke kunne bo i Oslo. I et fredelig land som Norge er det altså for farlig å si det man mener - hun måtte flytte, mens de som truet henne fikk bli.
Så skrev hun bok om homofile flyktninger, til tross for at politiet ba henne tenke seg nøye om. ("Jeg tenker meg aldri nøye om!") hun understreket at likestillingen blant innvandrere er på et helt annet nivå enn blant etnisk norske. Nordmenn kan snakke om surrogati og ekteskap, mange innvandrere blir drapstruet fordi de "bringer skam". Nordmenn er ganske feige når det gjelder denne kampen. Hvis vi skal lykkes med integreringen, må vi tørre å utfordre æreskulturen og kvinneundertrykkelsen.
Amal har blitt truet av folk som mener hun er en trussel mot islam. Har også blitt truet av kristne afrikanere, fordi hun er lesbisk. Hun har opplevd flere ganger å bli invitert til å holde foredrag om sitt arbeid for kjønnslikestilling, men så blitt nektet fordi hun er lesbisk. Har til og med blitt drapstruet av skoleelever.
Amal ønsker å kunne ta opp en mikrofon og stå på Grønland og snakke. Politiet bruker mye krefter på å passe på, men klarer ikke å sikre henne i slike sammenhenger. Dette fører til det paradokset at de som truer går friere rundt enn henne. Det er et samfunnsproblem at Amnestyprisvinneren må reise utenlands fordi sikkerheten ikke var god nok til å bli i Norge og ta imot prisen.
Hvis vi skal lykkes, må skole og helsepersonell satse på Rosa kompetanse, sa Amal. Hun har fått henvendelser fra lærere i Osloskolen som er homofile men som later som de er gift heterofilt fordi flertallet i klassen er muslimer og (kanskje) støtter dødsstraff for homofile. Amal synes dette er feigt - hvis du ikke kan være åpen ovenfor elevene, bør du ikke være lærer. Mange skoler i Oslo vil ikke ha bøkene hennes på skolene, for da blir foreldrene sinte.
Amal advarer unge mennesker mot å stå fram - tenåringer blir drapstruet av sine foreldre eller sendes hjem og blir utsatt for en "ulykke". Men ulempen med ikke å stå fram er at man kan bli utsatt for tvangsekteskap. Det er et nesten umulig valg, og en helt annen verden enn den de fleste etnisk norske ungdommer møter.
Jeg tenker at det er flere nivåer her. Det opprører meg å høre at den norske staten ikke legger inn ressurser nok til vakthold til at en person som Amal Aden kan ferdes fritt. Det er en helt sentral del av ytringsfriheten at staten skal sikre at det er trygt å bruke den. Det er utålelig at folk må flytte fra Oslo fordi politiet ikke har ressurser nok til å sikre tilværelsen til vedkommende. Dette må politikerne ta tak i og ordne. Det er ikke mange millioner det handler om, men det er viktige demokratiske prinsipper.
Langt vanskeligere er det med holdningspeoblemene i innvandrermiljøene, hvor en del folk tenker at det er mer skamfullt å ha et homofilt barn enn å drepe sitt eget barn. Her må ihvertfall norsk skole og norsk helsevesen være en tydelig motvekt, ikke en utydelig og unnvikende figur som lar de skadelige holdningene råde. Her er det en kjempejobb, både for lærerutdanninger, skoleledelser, enkeltlærere og så videre. Amal Aden utfordrer oss, og vi må ta det på alvor.
Neste punkt var som å komme fra skjærsilden til himmelen. Mark McCormack, fra Durham University presenterte sin bok "The Declining Significance of Homophobia - How Teenage Boys are Redefining Masculinity and Heterosexuality". På en måte understreket han Amal Adens poeng: avgrunnen mellom de som har fått del i homofrigjøringen og de som ikke har fått det.
Mark har gjort "etnografier" av tre skoler, som han besøkte gjennom et år. Han så på 16-18-åringenes forhold til LHBT. To av skolene var nesten rent hvite, mens en var blandet men var i et "hvitt" område.
Bakgrunnen hans var å ha gått i et skolesystem rammet av Section 28. Skolene var generelt homofobiske og alt som stred mot gjeldende kjønnsroller ble ansett som homofilt. Forskere har snakket om at strategien for å bevise at man var heterofil var de tre F'er: fighting, football and fucking - og homofobisk språkbruk.
Funnene på disse tre skolene var overraskende. Homofile elever ble inkludert - med "poster boy" Max Morris som kroneksempel - en selvsikker og sexy fyr som lekte med seksualiteten sin i kampanjen for å bli Student Union President. (Han vant.) Ungdommenes oppførsel hadde et langt større register enn tidligere - for eksempel når det gjaldt berøring mellom venner. Fortsatt sier elevene "that's so gay", men de argumenterer med at det må tolkes i kontekst og at det ikke er homofobt. (Og igjen er det vel grunn til å minne om at Max altså ikke var en innvandrergutt fra en familie med økonomiske problemet på en skole i et fattig strøk - det er forskjell på skoler, på klasser og på elever.)
Ser man på Stonewalls "The School Report - the experiences of gay young people in Britain's schools in 2012" får man et helt annet bilde. Dette er en kvantitativ studie som viste utbredt homofobi. Mark kommenterte at denne ikke skiller ikke mellom erfaringene til åpne og skjulte homser, noe som ville vært interessant. Uansett er disse studiene eksempler på at det er interessant å studere samme fenomen med ulike metoder for å få et rikere bilde.
Mark argumenterte for at vi må skifte fokus fra å se hovedsakelig på homofob mobbing og over påen mer helhetlig seksualundervisning. Han var også opptatt av at vi må tørre å spørre om seksualitet og seksuell identitet, og slutte å behandle seksualitet som noe privat (for i praksis blir det bare homoseksualitet som behandles som noe privat).
Hvis du ikke tør snakke om seksualitet i klasserommet fordi du tror noen elever vil være homofobe og det vil bli ubehagelig, er det deg selv du tenker på. Er det homofobi i klasserommet, er det det ihvertfall i skolegården.
Mange reklamekampanjer, for eksempel fra Stonewall, posisjonerer mottakeren som skeptiker, istedet for bare å feire at det er bra å være homo.
Så holdt Hilde Slåtten innlegg om: "erfaringar med tiltakfor førebygging og handtering av homorelaterte kallenamn i ungdomsskulen".
Hun presenterte først mange ulike tall for bruk av homorelaterte kallenavn, som virket avhengig av hvordan spørsmålet ble stilt. Ordet "homo" oppleves som negativt, men brukes på litt ulike måter. Brukes blant annet mot personer som bryter med kjønnsroller, og dels for å uttrykke eller "forsvare" maskulinitet.
Mange problemer ser ut til å korellere med svarene på om man er blitt utsatt for homorelaterte kallenavn (men jeg tenker at det er vanskelig å si noe om hvilken retning eventuell kausalitet går her. Det kan både være at grupper med andre problemstillinger blir mer utsatt for homorelaterte kallenavn, og at de rapporterer om sånt hyppigere enn andre.)
For at tiltak skal være realistiske, må de være lite arbeidskrevende. Her er de viktigste tiltakene i en revidert tiltaksplan fra 2009:
Skolenivå:
- etablere nulltoleranse mot bruk av "homo" som skjellsord (og inkludere dette i skolens handlingsplan mot mobbing)
- bygge og bruke kompetansen blant lærerne.
Klassenivå:
- øke bevisstheten hos elevene om konsekvensene av bruken av "homo" som skjellsord. Lage liste over skjellsord som brukes og gå gjennom hvilke som inneholder fordommer.
- ta avstand fra og slå ned på bruken av "homo" som skjellsord
Intervensjonen de studerte førte ikke til at lærerne følte at de hadde bedre kompetanse, men de rapporterte at de oftere tok opp temaet kjønnsrelaterte kallenavn (ikke homorelaterte). Det var flere lærere som grep inn mot "soper" og "hore", men ikke "homo" og "homse". De fleste rektorene mente at det generelle mobbearbeidet var nok, det trengtes ikke egne tiltak for homorelaterte kallenavn.
I diskusjonen etterpå ble rimeligvis Mark og Hildes synspunkter satt opp mot hverandre, men det virket som man innerst inne var enige om at homorelaterte kallenavn må tas opp hver gang de forekommer for å få et levelig skolemiljø.
I løpet av diskusjonen tok jeg ordet og takket for de to innleggene, som til sammen ga et ganske nyansert bilde av hvordan situasjonen kan være, for noe av poenget er jo at situasjonen varierer fra skole til skole, fra klasse til klasse og fra elev til elev. Jeg problematiserte også dette med årsak og virkning (se ovenfor) og spurte til slutt om det har noe å si at ordet "homse" på norsk bare har en betydning, mens "gay" på engelsk jo har flere. Dette ble vel ikke kommentert.
Siste post på programmet var at Bård Nylund, LLH-lederen, fortalte sin historie. Denne klarer jeg vel ikke å gjengi her.
Hva sitter jeg igjen med etter seminaret? Det viktigste er vel at jeg har fått møter med kule folk som Kim Friele og Amal Aden. De inspirerer. Samtidig var seminaret en sterk påminnelse om at selv om det finnes mange seire å feire, så er situasjonen for en del av våre LHBT-ungdommer til dels nesten håpløs. Og i mange andre land naturligvis enda verre. Så det er rikelig med jobb å gjøre for oss alle sammen. Samtidig gir det håp å se en slik forsamling med bra folk som alle, hver på sine felt, jobber for å gjøre situasjonen bedre.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar