Stadig styrket studiekvalitet

"Studiekvaliteten må styrkes" skrev leder i Forskerforbundet Petter Aaslestad og leder i Norsk studentorganisasjon, Øyvind Berdal i Aftenposten i går. Deres diagnose av norsk høyere utdanning er at finansieringssystemet fører til at institusjonene tar opp flere studenter enn de klarer å gi god utdanning. Av det en studieplass er tenkt å koste, får nemlig institusjonene 60 prosent det året studenten får sin undervisning, mens de får 40 prosent i etterskudd, ut fra studiepoengproduksjonen. Og disse pengene kommer uansett om man hadde studieplass til studenten eller ikke. Aaslestad og Berdal mener altså at institusjonene tar opp for mange studenter fordi institusjonene mener at de 40 prosentene er en gunstig gulrot.

Jeg kjenner meg ikke igjen i dette. Der jeg jobber er vi veldig oppmerksomme på at vi må prøve å treffe det riktige studenttallet. Ender vi opp med for få studenter vil departementet på sikt trekke tilbake studieplassene, får vi for mange studenter vil ikke de 40 prosent dekke utgiftene. Når vi allikevel av og til ender opp med flere studenter enn studenttallet, handler det mer om at det er vanskelig å vite på forhånd hvor mange som vil takke ja til plassen sin, hvor mange som vil ombestemme seg den første uka og så videre. Derimot gjør denne prosentfordelingen at vi er klar over at det aller mest lønnsomme vi kan gjøre er å gi god undervisning og ha en god utdanning - hver student som tar 60 studiepoeng istedenfor å slutte i studiet gir mer i kassa enn en forskningsartikkel, for eksempel. Derfor legger finansieringsmodellen opp til at vi må satse på studiekvaliteten for å få råd til forskning. Hvis noen har gode forslag til tiltak som vil bedre gjennomføringsprosenten med ett prosentpoeng er det ikke noe problem å bruke noen millioner kroner på det. Slik sett fungerer tildelingssystemet godt.

Det som derimot er en pussig sak i modellen er jo at det gis stor økonomisk uttelling for å klare å "løfte" en student fra F-nivå til E-nivå i et fag, mens det gir absolutt ingen uttelling å "løfte" ham eller henne videre fra E-nivå til A-nivå. Heldigvis er fagfolkenes faglige integritet og interesse sterk nok til at vi naturligvis også bruker krefter på de som ikke står i fare for å få F - det er tross alt det å utdanne gode lærere som er det vi brenner for. Men det er et paradoks at incentivsystemet altså prøver å presse oss til kun å bruke kreftene på de studentene som står helt på grensen til ikke å bestå fagene.

For øvrig er det ikke vanskelig å være enig i Aaslestad og Berdals punkter - de ønsker mer veiledning og oppfølging til studentene, de ønsker at det settes av mer tid til undervisning (men sannsynligvis uten at FoU-tiden kuttes tilsvarende), de ønsker mer studentaktiv forskning (noe vi hos oss er blitt mye flinkere til de siste årene) og de ønsker seg bedre finansiering. Altså mer av alt som er bra og som vi i dag har en god del av. Det eneste jeg ikke er enig i er altså dette med prosentfordelingen i ressurstildelingsmodellen - det som trengs for å få mer tid til studentene er mer penger, ikke at pengene kommer på en annen måte.