Hva er det å være leder ved HiOA?

I morgen er det nok en ledersamling på HiOA - disse fenomenene som gjør at alle sjefene er bortreist, hvoretter de kommer tilbake tilsynelatende uforandret, om enn med noen nye papirbunker under armen. Temaet denne gang er rollen som studieleder. Hva er det å være (studie)leder ved HiOA? Hva kjennetegner hverdagen? Hva er utfordringene?

Jeg har tenkt en god del på dette. Ledelse ved en høgskole er sterkt preget av at de man leder er knakende gode fagfolk på sine felt, med en sterk indre motivasjon for å forske, utvikle, formidle og utdanne innen sine fagfelt. Grunnleggende sett har de fleste som jobber hos oss det samme målet som virksomheten har - det å utdanne gode lærere er for eksempel en sentral motivasjonsfaktor for de fleste på LUI.

På ett tidspunkt definerte jeg at et av målene for meg som leder er "å ikke stå i veien". Dette var etter at jeg hadde opplevd ganske stor frustrasjon blant enkelte av mine medarbeidere i en sak hvor jeg hadde vanskelig for å finne en god styringsstruktur. Fagfolka sto rett og slett klar til å gjøre jobben, men kom ikke i gang fordi det ikke var bestemt hvem som kunne si at "slik gjør vi det". Med en så selvgående, kompetent og motivert arbeidsstokk som vi har, står jeg for at det må være et mål i seg selv å ikke stå i veien for arbeidet deres.

Dette kan konkretiseres på andre måter også. For eksempel er det en uting når det går lang tid å få svar fra sjefen sin. Jeg liker dårlig når jeg føler at jeg ikke har kontroll på innboksen og når responstiden øker. Slik sett synes jeg det er et mål å svare raskt på henvendelser og være tydelig på hvilke rammebetingelser som gjelder - slik at folk raskt kan komme i gang med det de skal gjøre innen forutsigbare rammer.

Men - og her kommer et viktig "men" - disse to første målene jeg har nevnt risikerer å redusere lederen til en postkasse og tilrettelegger. Jeg ville nok greit kunne fylle arbeidstida mi bare med å gi fyldige svar på alt jeg blir spurt om, og dermed bli en initiativløs, nærmest passiv, leder. Man kan naturligvis si at hvis det bare er tilstrekkelig mange og tilstrekkelig gode initiativer som kommer "underfra", så gjør det ikke så mye om man nøyer seg med å respondere på disse, men ledelse skal jo gjerne være mer enn det. For eksempel skal beslutningsorganene (høgskolestyre, fakultetsstyrer) ha noe de skulle ha sagt, og da må jo de vedtak som fattes der blant annet om strategi få konsekvenser for hva som prioriteres og hva man prøver å få til. En utfordring som leder ved HiOA er kanskje å finne rom og tid for det å skape engasjement om føringer som kommer ovenfra.

Noe av dette henger nok også sammen med det å gå over i lederstilling fra UF-stilling. Det er enorme fordeler forbundet med å kjenne arbeidsplassen, kjenne rutiner, kjenne til hvem som bestemmer hva og vite hva hverdagen til UF-ansatte innebærer. Det innebærer en reell innsikt i hva som faktisk kan være mulig å få til og hva som er helt umulig. Bare noe så prosaisk som å kjenne navnene på de fleste ansatte, er jo en startfordel å sette pris på. Men det å komme utenfra har sine fordeler - for eksempel et utenfrablikk og en evne til å stille spørsmålstegn ved en del vedtatte sannheter. Og det kan kanskje være en fordel å vite at du ikke skal gå tilbake fra lederjobben til en UF-stilling igjen? Jeg kommer innenfra, og det kan jo blant annet være derfor jeg har en (sunn?) skepsis til en del nye initiativer, og mener at vi aldri må gi utenforliggende ting så sterkt "fokus" at vi mister kjernevirksomheten av syne. (Bare for å ta en liten ting: Nei, det er ikke slik at det å omformulere målene i fagplanene til "læringsutbyttebeskrivelser" (LUBer) gjør at vi går fra å ikke være opptatt av hva studentene lærer til å være veldig opptatt av hva studentene lærer. Man skal ha oppholdt seg ganske lenge ganske langt unna klasserommene for å tro at utdanningene aldri har vært opptatt av studentenes læring før "LUBene" kom.)

Dette ble formodentlig litt springende - det er noen spredte tanker formulert på en mandagskveld som forberedelse til ei ledersamling. Men en liten essens er der et sted: jeg føler vel så langt at jeg bruker litt tid på å få til helt nye ting og forholdsvis mye tid til å få "gamle" ting til å gå litt mer smertefritt. Jeg hører av og til at vi som ledere bør sette oss noen mål så vi etter åremålsperioden kan se tilbake og si at "Dét fikk jeg til!" Joda, gjerne det - jeg vil for eksempel gjerne kunne si etter fire år at nå utdanner vi hvert år folk med mastergrad innen nesten alle skolens fag. Men jeg tenker nok også at jeg gjerne vil kunne si at "I min tid som studieleder var det etter hvert ganske lite rot, og de ansatte kunne bruke mer av tida si på undervisning, formidling og FoU-arbeid og være mindre forvirrede og frustrerte".

Men etter morgendagens ledersamling mener jeg nok formodentlig noe annet og mye mer intelligent. (Og i det minste vil jeg da sikkert ha blitt minnet om hva lederprinsippene for HiOA er. Det var noe med "tydelig", ihvertfall, men de andre har et øyeblikk forsvunnet for meg...)