Følgegruppekonferansen 2015 Dag 1

Alle utdanninger burde ha sin følgegruppe! Følgegruppa for grunnskolelærerutdanningene avslutter sitt arbeid etter fire år med en konferanse i Stavanger. Det har vært veldig nyttig for institusjonene å ha en slik ekstern, faglig "overvåker" som har samlet informasjon og påpekt ting.

Stikkord fra rapporten

Årets rapport ble tilsendt deltakerne et par dager i forkant, så jeg starter med å gjengi noen stikkord, både for å få fram noen hovedpoenger, men også for å illustrere bredden i rapporten.

• Følgegruppa påpeker at de største tre lærerutdanningsinstitusjonene (HiOA, HiST og HiB) står for over førti prosent av de uteksaminerte lærerne. Gruppa påpeker videre at vi tar opp flere studenter enn antall studieplasser. Et sted formulerer gruppa seg med ordene "flere studenter enn hva tallet på antall planlagte studieplasser tilsier", og det er misvisende - vi tar opp så mange studenter som studieplassene tilsier, ut fra erfaringstall for frafall de første månedene av studiet.
• Følgegruppa mener at det er tendenser til at differensieringen mellom 1-7 og 5-10 avtar. Jeg mener det er uheldig å se dette dikotomt, som differensiering vs. Ikke-differensiering. Det viktige må være å differensiere mellom 1-7 og 5-10 der det er faglig viktig, og la være å differensiere der det er faglige grunner for å la være. Andre steder i rapporten er følgegruppa inne på at for eksempel rekrutteringssituasjonen innen praktisk-estetiske fag kan være et argument for at man ikke differensierer.
• Følgegruppa argumenterer godt for at nasjonal deleksamen er et skritt i feil retning hvis man ønsker å FoU-basere utdanningene og gi institusjonene autonomi.
• Følgegruppa har denne gang vist til mange andre som har analysert forhold rundt lærerutdanning. Tom Hetland har for eksempel vist at Oslo ligger på bunn av statistikken når det gjelder antall søkere til lærerutdanning sett i forhold til folketallet. Det er betenkelig - ikke mest fordi Oslo vil få lærermangel, men fordi Oslo vil tiltrekke seg utdannede lærere fra resten av landet.
• Følgegruppa peker på mange rekrutteringsutfordringer framover. UiA har opplevd at mange studenter på deres femårige program har søkt seg over til fireårig fordi praksisfeltet signaliserer at de vil ha fagbredde heller enn master. Økte inntakskrav (firer i matematikk) er også et moment. Et annet er at 1-7-studenter også blir kvalifisert til å undervise på 8-10, noe som kan tømme barnetrinnet for lærere. Følgegruppa anmoder departementet om å gjøre læreryrket mer attraktivt, for eksempel ved å øke lønningene eller nedskrive studielån - ikke minst rettet mot 1-4. trinn.
• Følgegruppa reagerer sterkt på dette jeg nevnte i forrige punkt, om at 1-7-lærere blir kvalifisert for arbeid i ungdomsskolen. Jeg mener derimot at regelen er en naturlig konsekvens av den regelen man lenge har hatt om at det holder med fagstudier og noe pedagogikk (for eksempel PPU) for å undervise i ungdomsskolen. Det er vanskelig å argumentere for at alskens fagstudier er et bedre utgangspunkt for å være lærer på ungdomstrinnet enn en fireårig 1-7-utdanning. (Naturligvis er ikke 1-7 rettet mot ungdomstrinnet, og det vet rektorene, men heller ikke 60 studiepoeng fagmatematikk fra et universitet og PPU er særlig spisset mot ungdomstrinnet.)
• Følgegruppa er bekymret for andelen menn på 1-7 (som er lav) og mener GLU-reformen bidrar til at det blir færre lærere på barnetrinnet. Jeg har imidlertid ikke sett tall som underbygger dette - altså sammenliknbare  tall som viser hvordan ALU-studenter fordelte seg på trinn i skolen ut fra kjønn.
• Følgegruppa bruker en side på GLU-studentenes fagvalg basert på min rapport fra januar i år. Et funn der er for eksempel at de praktisk-estetiske fagene har styrket sin posisjon sammenliknet med siste ALU-variant. Men mye av dette er i fjerde år, noe som er betenkelig med tanke på overgang til femårig masterutdanning hvor "fjerdeåret" i dagens form blir borte.
• De ser på strykprosenter, og kommenterer at matematikk på 5-10 har høyere strykprosent enn norsk og pedagogikk. Neppe helt overraskende.
• Det varierer mye hvordan praksislærere opplever faglærers deltakelse med faglige spørsmål i praksis. Etter min mening bør dette spørsmålet ses i sammenheng med om studentene får praksis i de fagene de skal, noe følgegruppa også påpeker at de ikke alltid får. Det er lettere å stille gode faglige spørsmål hvis studentene har fagkompetanse i det faget de underviser.
• Gruppa forteller også mange suksesshistorier i rapporten.
• Over 93 prosent av studentene mener de er kompetente til å støtte elever i oppnåelsen av ambisiøse læringsmål.
• De fleste studentene ville valgt lærerutdanning igjen.
• Utdanningen blir stadig mer FoU-basert og mer profesjonsrettet. Andelen med førstekompetanse øker (men det er påfallende at følgegruppa skriver om doktorgrader som om det var den eneste veien til førstekompetanse). Om de tilsatte har doktorgrad eller ikke har ikke stor innvirkning på om utdanningen er FoU-basert, kan følgegruppas tall tyde på.
• Bacheloroppgaven ser ut til å fungere godt, selv om metodevariasjonen er liten og følgegruppa påpeker at mange studenter i liten grad diskuterer sitt utvalg av informanter. Det kommer en egen fyldigere rapport om bacheloroppgavene etter hvert. (Det kommenteres også at skolene der studentene har vært i praksis, i liten grad er representert blant de intervjuede. Det synes jeg er rart at man kan se av oppgavene, siden studentene formodentlig anonymiserer de intervjuede. De bør ikke skrive i oppgaven at de intervjuede er fra en bestemt skole.)
• En del av de tversgående perspektivene er fortsatt ikke løst, for eksempel rapporterer studentene om variabel kompetanse innen det flerkulturelle området.
• Studentene ved de store institusjonene er gjennomgående litt mindre fornøyd og opplever studiene som litt mindre krevende enn studenter ved de mindre institusjonene.

Dette var noen stikkord fra rapporten, basert på en rask gjennomlesning i forkant. Da var jeg klar for følgegruppas egen presentasjon... (Skjønt selve konferansen startet, sympatisk nok, med lunsj...)

Politiske signaler

Statssekretær Bjørn Haugstad fra KD sto for åpningen. Han startet med å si at det var et godt grep å sette ned en følgegruppe, og at det er bra at følgegruppa er representert inn i rammeplanutvalget. KD forventer at institusjonene følger opp følgegruppas analyser. Vi har uønskede variasjoner i norsk skole, og ønsket er at alle elever skal ha like muligheter, og der er lærerne helt sentrale.

Han viste til ressursgruppen for videreutdanningstilbudene som mener at det er for stor variasjon i tilbudene, og den gruppas arbeid må følges opp.

En integrert femårig masterutdanning er det rette nå, mener KD. Det er krevende på kort sikt, men gagnlig på lang sikt - og det er håp om at dette blir politisk stabilt. KD ønsker også en mer intensiv utdanning med høyere faglige ambisjoner. Rammeplanutvalget for femårig skal ha en åpen prosess. Men kun de endringene skal gjøres som er nødvendige for å gjøre om GLU til en femårig utdanning.

KD har også veldig store forventninger til retningslinjearbeidet - retningslinjene må revideres etter hvert som ny kunnskap tilsier det. Det er prinsipielt riktig at fagmiljøene selv lager retningslinjene. (Men han kommenterte ikke inn på det prinsipielt uriktige at det lages eksternt initierte nasjonale eksamener.)

Bacheloroppgaven har styrket utdanningen i kvalitet - dette er en fin opptakt til arbeidet med masteroppgaven, som skal styrke studentene evne til å reflektere kritisk om sitt yrke og egen og andres praksis sammen med andre. Masteroppgaven skal være både teoretisk og praksisnær. Den skal være relevant for det som skjer i klasserommet.

Mange i sektoren er imot nasjonale deleksamener. KD mener at disse vil gi systematisk informasjon som man aldri har hatt som kan gi grunnlag for å sammenlikne utdanningene med hverandre. Det er også et grep for å få til mer krevende lærerutdanninger, og KD ser for seg at dette med nasjonale eksamener skal øke prestisjen i utdanningen.

Han forsvarte firerkravet i matematikk og viste til at sivilingeniørutdanningene har kranglet seg til å få et sånt krav, og viste ikke tegn til å ha forstått at firerkravet regjeringen innfører for grunnskolelærerutdanningene også gjelder for de som ikke skal studere matematikk. Det ville vært mer imponerende om han kunne vise til at språkstudiene ved et universitet kranglet seg til firerkrav i matematikk.

Han kommenterte ikke den vanvittige ideen om å legge ned 5-10-utdanningen, med de konsekvensene det vil få for rekrutteringen til lærerutdanning, sammensetning av lærerkollegiene på ungdomsskolene og rasering av store fagmiljøer. Av alle inngripende forslag regjeringen sysler med, er dette helt klart det potensielt mest ødeleggende. Det er snodig at han ikke nevner det med et ord.

Presentasjon av rapporten

Så presenterte Elaine Munthe årets rapport. Oppsummerende mener følgegruppa at rekruttering, frafall, internasjonalisering, samiske perspektiv og SAK er uløste problemområder. Gruppa er usikre på om matematikkravet er riktig vei å gå, kanskje burde det heller vært et høyere krav når det gjelder gjennomsnittskarakter. Det er en kjempeutfordring å få nok søkere til å konkurrere om plassene på 1-7-utdanningene.

Delvis løste: forskningsbasering, differensiering, nynorsk i GLU5-10, flerkulturelle perspektiv og grunnleggende ferdigheter. Her trakk hun blant annet om rundskrivet som jeg nevner over: Følgegruppa mener det slår beinet under differensieringen at 1-7-utdannede får undervisningskompetanse på ungdomstrinnet. Følgegruppa mener videre at flerkulturelle perspektiver og grunnleggende ferdigheter må sterkere inn i LUBene i fagene.

Arbeid med praksis, profesjonsretting og integrering mener følgegruppa er i god framdrift.

Følgegruppa mener at det er for mange og for like LUBer i retningslinjene, for liten sammenheng mellom generell kompetanse - kunnskaper - ferdigheter. Og de lurer på hvordan ferdigheter vurderes. Følgegruppa lurer med Ole Enge på "Hva er en E?" - det må være krevende å bestå!

Følgegruppa lurer på hvorfor studenter ved de store lærestedene svarer at de ikke har så krevende studier. Er det fordi de har så mange unge studenter? Eller er det ulike læringskulturer?

Kommentarer fra salen

Det var spørsmål om hvordan man konkret kan øke kravene, og Munthe nevnte som eksempel å stramme kravene til E - viktig å ha slike diskusjoner på tvers.

Statssekretæren fikk spørsmål om konsekvensene av "integrert" femårig lærerutdanning, og han svarte at det ikke er en 3+2. En institusjon må kunne gi alle fem årene - men fornuftig med mobilitet mellom 3. og 4. året. Kan kreve et betydelig løft på en del læresteder. Noen i salen kommenterte da at hvis masterkravene skal gjelde for alle fagene i hele den femårige lærerutdanningen.

Et blikk utenfra

Så var det danske Jens Rasmussen som kom med et blikk utenfra. Han kommenterte at både Danmark og Norge har hatt fire reformer de siste 20 år, og det er i overkant. Dette er et resultat av at politikerne prøver å løse problemer ved reformer, mens sektoren gjerne mener at problemene snarere kan løses ved at man får ro til å jobbe videre med problemene, i den grad de i det hele tatt har sitt utgangspunkt innad i sektoren.

GLU-reformen i Norge er til dels kopiert direkte inn i den nyeste reformen i Danmark. Stortingsmelding 11 har vært inspirerende for reformen i Danmark, ikke minst det nye pedagogikkfaget, profesjonsrettingen og betoningen av FoU-rettingen. Danskenes "PEL-fag" har fått navnet "Lærernes grundfaglighed"., med modulene Elevens læring og udvikling, almen undervisningskompetence. Specialpædagogik, (og to til, hvorav rn har med dannelse å gjøre).

I Danmark er det flere søkere til Paradise Hotel enn til lærerutdanningen. Slik er det i Sverige og Norge også. (Og enda prøver KD å stoppe "badestudier"... :-)

I Danmark har man aldersspesialiseing i dansk og matematikk: 1-6 og 4-10. Søkningen. Til 1-6 er høyere enn til 4-10. I Norge kan det se ut til at 1-7-utdanningen kan stå i fare for å bli en lavstatusutdannelse.

Han pekte videre på at det er mulig med forandring uten reform, og også reform uten forandring. 2009-reformen var en reform som satset på grunnleggende endringer, og som vi ser den har fått til i en stor grad - et farvel til seminartradisjonen i lærerutdanningen.

Han viste til slutt til Ontario, som har koblet skolereformer til etterutdanningsaktivitet (capacity building). De bygger ikke på bonus og "straff", for det gir ikke mening å gi belønning og straff til folk som uansett vil det beste men har ulike forutsetninger for å få det til. Det er forholdsvis lite litteratur om "capacity building" blant lærerutdannere. (Her tenker jeg jo ting som et førstelektorprogram kan være midt i blinken...) Det er viktig å betrakte lærerutdannere som en profesjon i seg selv, med en egen profesjonell identitet.

I diskusjonen etterpå ble han spurt om hva som er det viktigste å samarbeide om. Han svarte frafall og rekruttering. Og bli tydeligere på hva vi mener med at lærerutdanning er en profesjon - og gi lærerutdanneres livslange læring større oppmerksomhet.

Han ble også spurt om opptakskrav viktig, og han svarte at Det vet vi ikke... Men det skal en veldig dårlig utdanning til for å ødelegge veldig gode studenter.

Til slutt ble han spurt om hvordan de danske profesjonshøgskolene klarer å realisere forskningsbasert utdanning. Svaret var at det klarer de ikke - det er ikke forskningstid i stillingene i Danmark, veldig få har forskerutdanning, og utdanningen er ikke definert som forskningsbasert.

Samarbeid UH-sektor og skoleeier

Så var det en sesjon om samarbeid mellom UH-sektoren og skolesektoren. Først Osvald Lykkebø fra HSF. Hva er det med Sogn og Fjordane som gjør at de gjør det så godt? De skårer godt på nasjonale prøver, for eksempel. (Bortsett fra det mest opplagte: at de har lavest gjennomsnitt i landet når det gjelder antall elever per lærer.) I 1997 ble det opprettet et forum for skole- og barnehageutvikling. De samordnet sine kalendere, slik at det ble et logisk årshjul for møtepunktene mellom fylke, kommuner og UH-sektor. De laget også et system for omfattende etter- og videreutdanning, og et system for deltidsutdanninger rundt omkring. De har avtale om å utdanne ialt 70 lærere per år, for det er det som trengs i fylket.  Ungdomstrinnsatsningen skjer også regionvis, med videreutdanning i etterkant.

Nina Vidvei Larsen fra Brentemoen Skole kom med erfaringer som nyutdannet 7. klasselærer fra UiA. Hun fortalte at hun ble overveldet av alle de små, sosiale tingene, små og store konflikter i skoledagen som man må håndtere på en måte som ikke tar all oppmerksomhet for verken lærer eller elever. Det er vanskelig å få god trening på dette i praksis, siden praksislærer alltid er der til å ta tak. Hennes andre stikkord var det faglige, hvor hun er godt fornøyd. Fagstoffet og pedagogikken var tilpasset hennes alderstrinn (hun går på 5-10). Men skolene har en vei å gå for å tilpasse seg dette for ikke å se på lærerne som poteter som kan undervise alle fag.

Hun har hatt mentor, og er veldig fornøyd med dette. Det er så mye å sette seg inn i, og så godt å ha en mentor å snakke med. (På samme måte bør vi, i tråd med Rasmussens innlegg, ha mentor/fadder for nye lærerutdannere.)

Til slutt bidro Kristian Andersen fra UiA med erfaringer med hospitering i grunnskolen.