Konferanse om nasjonale retningslinjer i lærerutdanningene - dag 2

(Les også om første dag av retningslinjekonferansen.)

Andre dag av retningslinjekonferansen startet med noen ord fra Rasmus Stokke, nestleder i Nasjonalt råd for lærerutdanning (og medlem av rammeplanutvalget for GLU.

Deretter holdt kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen et innlegg hvor han la mest vekt på femårig lærerutdanning, ikke overraskende. Han mente at lærerutdanningen er grunnmuren i profesjonen, og at satsningen på femårig lærerutdanning er en satsning som skal bygge opp under kunnskapsutvikling og diskusjon i skolen.

Han nevnte tre ambisjoner for lærerutdanningen:

• En praksisrettet masterutdanning, i nær kontakt med praksis i skolen. Utdanningen må gi de praktiske verktøyene som lærerne trenger. Han nevnte eksempler på oppgavetitler han har hørt ved HiST (og som liknet veldig på de vi har ved lærermasterne våre ved HiOA) som for eksempel om matematikksamtaler om brøk i klasserommet. Utdanningen skal gi et utgangspunkt for å ta i bruk forskning og vurdere egen undervisning kritisk.
• Styrke lærerprofesjonen. Den beste garantien mot utidig politisk innblanding i skolen, er en styrket lærerprofesjon - skoler som setter sine egne standarder og følger dem opp og som sikrer at skolens kompetanse ikke er privatisert. Masterutdanning kan gjøre det mer naturlig for lærere å holde seg oppdatert om forskningsfronten. Da må også kravet til studentene gjennom utdanningen økes.
• En utdanning som tiltrekker seg de mest kvalifiserte søkerne. Kanskje må politiske virkemidler som økonomiske incitamenter vurderes for å få flere til å søke lærerutdanning. Men han mener også at lærerutdanningene er kjent for å kreve lite, og at det svekker rekrutteringen.

Vi trenger mer faglig utveksling mellom lærerutdanningene. Han mente at retningslinjene må være klare, krevende og bygge på det nyeste av forskning. Retningslinjene vi skal skrive bør være et mesterverk i sin sjanger, sa han med et smil.

Så var det ei runde hvor programgruppelederne presenterte noen synspunkter/spørsmål fra sitt arbeid. For eksempel presiserte lektorprogrammet at også de har robuste fagmiljøer som vil stille sterke krav til sine studenter (dette blir jo da på samme måte som for GLU, tenker jeg). Jacob Melting fra GLU la vekt på mulighetene for skolen i det å få en femårig lærerutdanning. Flere av de andre la naturligvis vekt på at Isaksen ikke nevnte dem, for eksempel var ikke barnehagen nevnt i Isaksens innlegg. Faglærerutdanningen gjentok myten om at de praktisk-estetiske fagene er svekket i GLU - dette ser ikke ut til å stemme ut fra DBU-tall, og det har jeg også skrevet en rapport om. (Det skal bli spennende å se om følgegruppa sier noe om dette i sin sluttrapport som presenteres til uka.)

Ministeren var avsluttende opptatt av at lærestedene oppmuntrer til en kollektiv kultur, og at femårig lærerutdanning ikke bare må bli en individuell kvalifisering. Han la også vekt på å beholde lærerkompetansen, blant annet med sterke fagdidaktiske miljøer. Og han understreket at lærerutdanningen ikke skal ivareta alt - det er alltid en fare for at for mye blir utelatt.

(Men her er det morsomt å minne om at da regjeringa kuttet bevilgningene til Rosa Kompetanse, mente ministeren at dette med LHBT-tematikk burde dekkes tydeligere av lærerutdanningene...)

Så gikk vi over til den utdanningsvise delen av konferansen, hvor vi startet med at Ole Enge presenterte arbeidet til gruppa som jobbet med nasjonale retningslinjer for karaktersetting i matematikk. Jeg har hørt Ole snakke om dette før og tror jeg har blogget om det før, så jeg valgte å hvile iPaden noe. (Ihvertfall blogget jeg om konferansen om nasjonale retningslinjer i lærerutdanningene.)

Elaine Munthe ga oss råd basert på følgegruppas arbeid - den siste rapporten skal jo publiseres til uka. I 2011 mente gruppa at konkretiseringsgraden i planene var varierende, slik at det kunne være vanskelig å vurdere. Hvis alle får inn alle sine kjepphester, blir det lett til at man fortsetter som før. I 2012 påpekte gruppa at PEL tilsynelatende var ganske like i 1-7 og 5-10. Det er også et spørsmål hvordan man klarer å vurdere alle ferdighetene på skriftlig hjemmeeksamen. I 2014 så man på noen konkrete fag, og variasjonen var veldig stor på mange områder.

Hun stilte spørsmål om hvilke fag ivaretar hva når det gjelder forskningsbasert lærerutdanning - og hvordan er progresjonen? Hvordan bygger LUBene på hverandre på tvers av fag? (Her tenker jeg at mye må overlates til institusjonenes egne programplaner - siden ulike læresteder har fagene i ulike rekkefølger, er det vanskelig å lage nasjonale retningslinjer for fag som sikrer fornuftig progresjon.)

Hun etterlyste også betydningen av forskning i utvikling av LUBer. Og at vi har LUBer som kan vurderes. Til slutt viste hun til hvordan Danmark har jobbet med dette, hvor de setter opp noen hovedkompetanser for fagene og deretter knytter kunnskaper og ferdigheter til disse (se planen her). Og hun spurte om vi klarer å formulere læringsutbyttebeskrivelser som ivaretar klokskapen, etiske vurderinger og agens.

Siden jeg var ordstyrer i diskusjonen etterpå, fikk jeg ikke notert hovedpoenger fra den diskusjonen.

Så var det gruppearbeid - denne gang uten "dialogduk", men det gikk da på et vis likevel... :-)

Det kom rimeligvis fram veldig mye ulikt i diskusjonen i gruppa jeg satt på - og i diskusjonen i plenum i etterkant. Jeg oppsummerer litt punktvis:

• Noen perspektiver ved nasjonale retningslinjer som bør bli tydeligere: digital kompetanse, demokrati, seksualitet/LHBT, psykisk helse. Men ut over dette: det er allerede mer enn nok LUBer.
• De overordnede perspektivene i planene er vanskelige å plassere. (Men jeg tenker at det kanskje bør overlates til programplanen for den enkelte institusjon.)
• Viktig å beholde profesjonsorienteringen, forskningsorienteringen og bacheloroppgaven.
• Hvordan arbeider lærerutdanningen med danning? Strengt tatt er vel nesten alt lærerutdanningen jobber med en del av en danningsprosess - hvis noen finner elementer som ikke har med danning å gjøre, får vi vurdere å ta dem ut... (Jeg pleier alltid å minne om at matematikk er helt sentralt i danning, for eksempel, for å kunne forholde seg kritisk til meningsmålinger, kunne mene noe om skattesystemet eller planlegge sitt eget liv.)
• Flere likte den danske modellen hvor vi knytter kunnskaper og ferdigheter til noen få kompetanser per fag.
• Ikke alt som er viktig, kan måles, så ikke alt som ligger i LUBer behøver å gjenfinnes i vurderingskriteriene. Og ikke alt man lærer er nødvendigvis direkte brukbart i praksis. 
• Men i forslaget til vurderingskriterier for matematikk ser vi hvordan viktige perspektiver i faget kan bli helt borte fra vurderingskriteriene hvis man prøver å begrense seg til 4-5 punkter. I forslaget er både de kulturelle og de historiske sidene ved faget fraværende, til tross for at de er med i LUBene. Samarbeidsferdigheter er heller ikke med. Det kan gjøre at de blir oppfattet som mindre viktige av studentene.
• Skikkethet: kanskje nasjonale retningslinjer bør kreve at programplanen oppgir hvordan man arbeider med å lære studentene hva skikkethet innebærer og hvordan skikkethetssaker behandles?
• Det er deler av 1-7 og 5-10 som bør være adskilt, fordi elevgruppene er ulike. Men hvis vi deler studentene mellom 1-7 og 5-10 hele tida, frarøver vi dem en mulighet til å lære av hverandres perspektiver. Derfor bør det åpnes for samkjøring i noen grad - også for å sikre fagbredden bedre enn i dag.
• Det bør tydeliggjøres hva man mener med begynneropplæring - hva er en god barnetrinnslærer?
• Kan vi tenke oss flere ulike mastere, blant annet med ulike størrelser på masteroppgavene (30sp vs 60sp)? For det bør vel være mulig å velge 60sp-masteroppgaver hvis man ønsker å gå videre på PhD, samtidig som det kan være fint med flere kurs og mindre masteroppgave for en del av det store flertallet som ikke tenker seg PhD og heller ikke ville ha tenkt master hvis det ikke var politisk bestemt...
• Dagens E-nivå er for lavt. Vi bør lage en minstestandard for hvert fag er høyere. (Men det er jo egentlig det vi har i dag: LUBene gir egentlig minstestandard, men de ignoreres ved karaktersetting.)
• Ludvigsenutvalget kan muligens få virkninger for skolen framover (selv om det også er mulig at det ikke får særlige virkninger). Det er vanskelig å gjøre endringer i lærerutdanningen på basis av noe sånt før vi får se om tankegodset der får gjennomslag i den politiske tenkningen om skolen.

I plenum til slutt ble det også litt snakk om nasjonale eksamener i lærerutdanningene, som alle som tok ordet om mente var en uheldig inngripen i institusjonenes akademiske frihet. Det er bakvendt at man på den ene siden vil ha FoU-basert utdanning men på den annen side innfører nasjonale eksamener som gjør at den enkelte institusjon ikke kan tørre å justere sin utdanning i tråd med den nyeste FoU dersom de ikke er sikre på at det "treffer" den nasjonale eksamenen. Detaljerte vurderingskriterier kan trekke i samme retning som nasjonale prøver, og svekke muligheten for å knytte til fersk forskning.

Til slutt fortalte gruppas leder Jacob Melting litt om saksgangen videre. Snart vil institusjonene få et brev hvor de bes om å foreslå personer til faggruppene. Retningslinjegruppa skal nedsette disse faggruppene, helst ikke mer enn 3-4 personer per gruppe. Disse får da resten av kalenderåret til å komme med sitt forslag (og litt inn på nyåret). Og så kan det naturligvis hende at rammeplanutvalgets arbeid (de legger fram sitt forslag i november) vil påvirke faggruppenes arbeid - derfor må rammeplanutvalget og retningslinjegruppa holde tett kontakt. Noen fag vil det nok være aktuelt å vente med å opprette en stund - de politiske signalene om PEL-faget tyder på at det kan være greit å få noen flere avklaringer før den nedsettes, for eksempel.

Så tok denne konferansen slutt. Men det er ikke mange dagene til følgegruppas konferanse i Stavanger (18-19. mars), så akkurat mangler det ikke på møteplasser hvor utdanningen vår diskuteres.