søndag 21. juni 2015

Paneldebatt om arbeid med kjønnsnormer

I dag har jeg deltatt i en paneldebatt i Pride House. Som vanlig når jeg deltar i paneler kan de andre i panelet (og publikum) stort sett mer enn meg, men jeg regner med at jeg har noen perspektiver som er grunnen til at jeg likevel inviteres med. Her er et slags sammendrag av hva jeg bidro med i dagens debatt - om arbeid med kjønnsnormer i skole, barnehage og samfunn for øvrig. Jeg klarer rimeligvis ikke oppsummere de andre deltakernes bidrag, men kanskje de gjør det selv?

Det er nok et stort spekter i skolen når det gjelder arbeid med normer. Uansett om det er kjønn, kulturelle forskjeller eller seksualitet, for eksempel, finnes det flere ulike måter som lærere, barnehagelærere, foreldre og så videre kan forholde seg på:

Den første, og kanskje vanligste, måten er å være helt ukritisk til de eksisterende normene. Jeg elsker "Sangbok for jenter" og "Sangbok for gutter" som kom ut i fjor - fordi de er et så tydelige og ytterliggående eksempel på kjønning av alt mulig. Selv i diskusjonen om de bøkene var det jo stemmer som sa at "det er så håpløst humørløst å fjerne kjønnsforskjellene". Det finnes helt sikkert mange som tenker at det er viktig å lære guttene å bli menn og å lære jentene å bli kvinner.

En annen strategien er å "behandle alle likt". "På vår skole har vi ingen fordommer, vi behandler alle likt." Det kan være fint å behandle alle likt - hvis man får det til - men det overser det faktum at barn og unge forholder seg til kjønnsnormer og andre fordommer på alle andre arenaer de er. Å nøye seg med "å behandle alle likt" gjør neppe så mye med de underliggende normene og fordommene.

Den andre strategien suppleres ganske ofte av en tredje: som er å spre faktainformasjon. Kunnskap er viktig i møte med fordommer og uhensiktsmessige normer. Men vi vet jo også at av og til bli dette i praksis at heterofile skal lære om homofile, CIS-folk skal lære om transpersoner, hvite skal lære om somaliere. Jeg tror mye velment kunnskapsformidling i skolene skjer på majoritetens premisser. Som det også ble sagt på Skeiv Ungdoms seminar tidligere i dag: dette blir ofte toleransepedagogikk, hvor majoriteten skal tolerere minoriteten - og dermed gir majoriteten makt og gjør minoriteten avhengige av majoritetens aksept.

En fjerde strategi som stadig oftere trekkes fram (men som jo har vært der lenge), er å tematisere og konfrontere normene - altså den normkritiske pedagogikken. Djupedalutvalget tar i sin utredning til orde for dette som metode for å bedre det psykososiale miljøet i skolen - og vi har også hørt om det tidligere i Pride House i dag. Dette forutsetter både høy bevissthet og det kan bety at man må utfordre normer som både elever, kolleger, ledelse og foreldre har.

I tillegg jobber man mye i skolen med mobbing, griper inn mot skjellsord og så videre. Dette er arbeid som skjer (eller ihvertfall bør skje) kontinuerlig, og dermed er avhengig av den læreren som er på stedet der og da.

Hvordan jobber lærerutdanningene ved HiOA med dette? Jeg tror ikke det finnes noe helhetlig svar på det i øyeblikket. Det er ikke slik at vi har et "normkritisk perspektiv" som gjennomsyrer utdanningene - selv om vi snakket om normkritikk på forrige fakultetsstyremøte. Men det er flere initiativer for å utarbeide læringsressurser innen seksualitet og kjønn og sikre at alle lærerstudenter hos oss får et visst minimum av det. Ut over det er det i undervisningen i det enkelte fag og hos den enkelte faglærer det eventuelt skjer bra ting - i tillegg til at vi har gode gjesteforelesninger ganske ofte - blant annet fra Rosa kompetanse. Vi er med på å arrangere konferanser og seminarer - for eksempel Pestalozziseminar om seksualundervisning til høsten.

Og så må jeg få nevne et dilemma. Jeg ønsker å redusere tokjønnsmodellens grep på oss og snakke mindre om gutter og jenter som grupper. Men det er - statistisk sett - enorme forskjeller på gutter og jenter i skole-Norge som vi er nødt til å jobbe godt med, for eksempel knyttet til oppførsel i barnehager, prestasjoner i grunnskolen, frafall i videregående skole, søkning til høyere utdanning. Vi klarer for eksempel ikke å finne noe enkelt svar på hvorfor det er større frafall blant menn enn blant kvinner i lærerutdanningene. Så vi er fortsatt opptatt av bokser hvor folk krysser av "mann", "kvinne" eller "annet svar" og å lage statistikker og analyser basert på det. Men enhver diskusjon om hvorfor jenter og gutter - statistisk sett - opptrer ulikt, risikerer jo å ende opp i årsaksforklaringer basert på kjønnenes egenskaper.

Noen vil helt sikkert si at lærerutdanningen ikke gjør nok. Og da kan jeg godt gå rett i selvforsvar: Det normkritiske perspektivet er ikke i øyeblikket prioritert av våre "eiere". Vi har svært detaljerte nasjonale retningslinjer for lærerutdanningene, og der er kjønn og seksualitet lite tematisert. Og selv om Djupedalsutvalgets rapport var lovende, må jeg jo nevne at det nå nettopp ble lagt fram en utredning fra et annet utvalg - Ludvigsenutvalget (om framtidas skole) - som vil styrke matematikk, problemløsning, bærekraftig utvikling, det flerkulturelle, språkfag, praktiske og estetiske fag og naturfagene, for å nevne noe. Lærerutdanningene er under et konstant press for å styrke veldig mye.


Hvordan vet vi om det å jobbe normkritisk i skolen har den ønskede effekten? Regjeringen har nettopp brukt hundrevis av millioner på å tilsette flere lærere på småtrinnet, og bruker 50 millioner på forskning hva effektene av ekstra lærere er. Tilsvarende kan man godt utpeke noen "pilotskoler" knyttet til det med normkritisk pedagogikk, og bevilge noen millioner til følgeforskning. Men det forutsetter at man virkelig ønsker prøve det ut, og ikke bare vil sette det i en milelang punktliste over ting skolen (og lærerutdanningen) bør bli bedre på.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar