Hvem skal utdanne Mat og helse-lærerne?

Hvilke fag vil grunnskolelærerne velge? Nå som det første kullet er ferdig med sitt tredje studieår for en stund siden, begynner vi kanskje å se noen tendenser. Database for høyere utdanning (DBH) har tall for studiepoengproduksjonen ved de enkelte utdanninger i 2012/13, og ved å se på hvordan grunnskolelærerstudentene har fordelt seg, får vi en pekepinn (med forbehold om regnefeil):


(Måleenheten er sekstistudiepoengsenheter - for eksempel er det produsert 1857,9,9 *60 studiepoeng i pedagogikk og elevkunnskap i 2012/13, ifølge mine regnestykker.)

At pedagogikk og elevkunnskap (PEL) ligger på topp, er ingen overraskelse. Faget er obligatorisk med 60 studiepoeng både i 1-7- og 5-10-utdanningen. At norsk og matematikk er de neste to skyldes delvis at de er obligatoriske (med 30 studiepoeng) i 1-7-utdanningen. Blant fagene som ikke er obligatoriske i noen av utdanningene er det samfunnsfag som er på topp. Helt på bunn er mat og helse - bare 82,9 sekstistudiepoengsenheter er avlagt, eller mer sannsynlig: 165,8 halvårsenheter. Hvis dette er det vi klarer å tilby Norges drøyt 3000 skoler, er det vel kanskje for tynt?

Det spennende nå er naturligvis å se hva som skjer i fjerdeåret av grunnskolelærerutdanningen. De som tok GLU-eksamen i 2012/13 tilhørte enten 1. år, 2. år eller 3. år. Men i fjerdeåret er det muligheter for internasjonalisering og muligheter for å ta inntil 30 studiepoeng skolerelevante fag som ikke er skolefag - i tillegg til at noen studenter "forsvinner" over på masterstudier. Så det skal bli interessant å se om fjerdeåret også klarer å bli året som "redder" de små fagene, som mat og helse, musikk og kunst og håndverk.

(Og så må det legges til at det finnes andre utdanninger enn grunnskolelærerutdanningene som utdanner i de "små" fagene - det finnes egne faglærerutdanninger, for eksempel. Utdanninger som den femårige masterutdanningen ved Universitetet i Tromsø er heller ikke med i tallmaterialet her.)

(Rettelse: etter at jeg la ut innlegget har jeg oppdaget at en del eksamener ved Høgskolen i Sogn og Fjordane var blitt med to ganger i tabellene mine. Dette er nå rettet opp.)

Litt diskusjon med Kjell Lars Berge

I saken "UiO-professor fyrer av en bredside mot høgskolen" ble UiOs Kjell Lars Berge intervjuet av HiOA-avisa Khrono. Han sa blant annet at HiOA ikke var "tilliten verdig til å bli universitet".

Jeg har skrevet et svarinnlegg som ble publisert i går: "Sjenanse og verdighet". Det er nok ikke hundre prosent saklig i enhver setning, målet var bare å være en del mer saklig enn Berge var i intervjuet.

Og etter dette har jeg ilagt meg en "Khronopause" på noen timer. Når det på to personalmøter på samme dag kommenteres (fra hhv. instituttleder og dekan) at jeg er av de ivrigste skribentene på Khrono har jeg fått nok oppmerksomhet for det for et par dager... :-)

Hvorfor uavhengig avis på HiOA?

Noe av det første man startet med etter at fusjonen mellom Høgskolen i Oslo (HiO) og Høgskolen i Akershus (HiAk) var gjennomført, var å få til en uavhengig nettavis for HiOA. Khrono ble navnet, og den har nå eksistert et halvt år. Hva er poenget? Hvorfor skal en høyskole ha en egen avis?

Behovet for et fungerende diskusjonsforum hadde lenge vært skrikende ved HiO. Når det dukket opp kontroversielle saker var det riktignok en del som prøvde å diskutere i det dysfunksjonelle diskusjonsforumet på nettsidene, men de prinsipielle utfordringene ved det var store: Hvem skulle ha redaktøransvar for et slikt forum? Ledelsen har det øverste ansvaret for det som ble publisert på HiOs nettsider, men hadde naturligvis ikke tid til å lese alle innlegg, og ville fort framstå som sensurerende hvis de fjernet innlegg som var på kanten av det HiO burde publisere - særlig hvis det samtidig var kritikk av ledelsen. For eksempel: hvordan håndtere personalsaker som noen personer ønsket å diskutere på den måten?

Khrono har på kort tid blitt et levende sted for å diskutere HiOA-politikk, hvor også HiOA-ledelsen er ivrige deltakere i debattene. Og Khrono unngår mange av de problemene jeg nevnte, blant annet ved at den redigeres etter redaktørplakaten.

Men Khrono er naturligvis noe langt mer enn bare et diskusjonsforum – først og fremst er den jo en nyhetsavis som selv setter dagsorden. Journalistene følger opp tips fra studenter og ansatte ved siden av å være til stede på styremøter og fakultetsstyremøter, for eksempel.

Hvordan påvirker Khrono oss? Jeg tror at Khrono først og fremst har en positiv effekt. Ingen ønsker å få kritiske oppslag mot seg i Khrono, og vi vet at en forholdsvis grei måte å redusere antallet kritiske oppslag i Khrono på, er å unngå å gjøre ting som er kritikkverdige. Jeg har selv vært med på møter hvor vi snakker om dette: «Jo, det kunne vært en fristende måte å gjøre det på, men hvordan ville den argumentasjonen se ut på trykk i Khrono?» Nå er dette naturligvis ikke noe helt nytt - tanken om VG-oppslag har ligget i bakhodet i mange år, men VG og andre "utenforstående" medier tar bare saker hvis de har en viss generell interesse ut over HiOA selv.

En av tingene jeg er aller mest fornøyd med, er at Khrono har levert innsynbegjæringer når HiOA-ledelsen har hemmeligstemplet rapporter. Er ikke det kult? Tenk å ha en arbeidsgiver som selv oppretter en uavhengig internavis som sørger for å tvinge fram åpenhet på felter der det er mest fristende for ledelsen med hemmelighold. Og konsekvensen kan bli at vi må sørge for at vi bare lager rapporter hvor vi er noenlunde sikre på at datagrunnlaget gir grunnlag for de konklusjonene vi trekker.

I fakultetsstyret ved fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier (LUI) skvatt vi litt første gang Khrono var representert med en journalist på tilhørerbenken. Vi tenkte «hvordan skal dette gå – vil jeg si noe litt feil og bli hengt ut i nettavisa i morgen?» Men dette ser jeg også først og fremst positivt på. Det er sunt å ha i bakhodet at jeg bare skal si ting i fakultetsstyret som jeg også kan stå for utenfor det lille, koselige, trygge møterommet hvor jeg kjenner alle.

Men Khrono er mer enn et sted for HiOA-politikk. Jeg liker også veldig godt at avisa for eksempel trykker saker om nye undervisningsmetoder (eksempel: Lærer om jord, sol og måne med nye verktøy). Hvilke andre fora har vi egentlig for å trekke fram egne undervisningserfaringer til glede for kollegene? Altfor få, i hvert fall.

Jeg er altså knakende fornøyd med å ha fått Khrono – kanskje litt i overkant fornøyd. I hvert fall blir det skrekkelig mange kommentarer fra min side i Khrono (skjønt det vel foreløpig bare har skjedd en gang at jeg har kommentert en sak – og så kommentert min kommentar før noen andre har rukket å skrive en kommentar imellom...) I starten tipper jeg at over halvparten av alle kommentarer kom fra fire personer, og jeg var ikke den stilleste av de fire. Dette har endret seg ganske kraftig bare de siste ukene.

Her er en rask oversikt over saker hvor jeg har vært engasjert:

Egne hovedsaker:

• Hva er U'en i FoU?"
  
• HiOA er klare for femårig lærerutdanning
  

Et utvalg saker jeg har kommentert ivrig:

• Tellekanter dårlig tilpasset profesjonsfag
  
• Problematisk saksbehandling i karaktersaken
  
• Reagerte på voteringsorden og stilte spørsmål om lovlighet
  
• Ledelse i forskergruppene
  
• Nye krav til utdanningen kan gi større lærermangel
  
• Sterk kritikk av nytt system
  
• Nytt bookingsystem: Kaotisk jakt på undervisningsrom
  
• Meningsmålinger og metoder i Khrono
  
• Kritisk kamp om faglig kompetanse
  
• Ledersamling: Jakten på lidenskapen
  
• Nettdebatt Får debatt når de vil skape engasjement
  

Taksim 10/9-2013

Det var uflaks. Vi tok det vi trodde skulle være en taxi tilbake til hotellet, men som viste seg å være en «rutetaxi» til Taksimplassen. Plutselig sto vi med Taksim og en halvannen kilometer lang İstiklalgate mellom oss og hotellet. Uheldigvis er Taksim og İstiklal gjengangere på lister over steder man som turist bør unngå på kveldstid i Istanbul. Og nå fikk vi høre at det skulle demonstreres – en demonstrant var nylig blitt drept av politiet og folk var sinte.

Det begynte å bli folksomt på plassen. Vi spurte noen politifolk om råd, de bare pekte mot İstiklalgata. Vi gikk nølende over plassen, men ble stoppet av demonstranter som sto skulder mot skulder og som ikke viste tegn til å slippe oss forbi. Vi gikk ned ei sidegate for å komme unna, og prøvde å svinge ned ei parallellgate til İstiklal. Et stykke nedi den var det plutselig mange demonstranter på vei mot oss. Vi trakk oss tilbake og søkte ly på et hotell. Vi diskuterte. Det ville snart være helt mørkt ute, og demonstrasjonene hadde nettopp begynt – vi burde komme oss til vårt hotell så fort vi kunne hvis vi ikke skulle bli her hele natta.

På fredag prøvde jeg å gå om igjen den ruta vi fulgte denne tirsdagskvelden. Jeg klarte det ikke lenger enn til dette hotellet noen få hundre meter fra Taksim. Jeg husker ikke lenger om vi svingte til høyre eller venstre ut fra hotellet – bare at vi til stadighet møtte nye gjenger med demonstranter, av og til løpende vekk fra politi. Vi visste at de ikke hadde noe ønske om å skade oss, men var redd for å havne i veien for en folkemengde som løp i panikk eller mellom demonstranter og politi. Vi fortsatte å svinge unna – til høyre her, til venstre der – og snart var vi alle like forvirrede om hvor hotellet vårt var. Vi var innom en hamam og diskuterte politikk med en resepsjonist, men det var heller ikke noe blivende sted. Vi måtte videre. Vi konsulterte kart og hadde en ny plan om hvor vi skulle løpe – som holdt akkurat til vi hadde svingt vekk fra et par demonstrantgjenger til og hadde mistet retningen.

Så kom tåregassen og det ble ubehagelig også fysisk. Først var det mest hosting. Vi løp og hostet i mørke, ukjente gater, sammen med andre forskremte turister og tilfeldig forbipasserende. Så gjorde det vondt i øynene. Tårene rant og det ble vanskelig å fokusere på veien, fortauet og demonstrantene. Vi kjente på det absurde i å løpe redde rundt i tåregass under en konferanse i utdanningsvitenskap.

Med ett visste vi hvor vi var, og hotellet var nær. Vi kastet oss inn i lobbyen, pustet inn inneluft og tørket tårer før vi satte oss i hotellrestauranten for å samle oss og få oss litt mat. Vi hadde vært på leting etter hotellet i litt over en time. Utenfor hotellet fortsatte demonstrasjonene utover natta.

Vi var ikke i fare. Ingen ville oss noe vondt, vi var aldri nær noen uhåndterlig folkemengde og vi kunne sannsynligvis ha fått oss rom på noen av hotellene vi løp forbi bare ved å flashe kredittkortene våre. Tåregassen er ikke giftig i moderate doser. Ungguttene i politiuniformer skyter sjelden uten at de må. Bare seks personer er drept i demonstrasjoner i Tyrkia så langt i år, og meg bekjent var ingen av dem turister.

Men å løpe rundt i ukjente gater, aldri kunne svinge i den retningen du tror er «hjem», kjenne tåregassen gjøre deg mindre og mindre kapabel til å orientere deg, se demonstrantene med sine gassmasker og sine tildekkede ansikter, se nestenpubertale politigutter fingre med altfor kraftige våpen – alt dette var mer enn skremmende nok for enkle nordmenn.

For egen del mislikte jeg sterkt det å ikke ane hvor hotellet mitt var, ikke å ane om jeg løp mot eller fra det, ikke vite om jeg løp mot tryggere eller skumlere strøk. Det var nok derfor jeg resten av konferansen ikke ville være ute om kvelden uten å vite eksakt hva som var raskeste vei tilbake til hotellet.

Demonstrasjonene var lokale – de var sentrert rundt Taksimplassen, men ble denne kvelden spredt en del videre enn vanlig siden politiet bestemte seg for å bruke tåregass i stor stil. Det spekuleres i om politiet følte seg friere til å slå hardt ned på demonstrantene nå, etter at Istanbul uansett hadde tapt kampen om sommer-OL i 2020. De neste dagene prioriterte demonstrantene Kadikoy – på Asiasida av byen. Mange som var på konferansen fikk overhodet ikke med seg at det hadde vært demonstrasjoner og var uforstående til at vi ikke ville delta på konferansen utover kvelden de siste dagene. Norske medier dekker ikke daglige demonstrasjoner i Istanbul så lenge ingen dør – bortsett fra hvis nordmenn er involvert, naturligvis.

De som ikke kom borti demonstrasjonene, fortsatte konferansen som før. Vi som hadde kommet borti dem, begynte å følge med på twitter. Enkle twittersøk på Taksim og Kadikoy ga oss hint om hvor og når de neste demonstrasjonene ville komme, slik at vi kunne føle oss mer eller mindre trygge når vi forlot hotellet på kveldstid. Demonstrantene kjemper blant annet mot en tyrkisk versjon av «snikislamisering» av samfunnet – innskrenkninger av friheter, mindre vekt på en sekulær stat. Dette lærte vi også litt om i granskning av googleoversatte twittermeldinger.

Opplevelsene den tirsdagskvelden ville jeg gjerne vært foruten. Men vi ble kjent med et fenomen som er en like viktig del av det tyrkiske samfunnet i 2013 som den blå moskeen og Topkapipalasset. Slik sett var det en interessant opplevelse. Men vi var skjønt enige om at om resten av oppholdet skulle bli dørgende kjedelig, så kunne vi godt leve med det.

Les også:
NRK.no: Nordmenn midt i tyrkiske opptøyer: – Det var helt absurd
Hurriyet Daily News: Turkish president expresses grief, vows full probe into protester’s death
News Junkie Post: In Turkey, the Protests Continue

FoU av svak kvalitet

UiOs internavis Uniforum pryder den nyeste forsiden med ikke-nyheten om at ikke alle artikler som trykkes i vitenskapelige tidsskrift har høy kvalitet.

Dette fikk meg til å tenke litt. Når dukket egentlig den ideen opp at alt som ble publisert i vitenskapelige tidsskrift er kvalitetsartikler? Tilsvarende idé har man da aldri hatt på andre områder - ingen vil vel påstå at alle romaner som utgis er gode, eller at alle tv-program er høyverdige? Joda, vitenskapelige artikler går gjennom en fagfellevurdering, men også alt annet som gis ut på forlag eller for den del sendes av tv-kanaler er jo gjenstand for en eller annen form for vurdering.

Den farlige konsekvensen av myten om at alt som publiseres er bra, er at folk slutter å vurdere kvalitet og begynner å telle isteden. Late kommisjoner teller antall publikasjoner istedenfor å foreta kvalitetsvurderingen selv, late bevilgende myndigheter bevilger penger ut fra antall publikasjoner en institusjon har stått for og så videre. Og late ledere (som meg) sier seg fornøyd med de ansattes arbeid ut fra antall publikasjoner de har fått til de siste tre årene. Slik brer tellingen om seg.

Noen vil si at vi må sikre kvaliteten i tidsskriftene bedre. Det kan vi nok bare glemme. Vi vil aldri klare å bli enige om hvor grensen går mellom bra nok og ikke bra nok i matematikk og i litteraturvitenskap på en sånn måte at begrepet "bra nok" gir mening på tvers av disipliner. Men heldigvis er inngangsporten til tidsskriftene bare den første, og minst viktige, kvalitetsvurderingen. En viktigere kvalitetsvurdering er den vurderingen hver enkelt som bedriver forskning eller utviklingsarbeid (FoU) gjør når hen vurderer om artikkelen gir nyttig og god kunnskap for å belyse det aktuelle FoU-prosjektet - og i neste omgang, som hen gjør før hen viser til artikkelen i egne FoU-artikler.

Det er ikke slik at alle spanske bøker som kom ut på 1600-tallet var gode, selv om den ene boka som menigmann har hørt om (Don Quijote) faktisk var god. Det er omvendt - grunnen til at vi bare hører om Don Quijote er at mange gjennom århundrene har anerkjent denne som god. Slik er det med FoU-artikler også: slår du opp på en toneangivende artikkel fra 2003, vil du sannsynligvis se at både artikkelen før og artikkelen etter i det samme tidsskriftet har gått inn i glemmeboka, der de muligens hører hjemme. Men for forfatterne av disse glemte artiklene er det kanskje en trøst at noen rakk å telle dem før de ble glemt...

PME37 i Kiel

Konferansen PME37 pågår nå i Kiel. Jeg blogger om den i min engelskspråklige blogg: Teacher Educator Bjørn.

Arbeiderpartiets kunnskapskonferanse 2013 #kunnskap2013

Arbeiderpartiet arrangerte "kunnskapskonferanse" på HiOA 31. mai. Første taler var Jens Stoltenberg. Han la vekt på finanskrisen i Europa som ikke ser ut til å gi seg. Han støttet seg på OECD for å understreke at utdanning er viktig både på kort og lang sikt. På kort sikt er det viktig å bruke lavkonjunkturer til å utdanne mengder av unge mennesker heller enn å la dem gå arbeidsledige. På lang sikt håper vi jo at høyt utdanningsnivå bidrar til økt produktivitet.

Han la vekt på å satse enda mer på de grunnleggende ferdighetene lesing, skriving og regning, arbeid mot mobbing og oppussing av skolebygg. I tillegg skal det satses på digitalisering av skolen. Han nevnte flipped classroom, læringsspill, Kikora. (Tipper gründerne bak Kikora - og jeg kjenner en av dem - er strålende fornøyd med at statsministeren bruker flere minutter av denne talen til å snakke om Kikora, og skryte av hvordan Kikora bidrar til tilpasset undervisning.) han mente at nettbaserte løsninger er viktige både for steder hvor det er langt fra skole til skole og for å avbyråkratisere skolen.

Han varslet nasjonal strategi for IKT i skolen, som blant annet innebærer "bredere" bredbånd. Senter for IKT i utdanninga skal kvalitetssikre digitale læremidler. Dette er det forståelig motstand mot - hvorfor kvalitetssikre disse når man ikke kvalitetssikrer lærebøkene, som tross alt kommer til å ha en minst like viktig rolle i flere år framover? Han la også vekt på å styrke lærerutdanningen - for å gi lærerne bedre kompetanse i bruk av teknologi og til å integrere IKT i fagene. Her er jo HiOA ikke verst, og vi skal bli enda bedre...

Heidi Arnesen Austlid fra IKT Norge. Hun understreket at det i dag er for tilfeldig om man får digitale ferdigheter i skolen. Hun spurte: hvordan ville folk reagert hvis en lærer sa at "jeg jobber ikke så mye med det der med lesing, jeg". Vi må dyrke læreren langt mer enn vi gjør i dag. Hun nevnte noen konkrete eksempler: Dragonbox (algebra), Kahoot! (Flervalgsspørsmålapp), Creaza (lage filmer, lyd etc), Kikora (likninger).

Hun oppfordret til å kikke til Danmark, hvor man er mer opptatt av å pålegge skolene og samtidig gi et tilbud om verktøy til alle. I Norge satser vi for mye på den enkelte skoles eget initiativ. Hun hadde i tillegg en del konkrete forslag, blant annet om lavere moms på digitale læremidler. Hun vil også styrke lærerutdanningene, med klare læringsmål og testing av lærernes kompetanse. (Kanskje kan man se til HiOA for hvordan vi har arbeidet med dette?)

Tore Tennøe i Teknologirådet hadde fått den fengende tittelen "Fremtidens skole". Han undrstreker problemet med at mange faller fra i skolen og at lekser følges for dårlig opp i skolen, for eksempel. Han bygget på Hattie og la vekt på tydelige lærere, hyppige og relevante tilbakemeldinger. Nesten 9 av 10 lærere mener at IKT kan bidra til tilpasset opplæring. Men bare 1 av 10 jobber systematisk med IKT-baserte undervisningsopplegg. Han la vekt på "smarte læremidler" - som er læremidler hvor eleven får umiddelbar respons, læreren lærer om elevene i sanntid, hvor læremidlet frigjør tid for læreren og som bidrar til tilpasset undervisning. (Jeg tenker at det viktige da er å bruke disse der det passer og ikke der det ikke passer. For vi må også trene opp elevenes vurderingsevne og tålmodighet. Elevene skal læres opp til å vurdere riktigheten av egne svar, ikke at det alltid skal være noe utenom dem som vurderer det de gjør. Elevene skal for eksempel kunne løse en likning, finne et svar, vurdere svaret og finne ut at det er feil og deretter vurdere hvor feilen ligger.)

Han nevnte suksessen til Khan Academy - Khans videoer som blir sett av millioner på nett. Systemet vurderer elevene i sanntid, og tilpasser. En drivkraft for Khan var at han hater å gå på forelesninger. Dette bringer oss til "flipped classroom". (Dette er noe av det jeg godt kan tenke meg å jobbe med selv når jeg er tilbake i undervisningsstilling...)

Han nevnte MOOC-fenomenet (uten å nevne ordet) - vi må finne balansen mellom hva vi kan gjøre på stor skala og hva som er best å gjøre i de små rom med tett oppfølging på stedet.

I en framtidig digital skole vil vi mer presist kunne dokumentere effekten av ulike læremidler og strategier, mener Tennøe (mens jeg mener jeg hører tendenser til å dele opp kunnskap i så små biter at man går glipp av de store). Skolen vil bli mer "gjennomsiktig", og vi får "big data" og må diskutere hvem som skal ha tilgang. Han spurte også om vi trenger klasser. Trenger vi sommerferie? Kan ikke elevene reise på den Kinaturen når det passer? (Og igjen er det vel en tendens til at man ser på enkelte av poengene med skolen og ikke andre...)

Så så vi en reklamefilm for IKT-senteret. Trond Ingebrigtsen er direktør der og holdt et innlegg om hva dette senteret gjør. Han mente at IKT er eneste realistiske måte å tilby differensiert undervisning (noe jeg naturligvis er helt uenig i), eneste realistiske mulighet til å redusere geografiske forskjeller (ehr nevnte han kinesisk som språkfag som eksempel) og det er vesentlig for å kunne "levere" kompetente digitale borgere. Så viste han til undersøkelser som viser at elevene ikke engang behersker de beskjedne tingene som ligger i Kunnskapsløftet (for eksempel å tegne graf med hjelp av regneark - vi kan naturligvis håpe at det er fordi de heller bruker Geogebra...).

Han mener at nyutdannede lærere bør være en IKT-vitamininnsprøytning på lærerværelset, ikke en som skolen skal lære opp i IKT. Dette er ikke ståa i dag. (Og til lærerutdanningenes forsvar så henger jo det delvis sammen med at myndighetenes retningslinjer for lærerutdanningene ikke legger så godt opp til det, selv om vi ved HiOA som sagt har gjort mye ut av de mulighetene som retningslinjene gir.)

Så snakket han om FEIDE, hvor målet er at 75 prosent av elevene skal ha FEIDE-tilgang innen slutten av året. Dette vil blant annet spare forlagene fra å lage egne påloggingsløsninger. Andre stikkord i full fart: dubestemmer.no, nettvett med Donald, den virtuelle matematikkskolen (en virtuell skole som skal gi tilbud til de som trenger større utfordringer og de som trenger mer støtte), iTEC, Ovttas.no, utdanning.no, spillforum, veileder for klasseledelse i teknologitette læringsmiljø, kartleggingsprøve i fjerdeklasse - åttendeklasse gjøres til høsten.

For lærerutdanningen mener de at profesjonsfaglig digital kompetanse bør trekkes tydeligere inn i lokale fag- og emneplaner (hvorfor ikke i de sentrale planene også?) og kompetanseheving på alle lærere. Han spurte hvorfor ting som Kikora ikke kommer fra lærerutdanningsmiljøene, men kommer fra grundere utenfra. (Mitt svar er kanskje at det er fordi matematikkdidaktikkmiljøene ser andre utfordringer ved matematikkfaget i skolen som Kikora ikke akkurat er med på å løse.)

Så kom Erik Isakson og to elever dra Sørumsand videregående skole for å snakke om "bruk av sosiale medier i undervisningen". Isakson startet med å si at da han startet med å undervise, var klasserommet ganske likt det det var for mange, mange år siden. Han mener at de lærte lite (noe som vel er en ganske tvilsom påstand) og at undervisningen bare passet til 20 prosent av elevene (også tvilsomt?). Han skrøt av ja-ledelse på skolen og en lærer-til-lærer-deling (og nevnte delogbruk).

Han mente at kreative oppgaver, praksisrelevans, korte frister og det å være tett på var viktige suksesskriterier. Eleven Fredrik Pedersen snakket om Padlet (tidligere Wallwhisher) - en "vegg" hvor alle elevene kan legge inn ting for eksempel underveis i en undervisningsøkt, se Http://padlet.com/wall/kk2013 for eksempel.

Leverer framføringer vha. Screenomatic.

En annen elev, Kathrine, snakket om hvordan de bruker Facebook til relasjonsbygging, hvor lærere er med på klassens Facebookside. "Lærerne er der hele tiden", sa eleven. (Hva sier Utdanningsforbundet til det?) De ga også eksempler på flipped classroom. (Her mangler lærperspektivet litt - de lærerne jeg snakker med er ofte bekymret for at flipped classroom lett vil føre til en brå økning i arbeidsmengden til læreren.)

Isakson la til slutt til at han ikke bruker flipped classroom hele tiden. Noen ting egner seg bedre til å forklare i klasserommet, og i klasserommet har du også mer kontroll på dramaturgien og kan få til mer "kick-off" på undervisningsopplegg. Og han siterte Elisabeth Engum: "Dårlig undervisning blir ikke bedre på video".

June Breivik fra BI startet med å si at det er forskjell på å se på skolen gjennom tradisjonelle briller enn å se på det gjennom Google Glasses. Hun mener at vi har brukt IKT til å underbygge eksisterende premisser istedenfor å innføre IKT på sine egne premisser. Hun viste her til Clayton Christensen. Hun mente dessuten at MOOC-systemet er interessant sett i sammenheng med våre diskusjoner om Y-veien. I MOOC-kurs er det gjerne ikke noe krav om spesifikke forkunnskaper - klarer man kurset, så klarer man kurset.

På BI bruker studentene i snitt en time på å se en forelesning på ti minutter - de noterer, spoler fram og tilbake og så videre. Studentene sier at de får bedre kontakt med foreleseren når de rene forelesningen er på video. På spørsmål sa Breivik at læreren naturligvis får ekstra tid til å lage videoene, men at hun tenker seg at det på sikt ikke tar ekstra tid.

HiOAs egen prorektor Olgunn Ransedokken presenterte noe av alt det HiOA gjør for å kvalifisere lærere og andre yrkesgrupper. eCampus ved HiOA er bare en liten del av dette arbeidet. Hun var også opptatt av lærerens rolle i den digitale hverdagen - det er en krevende rolle. Hun presiserte at vi har et DreamTeam (LUI, Medieseksjonen og TKD) som skal være sentrale i kompetanseutvikling for hele institusjonen. Hun viste til NIFU-rapporten som viste til at HiOA er et foregangsmiljø, og her nevnte hun for eksempel Monica Johannesens doktorgrad, førskolelærerutdanningens arbeid, utvikling av app for undervisning og en del ting til (hun snakket raskere enn jeg kan skrive på iPad...) Til slutt ba hun om drahjelp fra myndighetene, også til å drive forskning og utviklingsarbeid for å finne ut enda mer av hva som virker,

Vi fortsatte med en til av HiOAs egne, Grete Jamissen. Hun snakket om digital historiefortelling for læring i profesjonsutdanninger. Digital historiefortelling utnytter vi blant annet i grunnskolelærerutdanningene. Jamissen mener at digital historiefortelling blant annet kan bidra til å knytte teori og praksis sammen. Hun viste en god "film" som viste hvordan studenter drøfter viktige, nære, relasjonelle spørsmål i digital historiefortelling. Les mer på bloggen gjamissen.wordpress.com

Christian Fredrik Buffon, masterstudent på LUI (og ferdigutdannet allmennlærer), representerte lærerstudenten i konferansen. Et stikkord etter utdanningen var "IKT-krav" - lite didaktiske tips. Som fersk lærer husker han flinke lærere fra allmennlærerutdanningen, men sitter igjen med forholdsvis lite på det digitale - powerpoint er en av de viktigste tingene. Han berømmet lærerne på masteren i IKT-støttet læring (riktignok blant annet fordi han fortsatt har igjen en eksamen før han har fått bestått masteren sin) - Har lært masse om pedagogisk bruk av IKT der. Han vil ha dette tidligere - digital didaktikk inn i alle fag.

Han har jobbet to år i videregående skole. Erfaringen: PC i klasserommet er i utgangspunktet en tidstyv - den vil bli misbrukt helt til læreren vet akkurat hva PCen kan brukes på en god måte. Må lære i norskfaget om hvordan man kan jobbe med kildekritikk knyttet til det digitale. Har jobbet med sammensatte tekster i norsk, har jobbet med Facebook som samarbeidsverktøy osv.

...og så var det lunsj...