Konferanse om førstelektorkvalifisering dag 2

Mens den første dagen av konferansen om førstelektorkvalifisering for en stor del handlet om å synliggjøre hva førstelektorløpet bidrar med som PhD-løpet i dagens form ikke gjør, var fredagen mer knyttet til strukturelle ting.

Mens torsdagen startet med Jon Frode Blichfeldts advarsler mot en overgang fra kvalitet til kvantitetsbetrakninger i akademia (som vi allerede ser), startet fredagen med et brennende engasjert innlegg fra Jørgen Amdam, rektor ved Høgskulen i Volda. Han mente at utdanninger i for stor grad lærer folk å reflektere og skrive først og deretter snakke med folk, mens yrkesutøvelsen ofte handler om å være deltaker i kontinuerlig endrede prosesser. Vi lærer studentene å forholde seg til oppdelte prosesser, ikke dynamiske.

Amdam trakk også fram at profesjonsutdanningene står ovenfor et generasjonsskifte, hvor mange står foran pensjon. Folk som har tatt bachelor-, og mastergrad i rask rekkefølge er ofte ikke i utgangspunktet kvalifisert til å undervise i profesjonsutdanningene, og det er derfor en viktig oppgave for høyskolene å kvalifisere sine ansatte. Her kan en ny "førstelektorskole" komme inn i bildet.

(Etter at Sissel Østberg og Jørgen Amdam hadde sagt seg skjønt enige om at også folk med doktorgrad kan trenge omskolering før de begynner å undervise i en profesjonsutdanning, presiserte Willy Gunneriussen at også folk med doktorgrad har mye å bidra med. Han sa at ved siden av mye "taus kunnskap" er det også en del "tause villfarelser" i profesjonene, og dyktige teoretikere kan ha kritiske perspektiver som kan være nyttige. Men de kritiske perspektivene kan ikke være de eneste.)

Deretter fortalte professor Anne Marie Støkken om en utvalgsinnstilling fra Nasjonalt råd for helse- og sosialfagutdanning. De har blitt bedt om å kartlegge erfaringer med førstelektorordningen og utrede forholdet til PhD og næringsPhD, blant annet. Utvalget kom fram til at dagens førstelektorkvalifisering:
- vurderes ulikt ved forskjellige institusjoner og innad på institusjonene,
- gir ulike rettigheter og arbeidsvilkår ved ulike institusjoner,
- har uklare kriterier, og det er usikkerhet om profileringsdokumentets rolle,
- har stimulert pedagogisk utviklingsarbeid ved institusjonene,
- har gitt mer oppmerksomhet på handlingsaspektet og
- har stimulert samarbeid med praksisfeltet, og slik bidratt til å ivareta institusjonenes samfunnsansvar.
Konklusjonen er at førstelektorkvalifiseringen er "prinsipielt godt men praktisk underutnyttet".

For veien framover ser utvalget fire alternativer:
a. fortsatt to parallelle løp,
b. førstelektorordningen erstattes av en yrkesrettet/arbeidslivsrettet doktorgrad,
c. ett felles løp,
d. et kombinert løp, med ulike tematiske fokus og metodiske forankringer, med felles gradsbetegnelse men med suffikser som tydeliggjør ulike innretninger og karrierevalg.

Jeg ser alternativ a som mest realistisk på kort sikt. Utgangspunktet for førstelektorkvalifiseringsveien er at doktorgradsveien er for snever i sitt utvalg av metoder og kunnskapssyn. Jeg tror ikke det er gjort med et trylleslag å endre dette, så alternativ c er lite realistisk i den nærmeste framtida. Alternativ b kan være en overgangsfase fram til alternativ d, men jeg ser ikke helt poenget.

Etter et innlegg fra Inger Maria Hanken om høringsdokumentet om Sentre for fremragende utdanning (som er i kjømda), fortalte Veslemøy Egede-Nissen om kommisjonsvurderinger ved førstelektorbedømmelser innen sykepleien. Hun fortalte om 20 søknader som alle kom i "NOKUT-rushet" da (nesten) alle sykepleierutdanninger sto i fare for å miste sin akkreditering. De 20 var derfor stort sett preget av å være tilbakeskuende, og hun mente at de forsøkte å kartlegge, undersøke og forstå den praksis de var en del av og hadde vært med på å forme. Hun mente at kommisjonene honorerte søkerne for kritisk, distansert (og spørrende og analytisk) refleksjon til sine egne arbeider. Dette kommer ofte fram i profileringsdokumentet, og derfor er det uheldig at profileringsdokumentets rolle er offer for så mye uklarhet.

Til slutt var det en paneldebatt. Høgskolelektor Hanne Christensen fra HiO startet med å fortelle om en kursdag med rektorer hvor hun presenterte andres forskning, egen forskning, jobbet med arbeidsmåter som rektorene også kunne bruke bruke på egen arbeidsplass og hvor rektorene på slutten av dagen var strålende fornøyd med kurset. Etter kursdagen reflekterte hun over at hun hadde oppnådd noe av det som var selve poenget med å starte på førstelektorprogrammet - hun hadde samlet kompetanse fra ulike kunnskapsområder som gjorde henne kompetent til å holde slike krevende kurs og gi deltakerne innsikt som de følte som nyttig i sin hverdag. (Og for en gangs skyld var det ingen fra ledende posisjoner som sa at "Men dette kunne du også oppnådd i en doktorgrad.") Som hun sa senere i paneldebatten: mange fagmiljøer oppfattes som snevre idet du må velge å fordype deg veldig innen et bestemt fagfelt og helst ikke blande inn andre fagfelt.

HiO-rektor Sissel Østberg sa blant annet at HiO som universitet vil utvikle PhDer som skal være brede og relevante. Men hun presiserte også at "inntil videre er førstelektorprogrammet helt utmerket".

Helge Høivik understreket at våre samarbeidspartnere etterspør høykompetente folk som ikke først og fremst er forskere, og derfor trenger vi kvalifiseringsveier som ikke har som hovedmål å utdanne forskere.

Kunnskapsdepartementets representant, avd. dir. Jana Weidemann, lovte å se mer på karriereveiene i sektoren. Hun lovte også å ta med seg innspillet om at tildelte PhD-midler også burde kunne tildeles førstelektorstipendiater.

Og der var den konferansen over. Og jeg sitter styrket i troen på at førstelektorprogrammet har livets rett - ihvertfall inntil PdD-programmene er klar for å endre seg. Og jeg er overrasket over det stadige maset om førstelektorenes status. Det viktigste er tross alt kvaliteten på den kunnskapen og den kompetansen vi framskaffer. Det er kanskje naivt, men jeg ser for meg at vi stort sett vil få den statusen vi fortjener - kanskje ikke hele tida og av alle, men det meste av tida og av de fleste.