Å være en god leder

Min nærmeste overordnede gjennom over sju år, Hans-Jørgen Brucker, slutter som studieleder ved årsskiftet. Det får meg til å filosofere over hva det er som skal til for å være en god leder. Det blir kanskje en lettere naiv tekst, siden jeg selv ikke har vært leder. Ta det derfor gjerne som en ren hyllest til mine to ledere.

Jeg har nemlig gjennom mine 13 år i høyere utdanning vært velsignet med å ha gode nærmeste overordnede hele tida. Ved Høgskolen i Finnmark var det Ingvar Hauge, ved Høgskolen i Oslo har det vært Brucker. Begge har vært anerkjent som gode ledere blant de ansatte. I Alta opplevde jeg til og med at da matematikkseksjonen motsatte seg et (etter vår mening dårlig faglig fundert) forslag til omorganisering, ble vi mistenkeliggjort - folk påsto vi var mot bare fordi vi ville miste Hauge som sjef...

Hva er det som gjør disse to sjefene - og mange andre rundt om i landet - til gode overordnede?

Det første jeg vil nevne er det å ha tillit til sine ansatte og deres kompetanse. Når man ansetter folk med fem års høyere utdanning (eller mer), gjerne folk som har lang undervisningserfaring og som er aktive forskere, er det naturlig å legge stor vekt på de ansattes synspunkter. Å være åpen for nye ideer fra sine underordnede, blir her en sentral del. En god leder er ikke redd for å gå inn i diskusjoner med sine underordnede, og tør å skifte mening når det er grunnlag for det.

Tillit går begge veier. En god leder bør ha gjort seg fortjent til tillit fra sine ansatte. Dette handler om å spille med åpne kort og være til å stole på. En leder bør også være ryddig, rimeligvis, og det henger sammen med tilliten - man bør for eksempel være rask til å besvare spørsmål, men være tydelig på hva man vet sikkert og hva man bør undersøke nærmere. Få ting frustrerer ansatte mer enn ikke å få svar - og å få ulne svar - fra sine overordnede.

En god leder har også omsorg for sine ansatte. Noe av det første en leder blir evaluert på i gangene, er om han "ser" sine ansatte - det kan være så enkle ting som å kommentere når noen har gjort noe bra eller å følge opp sykdom og sånt. Men det kan også være å kjempe for å beholde de midlertidig ansatte som ønsker å fortsette og som gjør en god jobb. I alt dette ligger det naturligvis at en leder bør være relativt "likandes"/sympatisk. (Lederens jobb i mer "tunge" personalsaker har jeg ikke greie på, og kommenterer derfor ikke her.)

Så skal en leder naturligvis også ta imot mer eller mindre fornuftige diktater ovenfra, og stort sett gjennomføre dem på beste vis blant sine egne ansatte. Igjen har jeg tro på åpenhet - å gjøre noenlunde klart hva handlingsrommet er - hva kan diskuteres på dette nivået og hva må diskuteres på høyere nivå.

Får en leder til alt dette, vil den daglige virksomheten gå lettere enn hvis han ikke får det til. Jeg har også tenkt at en leder bør ha noen visjoner og faktisk "lede veien". Men helt sikker er jeg ikke på hvor store disse visjonene bør være - sannsynligvis holder det ganske lenge med å ha noen formeninger om hva som er riktig retning og å aktivt støtte opp under de initiativer fra de ansatte som går i den retningen - for det mangler ikke på initiativer i slike kunnskaps-"bedrifter".

I teksten over har jeg snakket om "overordnede" og "underordnede". Sånn må det jo være - noen må bestemme mer enn andre. Men samtidig oppleves jo hverdagen ofte annerledes - det oppleves oftere som at vi skal få til noe sammen enn at vi som fagpersoner "på gølvet" er de "underordnede". Det er nok et positivt tegn.

Det er med en anelse skrekk jeg ser at jeg fra 1. januar får ny sjef, etter å ha vært så heldig med sjefene mine så lenge. Men jeg skal i det minste sørge for at min nye sjef leser dette innlegget her...