Konferanse for lærerutdannere i matematikk dag 4

Morten Blomhøj var den internasjonale gjesten på denne konferansen. Hans tema var "Modellering i almendannende matematikundervisning". Blomhøj ser på modellering både som et mål i undervisningen og et middel for læreren. Modellering er sterkt framme i læreplanene og har fått en større plass i matematikkdidaktikken de siste årene. Modelleringskompetanse er viktig for samfunnet - både det å kunne lage modeller og være kritisk til andres modeller. Modellering er også et middel, for det kobler matematikken til elevenes erfaringer og gir innhold til begrepene. I Primas-prosjektet (EU) er inquiry-begrepet sentralt, og det knyttes til modellering.

Blomhøj bruker trinnene problemformulering, systematisering, matematisering, matematisk analyse, fortolkning og evaluering og validering til å beskrive modelleringsprosessen. Hans eksempel i forelesningen var medisinering mot astma, hvor elevene skal planleggene medisineringen, som er praktisk gjennomførbar og holder mengde astmamedisin i blodet innenfor et passende intervall. Styring av elevene skjedde gjennom rammene og gjennom dialogen med elevene. Prosjektet var realistisk, bortsett fra at tallene var justert slik at elevene ville oppdage den eksponentiale sammenhengen raskt.

Blomhøj (og Hoff Kjeldsen) skiller mellom interne og eksterne refleksjoner - refleksjoner om modellen og refleksjoner om de samfunnsmessige konsekvenser. Han viste et eksempel på en modell for biltrafikk i Roskilde, hvor parametre man valgte i modellen var avgjørende for om EU-direktivet om analyse av miljøkonsekvenser ble gjeldende eller ikke. Hvordan man lager modellen kan derfor ha store konsekvenser for de som bor i området.

I diskusjonen etterpå var Torgeir Onstad og Morten Blomhøj skjønt enige i at modellering i skolen og ikke minst på eksamen ofte banaliseres slik at modellene oppgis, elevene skal regne ut noen data, av og til koble resultatene tilbake til konteksten og sjelden være kritisk til modellen.det ble pekt på det vanlige høna-og-egget problemet om at ting ikke kan gis på eksamen uten at det er undervist, og at det ikke undervises uten at det gis på eksamen. Marit Johnsen-Høines kommenterte at det er viktig at vi utvikler kritisk kompetanse også ovenfor modeller hvor matematikken går over hodet på oss. Morten mente at det å selv arbeide med modeller og se de samfunnsmessige konsekvensene av valgene man gjør i modellen, kan gi en beredskap når man møter andre modeller. For meg ble dette foredraget en tankevekker - jeg tror at jeg for ofte har arbeidet med modellering av fysiske fenomener (for eksempel av en situasjon hvor kuler ruller nedover en bakke) og i altfor liten grad har trukket inn modeller med samfunnsmessig/politisk betydning.

Den siste økta handlet om GLU og hvordan ståa er rundt omkring. Gry Annette Tuset fra Stord snakket om utfordringene der. De har ca 50 studenter på GLU (pr. år), fordelt på cirka 20 på 1-7 og 30 på 5-10. Cirka 10 av de på 5-10 tar matematikk. Dette har åpenbare fordeler og ulemper. Fagene er delt i 15 stp-enheter. Matematikk går over 2. og 3. studieår i 5-10. Planleggingen gjøres av "kullteam", med kullkoordinatorm faglærere, rektorer, studentrepresentanter og noen praksislærere. Den viktigste samarbeidsarenaen er "skolestua"; studentgruppe, praksislærer og kontaktlærer.

En utfordring er å få progresjon gjennom utdanningen - dette må vi jobbe med og sikre. Hva er fagenes rolle i dette?

Noen spennende ting på Stord: en "lesson study"-variant (hvor faglærer og studenter planlegger en undervisningsøkt og vurderer den sammen) og en "studentkonferanse" (hvor studenter planlegger og arrangerer en konferanse, og hvor de selv presenterer. 1. klasse er delegater, 2. klasse arrangerer og 3. klasse presenterer ting knyttet til bacheloroppgaven). Jeg er veldig spent på hvordan dette vil fungere, og synes det høres ut som en veldig god idé. Vi kan åpenbart ikke kopiere ideen direkte til Oslo (hvor studenttallet er mange ganger større), men vi bør kanskje se på måter å "bryte ned" kullene våre i mer håndterbare enheter og få til noe liknende. 12.-13. januar arrangeres en konferanse i Bergen for å diskutere praksismodeller og hvordan man jobber med praksis på ulike steder. En brukerkonferanse. Dette vil kanskje være interessant for oss å delta på.

Vetle Rohde fortalte fra Høgskolen i Oslo og Akershus. Som eksempel på noe som er vellykket trakk han fram "oppdrag", som er skriftlige gruppeoppgaver med drøfting og litteratur knyttet til litteratur og knyttet til undervisning av elever. I starten er oppdragene knyttet til kanskje bare 3-4 elever, senere flere. Det legges mye arbeid i dette, men så opplever både faglærere og studenter at studentene lærer mye av dette. Det gis forholdsvis grundige tilbakemeldinger, og oppdragene gir grunnlag for muntlig eksamen til jul. Studenter som har problemer med å finne elever, får hjelp - det er løst ved å spørre lærere som tar videreutdanning hos oss om de kan ta imot noen.

Neste års konferanse er i Tromsø. Når man har vært med i lærerutdanningen noen år, slik jeg etterhvert har vært, ser man hvor viktige disse konferansene er for miljøet. Det har blitt en unik arena for å diskutere lærerutdanning i matematikk på tvers av institusjoner og på tvers av utdanningstyper. Det finnes mange konferanser hvor forskning legges fram, for eksempel, men opptattheten av selve utdanningene er uovertruffen her. Så jeg vil nok prøve å ta en tur nordover i september neste år.