søndag 12. februar 2012

Hva skal lekser være?

Jeg har rotet meg inn i en diskusjon om lekser på Facebook, hvor en mor opplever gråtende barn som ikke får til leksene. Hun lenker til en VG-kronikk med tittelen Lekser er overgrep.

Jeg er tilhenger av lekser, og skrev det i tråden på Facebook, og fikk da spørsmålet: "Hva skal moren gjøre?" Det som står nedenfor er mitt forsøk på svar. Diskusjon ønskes!

Hva skal moren gjøre?

Verken det å kjempe for å fjerne lekser i skolen eller å kjempe for at leksene som gis skal bli bedre, vil sannsynligvis løse problemet på kort sikt.

Problemene med denne klassens konkrete lekser kan umulig løses uten god dialog med læreren. Om den dialogen er enkel eller vanskelig, vet ikke jeg, men fornuftige lærere vil være lydhøre hvis foreldrene forteller om gråtende elever.

Jeg mener at elevene skal møte de største faglige utfordringene på skolen - under kyndig veiledning. Det er der hoveddelen av "aha-opplevelsene" skal skje, i klassesamtaler, i grupper, i veiledning og når læreren forklarer til hele klassen. I matematikkdidaktikken kaller vi av og til dette for "produktiv praksis".

Leksene mener jeg egner seg bedre for såkalt "reproduktiv praksis" - å repetere noe man har lært, å øve videre på ferdigheter man er i ferd med å få under huden. Men det kan også egne seg også for en del undersøkende virksomhet, "grubliser" og sånn - men da må jo læreren være tydelig på at dette er ting man kan prøve å undersøke men som man ikke nødvendigvis skal få helt til før man er tilbake på skolen.

Hvis leksene er slik at elevene skal jobbe videre med noe de har mestret på skolen, kan det jo bli en fin stund hvor barna får vist fram hva de har lært.

Jeg tror kort sagt at dialogen om leksene kan bli bedre hvis man diskuterer hva slags lekser man bør gi og hva skolen forventer at foreldrene skal bidra med, enn at man diskuterer for og mot lekser.

(Legg merke til at jeg ikke kjøper argumentet til de som mener at hjemmetida skal være "fritid", uten skolearbeid - og at faglig læring er skolens ansvar. Barna har stor fordel av at foreldrene engasjerer seg i skolearbeidet og signaliserer at det er viktig. Men jeg tror ikke at det er her moren og jeg er mest uenige.)

(Jeg går her ikke inn i VG-kronikørens diskusjon, om at leksene er overgrep mot barn fordi de har så lange arbeidsdager fra før. For å få til dette, må han regne SFO (skolefritidsordnignen) som en del av arbeidsdagen, og hvis SFO er arbeid er det SFO det er noe alvorlig galt med.)

1 kommentar:

  1. Jeg må si at jeg er helt enig med deg. Lekser ser jeg på en nødvendighet da de færreste lærer så fort at det er nok med de få timene på skolen i hvert fag.

    Det kan også være andre problemer som gjør at ungen sliter med lekser, det trenger ikke nødvendigvis være faget, vansklighetsgraden eller slike faglige ting, men det kan også være personlige ting som en unge kanskje ikke forstår selv. Søsteren min, en veldig smart jente, slet veldig med skolen da hun var yngre og ingen mistenkte henne for å ha adhd eller noe sånt. Men det hadde hun, og etter hun ble medisinert ble alt så mye lettere for hun. Det kan også være saker og ting som depresjoner og angst (dette sliter jeg med og det gjør det vanskelig å både starte på ting og å fullføre). Nå vet jeg ikke hva tilfellet med ungen hennes er, siden jeg vet ingenting om skolen, ungen eller henne. Men det er mye som kan være årsaken og de bør heller se etter årsaker til hvorfor ungen sliter med leksene, i stedet for å prøve å skyve problemet vekk ved å lage opprør mot lekser.

    SvarSlett