Muntlig eksamen

De siste årene har jeg fått ganske mye erfaring med å være eksaminator og sensor ved muntlige eksamener i matematikk og matematikkdidaktikk. Det er en ganske krevende sak. For det første krever det naturligvis full konsentrasjon, fordi det studenten sier må oppfattes der og da. For det andre føler jeg som eksaminator et stort ansvar for å stille de rette spørsmålene, som gir studenten mulighet til å vise det hun kan og som gjør det mulig å finne fram til riktig karakter, uten å stresse studenten unødig. Å stille uklare spørsmål er svært uheldig. Som sensor har jeg hovedansvar for å fastsette karakteren, og må derfor hele tiden tenke på hvilke karakterer som er aktuelle, og om jeg må stille oppfølgingsspørsmål for å få mer oversikt over nivået. For det tredje er det psykologiske hensyn å ta – plutselig kommer en kjempenervøs student som trenger all mulig hjelp for å komme gjennom eksamen.

Lenge var jeg sikker på at studenter var mer nervøse ved muntlig enn ved skriftlig eksamen. Så gikk det opp for meg at dette var basert at jeg ser nervøsiteten mye bedre ved muntlig eksamen – ved skriftlig eksamen får jeg jo bare noen papirer å rette. Så jeg vet egentlig ikke om studentene er mer nervøse. Men det er for så vidt ikke så viktig, det viktige er at jeg ved muntlig eksamen har en viktig rolle å spille for å få studenten til å yte sitt beste, nervøsiteten til tross.

En ting som tilsynelatende virker positivt mot nervøsitet, er at eksamen har en forutsigbar start. Hvis muntlig eksamen starter med at studenten skal fortelle om et forhåndsoppgitt tema eller en prosjektoppgave hun har gjennomført, kan det være til hjelp. Uansett organisering, synes jeg det er viktig å gi studenten god tid til å ”bli varm”. En kollega av meg sa at han alltid overser de fem første minuttene av muntlig eksamen. Det skal sikkert ikke tas bokstavelig, men poenget er at det er bra at studenten kommer i gang med å snakke, og hvis han sier meningsløse ting er det bedre å la det ligge enn å begynne å stille oppklarende spørsmål helt i starten.

Jeg er ganske opptatt av kroppsspråk under eksamen – mitt kroppsspråk. Først og fremst gjelder dette å vise meg interessert og positiv. Jeg nikker mye når jeg er sensor, for å vise at jeg forstår og anerkjenner det som blir sagt. Når jeg stiller spørsmål, prøver jeg å stille ikke-konfronterende spørsmål – sjelden spørsmål av typen: ”Du sa at… Mener du virkelig det?” Jeg prøver å finne andre måter for at studenten skal få moderert feilaktige uttalelser. (”Hvis du ser på algebra, hvordan vil du da…”) Dette kan riktignok bli et dilemma de gangene det går riktig dårlig: det er kanskje ikke helt bra at studenten går ut av eksamenslokalet i den tro at det gikk helt fint, mens det i virkeligheten ikke var mulig å finne noe riktig i det som ble sagt? Det er dessuten en krevende overgang å gå fra å være omsorgsfull og gjøre sitt aller beste for at studenten skal få vist det han kan det ene øyeblikket, til å ”nøytralt” skulle sette en rettferdig karakter det neste øyeblikket.

Muntlig eksamen ter seg – fra eksaminator/sensor-hold – som en lang rekke kandidater i et stramt tidsskjema med lite pauser. Dette kan stresse både meg og studentene. Men her har jeg også lært av kolleger å gi litt blaffen i tidsskjemaet av og til: det viktigste er at studenten får vist det hun kan, ikke at tidsskjemaet holder. Så hvis det er en riktig nervøs student, er det bedre å holde på ti minutter over tida, hvis det er det som skal til for at studenten får roet seg ned litt og får gitt et riktigere bilde av sine kunnskaper. Av og til kan studenter også ha stor nytte av å få ”snu ryggen til” i et par minutter og tenke litt på egen hånd, og ikke hele tida ha oss hengende over seg.

Så kan man spørre seg om muntlig eksamen er mer eller mindre ”rettferdig” enn andre eksamensformer. Jeg tenker vel at det mest ”rettferdige” er å ha et godt utvalg av eksamensformer i et studium, for ulike studenter presterer best på ulike måter. Noen er veldig gode muntlig, andre blir nesten tause av situasjonens alvor. Men muntlig eksamen har noen store fordeler framfor for eksempel skriftlig eksamen. På skriftlig eksamen kan man risikere å ikke forstå oppgaven, og dermed være helt fortapt. På muntlig eksamen kan man derimot få forklart spørsmålet med andre ord, og dermed kanskje komme i gang. Hvis man skriver noe unøyaktig på en skriftlig eksamen blir man bedømt etter det, men på muntlig kan man få en sjanse til å formulere det en gang til, og dermed kanskje vise at man behersker det bedre enn den første formuleringen tydet på.

Omvendt er det kanskje enklere å bløffe seg unna på skriftlig eksamen. Man skriver akkurat det man kan, og later som at man fikk for dårlig tid til å utdype. På muntlig eksamen risikerer man å måtte innrømme at man faktisk ikke kan mer…

Alt i alt opplever jeg muntlig eksamen som en rimelig god eksamensform. Men opplevelsen kan variere – fra de kjempenervøse studentene hvor vi er fortvilet over at studenten ikke fikk vist alt han virkelig kan til de velformulerte studentene hvor eksamen glir over i en faglig samtale mellom interesserte fagpersoner. Uansett trenger alle erfaring i å snakke i litt stressende situasjoner – bare ikke stresset tar helt overhånd.