Et generøst eksamenssystem

I perioder, og naturligvis spesielt på denne tida av året, brukes mye tid rundt om på høyskoler og universiteter til eksamen. For den enkelte student er det naturligvis viktig å få en karakter som (minst) står i stil med egne kunnskaper i det aktuelle fagområdet. Og naturligvis er mange studenter fortvilet når de føler at de ikke har fått vise det de kan.

I den sammenhengen vil jeg framheve at vi i Norge har et veldig generøst eksamenssystem, som gir store muligheter hvis man føler at karakteren man har oppnådd er urimelig. (Jeg tar utgangspunkt i reglementet på egen arbeidsplass, men regner med at det likner andre steder. Og jeg uttaler meg naturligvis ut fra egen forståelse av reglene, og hvis jeg har misforstått, tar jeg selvkritikk.)

En ting er at mange fag har et rikt utvalg av eksamensformer, slik at de fleste skal møte eksamensformer som passer dem, i det minste av og til. Når det gjelder den enkelte eksamenskomponent, er systemet for å få riktig karakter ganske omfattende. Jeg tar her utgangspunkt i reglene for skriftlig skoleeksamen, men de fleste reglene gjelder likt for andre typer eksamen:

Først setter to kompetente fagpersoner seg ned, uavhengig av hverandre, for å sette en karakter. De diskuterer karakteren, og blir enige. Hvis de ikke blir enige, kan en tredje fagperson settes inn for å avgjøre. Hvis studenten ber om det, får han en begrunnelse for karakteren.

Dersom studenten mener at det har skjedd noe formelt galt med eksamen, har han klagerett. Hvis studenten mener at karakteren er for streng, kan han klage på karakteren. To nye fagpersoner leser da besvarelsen, diskuterer og blir enige om en karakter. (Og tredjesensor settes inn ved behov.)

Dersom studenten mener at heller ikke denne karakteren er rimelig, kan han forsøke å ta eksamen på nytt. Den karakteren han fikk på første eksamen vil han uansett beholde som et minimum. På ny blir fagpersoner oppnevnt, sjelden nøyaktig de samme som leste den første besvarelsen. Igjen er det klagerett på formelle feil og på karakter. Dette kan studenten gjenta enda en gang. I alt vil 12 personer (minst fire forskjellige) ha lest studentens besvarelser.

Men det er fortsatt ikke over. For hvis studenten har strøket på alle de tre første forsøkene, kan han søke om et fjerde forsøk. Hos min arbeidsgiver er regelen at man får innvilget dette dersom denne eksamenen er den eneste man mangler for å få fullført sin utdanning. Det blir også innvilget hvis man kan dokumentere spesielle fysiske eller psykiske grunner til at minst ett av de tidligere eksamensforsøkene ikke burde blitt tatt. (Et eksempel her kan være at man har vært i en sorgreaksjon, men ikke har hatt overskudd til å forstå at man ikke burde prøve seg på eksamen.)

På en måte bør dette være beroligende for frynsete nerver hos nye studenter – man har flere forsøk hvis man skulle være uheldig og ikke få vist sitt beste på første forsøk. Det er andre situasjoner i livet som burde være mer skremmende – man blir for eksempel sjelden innkalt til andre eller tredje intervju til drømmejobben hvis man gjør en elendig figur første gang. Det er heller ingen automatikk i å få et andre eller tredje stevnemøte med drømmemannen dersom man gir et dårlig inntrykk på det første…

Det må legges til at det også er mulig å søke om tilrettelegging dersom man av ulike grunner trenger det – for eksempel hvis man som dyslektiker har behov for PC for å skrive bedre.

Ressursbruken for å komme fram til riktige karakterer kan altså være ganske betydelig – i ytterste konsekvens kan man bruke 16 timer (drøyt 4000 kroner, sikkert) bare på selve sensureringen for å komme fram til én av karakterene på vitnemålet til en student (i tillegg til mengder av administrasjon, utarbeidelse av eksamensoppgaver etc).

Spørsmålene (som jeg ikke har svar på) er da: Er systemet godt nok til å finne de riktige karakterene? Og: Er det forsvarlig å bruke så mye ressurser på det?