Rosa kompetanse-seminar del 1

Rosa kompetanse er et prosjekt for å øke kompetansen om homoseksualitet i helse-Norge. Gjennom snart fire år har prosjektleder Hanne Børke-Fykse jobbet med dette, blant annet gjennom kursing av ulike profesjonsutøvere, gjennom samarbeid med profesjonsorganisasjoner og gjennom et forsøksvis samarbeid med profesjonsutdanningene. En av bærebjelkene i prosjektet har vært å utvikle et nettverk av spesialkompetanse på området, og et av leddene i dette arbeidet har vært årlige seminarer – og denne uka ble det tredje av disse seminarene arrangert.

Det er alltid artig å se deltakerlistene på disse arrangementene, fordi man ser hvor utrolig mye kompetanse som er samlet på en plass. Her er leger, psykologer, sexologer, sosiologer, sykepleiere og jordmødre. Men også folk som jobber med ”helt andre ting”, som idrett, lærerutdanning, coaching osv.

Årets seminar hadde en rekke foredragsholdere som er av de ypperste på sine felt.

Først fikk vi en kortfattet gjennomgang av hva jussen sier om diskrimineringsvern, ved LLHs jurist Lene Løvdal. Homofile og bifile har i dag kun vern som arbeidstakere eller som aktører i boligmarkedet. Ny diskrimineringslov vil sannsynligvis gjøre mer med det. Etter den juridiske gjennomgangen (som jeg ikke tør gjengi i detalj) ble det interessante diskusjoner. Det er for eksempel klart at mye av den hverdagsdiskrimineringen som homofile opplever, ikke rammes av lovverket. Når slik diskriminering påpekes, oppleves det av og til at det henvises til at den ikke er ulovlig, og dermed er det greit. Det ble argumentert med at man bør bruke andre ord enn bare ”diskriminering” på en del av dette, som ekskludering, andregjøring og marginalisering – som ikke oppfattes som så juridiske.

Det ble også en diskusjon om hvordan situasjonen er når det gjelder legers eventuelle reservasjonsrett mot å henvise sine pasienter til assistert befruktning. I dag har vi faktisk en lovtolkning som tilsier at en lege kan reservere seg mot å henvise lesbiske. Det vil altså si at et lesbisk par risikerer å komme til et legekontor og møte en lege som sier at ”Jeg mener at dere ikke bør få barn, så dere må prøve en annen lege for eventuelt å få henvisning.” Vi har lenge hatt reservasjonsrett når det gjelder abort, hvor leger kan reservere seg mot selve aborten, men da har ikke pasienten blitt konfrontert med den legen som har reservert seg. Reservasjonsretten for abort gjelder dessuten generelt, ikke for spesielle folkegrupper. Nå kan man reservere seg mot å henvise noen par til assistert befruktning – betyr det at man også har lov til å reservere seg mot å foreta abort på hvite gravide, men gjøre det på fargede? Dette er et minefelt hvor hensynet til den svake parten – pasienten – må veie tyngre enn i dag.

Haakon Holmberg og Øystein Havne fra A-senteret holdt deretter et meget interessant innlegg om et gruppetilbud de har hatt for lesbiske og homofile med rusproblemer. Arbeidet videreføres nå, og man kan dessuten lese om det i en artikkel i ”Rus & samfunn”. Hovedideen er at hvis man skal forstå rusproblemer i sammenheng med den enkeltes levde liv og personlige utvikling, må også kjærlighet, samliv og sex være berørbare områder. Deltakerne i dette gruppetilbudet gjorde det klart at de ikke ville ha deltatt i et gruppetilbud hvor resten av deltakerne var heterofile, og de markerte tydelig at en svært verdifull ting med disse gruppesamtalene var at de opplevde universalitet og gruppesamhørighet (noe som naturligvis ikke var deltakernes egne ord). Det at de andre deltakerne var homofile gjorde det mulig for dem å snakke åpent om sine erfaringer.

Et stadig spørsmål i slike sammenhenger er om dette ikke blir stigmatisering og spesialbehandling – ønsker vi ikke ”mainstreaming” hvor homoperspektivet naturlig er med i alle sammenhenger? I slike diskusjoner føler jeg ofte at det ideelle blir det godes verste fiende. I realiteten er det slik i dag at heterofile med rusproblemer kan få et gruppetilbud hvor deres heteroseksuelle liv kan få en helt naturlig plass, mens homofile med rusproblemer stort sett får gruppetilbud hvor resten av deltakerne er heterofile, og hvor kompetansen til å sette seg inn i situasjonen er tilsvarende lav. Da er det ikke spesialbehandling å sørge for at homofile får noenlunde samme ramme rundt gruppesamtalene som heterofile får. Deltakerne sa at de fikk et tilbud preget av åpenhet, trygghet, en følelse av å bli forstått og et fravær av heterosentrisme. Det blir tilsvarende som at heterofile i dag får et tilbud preget av åpenhet, trygghet, en følelse av å bli forstått og et fravær av homosentrisme.

Et interessant verktøy i samtalene trigget for øvrig min matematikklærerbevissthet. Deltakerne fikk beskjed om å tegne en kurve over livet sitt hvor de viste grad av livstilfredshet (på en skala fra 0 til 10) gjennom livet. I det samme koordinatsystemet skulle de i en annen farge tegne alkoholinntaket (også det på en skala fra 0 til 10). Ved å snakke om disse kurvene, og trekke inn sin seksualitet der det var relevant, ble deltakerne bevisstgjort på hvilke roller rusen spilte i deres liv. For meg som matematiker er det interessant å se at man nå trenger matematikkompetanse selv når man får hjelp for rusproblemer. (Og så assosierer jeg videre, og tenker at det kunne vært interessant å få studentene til å tegne noen slike grafer – riktignok for langt mindre sensitive variable, for eksempel for hvor mye de har jobbet med studiene det siste året – fra uke til uke… Men da beveger jeg meg med ett langt unna temaet for seminaret…)

Bente Dahl Spidsberg er jordmor, og fortalte om ”Møtet mellom lesbiske mødre, medmødre og helsepersonell i fødselsomsorgen”. Dette har hun også skrevet masteroppgave om (Bibsys. Foredraget var preget av mange strålende sitater fra intervjuer med lesbiske mødre, som viser en del av problemstillingene veldig klart. Hun viser hvordan fødemor og medmor må navigere i et komplisert landskap hvor jordmødrenes holdninger og handlinger kan variere og av og til være snublesteiner. (Navigeringsmetaforen tror jeg riktignok jeg fanget opp fra Ohnstad senere på dagen.) De som skal ha barn må av og til lete for å finne det helsepersonellet som har best homokompetanse, de må stadig vurdere om de bør være åpne, lukkede eller ”åpne, men ikke påtrengende”. De opplever å ”være et tema” eller å være et ”ikke-tema” som ignoreres. De opplever å være i omsorgsfulle hender og å være i usikre hender.

Spidsberg har fulgt opp studien med et studium av jordmødres erfaringer og vil senere fortsette med medmødrenes erfaringer. Blant utfordringer som jordmødre står ovenfor er at medmors rolle er uvant for jordmor, for eksempel kan medmor godt ha født selv og dermed ha en helt annen forståelse av det som skal skje enn mange fedre har. Det er også usikkerhet rundt hvordan lesbiskes parforhold fungerer, hvordan er erfaringene med familiedannelsen, hvilke rettigheter har man under svangerskap og fødsel. Og det er fortsatt det utrolige fenomen at helsekortet fortsatt ikke er rettet opp – det står fortsatt en rubrikk for ”Far” og ingen avkrysning for andre alternativer. At man fortsatt må drive med å rette skjemaene for hånd er pussig.

Igjen kan man spørre om lesbiske mødre skal ha en annen oppfølging enn heterofile mødre, og svaret likner på det jeg kom med tidligere: Lesbiske mødre skal, slik som heterofile mødre, ha individuell behandling. Dette innebærer at helsepersonellet må ha kompetanse av like god kvalitet om lesbiske mødres situasjon som om heterofile mødres situasjon. Og vi kan for eksempel ikke i lengden godta at leger konsekvent ignorerer medmor og kun forholder seg til moren, dersom han forholder seg til begge partene når det er et heterofilt par han snakker med.