Lansering av brosjyre for helsepersonell

I dag var jeg på lanseringen av LLHs nye brosjyre rettet mot helsepersonell. Den heter "Ta det ikke for gitt at pasienten er heterofil" og er utarbeidet i samarbeid med Helsedirektoratet, Den norske legeforening, Norsk Psykologforening og Norsk Sykepleierforbund. Lanseringen foregikk på Litteraturhuset i Oslo.

Det var et tretimers møte med mange gode innlegg, og jeg skal prøve å referere kort fra alle, med forbehold om eventuelle feiloppfattelser, naturligvis.

Karen Pinholt, leder i LLH, åpnet ballet med å trekke linja tilbake til 1950. Den 20. mai 1950 var det konstituerende møtet for den første foreningen for homofile. Et av resultatene var brosjyren "Hva vi vil" som ble distribuert i 1951. (Dette historiske dokumentet er foreløpig ikke tilgjengelig på nettet, noe LLH bør gjøre noe med.) Den gang henvendte brosjyren seg blant annet til helseprofesjoner som anså homofili som en sykdom. I dag utgis en brosjyre i samarbeid med helseprofesjoner i samlet innsats for å bedre homokompetansen i helsevesenet.

Politisk rådgiver Heidi Rosendahl Lindebotten i Helse- og omsorgsdepartementet presiserte at majoriteten av homofile har god helse, men at vi vet at skam, skyld og identitetsproblematikk er utfordringer for en del. Hun fortalte at departementet nå vurderer tiltak for å bedre kompetansen i pleie- og omsorgssektoren.

Avdelingsdirektør Henriette Øien i Helsedirektoratet takket for godt samarbeid med Rosa kompetanse (LLHs helseprosjekt) gjennom fire år. Hun refererte til at Rosa kompetanse både bidrar til å oppfylle regjeringens handlingsplan for bedre homohelse og samtidig har fått en merknad fra alle partiene i Stortingskomiteen (bortsett fra FrP) som sikrer fortsatt finansiering. Hun la vekt på at man "må ikke ta for gitt at pasienten som sitter foran en er slik eller slik - man må vite". Dette var en understreking som ble gjentatt av flere av de som hadde ordet.

Hun presiserte også at Norge i dag har en utfordring med en "utbruddliknende situasjon" når det gjelder HIV blant menn som har sex med menn, og at det er et opplagt problem å få mange nok til å teste seg jevnlig når de ikke føler seg trygge på at de kan fortelle legen at de faktisk har sex med menn.

Kjersti Dyrhaug var konferansier og hadde også interessante betrakninger. Hun la vekt på at man sjelden er mer sårbar i hverdagen enn når man er syk eller trenger hjelp. Hun refererte blant annet til situasjoner hos gynekologen når hun, med beina til værs, måtte presisere at "Nei du, jeg ligger bare med damer, jeg!" Mange samtaler med helsepersonell blir anstrengte hvis de er helt uforberedt på en slik virkelighet.

Hanne Børke-Fykse er prosjektleder i Rosa kompetanse, og hun fikk masse godord fra mange av de som snakket. Selv fortalte hun om arbeidet i Rosa kompetanse, og i særdeleshet om reisevirksomheten rundt om i landet for å holde kurs. Hun pekte på at det til tider virket smått absurd å reise land og strand rundt som "reisende lesbisk" og samtidig fortelle om hvor alminnelig det er. Hun la også vekt på det gode samarbeidet med folk fra de ulike profesjonsgruppene i helsevesenet, som gjør at de som er på kurs føler seg tatt på alvor - de blir kurset av folk som faktisk vet noe om hverdagen i praksisfeltet.

Hanne leste litt fra brosjyren fra 1951 og sammenliknet den litt med den som ble lansert i dag. Dagens brosjyre har færre krav og er kanskje mer tilbakelent. Samtidig er den bedre faglig fundert, nettopp på grunn av den sterke forankringen i profesjonene som den har.

I sine kurs har Hanne et hovedbudskap: "Du er veldig viktig for meg". Alle som arbeider med helse har mulighet til å være den personen som betyr noe spesielt for en pasient, og alle som arbeider med helse ønsker å være best mulig beredt til å gjøre nettopp det.

Hanne fortalte også om hvordan hun arbeider med myter om homofile i sine foredrag. Hun tar ofte utgangspunkt i Google eller diskusjonsforumene på Gaysir - der finner man de mytene man ønsker å diskutere, rikt dokumentert. Så kan man i fellesskap diskutere og dissekere disse mytene.

Så var det tid for et musikalsk innslag, ved Søstrene Bøygard. De spilte og sang vakkert og gripende - sangene "Røre Ved Deg", "Koma Heim", "Syrg Ikkji Gråt Ikkj Vene More" og "Vinterspigel". "Koma Heim" handler for eksempel om en narkoman som ringer hjem for å høre om hun kan få lov til å overnatte hjemme i natt - for det er fullt på hospitset og det er kaldt i kjelleren på jernbanestasjonen...

Vigdis Bunkholdt og Solveig Askjem fortalte så om forskjellen på å være homofil før og nå. Vigdis kom inn i Forbundet av 1948 i 1955 og ble med i styret fra 1956. Hun fortalte om hvordan situasjonen i det offentlige rom preget alle. Kirken, lovverket og psykiatrien gjorde homofili til noe syndig, straffbart og sykt, og dette var det umulig å ikke bli berørt av. Det ble oppfattet som alt fra en livstidsdom til et irritasjonsmoment. Vigdis Bunkholdt filosoferte over hvorfor folk tok det forskjellig og hvorfor noen klarte seg relativt godt mens andre ikke gjorde det. Hennes teori er at det har å gjøre med om man også har andre referansepunkter for å beskrive seg selv - altså hvor stor plass legningen har i ens selvbilde.

Hun fortalte at hun blir irritert og støtt når noen sier at Forbundet i 1950-årene primært var en sosial klubb. Også da foregikk det et relativt intensivt arbeid som la grunnlag for senere utvikling, blant annet ved Arne Heli og Dermot Mack. Men redselen for å være for åpne var ikke uten grunn - da forbundet begynte å bli offentlig kjent, ble det vanskelig å leie lokaler til møter, for eksempel.

Mange mener at alt er greit i dag. Vigdis Bunkholdt er uenig i det. I dag er det mange "dobbelte signaler" - folk er grenseløst tolerante i teorien, men det er vanskelig å vite om de også er så tolerante når det kommer til stykket. Hun nevnte Alf Prøysen-saken som et symptom på dette. Mange tilsynelatende tolerante mennesker syntes det var utålelig da det ble kjent at Prøysen likte både menn og kvinner.

Solveig Askjems første innsats for homosaken var i 1962, da hun sørget for å få homoseksualitet på pensum på sosialskolen. Finn Carling kom og holdt et foredrag, men det ble det eneste innslaget om homofili i den treårige utdanningen. (I parentes bemerket: er situasjonen særlig mye bedre i dag? spør jeg.)

Solveig Askjem fortalte om hvordan hun vokste opp på landet, lykkelig uvitende om at homofili var syndig, skammelig og straffbart. Det var greit å vokse opp på en gård, fordi det var bruk for alle. Derimot fikk hun ikke gjennomslag for å ha sløyd på skolen - for skolestyret mente at sløyd var skadelig for jenter. Å hoppe i hoppbakken måtte hun gjøre i skjul, for det var også farlig. (I parentes igjen: det er det vel fortsatt?..)

Hun fortalte om ungdomstid i et kristent miljø, som var fint fordi det var lite sexpress men mange jenter. Men hun så fram til å kunne flytte til en by og leve sitt eget liv. Det gjorde hun da også etter hvert, og traff sin kjære i 1973 (?). Da de flyttet sammen i 1975 ble det ikke godt mottatt av kollegene.

Hun avsluttet med å takke homoorganisasjonene for jobben gjennom 60 år - den har bidratt til å endre livsvilkårene for mange mennesker - og de trengs fortsatt.

Trond Egil Johannesen fra Legeforeningen skulle helst ønsket at brosjyren var unødvendig - men innser at den ikke er det. Fortsatt er det nok mange leger som tar utgangspunkt i "det gjennomsnittlige" og ikke er forberedt på det som går ut over det gjennomsnittlige. Dermed blir det vanskeligere å fortelle om det. Han la imidlertid også vekt på at det er viktig å ta det opp med legen når han sier eller gjør noe dumt - det er først gjennom den samtalen du finner ut om legen er en du vil holde fast på eller en du vil bytte ut.

Bård Nylund fra Sykepleierforbundet takket også for brosjyren og syntes den var blitt "veldig, veldig bra". Noen sykepleiere tror at deres egen toleranse gjør at homofili ikke er noe problem for noen - det er det ene ytterpunktet, det andre er at man tror at homofili er roten til alle problemer en pasient måtte ha.

Bård minte oss også på at to gutter nettopp er blitt dømt til 14 års fengsel for å ha feiret sin egen forlovelse - i Malawi. Det er stor avstand fra Litteraturhuset i Oslo til store deler av resten av verden.

Kjell Erik Øie er en helt tradisjonell mann. Han er gift, har hus og to barn. Helt til han forteller at han er homofil - da oppfattes han plutselig som grensesprengende. Han reflekterte over hvordan homofile fortsatt nærmest daglig må ta stilling til når man skal være "åpen", mens heterofile er åpne på så mange slags måter hele tida. Fortsatt er det slik at mange oppfatter det som en betroelse når en homofil nevner at han er gift med en mann, mens en heterofil som forteller at han er gift med en kvinne ikke vekker samme oppsikt.

Kjell Erik var også bekymret for Øivind Benestad, som i media stadig vekk tror at barn blir forvirret av at foreldre kan være av samme kjønn. Kjell Erik fortalte om sin egen 18 år gamle, heterofile og veltilpassede sønn, som for tiden var mest opptatt av at det å ha homofile foreldre "drar damer". Jenter synes jo ofte at det er gøy med homofile venner, mens å ha venner med homofile foreldre tydeligvis også er gøy... :-)

Kjell Erik sa seg for øvrig uenig i at det er pasientens ansvar å si om han er homofil eller ikke. Han mener at helsepersonellet bør spørre - og så blir det opp til pasienten å velge hva han vil svare. (For egen del: hvis pasienter blir støtt av å få spørsmålet, må de bare opplyses om at det er et standardspørsmål som stilles de fleste i visse situasjoner.)

Kjersti Dyrhaug avsluttet møtet med å referere til en kul button hun hadde sett en gang: "Heteros make homos, you know". Det var vel en passende avslutning på et langt og innholdsrikt program.

(Som vanlig må jeg informere om at jeg sitter i styringsgruppa i Rosa Kompetanse, og som sådan sikkert er dundrende inhabil i min positive omtale om brosjyren.)