Rosa kompetanse-seminar del 2

Jeg fortsetter å blogge fra seminaret i Rosa kompetanse som var 21-22. januar.

Tone Hellesund holdt et strålende foredrag om ”Selvmordsforestillinger og identitetspolitikkens iboende problem”, basert på boka ”Identitet på liv og død. Marginalitet, homoseksualitet og selvmord”. Den igjen er basert på intervjuer med tolv personer som har prøvd å ta sitt eget liv og som selv kobler dette til at de er homofile.

Hellesund er tankevekkende. Hun beskriver hvordan ”den moderne identitetsfortellingen om homoseksualitet”, blant annet med et veldig essensialistisk syn på homofili – som uforanderlig ”legning” – har fått så å si fullstendig hegemoni, både i den politiske debatten og i folks bevissthet. Hun peker på at dette essensialistiske synet har sine negative konsekvenser, og at det vil være gunstig om også flere fortellinger får komme fram.

I virkeligheten er det ikke alle som oppfatter homoseksualiteten som så fast og entydig – mange er bifile, naturligvis, men det er også mange som identifiserer seg som homofile men som plutselig faller for en av motsatt kjønn, eller som identifiserer seg som heterofile men som faller for noen av samme kjønn. Variasjonene er store.

For mange av de Hellesund intervjuet var det å oppdage sin egen homoseksualitet som et brudd i livet. De tapte drømmen om ”det gode liv” – det ”gode liv” som de var sosialisert inn i troen på. Plutselig blir framtidsutsiktene helt andre. Jeg tenker at det essensialistiske synet på homofili er en del av dette, men at også manglende rollemodeller er en del. Man kan godt ha et essensialistisk syn på homofili uten at man dermed føler noe brudd, dersom man bare har gode rollemodeller som viser at også homofile kan leve gode liv – det liv de selv ønsker.

Hellesund analyserer godt de ”korrigeringer og irettesettelser” (Bourdieu) som vi er omgitt av og som skaper den ”fortellingen” som er gyldig. Når vi forteller om oss selv, forteller vi innenfor rammer som er skapt bevisst og ubevisst gjennom hele våre liv. Dette gir andre ord for å forklare hva for eksempel arbeidet med kunnskaper om homofili i skolen handler om – det handler om å åpne opp for andre fortellinger enn de heteronormative.

Som vanlig må jeg presisere at det jeg skriver her delvis bare er mine egne tanker etter å ha hørt på foredraget – det gir seg ikke ut for å være noe referat av Hellesunds meninger. For å se hva hun virkelig mener er det bedre å lese boka hennes.

Det neste foredraget var ved Anbjørg Ohnstad. Hun har skrevet doktoravhandling om lesbisk identitet, med spørsmål om det er en identitet i endring. Her merket jeg meg spesielt det Ohnstad sa om hvordan lesbiske må velge ulike strategier i ulike situasjoner. Hun snakket om ”passere”, ”korrigere” eller ”provosere” som ulike strategier. Altså: hver gang en lesbisk møter en ny situasjon hvor noen tar henne for å være heterofil (og vi vet jo at det kan skjer flere ganger daglig), må man velge mellom å la det passere uten å si noe (noe som kan føles som å lyve), å korrigere på en vennlig måte eller å gjøre litt mer ut av det for å forsøke å unngå at nestemann også må møte på samme situasjon. ”Ambiguity” (tvetydighet) som mestringsstrategi ble også nevnt.

Foredraget til Ohnstad var interessant, men igjen føles det som at det kan være greit å gå inn i doktoravhandlingen for å få mer innsikt i hva hun mener – og for å få gode sitater som kan brukes i andre sammenhenger.

Den siste dagen blogger jeg om i neste innlegg...