Høringskonferanse om Ludvigsenutvalget

Torsdag 17. september var jeg på høringskonferanse om Ludvigsenutvalget. Jeg har fortsatt ikke lest hele rapporten, men har fått med meg at den går inn for dybdelæring, men også at den gjennom de ulike delene av rapporten går inn for styrking av nær sagt alt som allerede er en del av skolen. Samtidig har Djupedalsutvalget tatt til orde for mer vekt på for eksempel normkritikk. Så jeg var spent på om jeg fikk mer forståelse for hvilke grep Ludvigsenvalget foreslår for å nedprioritere noe. I mitt referat vil jeg prøve å prioritere eventuelle signaler om noe sånt.

Det var Sten Ludvigsen selv som presenterte innholdet i utvalgets rapport, etter at statssekretær Birgitte Jordahl hadde ønsket velkommen (og - slik jeg tolket det - la forholdsvis stor vekt på at dette bare er én av veldig mange prosesser som foregår parallelt).

Ludvigsen la vekt på fagfornyelse og at fagfornyelsen ikke bør starte i de enkelte fagene men i de fire fagområdene utvalget har konstruert - dette for å få større arbeidsdeling mellom fagene. (Matematikk har utvalget plassert sammen med naturfag og tekniske fag, ikke for eksempel med praktiske og estetiske fag. Så man ser øyeblikkelig at inndelingen gir utfordringer.) Han mente også at ansvaret for digital kompetanse bør plasseres tydeligere i enkelte fag.

Fagfornyelsen må legge vekt på byggesteinene i fagene og det bør bli langt færre mål. Men alle de fire kompetanseområdene må inn i fagene. Han la også vekt på at matematikk må sterkere inn i naturfag og samfunnsfag, i tråd med utviklingen i vitenskapene som ligger til grunn for skolefagene.

Etter Ludvigsen var det tre innspill fra utvalgte personer: Risnes (NHO), Karseth (UiO) og Barstad (HBV). NHO valgte font 8 i en av Oslo Plazas største saler, og hadde dermed noe problemer med å formidle sitt budskap. Imidlertid fikk jeg med meg at de la vekt på yrkesfagene (herunder praktiske og estetiske fag, men med mer vekt på arbeidslivet), realfag, entreprenørskap og språk- og kulturkunnskap. UiO la stor vekt på kobling mellom fagenes læreplaner og generell del, og også at de ulike komponentene i fagplanene bør revurderes (for eksempel formål for fag). De mente også at innholdskomponentene bør være sentrale i planene, ikke at kompetanse skal være overordnet. HBV la blant annet vekt på at holdninger og det sosiale trekkes inn, og kritiserte kvalifikasjonsrammeverket. Videre ble det lagt vekt på at både strukturreform og lærerutdanningsreform er utfordringer for lærerutdanningssektoren, som må håndteres parallelt med eventuelle resultater av Ludvigsenutvalget.

I gruppediskusjonen etter disse innleggene var det i min gruppe vekt på alt som ikke ligger i dagens fag - utvalget nevner bare fagspesifikk kompetanse i de eksisterende fagene. Mediefag var et eksempel, men vi kunne nevnt andre områder, som digital kompetanse, seksualitet... Det er et dilemma her - når fagene satser mer på dybdelæring og sine sentrale byggesteiner, vil da de kompetansene som går på tvers av fag lide under det? Vil for eksempel arbeid med seksualitet anses som en sentral byggestein i RLE slik at det fortsatt er med der, eller vil det falle mellom alle stoler?

Vi problematiserte også det med Ludvigsenutvalgets individualisering av læring, med stor vekt på selvregulert læring og individuelle valg av hva man skal ha dybdelæring i.

Etter lunsj (Plaza er ikke spesielt gode på logistikk, forresten) var språk og naturfag i fokus. Først Fremmedspråksenteret ved Nybøle. Han la vekt på tverrfaglighet mellom faggruppene og mellom språkfagene. Han mente at språkfagene har en vei å gå for å bruke samme begrepsapparat i alle språkfag. Han sa dessuten noen ord om tilknytningen mellom teknologi og språk - hvor revolusjonerende ny teknologi er for folks læring og bruk av språk. Dette illustrerer problemene med de fire noe tilfeldig sammensatte fagområdene Ludvigsenutvalget forfekter, siden teknologi er plassert sammen med matematikk og naturfag. (Tegnspråk tror jeg for øvrig ble utelatt i Nybøles presentasjon.)

Deretter snakket Skolelaboratoriets Eggen. Han la vekt på naturfaget som allmenndannende for naturopplevelse og -forståelse og for samfunnsbevissthet. Faget er også et kunnskapsgrunnlag for videre studier, arbeids- og hverdagsliv. Han ønsket seg (som alle andre) flere timer i faget og mindre omfang på faget. Han mente videre at det er mye å ta tak i når det gjelder progresjon, også ulike fag sett i sammenheng. Og han pekte på at studiepoeng ikke er ensbetydende med kompetanse. Man kan ha høyere kompetanse gjennom videregående skole enn andre har gjennom lærerutdanningsstudiepoeng (skjønt neppe i fagdidaktikk).

I gruppearbeidet etter disse innleggene snakket vi videre om fagområdene. Hvordan få til samarbeidene internt i og på tvers av fagområdene? Naturfag bør jo samarbeide med samfunnsfag om miljøtemaer, for eksempel (og samfunnsfag med matematikk om mye). Det å få til den gode kommunikasjonen mellom fagene er en utfordring - uten at man havner i den grøfta hvor fagene ikke får tid til å være seg selv med sine egne språk og logikker.

Så var det en runde i plenum. Det ble en del problematisering rundt det med fagfornyelse. Språkfagene ser for eksempel for seg at en del mål om kultur og historie kan gå ut fra språkfagene og tas i samfunnsfag. (Men betyr det da at andre fags fagtekster kan komme inn isteden - for noe skal vel språkfagenes tekster handle om? Kanskje språkfagene kan ha mange (enda flere) tekster om seksualitet slik at det temaet kan tas ut av samfunnsfag?) Det ble også problematisert om det egentlig er læreplanene som må endres, eller om ikke det meste kan gjøres med nåværende læreplaner. Vi klarer i dag ikke å utnytte det handlingsrommet vi allerede har.

Så var det en runde med kortere kommentarer. Først Lund fra Kongsberg kommune, som mente Ludvigsenutvalget hadde litt for stor tro på læreplanenes rolle. Læreplanene må settes ut i livet av lærere med varierende kompetanse, og som også styres av eksamen. Hvis det er vanskelig å lage gode kompetansemål i læreplanen, er det også vanskelig for lærerne lokalt. Mange lærere ønsker klarere planer og å samarbeide om å sette disse ut i livet, heller enn å bruke planleggingstida for å tolke planene. Han mente også at skoler og kommuner bør ha styringen på utviklingsprosjekter, for det fungerer ikke alltid at UH-sektoren har dette. (Men det er vel også sant at det ikke alltid fungerer når skolene selv har styringen.)

Hansen fra Elevorganisasjonen la vekt på demokratisk kompetanse. Skolen på institusjon må være demokratisk anlagt, mente han. Elevene må være med på å bestemme på alle nivå. Han mente at elevene er klar for framtidas skole, men at lærerne ikke er det. Paulsen i Norsk Lektorlag mente at fagfornyelse er viktig og er enig med utvalget i å styrke det aller meste. Men hun tok til orde for at elevene skal ha noe å leve for, ikke bare å lære av. Kompetansebegrepet til Ludvigsenutvalget er for sterkt knyttet til ting som kan gjøres - helst her og nå.

Finborud i Skolenes landsforbund tror at den skolepolitiske debatten nå vil snu og handle mer om innholdet i skolen. Hun mener at skolen har fokusert for mye på det som er målbart. Hun var også ivrig på å styrke de praktisk-estetiske fagene, også av hensyn til det faget hun kaller "matte". Hun ønsker seg kurs for lærere i å praktisere varierte undervisningsmetoder, og ga uttrykk for at hun ikke tror det er det i kurs i "matte". (Her var det, som leseren forstår, mye jeg kunne hengt meg opp i...)

Handal i Utdanningsforbundet var ganske fornøyd med rapporten og var enig i at den har påvirket den skolepolitiske debatten. Men han la vekt på at lærerprofesjonen må ha en viktig rolle i å bestemme retningen til skolen. Det sentrale er å ha en åpen og bred debatt, og den kan starte nå. Han problematiserte samtidig om det skillet vi har mellom sosial og emosjonell kompetanse på den ene siden og den faglige kompetansen på den andre siden bør reduseres, slik Ludvigsenutvalget foreslår. Svaret er ikke opplagt. Barlindhaug i KS støttet et bredt kompetansebegrep og at ikke alt som teller kan telles. Han snakket om digital kompetanse ganske generelt. Og han snakket om at den gode skolen må skapes i lokalsamfunnet.

Hva er min konklusjon etter denne dagen? For det første er min magefølelse at Ludvigsenutvalget ikke kommer til å få politisk gjennomslag. Jeg er nok også enig med de kommentarene gjennom dagen som gikk på at det allerede er handlingsrom og ryggdekning i læreplanverket for å satse på de kompetansene som også Ludvigsenutvalget målbærer. De mer konkrete tiltakene - fag som har færre mål, basert på byggesteinene i fagene - har jeg ikke så stor tro på. Det er naturligvis fint at man prøver å stramme opp læreplanene med noen års mellomrom, men man oppdager jo gjerne at det elevene skal kunne er så mangfoldig at det vanligvis ligger noen barn i badevannet man kaster ut. Alt som er i skolen er argumentert inn tidligere, og folk er ikke så fryktelig mye dårligere til å argumentere ting inn nå enn før. Frykten er jo nettopp at det som ligger mellom fagene vil forsvinne hvis man spisser fagene for mye. En mild reform med noen justeringer av læreplaner kan være på sin plass, noen større reform tror jeg ikke det blir i inneværende Stortingsperiode. Men jeg kan jo ta feil.

Etter at jeg hadde formulert det siste avsnittet avsluttet statssekretæren dagen med å si at høringskonferansen hadde vist at det er store diskusjoner i sektoren og at vi ikke er modne for å ha en stor reform basert på Ludvigsenutvalgets anbefalinger nå. Jeg tolker dette som et svært klart signal om at Ludvigsenutvalgets rapport kommer til å bli plassert trygt i en skuff ganske snart. Det skal bare arrangeres en høringskonferanse til (i Trondheim) og en høring først.

Paneldebatt om arbeid med kjønnsnormer

I dag har jeg deltatt i en paneldebatt i Pride House. Som vanlig når jeg deltar i paneler kan de andre i panelet (og publikum) stort sett mer enn meg, men jeg regner med at jeg har noen perspektiver som er grunnen til at jeg likevel inviteres med. Her er et slags sammendrag av hva jeg bidro med i dagens debatt - om arbeid med kjønnsnormer i skole, barnehage og samfunn for øvrig. Jeg klarer rimeligvis ikke oppsummere de andre deltakernes bidrag, men kanskje de gjør det selv?

Det er nok et stort spekter i skolen når det gjelder arbeid med normer. Uansett om det er kjønn, kulturelle forskjeller eller seksualitet, for eksempel, finnes det flere ulike måter som lærere, barnehagelærere, foreldre og så videre kan forholde seg på:

Den første, og kanskje vanligste, måten er å være helt ukritisk til de eksisterende normene. Jeg elsker "Sangbok for jenter" og "Sangbok for gutter" som kom ut i fjor - fordi de er et så tydelige og ytterliggående eksempel på kjønning av alt mulig. Selv i diskusjonen om de bøkene var det jo stemmer som sa at "det er så håpløst humørløst å fjerne kjønnsforskjellene". Det finnes helt sikkert mange som tenker at det er viktig å lære guttene å bli menn og å lære jentene å bli kvinner.

En annen strategien er å "behandle alle likt". "På vår skole har vi ingen fordommer, vi behandler alle likt." Det kan være fint å behandle alle likt - hvis man får det til - men det overser det faktum at barn og unge forholder seg til kjønnsnormer og andre fordommer på alle andre arenaer de er. Å nøye seg med "å behandle alle likt" gjør neppe så mye med de underliggende normene og fordommene.

Den andre strategien suppleres ganske ofte av en tredje: som er å spre faktainformasjon. Kunnskap er viktig i møte med fordommer og uhensiktsmessige normer. Men vi vet jo også at av og til bli dette i praksis at heterofile skal lære om homofile, CIS-folk skal lære om transpersoner, hvite skal lære om somaliere. Jeg tror mye velment kunnskapsformidling i skolene skjer på majoritetens premisser. Som det også ble sagt på Skeiv Ungdoms seminar tidligere i dag: dette blir ofte toleransepedagogikk, hvor majoriteten skal tolerere minoriteten - og dermed gir majoriteten makt og gjør minoriteten avhengige av majoritetens aksept.

En fjerde strategi som stadig oftere trekkes fram (men som jo har vært der lenge), er å tematisere og konfrontere normene - altså den normkritiske pedagogikken. Djupedalutvalget tar i sin utredning til orde for dette som metode for å bedre det psykososiale miljøet i skolen - og vi har også hørt om det tidligere i Pride House i dag. Dette forutsetter både høy bevissthet og det kan bety at man må utfordre normer som både elever, kolleger, ledelse og foreldre har.

I tillegg jobber man mye i skolen med mobbing, griper inn mot skjellsord og så videre. Dette er arbeid som skjer (eller ihvertfall bør skje) kontinuerlig, og dermed er avhengig av den læreren som er på stedet der og da.

Hvordan jobber lærerutdanningene ved HiOA med dette? Jeg tror ikke det finnes noe helhetlig svar på det i øyeblikket. Det er ikke slik at vi har et "normkritisk perspektiv" som gjennomsyrer utdanningene - selv om vi snakket om normkritikk på forrige fakultetsstyremøte. Men det er flere initiativer for å utarbeide læringsressurser innen seksualitet og kjønn og sikre at alle lærerstudenter hos oss får et visst minimum av det. Ut over det er det i undervisningen i det enkelte fag og hos den enkelte faglærer det eventuelt skjer bra ting - i tillegg til at vi har gode gjesteforelesninger ganske ofte - blant annet fra Rosa kompetanse. Vi er med på å arrangere konferanser og seminarer - for eksempel Pestalozziseminar om seksualundervisning til høsten.

Og så må jeg få nevne et dilemma. Jeg ønsker å redusere tokjønnsmodellens grep på oss og snakke mindre om gutter og jenter som grupper. Men det er - statistisk sett - enorme forskjeller på gutter og jenter i skole-Norge som vi er nødt til å jobbe godt med, for eksempel knyttet til oppførsel i barnehager, prestasjoner i grunnskolen, frafall i videregående skole, søkning til høyere utdanning. Vi klarer for eksempel ikke å finne noe enkelt svar på hvorfor det er større frafall blant menn enn blant kvinner i lærerutdanningene. Så vi er fortsatt opptatt av bokser hvor folk krysser av "mann", "kvinne" eller "annet svar" og å lage statistikker og analyser basert på det. Men enhver diskusjon om hvorfor jenter og gutter - statistisk sett - opptrer ulikt, risikerer jo å ende opp i årsaksforklaringer basert på kjønnenes egenskaper.

Noen vil helt sikkert si at lærerutdanningen ikke gjør nok. Og da kan jeg godt gå rett i selvforsvar: Det normkritiske perspektivet er ikke i øyeblikket prioritert av våre "eiere". Vi har svært detaljerte nasjonale retningslinjer for lærerutdanningene, og der er kjønn og seksualitet lite tematisert. Og selv om Djupedalsutvalgets rapport var lovende, må jeg jo nevne at det nå nettopp ble lagt fram en utredning fra et annet utvalg - Ludvigsenutvalget (om framtidas skole) - som vil styrke matematikk, problemløsning, bærekraftig utvikling, det flerkulturelle, språkfag, praktiske og estetiske fag og naturfagene, for å nevne noe. Lærerutdanningene er under et konstant press for å styrke veldig mye.

Hvordan vet vi om det å jobbe normkritisk i skolen har den ønskede effekten? Regjeringen har nettopp brukt hundrevis av millioner på å tilsette flere lærere på småtrinnet, og bruker 50 millioner på forskning hva effektene av ekstra lærere er. Tilsvarende kan man godt utpeke noen "pilotskoler" knyttet til det med normkritisk pedagogikk, og bevilge noen millioner til følgeforskning. Men det forutsetter at man virkelig ønsker prøve det ut, og ikke bare vil sette det i en milelang punktliste over ting skolen (og lærerutdanningen) bør bli bedre på.

Hva prioriterer Ludvigsenutvalget?

Onde tunger (Aftenposten) mener at Ludvigsenutvalget i for liten grad prioriterer - at de i for stor grad går i den vanlige fella når man snakker om skole: at man ramser opp en mengde ting som bør styrkes og sukrer det med at man bør prioritere tydeligere, men uten at man gjør det tydelig hva man bør nedprioritere.

Jeg har ikke hatt tid til å lese utvalgets rapport (det blir kanskje sommerlektyre?), men noen raske søk på nøkkelord kan det jo være morsomt å gjøre:
Hva ønsker utvalget å "styrke"?

• "Utvalget anbefaler at matematikk styrkes i skolen" (s. 9) - nevnes flere steder
• "styrke sammenhengen mellom de ulike delene av læreplanverket" (s. 44)
• "styrke kritisk tenkning og problemløsning i alle fag" (s. 49)
• "bærekraftig utvikling bør styrkes i læreplanverket" (s. 50)
• "kompetanse knyttet til det å leve i et flerkulturelt samfunn bør styrkes" (s. 50)
• "språkfag må styrkes i skolen" (s. 52)
• "Målet med fagutviklingen må være styrkede praktiske og estetiske fag" (s. 53)
• "styrke folkehelseperspektivet" (s. 53)
• "styrke naturfagene" (s. 54)
• "styrke mål for elevenes sosiale og emosjonelle læring og utvikling" (s. 67)

Hva ønsker de å "svekke"?

• Ingenting.

(Jeg tar gjerne imot tips om andre søk på ord som gir interessante innblikk...)

Om dette er useriøst fra min side? Ja, litt, naturligvis må rapporten leses. Men det er samtidig en generell trend at det er svært lett å komme med påstander om hva som bør styrkes i skolen - og å få støtte for det - langt vanskeligere er det å peke på noe som bør nedprioriteres uten å bli lynsjet for det. 

Ressurser seksualundervisning

Bare et kort blogginnlegg for å lenke til et par ressurser jeg nylig har blitt gjort oppmerksom på:

• Population Councils It's All One Curriculum - med guidelines og aktiviteter for å jobbe helhetlig med seksualitet, kjønn, HIV og menneskerettigheter.
• Frode Fredriksens Ressurshefte Arbeid mot krenkende adferd og seksuell trakassering i videregående opplæring i Sør-Trøndelag fylkeskommune
• Kristin Walseth og Heidi Hæhre: Heteronormativitet i kroppsøvingsfaget

(Her kan jeg fylle på mer etter hvert.)

Så minner jeg også om Pestalozziworkshopen om seksualundervisning hvor lærere fra hele Europa møtes i Oslo i tre dager til ende (11.-15. oktober inkl. ankomst- og avreisedager). Søknadsfristen har gått ut, men det kan tenkes det er ledige plasser blant de som er reservert norske lærere: Call for participants

Jeg er valgt inn i HiOA-styret

I styreperioden 2015-19 skal jeg være en av de faste tilsattrepresentantene i styret for Høgskolen i Oslo og Akershus. Det er jeg veldig glad for. Det skal ha vært en valgdeltakelse på 51 prosent (og det er vel ikke noen krise i slike valg) og av de 618 som stemte var det 241 som tok med meg blant sine utvalgte. Det holdt til at jeg ble den som fikk flest stemmer - og jeg er takknemlig for den tilliten. Jeg skal gjøre mitt beste for å være et fornuftig og åpent styremedlem som prøver å sette meg godt inn i sakene.

HiOA har knapt 19000 studenter, 1900 ansatte og et budsjett på rundt 2 milliarder kroner, og utdanner fagfolk til en rekke av de viktigste yrkene i samfunnet vårt og bidrar også med utvikling av kunnskap og innsikt. Så det er en stor og viktig organisasjon og det er vel lov å føle seg litt ydmyk...

Av de andre styremedlemmene som er valgt inn kjenner jeg bare Anton Havnes fra før, men det skal også bli spennende å bli kjent med Tatjana Radanovic Felberg og Ingrid Ruud Knutsen. I sin dekning av valget valgte Khrono å legge stor vekt på at det ble to representanter (og første vara) fra fakultetet LUI, men LUI er jo et stort fakultet med mange ulike studier og det er slett ikke sikkert at det blir noen skillelinjer langs fakultets- og sentergrensene. For eksempel er både Anton og jeg opptatt av å forstå praksisstudier bedre. Og det blir jo heller ikke nødvendigvis noen skillelinjer mellom UF-tilsatte og andre styremedlemmer.

Jeg er spent på hvordan arbeidet som styremedlem blir. I det lille tilløpet til valgkamp som har vært, var jeg tydelig på at jeg ønsket å være en styrerepresentant som samtidig var aktiv i de offentlige debattene. Jeg er opptatt av at styremøtene skal være reelle diskusjonsfora hvor man møter godt forberedt, med argumenter som har et solid grunnlag og med et åpent sinn for at man vil få høre andre perspektiver og nye argumenter. Men jeg er overbevist om at dette ikke oppnås best ved å starte på bar bakke, kun informert av saksframlegget. Hvis man allerede før styremøtet har hørt ulike perspektiver og argumenter - og relevante saksopplysninger - er det bare en fordel. Og ikke minst: hvis styremedlemmer deltar i den offentlige debatten vil det også stimulere den offentlige debatten, tror jeg.

Men jeg innser at dette er en krevende øvelse. Som styremedlem vil jeg ikke binde meg til masten før styremøtet - det må være lov at jeg argumenterer for et syn i uka før styremøtet og så blir overbevist om noe annet i styremøtet. Samtidig blir det litt påfallende om det skjer hver gang. Idealet må være at jeg kan opptre i debatter på en åpen måte men samtidig bringe viktige perspektiver fram, slik at folk føler det er interessant å diskutere med meg.

Jeg må ønskes lykke til med dette! Får jeg det ikke til, vil jeg lett kunne framstå som et fjols - og den risikoen må jeg ta. Får jeg det til, vil det demokratiske rommet på HiOA kunne bli litt større, i tillegg til at legitimiteten til det styret til slutt vedtar kan bli bedre. Minn meg gjerne på dette blogginnlegget i løpet av styreperioden... :-)

Nå er det styrevalg!

Neste uke velges styrerepresentantene for tilsatte til HiOA-styret for de neste fire årene. Som nevnt her i bloggen tidligere er jeg en av kandidatene. Jeg har veldig lyst på å gjøre en jobb i styret, og er spent på utfallet!

Her har jeg samlet noen skriv som viser hva jeg står for. Først og fremst lenker jeg til mitt innlegg på Khrono da jeg lanserte meg som kanddiat: Jeg vil til styret!

Men her er en del andre innlegg på Khrono de siste to årene:
Om FoU: Hva er U'en i FoU?
Om PISA-resultater: Skuffende PISA, men hva mer?
Hvordan vi jobber med Studiebarometeret: Hvordan håndterer vi Studiebarometeret?
Om NOKUT-arrangerte eksamener: Bør NOKUT arrangere eksamener?
Om undervisning om seksualitet: Mer og bedre seksualitet, takk!
Om tellekantsystemet: Tellekanter og perverse effekter
Om internasjonalisering og situasjonen i Uganda: Er lærerstudenter trygge nok i Uganda?
Om omorganisering: På tide med en ny omorganisering?
Om femårig lærerutdanning: HiOA er klare for femårig lærerutdanning
Om hetsing av HiOA: Sjenanse og verdighet

Still gjerne spørsmål her eller under innleggene i Khrono hvis du ønsker mer innsikt i hva jeg mener om dette og hint!

Landskonferanse for studie- og praksisledere 2015 Dag 3

Den tredje dagen av landskonferansen startet med et fabelaktig utdrag fra forestillingen SPOR. Dette er en forestilling hvor elever i videregående skole samarbeidermed mennesker med et kromosom ekstra eller andre utfordringer, og resultatet var hjertevarmende - man kunne se i ansiktene på de medvirkende at dette var givende.

Den ble fulgt opp av "Med blikk for læringsmiljø", et foredrag av Ingrid Lund. Hun har forsket blant annet på ungdom som dropper ut av videregående skole. Noen begrunnet det i hjemmeforhold (omsorgssvikt/konflikt) og mobbehistorier som de husket helt tilbake fra barnehagen. Nå har hun intervjuet femåringer for å finne ut mer om det.

Barn flest har generaliserte erfainger om far og mor eller voksne generelt som gjør at de stoler på voksne. (Hun tok utgangspunkt i Sunniva i "Hentet" av Johann Grip.) Andre barn har ingen grunn til å stole på voksne, og opplevelser kan ligge i dem gjennom hele barndommen og hele ungdommen. Mange har sagt ifra uten at noe har skjedd. Så det hjelper ikke alltid å snakke om det. Det barn trenger er voksne som er voksne med et blikk for barn. En feiltastiske voksne er en voksen som erkjenner sine feil og som handler nytt. "Det viktigste for barn er den voksnes gode ansikt."

Den profesjonelle barnehage eller skole er ikke feilfri, men den tar det på alvor når det kommer tegn på at noe er galt, den gjemmer seg ikke bak at "nei, vi har da et antimobbeprogram, så det kan ikke stemme..." (Og jeg assosierer og tenker at "den feiltastiske skolen" kanskje ikke er et kjennetegn ved Osloskolen, som verken oppmuntrer tilsatte til å diskutere skolen offentlig eller er spesielt selvkritisk - ihvertfall ikke i media - når kritikk reises.)

(Hva gjør så vi for å få fram studentens gode ansikt og den feiltastiske tankemåte? Vi vet jo at mange studenter er strålende fornøyd med sine praksislærere og sier at disse er så fantastiske til å se alle elevene. Men i tillegg jobbes det formodentlig med dette i pedagogikk og elevkunnskap og i mange andre fag. I tillegg hører vi fra studenter som er veldig godt fornøyd med hvordan de blir møtt av administrasjon og ledelse når de har problemer. Samtidig kan vi sikkert jobbe mer med hvordan man jobber med godt læringsmiljø blant elever og blant studenter.)

Hun trakk fram relasjonskompetanse som utgangspunkt ved et godt læringsmiljø - og kjernen er et positivt menneskesyn med rommelig normalitetsforståelse. Så snakket hun mye om hvordan vi også på høyskolen må ha krav til at studentene skal delta og ikke surfe på nettet eller spise spaghetti i undervisningen - vi må venne oss til å se hverandre.

Så var det Svein Sjøberg som snakket om Pisa - "Hva gjør Pisa-fokuset med lærerutdanningene?" Jeg har jo hørt Svein før og også blogget om mitt syn på Pisa og påvirkningen studiene har hatt, så her holder det kanskje at jeg blogger litt selektivt.

Svein har jo fortid som prosjektleder i forløperen til TIMSS, og allerede da var han skeptisk til rangeringene slike studier kan føre til.

De siste ukene har det vært stor debatt rundt Hattie og de nokså tvilsomme generaliseringene om hva som virker i skolen. (Selv tenker jeg nok at det er svært begrenset hva man kan si generelt uten å ta kontekster og detaljer i betrakning. Grunnen til at generelle tiltak "ikke virker" i Hatties verden, er at man blander studier uten hensyn til hvordan de implementeres og hvilken kontekst man er i. Spørsmålet er for eksempel ikke om redusert klassestørrelse "virker", men under hvilke betingelser redusert klassestørrelse "virker" - og naturligvis hva det vil si å "virke", jf. Blant annet forrige foredrag.)

Svein viste til mange nylige innlegg, blant annet Stanghelles kommentar fra i går: hvor viktig det er at alle som har innsikt i skolen deltar i debatten om skolen.

Det er ikke "målstyring" i skolen, det er "målestyring" - det er målingene som styrer mange steder. Dette bidrar til en deprofesjonalisering av læreryrket. Og det startet med PISA-sjokket.

PISA ønsker å teste "kunnskaper og ferdigheter for framtidas samfunn", men har valgt å se spesielt på lesing, matematikk og naturfag - ikke for eksempel estetiske fag. Og testene tar ikke for seg alle sidene ved de tre fagområdene de ser på. (Men det er en svak motforestilling mot en test at den ikke tester alt.) De er eksplisitte på at de ikke tar utgangspunkt i læreplanene i fagene, og det betyr at lav skåre kan skyldes enten at man har andre mål enn PISA tester eller at man ikke er god til å nå målene. (Men da bør man gå inn i testene og beskrive hva vi i Norge prioriterer høyere enn Pisa gjør - skjønt det vanskeliggjøres jo litt ved at oppgavene er hemmelige.)

PISA-resultatene i 2001 ga handlingsrommet for en ny skolereform. Mediene var ivrige medspillere. Noen få år senere kom det nasjonale prøver i flere land, blant annet i Norge. I Sverige har man tolv nasjonale prøver (som teller for elevene) i samme semester som man har PISA-testen.

Det er diskusjon om hvorvidt bruken av Rasch-analyse til å lage rankingene gir mening. (Men dette er vanskelig å ta stilling til for oss som bare så vidt har hørt om Rasch-analyse.)

Norske politikere mener at skolepolitikken ikke styres av PISA, men OECD har analyser som viser at PISA har stor innvirkning på skolereformer i landene som deltar, og de nordiske landene ligger blant de høyeste.

For egen del kan jeg jo legge til at PISA-tankegangen også er på vei inn i lærerutdanning, med nasjonal prøve (nasjonal deleksamen) som ikke forholder seg til de lokale LUBene og vektleggingene, men som (som PISA) bruker sine egne mål som grunnlag for testene, og bare et ørlite utvalg av LUBene i utdanningene. Kanskje får disse nasjonale deleksamenene tilsvarende effekt for lærerutdanningene som PISA har fått for skolen?

I kommentarene etterpå ble det påstått at GLU legger stor vekt på "basisfagene" (men sannheten er jo at GLU har mindre vekt på basisfagene enn siste ALU-variant, og mer vekt på de praktisk-estetiske fagene) og grunnleggende ferdigheter. Og i etter- og videreutdanningene er det noen få fag det satses på.

Fra barnehagesiden ble det kommentert at det også er økt press på læring i barnehagene. Det pågår prosjekter som skaper opprør i barnehagene fordi de strider mot intensjonene i rammeplan for barnehagene. Vi må ruste de barnehagelærerne vi utdanner til å stå opp for barna. Svein kommenterte at NHO ønsker lavere skolestartalder, karakterer lenger ned i skolen. Det er press på testing i barnehagene.

Så var det tid for oppsummering av konferansen. Det ble diskutert om konferansen bør splittes opp og om den bør reduseres til 2 dager. I det store og det hele var det nok flertall for å fortsette mye som i dag, med en felles konferanse over tre dager.

Neste år er det Høgskolen i Hedmark som arrangerer konferansen, men da er ikke jeg studieleder lenger, så blogging fra den må overlates til noen andre. Men det har vært spennende å være med på disse konferansene og lære mer om felles og ulike utfordringer på de ulike institusjonene.