Landskonferanse for studie- og praksisledere 2015 Dag 3

Den tredje dagen av landskonferansen startet med et fabelaktig utdrag fra forestillingen SPOR. Dette er en forestilling hvor elever i videregående skole samarbeidermed mennesker med et kromosom ekstra eller andre utfordringer, og resultatet var hjertevarmende - man kunne se i ansiktene på de medvirkende at dette var givende.

Den ble fulgt opp av "Med blikk for læringsmiljø", et foredrag av Ingrid Lund. Hun har forsket blant annet på ungdom som dropper ut av videregående skole. Noen begrunnet det i hjemmeforhold (omsorgssvikt/konflikt) og mobbehistorier som de husket helt tilbake fra barnehagen. Nå har hun intervjuet femåringer for å finne ut mer om det.

Barn flest har generaliserte erfainger om far og mor eller voksne generelt som gjør at de stoler på voksne. (Hun tok utgangspunkt i Sunniva i "Hentet" av Johann Grip.) Andre barn har ingen grunn til å stole på voksne, og opplevelser kan ligge i dem gjennom hele barndommen og hele ungdommen. Mange har sagt ifra uten at noe har skjedd. Så det hjelper ikke alltid å snakke om det. Det barn trenger er voksne som er voksne med et blikk for barn. En feiltastiske voksne er en voksen som erkjenner sine feil og som handler nytt. "Det viktigste for barn er den voksnes gode ansikt."

Den profesjonelle barnehage eller skole er ikke feilfri, men den tar det på alvor når det kommer tegn på at noe er galt, den gjemmer seg ikke bak at "nei, vi har da et antimobbeprogram, så det kan ikke stemme..." (Og jeg assosierer og tenker at "den feiltastiske skolen" kanskje ikke er et kjennetegn ved Osloskolen, som verken oppmuntrer tilsatte til å diskutere skolen offentlig eller er spesielt selvkritisk - ihvertfall ikke i media - når kritikk reises.)

(Hva gjør så vi for å få fram studentens gode ansikt og den feiltastiske tankemåte? Vi vet jo at mange studenter er strålende fornøyd med sine praksislærere og sier at disse er så fantastiske til å se alle elevene. Men i tillegg jobbes det formodentlig med dette i pedagogikk og elevkunnskap og i mange andre fag. I tillegg hører vi fra studenter som er veldig godt fornøyd med hvordan de blir møtt av administrasjon og ledelse når de har problemer. Samtidig kan vi sikkert jobbe mer med hvordan man jobber med godt læringsmiljø blant elever og blant studenter.)

Hun trakk fram relasjonskompetanse som utgangspunkt ved et godt læringsmiljø - og kjernen er et positivt menneskesyn med rommelig normalitetsforståelse. Så snakket hun mye om hvordan vi også på høyskolen må ha krav til at studentene skal delta og ikke surfe på nettet eller spise spaghetti i undervisningen - vi må venne oss til å se hverandre.

Så var det Svein Sjøberg som snakket om Pisa - "Hva gjør Pisa-fokuset med lærerutdanningene?" Jeg har jo hørt Svein før og også blogget om mitt syn på Pisa og påvirkningen studiene har hatt, så her holder det kanskje at jeg blogger litt selektivt.

Svein har jo fortid som prosjektleder i forløperen til TIMSS, og allerede da var han skeptisk til rangeringene slike studier kan føre til.

De siste ukene har det vært stor debatt rundt Hattie og de nokså tvilsomme generaliseringene om hva som virker i skolen. (Selv tenker jeg nok at det er svært begrenset hva man kan si generelt uten å ta kontekster og detaljer i betrakning. Grunnen til at generelle tiltak "ikke virker" i Hatties verden, er at man blander studier uten hensyn til hvordan de implementeres og hvilken kontekst man er i. Spørsmålet er for eksempel ikke om redusert klassestørrelse "virker", men under hvilke betingelser redusert klassestørrelse "virker" - og naturligvis hva det vil si å "virke", jf. Blant annet forrige foredrag.)

Svein viste til mange nylige innlegg, blant annet Stanghelles kommentar fra i går: hvor viktig det er at alle som har innsikt i skolen deltar i debatten om skolen.

Det er ikke "målstyring" i skolen, det er "målestyring" - det er målingene som styrer mange steder. Dette bidrar til en deprofesjonalisering av læreryrket. Og det startet med PISA-sjokket.

PISA ønsker å teste "kunnskaper og ferdigheter for framtidas samfunn", men har valgt å se spesielt på lesing, matematikk og naturfag - ikke for eksempel estetiske fag. Og testene tar ikke for seg alle sidene ved de tre fagområdene de ser på. (Men det er en svak motforestilling mot en test at den ikke tester alt.) De er eksplisitte på at de ikke tar utgangspunkt i læreplanene i fagene, og det betyr at lav skåre kan skyldes enten at man har andre mål enn PISA tester eller at man ikke er god til å nå målene. (Men da bør man gå inn i testene og beskrive hva vi i Norge prioriterer høyere enn Pisa gjør - skjønt det vanskeliggjøres jo litt ved at oppgavene er hemmelige.)

PISA-resultatene i 2001 ga handlingsrommet for en ny skolereform. Mediene var ivrige medspillere. Noen få år senere kom det nasjonale prøver i flere land, blant annet i Norge. I Sverige har man tolv nasjonale prøver (som teller for elevene) i samme semester som man har PISA-testen.

Det er diskusjon om hvorvidt bruken av Rasch-analyse til å lage rankingene gir mening. (Men dette er vanskelig å ta stilling til for oss som bare så vidt har hørt om Rasch-analyse.)

Norske politikere mener at skolepolitikken ikke styres av PISA, men OECD har analyser som viser at PISA har stor innvirkning på skolereformer i landene som deltar, og de nordiske landene ligger blant de høyeste.

For egen del kan jeg jo legge til at PISA-tankegangen også er på vei inn i lærerutdanning, med nasjonal prøve (nasjonal deleksamen) som ikke forholder seg til de lokale LUBene og vektleggingene, men som (som PISA) bruker sine egne mål som grunnlag for testene, og bare et ørlite utvalg av LUBene i utdanningene. Kanskje får disse nasjonale deleksamenene tilsvarende effekt for lærerutdanningene som PISA har fått for skolen?

I kommentarene etterpå ble det påstått at GLU legger stor vekt på "basisfagene" (men sannheten er jo at GLU har mindre vekt på basisfagene enn siste ALU-variant, og mer vekt på de praktisk-estetiske fagene) og grunnleggende ferdigheter. Og i etter- og videreutdanningene er det noen få fag det satses på.

Fra barnehagesiden ble det kommentert at det også er økt press på læring i barnehagene. Det pågår prosjekter som skaper opprør i barnehagene fordi de strider mot intensjonene i rammeplan for barnehagene. Vi må ruste de barnehagelærerne vi utdanner til å stå opp for barna. Svein kommenterte at NHO ønsker lavere skolestartalder, karakterer lenger ned i skolen. Det er press på testing i barnehagene.

Så var det tid for oppsummering av konferansen. Det ble diskutert om konferansen bør splittes opp og om den bør reduseres til 2 dager. I det store og det hele var det nok flertall for å fortsette mye som i dag, med en felles konferanse over tre dager.

Neste år er det Høgskolen i Hedmark som arrangerer konferansen, men da er ikke jeg studieleder lenger, så blogging fra den må overlates til noen andre. Men det har vært spennende å være med på disse konferansene og lære mer om felles og ulike utfordringer på de ulike institusjonene.