Konferanse for matematikklærerutdannere

Jeg er nå på konferanse for lærerutdannere i matematikk. Dette er en årlig konferanse som andre fagmiljøer misunner matematikkmiljøet - det er svært nyttig å ha et årlig samlingspunkt for å diskutere felles utfordringer og også se på våre ulikheter.

Årets konferanse blir preget av arbeidet med ny grunnskolelærerutdanning, hvor planarbeidet er i full gang. Mer om det nedenfor.

Første dag besto av tre programpunkter. Først var det et foredrag av Hilde Opsal (Høgskulen i Volda) om prosjektet KIO. Foredraget handlet dels om selve hovedprosjektet, hvor 999 skoletimer er observert og hvor 847 elever, 818 foresatte og 406 lærere er spurt. Her var det mange interessante funn som jeg ikke skal begi meg ut på å gjengi i kortform her. Bortsett fra ett: lærebokas plass i skolen er minst like stor som vi har mistenkt. Andre del av foredraget handlet om elevbok (formelbok) og hvordan elever bruker den. Dette foredraget ga bare noen små glimt, men nok til at jeg er spent på hva resultatene blir. Ikke uventet viser det seg at lærere og elever jobber svært ulikt med slike formelbøker, og at en del elever har en masse ting som står lysende klart i formelbøkene men som de likevel ikke klarer å utnytte når de får oppgaver knyttet til det. Det kan tyde på at innholdet i formelboka ikke er forstått.

Andre del av mandagens program handlet om ny grunnskolelærerutdanning. Frode Rønning og Arne Hole informerte om planarbeidet som nå foregår. Som alltid i slike prosesser er halvparten av arbeidet å sette seg inn i en ny sjargong som noen har vedtatt at skal brukes. I denne rammeplanprosessen er "forventet læringsutbytte" knyttet til et "kvalifikasjonsrammeverk" sentralt. Man satser også på å finne fram til "indikatorer" som man kan bruke for å måle kvaliteten i grunnskolelærerutdanningene. Tidsfristene er latterlig korte.

Utfordringen for matematikkmiljøet blir å holde i gang en substansiell diskusjon om hva vi ønsker at rammeplanen skal si, og parallelt med det forholde oss til nyspråket slik at vi får formulert våre ønsker på en måte som er kompatibel med de relevante nyordene. Foreløpig kan det se ut som at rammeplanene vil bli håpløst generelle, slik at høyskolene som før kan holde på mer eller mindre etter eget hode, mens en del i fagmiljøet nok ønsker at enkelte ting skal formuleres noe klarere.

Når det gjelder modell for grunnskolelærerutdanningen ble det blant annet presisert at departementet ønsker seg en "sømløs overgang til master", noe som av enkelte ble misforstått som en "søvnløs overgang til master"...

Det tredje punktet på programmet var et interessant foredrag av Line I. Føsker om en evaluering av rammeplan for barnehagen, med det flertydige navnet "Alle teller mer". Metodikken de har brukt er svært interessant: de har intervjuet alt fra fylkesmenn (som representanter for staten), styrere og førskolelærere til barn (i alderen 5 til 6 år). Intervjuene med barn er gjort for å finne ut hvordan rammeplanens mål gir utslag for barna. Det noe deprimerende er at slagordet "alt er tall" har slått gjennom i så stor grad at personalet i en del barnehager kanskje oppfatter at barna alltid jobber med tall, og at det derfor ikke er så viktig å jobbe bevisst med det. Og videre: barnas rett til medvirkning tilrettelegges ofte for ved at barna kan gå inn i det rommet de ønsker. Dette er betenkelig, noe Føsker blant annet illustrerte ved å fortelle at barnehager ofte har byggerom, men at det ofte er bare gutter som bruker dem. Jentene forteller at de synes det er vanskelig å bygge - de får det ikke til. Hvis barna hele tiden bare velger selv, kan dette forsterkes.

Føsker viste også eksempler på hvordan noen barnehager arbeider aktivt med å ta tak i barnas nysgjerrighet og spørsmål, og at barna da i større grad oppfatter de voksne som noen som "vet mye" og "viser oss mange ting". Imidlertid kan offentlige dokumenter tyde på at vi ikke går i retning av mer av dette, men snarere i retning av strengere regimer med mer detaljerte planer eller daglige, planlagte læringsaktiviteter, noe som kan vanskeliggjøre improvisasjonen.

Den første dagen var velegnet til å vise oss at vi står ovenfor store utfordringer, enten vi arbeider i allmenn-/grunnskole-lærerutdanning eller førskolelærerutdanning. (Og også førskolelærerutdanningen står nok ovenfor en ny rammeplan om få år.)

Det er alltid nyttig og interessant å komme på disse konferansene, og det er godt å se at vi har et samlet fagmiljø som er interessert i å snakke med hverandre, til tross for at vi nok kan være uenige om mye når vi kommer ned på detaljnivå. Første dag oppfylte forventningene. (Jeg må likevel få si at jeg skulle ønske meg en lengre konferanse - de siste årene er konferansen kuttet til 48 timer, mens den før var 50% lengre. Jeg vil gjerne ha mer ro og muligheten til å snakke med enda flere av mine kolleger.)