Lærerutdanneres liv er variert. I går startet jeg dsgen med undervisning om perspektivtegning og slike ting og dro så rett derfra til Losby Gods til seminar med Rosa kompetanse, hvor hovedtemaet i år er lesbisk seksualitet og helse.
Når jeg presenterer meg i slike sammenhenger må jeg alltid forklare hva denne matematikkdidaktikeren gjør blant alle legene, psykologene, helsesøstrene, sosionomene og så videre. Men samtidig er alle jeg hsr snakket med her enige om at tilstanden i skolen neppe er så annerledes enn tilstanden på legekontorene, helsestasjonene og så videre: vi snakker alle stedene om profesjoner som er skrekkelig viktige for enkeltmennesker på kritiske tidspunkter i deres liv, og om profesjoner hvor fortsatt mange profesjonsutøvere mangler kompetansen de trenger i møte med LHBT-folk.
Av mandagens seminarinnhold gikk jeg glipp av den første halvparten, på grunn av undervisning jeg allerede har nevnt. Etter lunsj presenterte Suzann Larsdotter og Indra Windh kunnskaper om kvinner som har sex med kvinner og seksuelt overførbare sykdommer. De hadde mange eksempler på helsepersonells "okunne" og "olika sett att handtera sin okunnskap". En del av funnene er å lese i rapporten "som å slikke på en regnkappe" (tittelen spiller på slikkelapper, som av en eller annen grunn markedsføres til kvinner som har sex med kvinner, men ikke til menn som har sex med kvinner). Jeg skal se om jeg får lagt inn en lenke til den når jeg kommer meg over på en PC...
Så var det hilsener fra Jordmorforbundet og Legeforeningen, før Mari Bjørkman la fram resultater fra sin undersøkelse av lesbiskes møte mex helsevesenet fra 2007. Denne forskningen har blitt til en artikkel i Scandinavian Journal of Primary Health Care i 2009, som jeg også bør legge en lenke til etter hvert, men der artikkelen er litt knapp med sitater, kom Mari i foredraget med en rekke sitater fra informantene, av og til rørende og av og til hjerteskjærende.
Så var det middag. Under deler av middagen ble nen av oss sittende og diskutere de siste ukenes kontroverser om ordbruk knyttet til transpersoner. Og igjen ble jeg en liten anelse klokere.
Og så er det dag 2 som ligger foran meg. Jeg gleder meg.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Innlegg
På hvilken måte ble du klokere på transpersons begrepet.
SvarSlettJeg tror ikke jeg klarer å svare på spørsmålet ditt, men jeg kan prøve å si noe om hva jeg (tror jeg) skjønner for tida. Samtidig som jeg understreker at jeg ikke synes jeg har kommet langt nok i min forståelse enda, og jeg behersker sikkert ikke begrepsapparatet heller. Men jeg prøver meg.
SvarSlettInngangsbilletten til kjønnskorrigerende behandlinger i Norge er diagnosen transseksualisme. For mange som får denne diagnosen er den en positiv ting, fordi den åpner døra til behandlinger som gir dem bedre samsvar mellom kropp og sjel. Mange av de som får kjønnskorrigerende behandling opplever etter behandlingen at de nå helt og fullt er mann, ev. kvinne.
Disse personene føler heller ikke nødvendigvis at kjønnsdualiteten er noe problem - altså det at samfunnet er innrettet etter at alle skal tilhøre det ene av to kjønn. Andre føler derimot at kjønnsdualiteten er selve hovedproblemet – de har ikke nødvendigvis selv så store problemer med at de ikke kan settes i bås som enten mann eller kvinne, men samfunnet rundt har det. En del av disse ”oppnår” heller ikke diagnosen, og får ikke behandling. Og uansett kan de ikke selv velge hva slags behandling de ønsker – det forutsettes stort sett at man enten vil ha hele behandlingen eller ingenting.
Et ord som ”transpersoner” kan av noen oppleves som en etterlengtet tredje kategori, mens for andre oppleves det som at de ikke tas på alvor som den mannen eller kvinnen de er.
Men enda mer konkret vil de ulike oppfatningene gi seg utslag i ulike syn på behandlerne ved GID-klinikken på Rikshospitalet, som vekselvis ses på som reddende engler som gir folk et nytt liv og som portvoktere som nekter å ta pasientenes egne oppfatninger helt ut på alvor.
Det er noe sånt jeg i øyeblikket har forstått om kontroversen rundt begrepet transpersoner.