Fire år i avdelingsstyret

9. juni avholdes det siste avdelingsstyremøtet ved Avdeling for lærerutdanning og internasjonale studier ved Høgskolen i Oslo. Jeg har vært fast avdelingsstyrerepresentant siden 2007. Det har vært en interessant affære. Jeg ble valgt inn som eneste representant fra det som kalles “skoleområdet” (med allmennlærer- og grunnskolelærerutdanning (ALU og GLU), tospråklig bachelor (TOS) og idrett, friluftsliv og helse-bachelor (IFH) som de største utdanningene). Avdelingsstyret har vært sammensatt av to eksterne representanter, to studentrepresentanter, en representant fra TA-personalet og fire representanter fra UF-personalet. LUI har i perioden vært i sterk ekspansjon, noe som har preget arbeidet på både godt og vondt. I dette innlegget vil jeg beskrive perioden sett fra mitt synspunkt. Det at det er mitt synspunkt vil naturligvis prege framstillingen, også på den måten at jeg som person får en viss rolle. Jeg bør vel derfor påpeke at samarbeidet i avdelingsstyret har vært veldig godt i perioden, og at det for eksempel har vært tilfeller hvor flere representanter har diskutert en sak og hvor én av oss har endt opp med å føre et forslag i pennen. “Æren” eller “skylda” for bestemte vedtak henger jo uansett ved alle som har stemt for det, ikke ved forslagsstilleren alene.

Hva har vært de største sakene i perioden? Det kan diskuteres, naturligvis. For høyskolen har åpenbart fusjonen med HiAk og universitetsambisjonene vært viktige. For avdelingsstyret har disse sakene også vært viktige, men avdelingenes synspunkter har i såpass liten grad blitt hørt høyere i systemet (især i fusjonssaken) at det er vanskelig å si at dette har vært det viktigste avdelingsstyret har holdt på med. Da vil jeg si at enkle ting som økonomi faktisk er vel så viktig.

Og det har seg sånn at både det jeg er mest misfornøyd med å ha gjort i avdelingsstyret og det jeg er mest stolt av, har med økonomi å gjøre. Våren 2010 kuttet avdelingsstyret 2,75 millioner kroner i budsjettet for å begrense underskuddet. Dette innebar blant annet at FoU-tida gikk ned med ti prosent (for eksempel fra 20 prosent til 18 prosent for høyskolelektorer). Dette var smertefullt, men virket nødvendig slik situasjonen fortonet seg da – og det var attpåtil mitt forslag til kuttfordeling som ble vedtatt. Jeg mener fortsatt at det var riktig å bruke “ostehøvel” og kutte litt på alt (administrasjon, undervisning og FoU) mens vi fikk bedre oversikt over den økonomiske situasjonen og utredet tiltak. Men i ettertid er det åpenbart at kuttene ikke var nødvendige. Samtidig ba nemlig avdelingsstyret om at en gruppe skulle settes ned for å se på økonomien. Jeg ble også med i denne gruppa, og den klarte endelig å trenge godt nok inn i økonomien til å se mer nøyaktig hvor underskuddet kom fra. Det var ved å delta i den gruppa at jeg endelig kunne lage klare regnestykker som viste hvor mye vi “hadde på bok” i form av studiepoengproduksjon som vi ikke enda hadde fått betalt for. Det var litt komplisert å formidle dette, ikke minst fordi studiepoengproduksjonen for ett år gir uttelling to, tre og fire år etter at de er opptjent. Jeg synes selv at jeg brukte til fulle både mine matematiske og pedagogiske kunnskaper da jeg laget en Powerpoint med animasjoner (!) som viste årsakene til underskuddet. Jeg opplevde det som en stor lettelse da avdelingsstyret i 2011 vedtok å gå tilbake på alle innsparingene fra året før, i forvissning om at underskuddet vårt helt og fullt skyldes vår ekspansjon og et finansieringssystem som gir mye av inntektene for nye studenter 2-4 år forsinket. Skal jeg peke på én ting jeg er stolt av i perioden, er det derfor at avdelingsledelsen trakk sitt forslag til vedtak og at mitt forslag til budsjett ble enstemmig vedtatt i avdelingsstyret.

Fusjonsprosessen har naturligvis engasjert folk. HiO-ledelsen kjørte sitt eget løp uten å ta hensyn til at flere av avdelingene og store deler av personalet ikke så fusjon som fordelaktig. Avdelingsstyrets medlemmer var til tider litt usikre på om det var noe poeng i å legge krefter i høringsuttalelser som neppe ville bli lest særlig grundig av HiO-ledelsen, men valgte likevel å late som om det var en reell høringsprosess. Avdelingens høringsuttalelser har derfor gjennomgående vært sterkt kritiske til prosessen som har vært og flere ganger bedt om bedre utredninger, skjønt det også er eksempler på at medlemmer (inkludert meg) har kommet med forslag til ytterligere spissinger av avdelingens syn, uten å få flertall i avdelingsstyret (jf. AS 43-09). For meg framstår prosessen som et lærestykke i hvordan en ledelse ikke bør opptre hvis man ønsker oppslutning om en sak – og det er jo også nyttig på sitt vis.

En annen sak som har engasjert folk det siste året er kriterier for FoU-tildeling, hvor ledelsen hadde et relativt ukontroversielt ønske om overgang fra søknadsbasert tildeling av FoU-tid til resultatbasert tildeling av FoU-tid, for å kunne bruke mer tid på FoU-veiledning og mindre tid på søknadslesing. Diskusjonen har hovedsakelig handlet om hvilke kriterier som skulle ligge til grunn. Saken dukket opp i januarmøtet 2010, og forslaget var da at “minimumskrav er én poenggivende publikasjon, forskningsbasert lærebok eller kunstnerisk formidling på høyt nivå per 60 % tildelt FoU-ressurs, det vil si hvert 3. år for høgskolelektorer, hvert 2. år for de i førstestilling og hvert 1,5 år for de i toppstilling”. Dette forslaget fikk hard medfart i fagmiljøene, som påpekte at det hadde et altfor snevert syn på hva FoU-tid bør brukes til; både utviklingsarbeider og formidling blir usynliggjort. Avdelingsstyret stemte enstemmig for mitt forslag, som gikk ut på at et “bredt sammensatt utvalg” skulle utrede saken videre, og at utredningen måtte “ivareta en bredde av publiseringsformer, formidlingsformer og resultater tilpasset de ulike formene for FoU og de ulike målgruppene og samfunnsoppdrag LUI må forholde seg til”. Resultatet av dette ble lagt fram (sammen med seksjonenes høringsuttalelser) i februarmøtet i 2011, og etter en ny runde med justeringer vedtok avdelingsstyret i aprilmøtet 2011 nye kriterier. Denne lange prosessen førte etter min mening til langt mer plass for utviklingsarbeid og formidling, samtidig som vedtaket har formuleringer som tydeliggjør at det skal være mulig å snakke med ledelsen for å få rom for resultater som ligger utenfor også dette videre kriteriesettet.

En detalj som jeg fikk gjennom i avdelingsstyret i april 2009 var at man ved opprykk til førstestilling eller toppstilling ikke lenger måtte vente til neste studieår med å få økt FoU-tid (noe som av og til ble veldig lenge), men isteden seks måneder.

Ellers har jo avdelingsstyret i mange omganger vedtatt hvilke kurs vi skal tilby. Den største saken var nok modellene for de nye grunnskolelærerutdanningene, hvor det var et mindretall som var motstander av modellen for 5-10 som ble valgt. Bakgrunnen var at spesielt matematikk mente at det var faglig uheldig å ha 45 studiepoeng i ett fag (for eksempel matematikk) i første studieår. Her gikk det så langt at saken ble utsatt og det ble et ekstraordinært avdelingsstyremøte, hvor “mitt” synspunkt tapte. Både da og i ettertid synes jeg likevel det var en nyttig forsinkelse som gjorde at alle følte at deres syn var blitt hørt. Det å være helt sikker på at alle har fått mulighet til å uttale seg om en sak før man fatter vedtak synes jeg er viktig, og jeg synes generelt at det er bra at avdelingsstyret av og til har utsatt saker for å sikre at personalets synspunkter har fått komme fram.

En mengde ganger har avdelingsstyret diskutert ABF-studiet – og senere også andre arbeidsplassbaserte førskolelærerutdanninger. Vi har vært opptatt av at studiet skal være likeverdig med de andre studiene, men dette må vi naturligvis få til uten at studiene er like – hele hovedideen med å ha arbeidsplassbasert førskolelærerutdanning er jo å utnytte de læringsmulighetene som ligger i at studentene er i jobb i barnehager og attpåtil har betydelig erfaring med arbeid i barnehager. Det er liten tvil om at ABF er det studiet som avdelingsstyret i perioden har fulgt tettest, blant annet i form av at evalueringer er lagt fram for avdelingsstyret. Jeg synes nok at det har vært riktig å ha såpass mye oppmerksomhet rundt ABF siden det er så nyskapende og siden det har vakt så mye interesse (og også kritikk fra enkelte). Arbeidet med ABF har da også hatt god støtte i avdelingsstyret, med stadige vedtak om videreføring. Det eneste punktet hvor avdelingsstyret muligens har vært uenige med ABF-ledelsen har vært når vi gjorde et prinsippvedtak på at alle langvarige utdanninger ved LUI bør ha innslag av skriftlig skoleeksamen (eller tilsvarende eksamen hvor studenten må skrive noe under kontrollerte former). Jeg mener fortsatt at studentenes egen skriftlighet bør testes i løpet av et studium.

En sak som har vært oppe et par ganger, er avdelingens arbeid med LHBT-tematikk, som følge av at departementet har bedt HiO ta tak i det. Jeg tør påstå at innsatsen i avdelingsstyret neppe har satt spor i undervisningen studentene får eller i forskningen og utviklingsarbeidet som utføres på avdelingen. Avdelingsstyret fikk gjennomført en liten kartlegging av hva som gjøres i undervisningen, som viste at det som ble gjort var ganske personavhengig, enten ved at det var enkeltlærere som tok det opp i sine fag uten at det var tydelig markert i fagplanene eller ved at studenter valgte temaet i oppgaver som åpnet for det. Ett sentralt unntak var fellesforelesningene om “Holdninger til homofili i skolen” som jeg selv hadde på allmennlærerutdanningen noen år på rad. Disse ser nå ut til å ha utgått. Senere vedtok avdelingsstyret at det skulle være et personalmøte om temaet, og det har det vært avholdt.

Avdelingsstyret har også behandlet et utall fagplaner. Dette er et viktig arbeid, for ofte har avdelingsstyret påpekninger på sentrale områder, for eksempel hva gjelder praksisorganisering eller vurderingsformer. Men det blir også mye diskusjon om språk – i ett møte hadde jeg telt opp 28 (tror jeg det var) forekomster av “i forhold til” i de fagplanene vi behandlet. Gjennom perioden har avdelingsstyret blitt flinkere til å la sekretæren få slike påpekninger uten å måtte ta det i møtet, men det er uansett viktig at slike ting ses, når ingen har sett det før saken kommer til AS.

Det er visse deler ved avdelingsstyrets arbeid vi ikke har fått til. For eksempel gjelder dette drøftinger av utdanningskvaliteten, hvor avdelingsstyret blir forelagt en rapport om utdanningskvalitet og – for å sette det litt på spissen – diskuterer rapporten og ikke utdanningskvaliteten. Avdelingsstyret burde ha prøvd å finne former for å diskutere for eksempel utdanningskvalitet (og også et tema som internasjonalisering) med rapportene som bakgrunn, ikke med rapportene som sak.

Men for å konkludere: De fire årene i avdelingsstyret har gitt meg mye innsikt i de ulike delene av avdelingen som jeg ikke kjente så godt fra før. Ikke minst forstår jeg nå veldig mye mer av økonomien til avdelingen enn jeg gjorde for fire år siden. Det har vært spennende å se hvordan ting blir vedtatt, slitsomt å måtte ta stilling til saker som er kontroversielle men som jeg har begrenset innsikt i i utgangspunktet (som for eksempel studiemodeller i førskolelærerutdanningen) og fint å få kontakt med en del mennesker jeg ellers ikke ville ha hatt så mye kontakt med. Men (for å syte litt på slutten): arbeidsgivers teori om at arbeidet summerer seg til 60 arbeidstimer per år holder ikke helt.

Og igjen: hvis jeg skal begrense tidsbruken litt har jeg dessverre ikke mulighet til å gå gjennom dette innlegget enda 4-5 ganger og kvalitetssikre det ytterligere. Så hvis det er viktige ting som er uteglemt eller detaljer som er skjevt framstilt, får folk bare kommentere det i kommentarfeltet...