Kurs om transseksualisme

Kurs om transseksualisme, Rikshospitalet 11. mai 2011

Mangt kan sies å være en del av jobben som lærerutdanner. Et kurs om transseksualisme er neppe helt i kjernen av mine arbeidsoppgaver, men jeg merker hver gang jeg kommer inn på temaet at jeg trenger mer kunnskap. Det er et konfliktfylt felt, og før dette kurset kjente jeg ikke så godt til Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS) sitt perspektiv. Siden et slikt kurs ble holdt noen (lange) steinkast unna kontoret mitt, bestemte jeg meg for å kaste meg på.

Ikke minst er begrepbruken vanskelig. Det merker jeg også i arbeidet med mitt hobbyprosjekt Homonytt fra hele verden, hvor jeg til stadighet skriver om saker hvor det ikke er mulig å sjekke nyansene i hvordan personene selv ønsker å bli omtalt. Det kan for eksempel være snakk om diskriminering av en person som i juridisk forstand (i sitt land) er mann, men som framstår som kvinne. Skal dette da forstås som diskriminering av transpersoner? Av kvinner? Av menn?

Tone Maria Hansen og Mikael Bjerkeli fra Harry Benjamin ressurssenter snakket først om nettopp begrepsbruk. Det brukes mange ord, hvorav mange starter med trans-. HBRS-ledelsen prøver å finne ord som ikke blir en identitet. De liker ikke ordene trans-mann, for eksempel. Folk som har kjempet i mange år for å bli menn, ønsker ofte ikke noe ord i tillegg foran som et slags forbehold. Ordet transseksuell oppleves ofte som noe annet enn å være kvinne eller mann - som "et tredje kjønn" - og det ønsker slett ikke HBRS å være talspersoner for. (Det er da litt uheldig at logoen til HBRS er halvt kvinne og halvt mann, tenker jeg i mitt stille sinn.)

Felles for de fleste begrepene er at de ikke kommer fra gruppen selv. Homobevegelsen er en parallell - en viktig del av kampen har vært at gruppens egne begreper skal tas i bruk. Disse to bruker uttrykk som "mann som er kjønnsoperert" og "kvinne som er kjønnsoperert".

Foreningen het først "foreningen for transseksuelle". Dette var uheldig, men det var det ordet som fantes da. I dag oppleves ordet transseksuell som en personifisering - man blir diagnosen sin. Men fokus var i starten å få i gang behandlingen igjen, ikke å diskutere begreper. I 2005 ble navnet endret til "landsforeningen for transkjønnede". Men dette er et begrep for de som ikke kjenner seg igjen i tokjønnsmodellen. Disse innlederne er komfortable med tokjønnsmodellen, men understreker at det er behov for stort mangfold innenfor de to kjønnene. I 2009 ble navnet endret til dagens, for å få et navn som ikke blir oppfattet som en identitet. 

Regjeringens LHBT-handlingsplan omfatter ikke HBRS-folk, etter at foreningen kjempet for å ikke være med i den. 

Transperson er et paraplybegrep som omfatter så mange kategorier at det ikke sier noe om den enkelte. Det blir for upresist til at det kan brukes i diskusjoner om den konkrete gruppen HBRS arbeider for, etter deres mening.

I begrepet LHBT blir T'en bare en honnør-T, synes de. Det er aldri med i dokumentene reelt sett. LLH går ut fra at HBRS-folk ikke er kvinner og menn, er inntrykket de har. Men innlederne har hatt et godt møte med den nye LLH-lederen og håper på bedre samarbeid framover.

HBRS foretrekker ordene kjønnsoperert kvinne/mann eller person med transseksualisme. De som ikke har fått diagnosen enda, kaller de personer med kjønnsidentitetsproblemer. (De kom ikke inn på hva de kaller personer som ikke vil ha noen diagnose, men som likevel har feil kropp. Det er formodentlig opp til den gruppen selv å definere.)

Ira Haraldsen, Rikshospitalet snakket så om transseksualisme og kjønnsidentitets-tematikk. Hun presiserte først at hun snakker ut fra biologisk/medisinsk standpunkt, ikke for eksempel et sosialantropologisk standpunkt. Verden er kompleks og kan alltid ses fra flere vinkler.

Hun gikk gjennom ulike aspekter ved kjønn:
Genotypic sex: kromosomer
Phenotypic sex: hvordan mennesket ser ut "utenpå"
Gonadal sex: kjønnsorganenes sammensetning. Intersex vært undersøkt i biologien i over 200 år.
Gender identity: det identitetsmessige
Sexual orientation: tiltrekning

Det forskes mye på sammenhengen mellom adferd og biologiske fenomener. Hennes utlegninger om bienes oppførsel skal jeg ikke prøve å gjengi, men hun understreket at forskningens bier viser at ulike talenter og egenskaper er viktige - og avhengig av sosial kontekst. Hva vi betrakter som mann og kvinne er mer komplekst i naturen enn det vi ofte forestiller oss. I forbindelse med menneskers kjønnsidentitet er bildet neppe enklere, og det er viktig å være ydmyk for at det er kompliserte sammenhenger som vi ikke forstår. Vi vet ikke hva transseksualisme er, og bør ikke late som at vi forstår det.

Hun avlivet samtidig noen myter. For eksempel er det ikke tetosteron som gjør menn sterke - det er vel så mye østrogenet. Det er ikke forskjeller i hjernen som avgjør om et menneske er slik eller slik. De biologiske forklaringsmodellene som for eksempel Harald Eia trakk fram, kommer ikke fra biologiske miljøer. Biologene legger stor vekt på at også miljøet spiller en stor rolle - og det vises i bieforsøkene hun viste til.

Mikael Bjerkeli snakket så ut fra tittelen "Barn og unge født i feil kropp". Kjønnsidentitetsproblemer hos barn og unge kan være mange. Mange blir som voksne homofile eller transvestitter. Cirka 20 prosent av barn med kjønnsidentitetsproblemer får diagnosen transseksualisme. Som barn kan man kategoriseres som å ha "kjønnsidentitetsforstyrrelse i barndommen", senere "Transseksualisme". Andre kategorier er "Andre spesifiserte kjønnsidentitetsforstyrrelser" og "Uspesifisert kjønnsidentitetsforstyrrelse". Rikshospitalet behandler bare Transseksualisme (etter det jeg forsto).

Man kan se dette hos barna fra treårs alder. Det er viktig at barna får være seg selv og i størst mulig grad slippe skam over sine følelser.

Han viste utdrag fra en dokumentar, "Body shock", hvor vi blir kjent med flere ungdommer som har fått lov til  være den de egentlig er.  (Det er merkelig forstyrrende at fortellerstemmen insisterer på å bruke "him" om hovedpersonen, som i filmen insisterer på å bli kalt "her" - og omvendt. Er ikke det respektløst?)

For barn som er i feil kropp er det vanskelig. Men det er også vanskelig for foreldrene, som må gjøre viktige valg ut fra hva som er best for barna. I filmen var det eksempler på dilemmaer om når man kan starte med testosteronbehandling, fordi det også hemmer vekst. Men et viktig stikkord er åpenhet for hva barnet opplever og å ta det på alvor.

Behandlingen som tilbys er for det første GnRH-analoger, som er en komplett reversibel behandling som utsetter puberteten, dog med visse bivirkninger. Behandling med hormoner er delvis reversibel, som gir "riktig" pubertet, mens kirurgiske inngrep er vanskelig reversibel.

Tone Maria Hansen snakket så i fem minutter om juridiske rettigheter. LDO har slått fast at personer i kjønnskorrigerende behandling er omfattet av Likestillingslovens bestemmelser om diskriminering på grunnlag av kjønn. En advokat HBRS har snakket med påstår at man i lovens forstand tilhører det kjønn som personnummeret angir, slik at man ikke på noe tidspunkt er "trans" i lovens forstand og at bruk av ordet er "trans" derfor er galt. (Det høres for meg ut som en veldig snever og spesiell tolkning, tilpasset den oppfatningen som akkurat HBRS-ledelsen står for...)

Mikael Bjerkeli og Tone Maria Hansen snakket så om egne erfaringer. Tone Maria husker en episode fra cirka sju års alder hvor hun prøvde søstrenes klær og fikk beskjed av faren om at "dette gjør du ikke en gang til". Det ble en skam og viktig å skjule det. Mikael spilte rollespill som barn hvor han spilte gutt og fikk andre jenter også til å spille gutt. Tone Maria utviklet angst og depresjon i puberteten. Det var lite kunnskap - hun følte at hun var den eneste i verden. Hun trakk seg inn i seg selv, fordi hun ikke passet inn verken blant guttene eller jentene. La all skyld på seg selv for alle problemer. Mikael opplevde puberteten som "kroppens svik" - tegnene på kvinnelighet ble mye sterkere. Spesielt ille var det å få bryster. Han holdt seg inne og ville ikke være med, ville ikke møte nye mennesker. Han opplevde at dette ikke kunne deles med andre. Det fantes ikke noe hjelpetilbud, men han fant et spørsmål i en spørrespalte i Hjemmet, og fikk adressen til Rikshospitalet, og sendte et brev som 12-åring. Han fikk ikke noe svar, men sendte nytt brev et par år senere, og fikk lov til å komme inn. Det var 20-årsgrense for å få hormoner, så selv om dette var et lys i tunellen, fantes det ikke noen rask løsning.

20-årene var mørke år for Tone Maria. Men hun fant en omsorgsfull fastlege som hun til slutt klarte å si det til. Sammen med fastlegen kom hun fram til en spesialist (etter å ha lett og lett i telefonkatalogen) og kom etter hvert i gang med hormonbehandling. For Mikael var 20-årene en veldig positiv tid med hormoner og dermed starten på en ønsket endring. Som 22-åring fikk han den operasjonen som ga juridisk status som mann. Han lever endelig livet som seg selv. 26 år gammel ble han med på å starte HBRS, etter at Tone Maria fant ham på internett.

Tone Maria bestemte seg for å leve et 100% liv, synlig og levende. Dette handlet om å akseptere seg selv og fortelle om seg selv.

Jeg er store likhetstrekk med mange komme ut-historier som homofile forteller, men naturligvis med klare forskjeller. En av forskjellene er at homofili er i ferd med å bli mye enklere, mens samfunnet er kommet mye kortere når det gjelder kunnskap og holdninger til folk med kjønnsidentitetsproblematikk, transpersoner og andre grupper i dette problemfeltet. Samtidig er det klart at situasjonen er i rask bedring, ikke minst ved at informasjon er lettere tilgjengelig for de som ønsker den.

Ira Haraldsen fortsatte så med å snakke om hvordan utredning og behandling på Rikshospitalet foregår. Hun understreket utfordringen med at ca. 80 prosent av barn med kjønnsidentitetsforstyrrelser ikke lenger har det som 16-åringer. Det gjør det vanskelig å behandle barn. Behandlerne må være nøytrale, og nøytralitet har "empatiske begrensninger", som hun uttrykte det. Foreldre, derimot, er ikke nøytrale. For eksempel henvises flere gutter enn jenter til Rikshospitalet, men det er like mange kvinner som menn som får kjønnskorrigerende behandling. Betyr dette at behandling i lavere alder vil gjøre at flere behandles som senere i livet ikke ville ha ønsket det?

Hun la vekt på at det er sosiale forskjeller mellom land. I Norge har man for eksempel ikke opplevd at en barnehage har satt seg på bakbeina hvis et barn på mandag kommer som gutt etter tidligere å ha kommet som jente. I andre land forekommer det at barnehager og skoler nekter å justere egne handlingsmønstre før barnet er underlagt hormonell behandling. Dette gjør det problematisk å sammenlikne resultater i ulike land, fordi det kan være andre årsaker til forskjellene enn ulik behandlingspraksis.

Notatene mine her ble noe mer springende enn i andre foredrag, dels fordi vi beveget oss inn i felter med mer relevans for behandlere og mindre umiddelbar bruksverdi for meg.

Dette var også årsaken til at jeg nedprioriterte de mer medisinske foredragene på slutten av dagen. Jeg synes at dagen har gitt meg bedre innsikt i HBRS sitt ståsted. Slik jeg ser det, er synet på kjønnsdikotomien en sentral konfliktlinje. De som snakket fra HBRS har funnet sin plass i kjønnsdikotomien, og er glade for å være 100% mann eller 100% kvinne og krever respekt for det. Andre finner seg ikke så tydelig igjen i disse kategoriene, og kan mene at kjønnsdikotomien nettopp er en del av årsaken til problemene. (Parallellen til forkjemperne for bruk av hhv. homofil og skeiv er tydelig.)  Det er neppe håp om at disse gruppene skal bli enige om alt, men det er heller ikke åpenbart at gruppene behøver å ligge i kamp.
 
Men noen løsning på de mer begrepsmessige problemene har jeg ikke funnet. Uten å snakke med mennesket man omtaler, er det vanskelig å vite hva slags ord man skal bruke. Og slik vil det nok fortsette, selv om et triks jeg av og til benytter er å rett og slett kalle folk for folk. Det er ikke alltid nyttig å sette folk i bås.