Landskonferanse for praksis- og studieledere 2013

Her er en liten rapport fra årets landskonferanse for praksis- og studieledere, som var 22.-24. mai i Tromsø.

Vi reiste fra regn i Oslo til strålende sol i vannkanten i Tromsø sentrum. UiT-rektor Jarle Aarbakke åpnet konferansen. UiT har 2750 ansatte fra august, etter sammenslåingen med HiF, med fire campus (Kirkenes, Hammerfest, Alta, Tromsø). Han snakket blant annet om Nordområdesatsningen. Til slutt nevnte han de femårige lærerstudiene de har, som rekrutterer flere unge menn enn annen lærerutdanning.

Prodekan for forskning ved UiT, Hans-Kristian Hernes, holdt innlegg om "integrasjon i lærerutdanningene". Han la vekt på at skole er et tema som er i vinden politisk for tida, og at det er grunnleggende positivt. Baksiden av medaljen er at politikerne også ønsker å involvere seg i alle mulige detaljer.

Mange steder klager studenter over manglende eller svak sammenheng mellom delene av studiet, og Hernes stiller spørsmålet om pedagoger og fagdidaktikere i det hele tatt kan samarbeide. Dette har jo vi ved HiO/HiOA arbeidet aktivt med for eksempel i prosjekt Fleirfagleg i godt over ti år, med gode resultater. Den verdenen Hernes beskriver, med fraværende samarbeid mellom pedagoger og fagdidaktikere, kjenner jeg meg derfor heldigvis ikke igjen i. Men det kan godt være at han har rett når det gjelder enkelte lærerutdanninger, ikke minst for PPU (hvor Hernes har vært med på å skrive rammeplan)? Hernes stilte også spørsmålet om det er samarbeid om praksis, et spørsmål som også er vanskelig for meg å forstå. (Og jeg er jo også så heldig at jeg er med på et forskningsprosjekt hvor nettopp samarbeidet mellom høgskole og praksisskoler er i sentrum.) I Tromsø vil man styrke forholdet til praksis, hvori det å kalle noen av praksisskolene for "universitetsskoler" nok ikke er det mest sentrale momentet. Dette kom vi tilbake til senere under konferansen.

Hernes problematiserte om lærerutdanninger er profesjonsutdanninger, og konkluderte med at de er det, men med en noe mer utydelig faglig kjerne enn mange andre. Lærere oppfatter seg også i noen grad mer som "ferdig utdannet" når utdanningen er ferdig enn en del andre yrkesgrupper, mente Hernes.

På slutten tenkte han litt høyt rundt hva som kan gjøres for å styrke integrasjonen i lærerutdanningene. Han fortalte at han noen steder møtte himlende øyne når noen nevnte at fagdidaktikere burde ut i praksisbesøk. Igjen kjenner jeg meg dårlig igjen - ved HiOA er det en selvfølge at ansvaret for praksisoppfølging er delt mellom alle fagene, og alle studenter på 5-10-utdanningen skal helst ha praksisbesøk fra alle sine fag. Dette er viktig for at studentene skal få god praksisoppfølging, men også for at fagfolkene skal beholde kontakten med strømningene i skolen. Hvis praksisoppfølgingen er forbeholdt pedagogikklærere, mister man mange positive effekter.

Etter lunsj var det diskusjon i grupper ut fra utdanning, hvor jeg naturligvis havnet i GLU-gruppa. Dagens tema i gruppa var møteplasser knyttet til praksis. Det ble fremholdt at det er viktig med felles forståelse for at alle er lærerutdannere, også praksislærerne. Noen høgskoler har hele dager med studenter, faglærere og praksislærere i etterkant av praksis (vi ved HiOA har det halvveis i praksis). Diskusjon om faglærernes rolle - viktigheten av at man har flere hatter på - også lærerutdanner. Og viktigheten av at faglærere ser studentene i praksis - det har en effekt også for deres undervisning på høgskolen.

Ved en institusjon la man vekt på at samtalen i praksis skal være en "læringsøkt" basert på temaer studenter spiller inn på forhånd - ikke en evaluering av studentens praksis. Et annet sted skal studentene skrive logg som faglærer må respondere på underveis i praksis.

Noen institusjoner har fortsatt skoleovertakelser (og trinnovertakelser) som del av de 100 dagene med veiledet og vurdert praksis (noe vi på HiOA har tolket som ikke mulig).

Wenche Jakobsen hadde tittelen "Utvikling av lærerutdanningene ved UIT/ILP". Hun startet her med å snakke om den nye barnehagelærerutdanningen, som hun hilset velkommen. Så gikk hun over til å snakke om de femårige programmene. I motsetning til HiOAs femårige lærerutdanning (tre år med GLU og så overgang til master) har UiTs program 30 sp masteroppgave (vi har 45 sp og vil gå over til 60 sp nå).

På 1-7-programmet har de 140 studiepoeng "profesjonsfag". Hun beskrev utfordringer med at det kunne bli for fragmentert hvis alle fags ønsker skulle blitt oppfylt. I dag er det først og fremst drama og digital kompetanse som er inne i tillegg til pedagogikk. På 1-7 er det profesjonsfagmaster, på 5-10 fagdidaktisk master. Hun beskrev i noe detalj hvordan man har endret matematikkfaget i matematikkdidaktisk retning og nedtonet det mer matematikkfaglige, noe som har ført til lav strykprosent og at mange tar matematikkdidaktisk master. (Men det gjenstår å se hva det ellers fører til - lærere trenger naturligvis begge deler.)

Det er spennende å se hvordan UiT har løst dette, som er en litt annen måte enn HiOA arbeider for å gi tilbud om skolerettede mastere innen skolefagene. Innlegget på en halvtime ga ikke helt svarene på hva som er de største fordelene og ulempene med de ulike modellene, men det hadde det jo vært interessant å sette seg mer inn i. En av hovedforskjellene er naturligvis at studentene ved HiOA velger fagfordypning på master når de har gått på lærerutdanning noen år, mens de ved UiT har mindre valg slik sett.

Etter en rask bajer på Jernbanestasjonen bar det til en fantastisk kveld på Sommarøy. Det var ikke en sky på himmelen, det var prosecco på sandstranda, det var fiskesuppe, hvalkjøtt og mye annet godt til middag, det var festlig underholdning og det var kveldsprat med vordende midnattssol. Det kunne vanskelig ha vært bedre.

Dag to startet med foredraget "Forskning og praksis. FoU-basert lærerutdanning - hva skal til? ved Hilde Sollid. Hun startet med å diskutere definisjonen av FoU-basert utdanning. Det er morsomt hvordan slike definisjoner lett vrir det over til å handle bare om forskning (ikke utviklingsarbeid). Det skyldes sikkert delvis det rent språklige, at vi har ordet "forsker", men ikke et like kort og greit ord som omfatter både forskning og utviklingsarbeid. Men for lærere er U'en åpenbart like viktig som F'en.

Sollid stilte spørsmål om hvordan god FoU-basert utdanning kan organiseres hvis den er ordnet med rene disiplinfag først og så rene profesjonsfag til slutt (PPU-modellen) - det er et godt spørsmål.

Hun satte opp en modell fra Healey og Jenkins (2009) med to dimensjoner - studentenes rolle som deltakere eller tilhørere og om det er forskningsresultatene eller prosessen det jobbes med. Dette gir fire celler - etter min mening en ganske forenklet modell som jeg i første omgang er skeptisk til nytten av. For eksempel underslår modellen at det er veldig mange måter å være deltakere i FoU-prosessen på - det å selv drive FoU-arbeid er bare en av dem. Som jeg nylig sa på et instituttrådsmøte - jeg tror det er veldig mye rom for interessante prosjekter i spennet mellom at studentene skal være informanter og at studentene skal være fullverdige med-FoUere. Studentmedvirkning i form av bidrag i datainnsamlinger, deltakelse i referansegrupper, styring av ørsmå delprosjekter (som man ikke får definere selv) er eksempler på ting som ligger i dette rommet. Ikke minst når FoU-basert utdanning skal gjøres i storskala (med et par hundre studenter) må nok mange varianter brukes.

Så sa hun noe som jeg kjenner meg veldig godt igjen i - som fagperson føler hun seg som en hel person når hun har FoU-basert utdanning og utdanningsbasert FoU. Viktigheten av utdanningsbasert FoU mener jeg har vært undervurdert.

Sollid nevnte eksempler på sånne prosjektet - også fra det spennet som jeg nevner ovenfor; for eksempel hvor studentene er med på datainnsamling om språkbruk. Hun presenterte en "FoU-oppgave" som både 1-7- og 5-10-studentene har et av de første par årene, hvor de skal lære om observasjon som metode og om klassesamtalen. (30 studenter på 1-7 og 9 studenter på 5-10.) Dette minner om ting vi har gjort på HiOA i mange år (for 200-300 studenter i året) og vi har sikkert noe å lære i å tydeliggjøre at dette er en enkel form for FoU-arbeid. Systematisk observasjon er jo en veldig sentral del av læreres FoU-arbeid. Sollid rapporterte at studentene ble mer bevisst på hva datamaterialet de samlet inn kan si noe om - resultatene fra arbeidet ble presentert på "FoU i praksis", og der var studentene med.

Sollid reiste noen utfordringer: hvordan institusjonalisere dette og hvilke endringer må man gjøre med pensum og fagplaner?

Så var det Rachel Jakhelln og Kristin Skaalvik som fortalte om tre av sine prosjekter. Det første var deres senter for fremragende utdanning, som UiT har sammen med UiO. De kaller det ProTed. De har valgt å jobbe spesielt med undervisning i fag, praksis (og universitetsskoler), digitale læringsomgivelser, læringsledelse/veiledning (stabsutvikling) og integrerte studiedesign. Det andre var bacheloroppgaven, som vi jo alle har jobbet hardt med det siste året. Ved UiT har de valgt å fokusere på aksjonslæring. (Tom Tiller 2006, Revans 1982). Har hatt dialogkonferanser med studenter, praksislærere og UiT-lærere for å klargjøre forventninger etc. Så har studentene måttet utføre utprøvning etc i andre praksisperiode. Studentene har altså langt færre valgmuligheter når det gjelder metode enn ved HiOA. UiT godtar bacheloroppgaver i grupper på inntil tre, og studentene leverer oppgaver og har posterpresentasjon. (Ved HiOA er bacheloroppgaven individuell, noe som naturligvis gjør at det blir mindre tid til veiledning.)

Det tredje de presenterte var universitetsskoleprosjektet. De seks utvalgte praksisskolene som skal få kalle seg universitetsskole har et tettere samarbeid med UiT enn de andre praksisskolene. Tidligere i konferansen var noen inne på at de hadde slitt litt med at de praksisskolene som ikke fikk prefikset "universitets-" kunne risikere å få et implisitt prefiks "B-". Skaalvik kom ikke inn på denne problemstillingen. Universitetsskolene skal ha tatt på seg en ekstra forpliktelse til å samarbeide, men det var vanskelig for meg å få tak i hva som er tenkt å være den store forskjellen på de to kategorier skoler. Men kanskje ligger det ganske enkelt noe i at hvis man konsentrerer samarbeidet om de skolene som er spesielt opptatt av å samarbeide, så øker man i det minste kvaliteten på samarbeidene. Spørsmålet er naturligvis da hva som skjer med samarbeidet med de andre. Men det er kanskje uansett for ambisiøst å skulle ha et like godt samarbeid med alle praksisskolene? Inntil videre tenker vel vi på HiOA at vi i prinsippet skal ha et system hvor alle våre praksisskoler skal være likeverdige i samarbeidet med oss, hvor alle skal ha de samme forpliktelser og rettigheter. Men det skal bli spennende å følge med på erfaringene fra universitetsskoleprosjektet for å se om totaleffekten blir positiv.

Aud Marie Stundal er studieleder ved Høgskulen i Sogn og Fjordane snakket om "Pilot ny barnehagelærerutdanning – erfaringer etter første studieår". De sa ja til å ha pilot i april og skulle ha studiet i gang i august. De valgte derfor den "lettvinte" løsningen å fastholde studiepoengfordelingen fra den gamle førskolelærerutdanningen inn i den nye barnehagelærerutdanningen med de nye kunnskapsområdene. Dette forhindrer jo en del "fagkamp", men vil på den annen side kunne virke negativt ved at de nye kunnskapsområdene oppfattes som en union av disjunkte fagbolker, tenker jeg.

Foreløpige erfaringer er blant annet at studentene tar dette som en selvfølge og ikke vet om noe annet. Et artig grep HSF gjør er at studentene selv presenterer fagene sine til praksislærerne - og der ga studentene gode presentasjoner. Praksisfeltet mener at studentene er mer forberedt på de minste barna enn før og er også mer bevisste på at de skal bli lærere.

Hans Kristian Hernes har ledet rammeplanutvalget for PPU-A (og han snakket også den første dagen). Integrert lektorutdanning inngår også i mandatet for utvalget. Forslaget til femårig lektorutdanning er et fag på minst 160 sp, et fag på minst 60 og et profesjonsfag på minst 60 studiepoeng. Det skal være 100 dager praksis som i GLU, spredt ut over de fire første årene. Altså et skritt bort fra de liksom-integrerte lektorutdanningene noen universiteter har hatt til nå.

PPU-A skal ha like deler pedagogikk og fagdidaktikk, og 60 dager praksis. Krav om master før PPU og krav om to skolerelevante fag. Karakterkrav C.

Det er innebygget et ønske om at utdanningene skal ha et samlet fagmiljø. Krever dessuten høy kompetanse både innen fag, fagdidaktikk og pedagogikk. Denne må være knyttet til ungdom, trinn 8-13.

PPU-A-planen er ikke fastsatt. Lektorutdanningen, derimot, er fastsatt.

"Samarbeid i storm og stille" var tittelen til stipendiat Audun Hetland. Dette var et kåseri basert på en tre års seiltur sammen med en han ikke likte (og et par til) og om en seiltur i Antarktis uten fungerende redningsflåte med en kaptein uten respekt for is. Dette var et spennende kåseri og det var åpenbart fabelaktige naturopplevelser. Hans to grunnsetninger var forholdsvis banale, men med klar relevans for det daglige liv: "Du må ikke bedømme problemet, du må beskrive det." og "det er alltid noe positivt å si". Har du en vanskelig samtale foran deg, start med noe positivt og fortsett ved å beskrive på en ikke-fordømmende måte hva som er problemet.

Så var vi tilbake til grunnskolelærerutdanningsgruppa, hvor vi startet med å diskutere FoU-basert utdanning. Forankring i institusjonen var det første spørsmålet. Jeg tenker at man ved å institusjonalisere konkrete opplegg også risikerer at det blir for stivbeint, og at kanskje det er bedre hvis man får til en infrastruktur som gjør det enklere å koble vekslende FoU-prosjekter til studentarbeid. Det er jo tross alt et sentralt trekk ved FoU at man får noe ut av det som påvirker hva man vil gjøre i neste omgang, mens fagplaner er tilpasset en logikk hvor man helst skal gjøre mest mulig likt fra år til år. Spesielt gjelder kanskje dette for de store høyskolene - vi må ha velfungerende opplegg som kan kjøres for 200 studenter, og som derved involverer mengder med praksisskoler, faglærere og studenter; hvor skaper vi rom for de små prosjektene?

En artig problemstilling som ble nevnt er at man i Tromsø kommer videre på masternivå selv om man har bare E'er på alt på bachelornivået. Mange andre institusjoner krever jo minst C for å komme inn på master. Vil dette også føre til at masteroppgavene får lavere kvalitet, eventuelt at man risikerer høyere strykprosent på master enn det som ellers er vanlig? Dette er også noe som det kan være spennende å følge med på...

Ved en høyskole legger biblioteket inn A- og B-oppgaver inn i samlingen og i Bibsys (etter tillatelse fra den enkelte studenten). Det er en interessant ide.

Fredagen startet med en velkomsthilsen fra lærerutdanningsnestorenMary Brekke. Hun fortalte om mannen som ga navn til auditoriet vi var i denne dagen - Just Qvigstad - og om Tromsø Lærerskoles historie. Gjennom dette sa hun også mye om lærerutdanning før og i dag. Hun stilte blant annet spørsmål ved hva det har betydd for vår lærerskolekultur at lederne helt fram til annen verdenskrig var prester. Og hun oppfordret oss til å se etter historiske pionerer i egne miljøer og markere disse.

Så var det tre korte innlegg fra praksisfeltet - først fra styrer i Skogstua barnehage, som forklarte hvorfor BLU-studenter bør ut i praksis i barnehagene. Jan Fredrik Skogdal, rektor Bjerkaker skole, som er en "universitetsskole", mente at det er mye å gjøre med å utvikle progresjonen i praksisopplæringen. Ved UiT formulerer man det som at praksis skal være på 1000-nivå, 2000-nivå og 3000-nivå. (I Oslo tror jeg det er gjort en stor jobb med dette i utarbeiding av fagplaner og ikke minst de nye vurderingsrapportene.) Han kommenterte også at mens praksislærerne i stor grad har veilederkompetanse, har faglærerne fra UiT det i mindre grad. Det gjelder vel også til dels ved HiOA - vi har ingen systematikk i å tilby ansatte kompetanseheving i veiledning. Praksisforum på hver skole, hvor praksislærerne på den enkelte skole møtes minst et par ganger i semesteret og diskuterer felles problemstillinger, oppleves meningsfullt. Han var også opptatt av at læreren som håndverker er like viktig som læreren som forsker. Han lanserte derfor begrepet "den forskende håndverker". Til slutt var det rektor fra Kvaløya videregående skole, Bente Svenning. Hun la blant annet vekt på at hun selv valgte å ta veiledningspedagogikk sammen med noen av sine lærere, for å vite hva det gikk ut på. Det var noe av det nyttigste hun har gjort. Hun har nok for øvrig en tettere kontakt med studentene enn de aller fleste andre rektorer, for eksempel med fast møte med alle praksisstudentene på skolen hver onsdag. Der tar hun også opp hvordan søknadsprosedyren til jobb i skolen er. Hun ser også selv på studenters undervisning og veileder i forhold til det.

Til slutt var det ei ny gruppeøkt om GLU. Det første temaet var kvalitetssikring av praksis. Dette er jo et svært tema - altvi gjør knyttettil praksis er jo en del av kvalitetssikringen, alt fra rekruttering av praksisskoler, informasjonsrutiner, møter mellom praksislærere og faglærere, dialog med skoler, praksislærere og studenter underveis i året, sluttevaluering og så videre. Ved HiNT har de en (fysisk) "praksisperm" som dokumenterer studentens progresjon, noe som blant annet sikrer overføring av dokumentasjon fra praksislærer til praksislærer gjennom løpet. Her skal studentene også legge inn egenrefleksjon og gjerne egne undervisningsopplegg etc.

Når det gjelder studieevalueringer er det viktig å synliggjøre for studentene hva som har vært endret på bakgrunn av tidligere studieevalueringer.

Dermed var tre minnerike konferansedager over. Neste års landskonferanse arrangeres av Universitetet i Stavanger, mens 2015-konferansen blir UiAs ansvar.