Så var det tid for
det årlige nettverksseminaret i Rosa Kompetanse, denne gang på Gardermoen, og
med tema normer. LLH-leder Bård Nylund åpnet dagen med å fortelle at Rosa
Kompetanse er i god driv med kompetanseheving i justis-, skole-, helsesektoren
og i bedrifter.
Mads Ananda Lodahl,
forfatter og lærer, hadde det første foredraget, "Å bryte med
normer". (Som har nettsiden almindelig.com.) Han startet med å snakke om
heteronormativitet, som han kaller "The Straight World Order", med
dets normer, verdier og forventninger. Folk som er i konflikt med
forventningene, blir straffet. Straffen kan variere med hvor "sterke"
bruddene er, og variere fra det lett irriterende til det dødelige. Hvis man
derimot passer til forventningene, kan man bare "keep walking" -
ingen reagerer på noe, og du kan gå videre.
Han kom inn på ulike
måter "The Straight World Order" fungerer, for eksempel gjennom
skattesystemet, hvor den tradisjonelle kjernefamilien belønnes. Han mente,
provokativt, at heterofile som støtter homoekteskap, er homofobe - for
ekteskapet er i utgangspunktet heterofilt og patriarkatisk. (Men jeg mener
naturligvis at han da ignorerer viktige sider ved ekteskapet som institusjon
som har utviklet seg gjennom historien.) Mindre kontroversielt: han viste til
at lovverket i Danmark nekter transpersoner den behandlingen de ønsker, mens
intersex-personer presses til behandling for å passe bedre til manns- eller
kvinneforventningene. Han nevnte også Everyday Sexism-prosjektet hvor det hele
tida tikker inn historier om sexisme. Hvis du er på innsiden av normen, tror du
alle normbruddene handler om deg - de er for å provosere deg eller få en
reaksjon fra deg...
Del to av hans
foredrag skulle handle om undertrykkelsesmekanismer, og han delte ut Berit Ås'
hersketeknikker. Men han lot de ligge og snakket isteden om andre ting.
Maktubalanser finnes overalt, men han understreket forskjellen på strukturell
undertrykkelse og lokale hierarkier, og det er viktig å forstå forskjellen på
de to. Man kan ha lokale hierarkier som fungerer på tvers av
heteronormativitet, rasisme, patriarki osv., men som ikke rokker ved den
strukturelle undertrykkelsen. Et annet begrep: "the neutral
position". Noen feminister mener at det finnes kun et kjønn: kvinne. For
hvis man er mann har man "den nøytrale posisjonen". Er man i den
nøytrale posisjonen slipper man å høre at "Du sier dette fordi du
er..." Det er få i Norge som sier "Du sier dette fordi du er
hvit"... Ytterligere to begreper: access and separation - ikke alle har
tilgang til for eksempel ytringsfrihet. Mange
arenaer er separasjonsarenaer, hvor spesielle grupper separerer seg fra
resten.
Noen i salen viste
til en TED talk som heter "The danger of the single story", som
handler om litt det samme, og som jeg godt kan sjekke ut.
I diskusjonen kom
han tilbake til det med homoekteskap, som han sa han var både 100 prosent for
og 100 prosent mot. Og han mener at homoekteskap er reformativt, mens han
ønsker revolusjonær endring. Han mener videre at kampen for homoekteskap tar
energi fra andre sider av LHBT-kampen. Der er jeg usikker - jeg tenker vel at
kampen for homoekteskap også har legitimert diskurser som nå bidrar til
framskritt på andre fronter.
Så var det en
halvtimes samtale med utgangspunkt i åpningsforedraget. Susanne Øvergaard fra
Skeiv Verden etterlyste blant annet at forskningen får med innvandrergruppene,
siden statistikk er viktig både for å innrette arbeidet fornuftig og komme på
dagsorden. Thomas Prestø fra Tabanka var opptatt av det hvite som nøytral
posisjon - det er noe han stadig møter. Helsesøster Ingun Wik kjente seg veldig
igjen med at ungdom har problemer med normer som er usynlige inntil man bryter
dem. Lektor Stein Wolff Frydenlund mente at kunnskapsmangelen er stor også i
videregående skole, men mente det er bedre å dele kunnskap enn å utfordre for
mye.
Thomas Prestø
fortalte at heterofile innvandrergutter bevisst spiller homofil på visning for
å kunne få leie leilighet - gjør de ikke det er de sjanseløse på boligmarkedet,
for da slår alle fordommene mot innvandrergutter inn. Men utelivet er verst -
der er rasismen overalt. (Under lunsjen fikk jeg dessuten en referanse til en
artikkel fra USA (Pedulla 2014) som underbygger den effekten Prestø viste til
om homofile innvandringsgutter.) Dette med at heterofile innvandrergutter
spiller homofile aynes jeg var slående og pedagogisk interessant - det er mye
en kan komme inn på om stereotypier og undertrykkelse ved å snakke om det
eksemplet.
Så var det
presentasjon av Djupedalsutvalgets utredning (NOU 2015:2) fra Kjersti Botnan
Larsen som har vært sekretariatsleder. Høringen på utredningen foregår nå.
Utredningen inneholder også en kunnskapsoppsummering på cirka 100 sider, som
også inkluderer LHBT-feltet (kapittel 7). Utvalget bruker bevisst både
krenkelser, mobbing, diskriminering og trakassering som begreper.
Djupedalutvalget
legger blant annet vekt på at faglig og sosial læring hører sammen, noe som jeg
har sans for. En sentral utfordring er at skolekulturen av og til aksepterer
for mye - det må være nulltoleranse for krenkelser, mobbing, trakassering og
diskriminering. Det foreslås blant annet skolebasert kompetanseutvikling av
alle Norges 3400 skoler (her blir det vel kanskje oppgaver for oss i
lærerutdanningen). Det er foreslått nye lovregler, blant annet med muligheter
for tvangsmulkt til skolene for ikke å følge opp barna godt nok. Utvalget
ønsker også mer om psykisk helse i lærerutdanningene, og normkritisk perspektiv
må inn i lærerutdanningene. Så får vi se om dette kommer med i arbeidet til
gruppene som ser på de nasjonale retningslinjene for lærerutdanningene.
Hun fortalte om en
del av kunnskapsgrunnlaget, blant annet om hvilken andel av krenkelsene i
skolen som er knyttet til diskrimineringsgrunnlagene i lovverket. Vi vet for
lite om dette, og Elevundersøkelsen er nylig justert så vi ikke har nasjonale
tall for dette etter 2012. Hun viste også til ny forskning om seksuell
trakassering i videregående skole (Bendiksen/Kinnair)
Utvalget ber om et
nytt inkluderingsbegrep, gjerne basert på arbeidet i Ontario (Equity and
inclusion). Så vil det vise seg om noe av utvalgets arbeid vil nedfelle seg i
praktisk politikk.
Dernest holdt Arne
Grønningsæter et foredrag om "Minoriteter i minoritetene". Han har
vært involvert i forskningsprosjekter knyttet til for eksempel samer,
funksjonshemmede, HIV-positive - men også om det å tilhøre ulike grupper på
tvers. Han startet med å reflektere rundt hvordan forskningen formidles - man
kan velge å legge fram funnene med vekt på elendighet eller ressurser.
Elendighetsbeskrivelse kan få fram bevilgninger, mens ressursperspektivet kan
gi mer optimisme og pågangskraft. Ingen av ytterpunktene er så heldige.
Undersøkelsen om
lesbiske og homofile i Sapmi var basert på åtte dybdeintervjuer som ga
livshistorier. Utgangspunktet var et punkt i en handlingsplan. De åtte hadde
kommet gjennom utfordringene de hadde hatt med styrke, men hadde nå kompliserte
forhold til sine familier. De påpekte manglende
kunnskap om samer i norske LHBT-personer, og manglende kunnskap om
homoseksualitet blant samer. Taushet om homoseksualitet, sterk religiøs
påvirkning, identitet og sosial eksklusjon og mangel på arenaer er fire
fenomener som framsto som sentrale.
Undersøkelsen om
LHBT-personer med innvandrerbakgrunn valgte ut noen etniske grupper, og hadde
28 intervjuer i tillegg til en del research på forhånd. De skilte mellom de som
levde i et "åpent rom" (åpen ovenfor alle) vs. "halvåpent rom"
(åpen ovenfor noen) - dette siste er krevende å navigere i. En del er i et
"lukket rom" - åpne bare ovenfor noen få. Noen har opplevd psykisk og
fysisk vold, og noen av disse historiene er fryktelige. Når det gjelder
stigmatisering og negative reaksjoner, ser det ut til å være store ulikheter
mellom de ulike gruppene. Transpersoner opplever sterkere negative reaksjoner.
Ære, skam, kjønn, religion og familie er sentrale stikkord. Homonormativiteten
er et annet problem: en seksualmoral, forhold til alkohol, vellykkethetskrav,
skepsis til å bli sammen med personer med innvandrerbakgrunn, usynliggjøring av
skeive ikke-hvite.
Det kan se ut som at
det er rom for endring. De som vokser opp i Norge har større sosial frihet enn
foreldregenerasjonen. Et mer identitetsbasert syn kan se ut til å være på
framvekst på bekostning av en mer handlingsbasert tilnærming.
Han snakket også om
en undersøkelse om LHBT-personer med nedsatt funksjonsevne. Her fantes det
eksempler på en som kom inn i døvemiljøet gjennom å bli kjent med døve i
homomiljøet - altså et eksempel på at det å være minoritet i minoriteten ikke
nødvendigvis er negativt. Men ellers: noen opplever store problemer, noen
opplever det som uproblematisk, mange opplever usynliggjøring og taushet.
Tausheten kan også knyttes til at funksjonshemmede ikke oppleves som å ha noe seksualliv.
Begrepene rundt det
å tilhøre flere minoriteter er interessante. Noen snakker om "dobbel
diskriminering" - er man dobbelt utsatt hvis man tilhører to minoriteter?
Nei, slår Grønningsæter fast, her er ikke 1+1=2, det er mer komplisert. Jeg har
likt begrepet "minoritet i andre potens", som matematisk sett er
annerledes, men som nok ikke er særlig mer treffende. Pedulla 2014 tyder på at
negative stereotypier kan virke positivt i visse situasjoner.
Interseksjonalitet handler om å se nærmere på hvordan det å tilhøre ulike
minoriteter virker.
Det var lagt inn en
sympatisk pause i programmet fra 16 til 18, men så var det på'n igjen. Denne
gang med Gry Stålsett med tittelen "Skam, skyld og livsmestring". Hun
innledet med å forklare hvor nært fysiske og psykiske smerter er knyttet sammen
- forskning viser at smertene aktiviserer de samme banene i hjernen, men at
psykisk smerte - for eksempel knyttet til avvisning - kan være like sterk når
man tenker tilbake på det, mens fysisk smerte ikke gjenoppleves på samme måte
når man tenker tilbake på den. I samfunnet vårt i dag er det en tendens til å
bedøve også psykisk smerte.
Hvis vi kobler vår
verdi for mye til den iscenesettelsen vi lar omverdenen se, blir vi sårbare.
Det fortelles om elever som legger ut bilde av seg selv på Instagram om
morgenen, og får de ikke likes, går de ikke på skolen. Et annet sentralt begrep
er "mening" - vi står sterkere hvis vi har flere kilder til mening.
Skam er knyttet til
hvem vi er, skyld er knyttet til det vi gjør. Skam gir smerte som ofte lindres
ved rus eller selvskading. Alexithymi - mangel på språk for det sjelelige, er
både en diagnose og kanskje en mer generell beskrivelse på tendenser i tida. Også
hjelpere kan rammes av skam - skam for at man ikke klarer å hjelpe alle.
Hun snakket om ulike
kilder for forståelse som kan hjelpe oss i samtaler med andre om deres
følelsesverden, og dette klarte jeg (heller) ikke å gjengi.
Den andre timen
snakket hun om grunnfølelsene, og om hvordan vi gjør oss selv numne. Og om
hvordan gode følelser kan trigge negative følelser fra tidligere. Her er det
mange kompliserte sammenhenger og mange kloke tanker, som jeg ikke skal begi
meg ut på å referere. Jeg bestemte meg for å lytte mer og notere mindre...
Avslutningen var at
livskvalitet, lykke og helse handler om å evnen til å forholde seg til et
sammensatt og motsetningsfylt liv.
Så var det en
hyggelig middag med gode samtaler (selv om min stadig mer merkbart begrensede
hørsel (eller persepsjonsvansker) gjorde seg gjeldende - jeg har stadig større
problemer med samtaler i bråkete rom. Og etterpå quiz, som etterlot meg med
skyldfølelse (eller skam) over et dårlig resultat...
Og så er det bare å
skjerpe sansene for å være klar til dag 2.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar