lørdag 15. august 2009

Dannelsesutvalget og lærerutdanningene

Dannelsesutvalget har kommet med sin rapport. I dette innlegget vil jeg kommentere rapporten og prøve å relatere den til lærerutdanningene.

Rapporten framstår mer som en artikkelsamling enn som en tradisjonell utvalgsrapport. Den inneholder mange interessante innspill til debatter. Jeg skulle likevel ønske at den gjorde forsøk på å beskrive sitt dannelsesbegrep litt tydeligere. Slik rapporten foreligger, inneholder den en hel rekke ulike dannelsesbegreper. I deler av rapporten forholder man seg mye til den USAnske ”liberal arts”-tradisjonen (som også er mangfoldig), mens særlig delen om allmennlærerutdanningen har andre definisjoner, med utsagn som ”Dannelse er historie fortolket gjennom et temperament.” Til tider blir det spennende å spørre om det er noe som ikke er dannelse.

Dernest ville det vært interessant om den også trakk inn det 13-årige skoleløpets rolle i danningen. Å diskutere hva høyere utdanning bør bidra til av danning uten å ha noen klar formening om hva slags danning elevene kommer inn med, blir vanskelig. For eksempel: hvis USAs ordning med at studentene helst skal møte mange ulike fag i bachelorgraden skal være et ideal for oss, vil det være høyrelevant å se på om studentene har med seg brede eller smale fagkombinasjoner fra videregående skole.

Både som utgangspunkt og i slutten av rapporten legger man vekt på det USAnske ”liberal arts”-begrepet. På s. 13 gjengir de en liste med ”talenter som skal fremelskes” fra Yale. ”Denne listen representerer etter vårt syn en god definisjon av vårt begrep dannelse:”
1. Evnen til å forholde seg prøvede og nysgjerrig til omverden og til å stille interessante spørsmål om denne verden.
2. Evnen til å sette faktaopplysninger inn i videre rammer, samle informasjon fra en rekke kilder og vurdere denne informasjon på presise og fruktbare måter.
3. Evnen til å underkaste et tema vedvarende og disiplinert analyse, og der det er nødvendig, med flere enn én metode eller én forståelsesform.
4. Evnen til å forbinde og integrere ulike forståelsesrammer og på den måten skape kunnskap eller persepsjoner som ikke var tilgjengelig ved bruk av bare en linse.
5. Evnen til å uttrykke ens tanker presist og overbevisende.
6. Evnen til å ta initiativet og mobilisere egen tankekraft uten å vente på instruksjoner fra andre. Å kunne strekke seg intellektuelt.
7. Even til å arbeide med andre på måter som frembringer et resultat som ikke kunne vært skapt på egen hånd.
8. Evnen til å se seg selv som medlem av et større fellesskap, lokalt, nasjonalt, globalt og erkjennelsen av at ens egne krefter og talenter står i tjeneste for et større, felles gode.

Mange vil bruke rapporten for å argumentere for sine egne syke mødre, og de åtte punktene ovenfor kan brukes til å argumentere for nesten hva som helst. Selv har jeg som nevnt tidligere i bloggen tre hovedforskningsområder: matematikkens historie, holdninger til homofili i skolen og bruk av IKT i undervisning. Som øvelse i ”dannelse som vikarierende argument” kan jeg forklare hvorfor disse tre områdene er sentrale i dannelse: Matematikkens historie gjør oss i stand til å se matematikken med ulike ”linser” (4) – det historiske perspektivet gir oss mulighet til å utforske ulike måter å forstå begreper i matematikken på. Arbeid med holdninger til homofili handler mye om punkt (1): å se forbi det tatt-for-gitte og klare å stille spørsmål ved det vi kaller heteronormativitet. IKT i undervisningen handler blant annet om å samle informasjon fra mange kilder (2), men også, gjennom for eksempel wikier, å frembringe resultater som ikke kunne vært skapt på egen hånd. Også ut fra mange andre definisjoner av dannelse ville det vært enkelt å argumentere for å inkludere disse tre, relativt forskjellige emneområdene.

Noen blir overrasket når jeg forklarer at matematikk har veldig mye med dannelse å gjøre. La oss ta sannsynlighetsregning og statistikk, inkludert hypotesetesting, som eksempel. Jeg går gjennom punktene 1-6 fra lista ovenfor:
1. Statistikk handler mye om å stille de riktige spørsmålene.
2. Noen av de mest ”presise og fruktbare måter” vi har til å vurdere informasjon, er ved hjelp av matematiske metoder.
3. Studentene bør lære både om kvalitative metoder og om kvantitative metoder – og kvantitative metoder er jo matematikk/sannsynlighetsregning.
4. En av de sentrale forståelsesrammene er matematikken
5. I dagens verden er det å kunne ikle sine tanker en matematisk form viktig for å overbevise. I mange sammenhenger vil du oppfattes som anekdotisk hvis du ikke har konkrete tall å vise til. Og i store deler av vitenskapen er tall uunngåelige.
6. Som alle andre fagområder handler også matematikk om å ”strekke seg intellektuelt”.

Ut fra dette er det sikkert ikke overraskende at jeg mener at lærerutdanningen inneholder veldig mange dannelseselementer allerede. Lærerutdanningen er en fireårig utdanning hvor studentene (pr i dag) møter fagene matematikk, norsk (inkludert litteratur), RLE (religion, livssyn og etikk), pedagogikk og GLSM (grunnleggende lese-, skrive- og matematikkopplæring) som obligatoriske elementer. Allerede i det obligatoriske inngår altså svært ulike kunnskapsformer og i tillegg et tverrfaglig emne. Senere i utdanningen velger studentene 2-4 fag til.

Jeg har nevnt noen av dannelseselementene i matematikken. Jeg tviler ikke på at fagfolk fra de andre fagene ville kunne ramse opp mange dannelseselementer i de andre fagene. Mange av punktene ovenfor jobber samtlige fag med store deler av tida – for eksempel punkt 5. I tillegg har lærerutdanningen (i hvert fall den jeg kjenner best) flerfaglige elementer, hvor studentene jobber med yrkesetiske spørsmål og med det flerkulturelle, for å nevne to ting. Studentene har også en fordypningsoppgave.

Ut fra dette er det lett å bli litt provosert av en av utvalgets påstander: ”Selv et ex. phil. som ikke er ideelt, er langt å foretrekke framfor utdanningforløp der ex. phil. eller tilsvarende er utelatt.” (s. 18) Dette er nærsynt. At et lite kurs i omfang 10 studiepoeng som gis i begynnelsen av studiet og ofte ikke henvises til i hele resten av studieforløpet skal holdes fram nærmest som den mest sentrale måten å få til dannelse på, er lite imponerende. Jeg vil påstå at man med like stor rett (men fortsatt nærsynt) kunne ha sagt at ”En utdanning hvor man må studere både matematikk, språk, livssyn og hvordan mennesker lærer, er langt å foretrekke framfor utdanningsforløp der et et av disse fire elementene er utelatt”.

Hva blir så min konklusjon på alt dette? Jo, den blir at utvalget sikkert har satt i gang tankevirksomheten hos mange lesere, men at vi som skal ta stilling til eventuelle praktiske konsekvenser, først bør sette oss ned og prøve å definere hva vi har som målsetting med ”danning”. Hvilke aspekter med danningen er vi mest opptatt av? Så bør vi tenke over hvilke av disse aspektene vi allerede har ivaretar på en god måte – og også hvilke aspekter som studentene allerede fra videregående skole har møtt. Først da er det mulig å begynne å snakke om konkret innhold eller konkrete tiltak uten at diskusjonen forfaller til at alle skal ha inn alle sine egne hjertesaker.

(Det er for øvrig også litt skuffende at rapporten inneholder et relativt betydelig antall trykkfeil, selv om ord som ”utgagnspunkt” for så vidt er morsomme.)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar