Egoist på førstehjelpskurs

Det finnes mange altruistiske grunner til å gå på førstehjelpskurs, men jeg må innrømme at jeg er ganske egoistisk: jeg har lenge tenkt: "Tenk om en jeg er glad i plutselig ramler om, og jeg ikke aner hva jeg skal gjøre!" Derfor meldte jeg meg på førstehjelpskurs - altså mest for å unngå å miste noen av mine nærmeste. (Men naturligvis også for å kunne hjelpe andre hvis jeg kommer i en slik situasjon.)

Jeg vil tippe at det er ti år siden mitt forrige førstehjelpskurs, og det var godt å få en oppfriskning. Ikke minst endrer anbefalingene seg en del. På kurset fikk jeg for eksempel med meg at:
- man først sjekker om personen er bevisst, dernest om han har frie luftveier, dernest om han faktisk puster normalt. Dersom han puster normalt må dette sjekkes i et helt minutt for å være sikker, deretter plasseres han i stabilt sideleie og overvåkes. Dersom han ikke puster normalt må hjertekompresjon startes.
- rådet nå er å gi 30 kompresjoner, 2 munn-til-munn-pust, 30 kompresjoner osv.

Det var veldig nyttig å prøve seg i praksis, lære at det ikke handler om å blåse mest mulig luft inn i pasienten (snarere å puste normalt), og at kompresjonene skal gå dypt. I tillegg var det nyttig å få prøvd hvordan en hjertestarter fungerer - teknologien var ikke særlig skremmende når man først så hvordan den fungerte. Og det var nyttig å få en påminnelse om at man ikke skal slippe alt annet selv om det er en hjertestarter til stede - man skal fortsatt drive med kompresjonene fram til hjertestarteren er klar. (Og at man ikke kan bruke en hjertestarter hvis pasienten ligger i en vanndam - da må han eventuelt flyttes først. Det er jo elektrisitet det handler om.)

Dette var noen stikkord - men ikke kvalitetssikret av kvalifisert personell. I vanlig egoistisk ånd anbefaler jeg alle om å ta førstehjelpskurs - det kan jo være meg som trenger hjelp... :-)