Hull i anonymiteten

I NRKs morgenkåseri 20. april snakket Morten Lorentzen om forskning - som del av Eia-debatten, forsåvidt. Han sa:

"En gang i forrige århundre var jeg ungdomsskolelærer. Da hendte det en gang at det kom en kjent forsker til klasserommet mitt for å drive forskning. Hun hadde en teori om at i ungdomsskolen var all undervisningen lagt opp etter de tre mest aktive guttene i klassen. Dette kan helt sikkert den gang da ha vært tilfelle mange steder. Men det stemte ikke hos meg. Hos meg dominerte sterke og trygge jenter som herjet med de langt mer forsiktige guttene. En skulle tro at dette funnet ville begeistre forskeren, men nei. Forskeren valgte å gjøre observasjonene fra mitt klasserom til et unntak, en parentes. Hun hadde jo en konklusjon allerede, som hun dessverre ikke hadde fått bekreftet hos meg. Svaret var på en måte feil, og tjente ikke den pågående kjønnskampen."

Sannsynligvis er det en kurant sak å finne ut hvilken forsker dette er, ikke minst ut fra hva Lorentzen forteller videre om hvordan observasjonene ble omtalt av forskeren. Dermed kan man kanskje knytte forskningsartikkelen til den konkrete klassen Lorentzen hadde det året. Mitt poeng er ikke å finne ut av det, men å påpeke noe generelt: når forskere planlegger forskningsprosjekter, tenker de ofte at deres egen anonymisering av et datamateriale vil sikre anonymiteten for de det forskes på. Men det er en feilslutning, for de som det forskes på har gjerne ikke taushetsplikt. Forskeren har ikke kontroll over hvilke opplysninger som kommer ut om forskningen.

Sannsynligvis vil vi se mer og mer av at forskningsobjekter kommenterer forskningen de er "utsatt for", nå som blogging og tvitring er blitt allemannsaktiviteter. Det betyr for eksempel at en forsker som forsker på en skoleklasse risikerer at en eller flere av elevene "outer" klassen offentlig. Resultater som forskeren har publisert kan dermed plutselig knyttes til klassen eller endog enkeltelever i klassen. Hvem sitt ansvar er det i så fall? Det er ihvertfall forskerens ansvar, for det er han som har publisert informasjon om enkeltpersoner uten å sikre at de ikke kan identifiseres. Samtidig er det naturligvis umulig å sikre seg mot det, siden man vanskelig kan kreve taushetserklæringer av barn. Den forskningsetiske konklusjonen må være at informasjonen ikke kan publiseres i det hele tatt.

Det er ukjent for meg om dette er en problemstilling som diskuteres når forskningsprosjekter planlegges, men jeg er interessert i å høre hva andre tenker om problemstillingen.