Tangenten 2/09: Pausen – pinleg eller produktiv?

Geir Mosaker har en interessant artikkel om pausen som av og til oppstår i undervisningen – for eksempel når noen har stilt et spørsmål. Geir argumenterer for at slike pauser kan være viktige og nyttige, fordi de gir tenketid.

Personlig har jeg en overdreven redsel for å kjede mine studenter. Hvis noen av mine studenter leser dette vil de kanskje påpeke at denne redselen ikke er til hinder for at jeg likevel kjeder dem, men det er ikke poenget. Poenget er at jeg selv føler at jeg i litt for stor grad går for fort videre, avbryter studentene mens de sitter og jobber i frykt for at noen kanskje synes det har blitt for mye av den type arbeid og er redd for å la det være stille i mange sekunder av gangen.

Jeg er dessuten ikke glad i retoriske spørsmål. Jeg er ikke glad i å stille spørsmål som alle studentene umiddelbart vet svaret på, bare for at studentene skal få åpnet munnen. (Altså: hvis en del av et regnestykke inneholder delutregningen 2+3, liker jeg ikke å spørre studentene om hva 2+3 er, bare for å ”ha de med meg”…) Men dette innebærer at spørsmålene jeg stiller ideelt sett skal være reelle spørsmål som en del av studentene må tenke over. I så fall er det utillatelig å gi dem bare 2 sekunder tenketid og så gå videre.

Geirs artikkel frister meg veldig til å gjøre det samme forsøket som han beskriver i starten av artikkelen: ta opptak av en del av undervisningen og se hvor stor del som består av pauser – og hva slags pauser det er. Og så håper jeg at jeg husker å drøfte dette med studentene, for de bør også få et bevisst forhold til pauser – og eventuelt til sin egen redsel for dem.