FoU i praksis 2010 post 5

Jeg fortsetter bloggingen fra FoU i praksis 2010:

Geir Martinussen og undertegnede hadde et innlegg med tittelen "Studentenes arbeidsinnsats - bedre enn sitt rykte?" Her la vi fram resultatene av en undersøkelse av studieinnsatsen til allmennlærerstudenter ved HiO, og argumenterte for at slike undersøkelser ikke bør nøye seg med å spørre studentene om å anslå et gjennomsnittstall på et "tilfeldig" tidspunkt. Variasjonen mellom ukene er for stor til at det kan gi pålitelige tall, ved siden av at det er vanskelig å huske slike ting i ettertid.

Bye Johansen og Dons hadde det siste innlegget i denne parallellsesjonen. De beskrev en pilotstudie med 251 svar som skal gi grunnlag for utvikling av en senere studie av "hvordan studentene opplever sine studier og hvordan de studerer". De hadde gjort analyser av svarene i pilotstudien og presenterte noen av korrelasjonene som så interessante ut. Studentenes opplevelse av undervisningen var den mest sentrale kvalitetsfaktoren - det var viktigere at studentene opplevde undervisningen som god enn at de opplevde gode relasjoner til medstudenter eller til lærer, for eksempel. Det skal bli spennende å se resultatene etter hvert som studien gjennomføres på flere.

Kari Smith snakket så i plenum ut fra tittelen "F=U i praksis: Forskning er utvikling i vurderingspraksis". Jeg oppdaget tidlig at hennes forståelse av U'en i FoU er en annen enn min. For det første snakket hun konsekvent om "utvikling", ikke om "utviklingsarbeid". For det andre var hun ikke opptatt, slik jeg forsto det, av målet med U'en. For meg er det i målet vi ser den største forskjellen på F'en og U'en: primærmålet med forskning er å framskaffe ny kunnskap, mens primærmålet med utviklingsarbeider er å utvikle noe. Forsøk på å si at forskning og utvikling er to sider av samme sak blir for meg litt meningsløse hvis dette skillet ikke tas i betrakning. (Så kan det sies at god forskning ofte også fører til at noe utvikles og gode utviklingsarbeider ofte også fører til at man framskaffer ny kunnskap, men det blir på en måte en bivirkning.)

Hun ga et interessant eksempel på et self-study-prosjekt knyttet til analyse av videoer av egen undervisning. Det synes jeg høres veldig spennende ut. Det å analysere videoer av min egen undervisning er noe som har surret i bakhodet mitt helt siden en samtale jeg hadde med James "Teaching Gap" Stigler for mange år siden. Men jeg har aldri klart å ta meg tid. I forbindelse med et prosjekt om videofilming av undervisning som foregår på HiO nå, kan det imidlertid åpne seg muligheter som jeg vil se nærmere på.

Til slutt snakket hun om ulike former for aksjonsforskning hvor lærere og lærerutdannere/forskere er involvert. Slik jeg forsto det så hun bare på to typer: den ene var en type hvor læreren bedrev aksjonsforskning mens forskeren forsket på aksjonsforskningen til læreren, den andre var en type hvor læreren bedrev aksjonsforskning mens forskeren forsket på egen praksis som veileder til læreren (noe som blir aksjonsforskning på aksjonsforskning). Derimot tok hun ikke med forskning hvor læreren og forskeren sammen har som mål å skape endring i lærerens praksis. Jeg er usikker på hvorfor dette ikke ble tatt med.

Så var det klart for den siste parallellsesjonen. Helga Kufaas Tellefsen og Geir Martinussen hadde valgt tittelen "Elevvurdering i matematikk som en del av undervining og læring". De bygger, som flere andre fra HiO, på Shulman, Bass og Rowland i sin analyse av lærerkompetanse. Tellefsen og Martinussen hadde et par gode eksempler fra praksis på hvordan matematikklæreren må bruke et bredt spekter av sin lærerkompetanse for å bedrive elevvurdering for læring som del av den vanlige undervisningen. Som i innleggene til Solem/Hovik og Kleve ser jeg klart nytten av å ha slike eksempler til bruk i undervisningen av lærerstudenter.

Hva menes med "elevvurdering for læring"? Et enkelt eksempel kan være at en elev sier noe i undervisningen og at læreren responderer på det. Responsen kan innebære en vurdering, og den kan på ulike måter bidra til at eleven lærer. Dette kan ikke minst skje dersom læreren klarer å komme med en respons som gir eleven mulighet til å arbeide videre.

Hva menes med "undervisningskompetanse i matematikk"? Dette ble problematisert av en av tilhørerne, som fryktet at det ikke inneholder matematikkdidaktikk. Det gjør det, noe referansene til Shulman, Ball og Rowland viser. Det er ordet "undervisningskompetanse" som viser at dette handler om bred kompetanse, mens ordet "matematikk" viser til skolefaget som man skal undervise.

Inger Ulleberg og Ida Heiberg Solem hadde så et innlegg med tittelen "Med undervisningen i sentrum: begynneropplæring i matematikk - linjemodellen for tall". Her beskrev de et treårig skoleutviklingsprosjekt med utgangspunkt i begynneropplæring i matematikk. Noen HiO-studenter hadde lært om den tomme tallinja i sin utdanning og ønsket videre oppfølging fra HiO for å få det implementert i skolehverdagen, og foredraget beskrev hvordan dette fungerte. I diskusjonen etterpå ble det diskutert hva som var suksessfaktorer her, og det ble nevnt ting som at det er en fordel at skoleutviklingsprosjektet tok utgangspunkt i temaer lærerne så som viktige, at det var noe veileder brant for og at det var på et trinn i skolen hvor "pensumtrykket" ikke var for stort. Men akkurat suksessfaktorene er vanskelig å finne sikkert ut av, naturligvis.

Til slutt fortalte Kristin Ran Chou Hinna og Knut Ole Lysø fortalte igjen om TEDS-M-studien, men fortsatt er det lite av konkrete resultater å snakke om. Det eneste spørsmålet de presenterte resultatene fra, var påstanden "Matematikk innebærer å huske og anvende definisjoner, formler, matematiske fakta og framgangsmåter." De norske tallene viste en sterk og foruroligende tendens til at faglærere i pedagogikk sa seg mer enig i dette utsagnet enn matematikkdidaktikere. Men påstanden er samtidig riktig dårlig formulert, så det er vanskelig å få mye ut av dette ene spørsmålet isolert sett. Det skal bli spennende å se resultatene fra undersøkelsen når den omsider kommer.

Dermed var konferansen over. Jeg tror det var dekan Lasse Skogvold Isaksen ved avdeling for lærerutdanning ved HiST som snakket på slutten - han hadde vært i det han kalte "monologmøte" med departementet og dermed gått glipp av konferansen. Det ble informert om neste års konferanse som havner på omtrent samme tid.

Det faglige innholdet på årets konferanse var noe ujevnt slik jeg oppfatter det, men det var en velarrangert konferanse med et vell av paralleller å velge blant og naturligvis massevis av hyggelige folk. Jeg tipper at jeg vil prøve å delta flere av denne typen konferanser i årene framover.